Forfatter: farskampmotsystemet

Licensed from: timbrk / yayimages.com

En av årsakene til at jeg valgte det navnet jeg gjorde på min blogg, er at jeg ønsker å endre et system legger opp til at foreldre ikke skal ha delt omsorg eller likeverd etter samlivsbrudd. Jeg mener det er en rekke ting i det norske systemet som fører til forskjellsbehandling og skjevheter, og jeg har sikkert ikke kommet over alle, men jeg har i alle fall kommet over en del. Så vidt jeg vet finnes det f.eks. ingen lover i dag som setter menns rettigheter foran kvinners rettigheter. Det finnes dog tilfeller av det motsatte. Likestillings- og diskrimineringsloven er dessverre et eksempel. Til tross for at lovens formål innledes slik: «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn…,» så kommer vi ikke unna dette: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.» «Loven gjelder på alle samfunnsområder,» så det er ikke bare snakk om arbeidsplassen, skoler eller i det offentlige, men også privat, som i en sak om fast bosted for barn. I alle fall oppfatter jeg det slik.

I barneloven fortsetter det. Om erklæring om farskap: «Erklæringa gjeld berre når ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far, eller når mora skriftleg har godteke erklæringa.» Og hva med denne: «Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren…» Når barnet ikke lenger er barn har det rett til å skaffe seg kunnskap om sin biologiske far.

Videre kan vi se på §36 i barneloven. Foreldrene kan i følge denne avtale lik eller ulik avgjørelsesmyndighet. Men blir de ikke enige må retten bestemme at de skal ha ulik avgjørelsesmyndighet. Loven legger altså opp til ulikhet, selv om man tilsynelatende har et valg. Problemet er at man må være enig om lik avgjørelsesmyndighet for å får det, og mange tror dette innebærer at barnet også må bo like mye hos hver forelder, hvilket dessverre mange vegrer seg for av ulike grunner.

En grunn er helt klart NAVs regler for stønader til enslige foreldre. Dette er kopiert fra sidene deres:

Hvem kan få stønad til enslig mor/far?

Du må fylle vilkårene under for å ha rett til stønad som enslig mor eller far:

• Du og barnet må ha vært medlem av folketrygden de tre siste årene.
• Du og barnet må oppholde dere i Norge.
• Du må være ugift, skilt eller separert.
• Du må være alene om omsorgen for barnet.
• Du må ikke ha et forhold til den andre av barnets foreldre som kan bety at du ikke er enslig mor eller far.
• Du må ikke ha samboer.
• Du anses ikke som enslig mor eller far hvis du mottar, eller tidligere har mottatt stønad, til enslig mor eller far og får et nytt barn med samme partner.

Hva kan du få?

Det er flere stønader som er aktuelle for deg som er enslig mor eller far.

• Du kan få overgangsstønad dersom du ikke har mulighet til å forsørge deg selv på grunn av omsorg for barnet.
• Du kan få stønad til barnetilsyn for å dekke deler av kostnader til barnetilsyn på grunn av arbeid.
• Du kan få tilleggsstønader og eventuelt stønad til skolepenger hvis du gjennomfører nødvendig og hensiktsmessig utdanning.
• Du kan få tilleggsstønader hvis du er registrert hos NAV som reell arbeidssøker, eller hvis du må flytte for å komme i arbeid.

Du kan også ha rett til utvidet barnetrygd hvis du bor alene med barn. Utvidet barnetrygd er barnetrygd for ett barn mer enn du faktisk bor sammen med.

I tillegg til dette er det barnebidrag, som også ofte beregnes urettferdig. NAV tar f.eks. ikke hensyn til om det utøves samværssabotasje. Det finnes tilfeller hvor de faktisk krever høyere bidrag når barnet holdes borte fra samvær uten at det er grunnlag for det, og en domstol har bestemt at det skal være samvær.

NAV er altså et godt eksempel på hvordan systemet legger opp til skjevhetene mellom foreldrene. NAV tilbyr en rekke stønader om du har det vanskelig økonomisk, men da må du sørge for at barnet bor mest hos deg. Jeg vil tro at dette både kan føre til at foreldre ikke ønske delt bosted av økonimisk årsaker, at konfliktnivået øker, at flere mødre jobber mindre (se kriteriene for overgangsstønad), og at fedre for trangere økonomi pga. barnebidrag (91 % av bidragsmottakere er mødre). Til syvende og sist går det utover barna. Kvinner utgjør 95 % av de som mottar stønader i følge NAVS statistikk.

Vi har også familievernkontorene. Tall fra 2015 viser at det i Bufetat var ansatt 64 % kvinner og 36% menn. Dette kan også ha en innvirkning på skjevdelingen mellom foreldrene. I en Sintef-rapport fra 2012 skriver forskerne følgende: «Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett. Videre vil det alltid være en ubalanse mellom kjønnene da meklerens kjønn avgjør hvilket som er sterkest representert i meklingssituasjonen.»

Med andre ord bidrar meklerne til skjevhetene mellom foreldrene, og meklerens kjønn ser ut til å spille en rolle.

Fedre undervurderes og marginaliseres som omsorgspersoner i flere ledd av systemet. Mange fedre vegrer seg også for å si ifra eller snakke ut, fordi det kan få konsekvenser for dem i en evt. foreldretvist, eller fordi mor kanskje reagerer negativt på at far uttrykker seg, selv om han ikke snakker om personlige ting. Systemet jeg kjemper mot er et system som ikke lytter til fedres historier, som latterliggjør og avfeier dem, som ikke tillater kritikk og straffer dem om de tar opp kampen for å få omgås sine egne barn.

Far, 37

#FortsattPappa

Følg meg gjerne på Facebook! 

Hvordan få oppmerksomhet på hvor mange fedre som opplever å få redusert sine rettigheter etter et samlivsbrudd?

Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

Det er ikke bare fedre som opplever urett i systemet, men tallene tyder på at de oftere opplever det. Av bostedsforeldre er det ca. 90 % som er mødre, til tross for at det allerede i 2002 var 47 % av samværsfedre som var av den oppfatning at deres barn ville hatt det best med delt bosted, og 12 % mente barnet burde ha bosted hos dem. Det betyr ikke at alle disse fedrene nødvendigvis hadde rett i det, men det viser at foreldre ikke alltid kommer til enighet, selv om de ender opp med en ordning, og at det er oftest er mødre som ender opp med bosted alene.

Lovverket legger opp til at én forelder skal ha utvidet avgjørelsesmyndighet, og NAV tilbyr økonomisk støtte under forutsetning av at én foreldre har fast bosted. Det kan gjøre det økonomisk mer gunstig å ikke dele på omsorgen, og det er svært uheldig for mange barn.

Hvordan øke oppmerksomheten rundt et stort samfunnsproblem, som kan gi politikere, medier og folket ellers et inntrykk av omfanget av fedre som ser barna lite, som opplever samværssabotasje, som opplevere at mor flytter vekk med barnet, som har tapt saken sin i retten, eller som kanskje ikke får se barnet sitt i det hele tatt, på grunn av dagens system?

Jeg foreslår #FortsattPappa.

Selv om jeg har vært gjennom samlivsbrudd, er jeg #FortsattPappa.

Selv om jeg ikke bor med mitt første barns mor, er jeg #FortsattPappa.

Selv om barnet mitt ikke ser meg hver dag, er jeg #FortsattPappa.

Selv om barnet bor langt unna, er jeg #FortsattPappa.

Far, 37

Følg meg gjerne på Facebook!

 

Licensed from: leaf / yayimages.com

Dere har kanskje fått med dere at flere medier i forrige uke skrev om skilsmissboliger, et konsept hvor det er tenkt at foreldre som skiller lag, skal kunne kjøpe en bolig som er delt i to, men som har barnerom i mellom de to boenhetene som er til foreldrene, slik at barnet kan gå mellom de to foreldrene uten at det noen gang trenger å «flytte mellom to hjem».

Personlig oppfatter jeg ikke det som en gunstig løsning generelt, men tenker at det kan være ok for spesielt interesserte. Jeg er dog mer opptatt av at barnet får opprettholde en tett og god kontakt med begge foreldre, og at foreldre skal ha samme juridiske utgangpunkt ved bruddet for å sikre dette.

Dr. Willy -Tore Mørch er professor emeritus ved UiT, i barn og unges psykiske helse. Han har blogget om disse boligene, men sier også litt av hvert om delt omsorg i blogginnlegget. Så jeg synes det er interessant med en gjennomgang av det han skriver. Han begynner med en beskrivelse av leilighetene som er planlagt.

Så hopper han over til «debatten som raste om delt bosted tidligere i år.» Jeg vi presisere at Mørch hele veien forstår begrepet som botid. Her dukker det opp en del ting jeg synes det kan være greit å kommentere. Han begynner med kritikk av Mannsforum, som hevdes å fremme menns rettigheter i barneomsorgen, han sier de begrunner sine påstander med «forskning viser», at de viser til Warshak-rapporten som han sier konkluderer med «at verken delt bosted eller overnatting hos samværsforelderen er skadelig for barn, heller ikke for små barn.» Han avslutter avsnittet med å si at «Debatten førte forøvrig til en endring i barneloven der delt bosted står oppført først av flere løsninger og blir tolket som at dette er den foretrukne løsningen.»

• Å fremme barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, er ikke å fremme menns rettigheter, men å fremme likeverd mellom foreldre, og barns rettigheter.
• «Forskning viser» kan lett misbrukes. Men som Mørch selv påpeker, er det henvist til «en serie forskningsrapporter». Så hva er feil med disse, og hvilke svakheter har de evt.? Å bare avfeie noe ved å insinuere at ingen andre enn fagpersoner kan forstå forskning, fremstår noe arrogant. Dessuten er det fagfolk som både har utført studiene og konkludert i dem.
• Warshak-rapporten konkluderer med at det for de fleste barn og foreldre ikke finnes noe grunnlag basert på eksisterende forskning, for å fraråde overnattingssamvær eller å redusere kontakten med den ene forelderen mye mer. Men det er sju punkter i konklusjonen, og den er underskrevet av 110 andre sentrale forskere og fagpersoner på feltet. Så man kan jo spørre seg hvilke innvendinger Mørch har, og hvordan de kan begrunnes.
• Endringen i barneloven er i beste fall symbolsk. Det står nøyaktig det samme som tidligere, bare rekkefølgen på ord er endret. Delt bosted er heller ikke en «løsning» i barneloven. Det er en juridisk posisjon. Kort fortalt kan foreldre velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet, og endringen går ut på at lik avgjørelsesmyndighet står først i teksten. Hvordan dette blir tolket, er jo helt individuelt.

Neste avsnitt tar for seg kritikerne av delt bosted, som ser ut til inkludere ham selv. De hevder «at det er slitsomt for barn å flytte fra den ene til den andre forelderen annen hver uke» og at det krever godt samarbeid. Visstnok er det også slik at «forskningen forøvrig [sic]» viser at konfliktnivået må være lavt. Det er visstnok og vanskelig å finne positive effekter av delt bosted. Mørch viser til en studie av 100 barn i California. SAnnsynligvis er det snakk om studie fra 1988 «Ongoing post-divorce conflict in families constesting custody». Han skriver  «Oppfølgingen av 100 barn i California med delt bosted der foreldrene var i konflikt med hverandre viste at barna ble nedstemte, trakk seg tilbake, hadde høyere grad av sykelighet og var mer aggressive enn andre barn.» 

• At det er slitsomt å flytte annenhver uke, er ikke det samme som at det er verre å flytte enn å miste kontakt med en av foreldrene sine.
• Barn med «normalt samvær» flytter oftere enn en gang annenhver uke.
• Hvordan kan man si at å ha barnet like mye hos hver krever bedre samarbeid enn 60/40 eller 70/30? Alle ordninger hvor barnet har kontakt med begge foreldre krever samarbeid. Noen ganger lurer jeg litt på hvilken ordning Mørch og andre norske fagfolk snakker om når de insinuerer at det finnes en ordning som ikke krever samarbeid, og som også er bra for barna.
• Hvilken forskning viser at konfliktnivået må være lavt for delt bosted (minner om at vi forholder oss til botid, siden det er det Mørch gjør), men ikke for andre ordninger? Dessuten er det en catch 22. Man kan ikke ha delt bosted grunnet konflikt. Konflikten oppstår fordi man ikke kan dele på omsorgen. Merk at Mørch aldri trekker frem noe konkret, selv om han mener at motpartens forskning ikke god nok. 
• Studien med 100 barn i California er sannsynligvis «Ongoing postdivorce conflict: Effects on children of joint custody and frequent access». Jeg har bare skummet, men det står at ved oppfølgingen av de 100 barne etter 4,5 år var det 35 barn som hadde delt bosted. Studien er også nevnt i NOU 1998: 17 «Barnefordelingssaker? – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted». Studien tar for seg familier som tilhører ytterlighetene når det gjelder konflikt. Det er en av tingene som stadig forundrer meg. Man må jo gå utfra normale omstendigheter. Men de norske fagfolkene er mest opptatt av ytterligheten. Og hvis bostedsordningen ikke passer for ett barn som lever i en ekstrem konfliktsituasjon, så er det bedre at de hundre barna det passer for lider litt ekstra som en konsekvens, fordi ordningen frarådes. Hovedforskeren bak rapporten, Janet R. Johnston, var selv klar over feilbruken av funnene i denne. I en nyere artikkel, «RESEARCH UPDATE Children’s Adjustment in Sole Custody Compared to Joint Custody Families and Principles for Custody Decision Making», fra 1995 skrev hun: 
• Dr. Linda Nielsen skriver også om rapporte Mørch viser til i sin artikkel fra 2016, Reexamining the Research on Parental Conflict, Coparenting, and Custody Arrangements :
  
• Det siste sitatet er altså fra studien Mørch viser til, og han gjør akkurat det motsatte av å følge oppfordringen.

De siste to avsnittene hans handler altså om boligene. Vi er ikke helt uenige om at de er for spesielt interesserte. Men jeg synes det er fascinerende at nå en løsning løser flyttingen mellom hjem, som tilsynelatende Mørch mener er problematisk, så finner han istedet andre problemer med å opprettholde kontakt med barnet. Selv har jeg ikke sett indikasjoner på at flytting mellom to boliger er det største problemet barn støter på, det er så vidt jeg vet utelukkende basert på synsing. Derimot finner jeg det mer plausibelt at foreldre kan føle at det blir litt mye å bo «oppå» hverandre i to ganske små boliger. Kanskje dette kunne være løsningen for foreldre som får barn, men ikke er i et forhold med hverandre, eller som går fra hverandre innen det første året, slik at barnet kan få en tilknytning til begge?

Far, 37

Følg med gjerne på Facebook!

Licensed from: BrunoWeltmann / yayimages.com

Jeg har gått gjennom alle høringssvar som ble avgitt i forbindelse med endringer i barneloven. Hovedmålet mitt var å finne ut hva de forskjellige høringsinstansene har svart med tanke på delt bosted som utgangspunkt og det å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret, og hva de bygger det på, for å lage en enkel statistikk.

Det går ganske greit å lage en enkel oversikt over de som er for og imot delt bosted og flytteavgjørelsen. Det er var litt vanskeligere er å lage noen korte oppsummeringer for å dekke begrunnelsene som ble gitt, så jeg laget noe noe korte forklaringer. Disse kan jeg evt. utdype mer etter hvert. Noen begrunnelser ang. flytteavgjørelsen var også litt for vage for å kunne beskrives, eller rett og slett ikke gitt. Det vil si at noen instanser bare var uenige, f.eks.

Det var 72 instanser som svarte totalt, men i utgangpunktet var det 129 instanser, + departementene. 8 departementer svarte uten merknad. Det vil si at av de 129 andre instansene var det 77 som ikke svarte. Vedrørende delt bosted var det 17 som ikke ga merknad og 3 som svarte uklart. Det tilsvarer nesten 28 %. Vedrørerende flytteavgjørelsen var det 22 som ikke ga merknad og 4 som var uklare. Det er ca. 36%.

Delt bosted som utgangspunkt for loven.

• 44 instanser svarte nei. Det er 61% totalt, men ca. 85% av de som avga svar med merknad.
• 8 instanser svarte ja, som er ca. 11% totalt, og ca. 15% av de som avga svar med merknad.

Det som er interessant her er hvor mange av de som sa nei til delt bosted totalt, som ikke så ut til forstå hva delt bosted som utgangspunkt i loven innebærer. Når jeg sier dette, bygger det på den argumentasjonen som brukes imot, satt opp mot hva delt bosted faktisk innebærer. Jeg har gått gjennom det før i et innlegg fra ganske nylig, og baserer det på faktiske opplysninger fra myndigheter, hva som faktisk står i loven, og hva statusen faktisk innebærer i praksis. 
Argumentasjonen imot delt bosted som utgangspunkt varierer noe, noen skriver mer enn andre, og trekker frem litt forskjellige ting. Men i essensen er mye likt. De argumenterer bl.a. imot at alle barn skal bo like mye hos hver forelder. De argumenterer med at delt bosted ikke passer for mindre barn, gjerne da opp til 7 år. De argumenter med at delt bosted krever særlig godt samarbeid, at foreldrene bor nære hverandre, o.l. Standard argumenter, som er veldig like hverandre, og de fleste vet sikkert ikke hvor disse i utgangspunktet stammer fra heller. Mange gjentar bare ting de har hørt, uten å kunne vise til konkret kunnskap for å underbygge argumentasjonen. Inspirasjonen for mange er nok Barneombudet, BUFDIR og Aleneforeldreforeningen. Mange av standardfrasene deres gjentas av de andre instansene. Jeg valgte å legge inn at de ikke forsto begrepet, istedet for en oppsummering av grunnlaget de oppga, fordi det var så oppsiktsvekkende.

Departementet kan også selv ha hatt litt skyld i forvirringen, hvis man leser høringsnotatet. De nevner at en av hovedforskjellene på delt bosted og samvær er avgjørelsesmyndigheten. Men de sier også at at delt bosted betyr at barnet i praksis bor nesten like mye hos hver forelder. Problemet er at selv om det kanskje er tilfelle i praksis, så er det ikke det delt bosted som utgangspunkt betyr. Det burde de ha vært mye klarere på.

Tilbake til tallene.

• 44 instanser blant de som sa nei, forstår (tilsynelatende) ikke hva delt bosted innebærer. Altså SAMTLIGE av de som sa nei. Dette er et ganske påfallende funn. Det betyr ikke at de ville sagt ja dersom de forsto hva det innebar. Det kan kan også hende de forstår det bedre enn de gir uttrykk for, men at det å endre betydningen av begrepet gir bredere støtte fra andre instanser og aktører.
• 6 instanser vektla barnets behov i sitt svar, blant de som sa ja.
• 1 som sa ja, mente det skulle være en grense på sju år for delt bosted. Man kan hevde at denne instansen heller ikke klart forsto betydningen av delt bosted i denne sammenhengen.
• 1 som sa ja, mente at far burde få hovedomsorg for guttebarn, mens at det burde være delt omsorg for jentebarn, som utgangspunkt.

Å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret.

• 36 instanser var imot å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret. 50 % totalt,
• 10 instanser var for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret. 3 av dem var imot delt bosted som utgangspunkt.
• 1 instans som var imot mener likevel at flytteavgjørelsen under foreldreansvaret kunne vært en god idé der hvor det utøves normalt eller utvidet samvær.

At noen er for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret, men imot delt bosted som utgangspunkt, er et godt eksempel på at de ikke forstår betydingen av delt bosted i juridisk sammenheng.

Det er ikke alle instansene som gir helt klare begrunnelser for motstand eller støtte for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret. Men det er interessant å se hvor mange av motstanderne som oppgir bostedsforeldrenes rettigheter og kvinners rettigheter. Med tanke på andelen bostedsforeldre som er mødre, er det også meget sannsynlig at en del instanser, til tross for nøytralt språk, vektlegger kvinners individuelle rettigheter. Det understøttes av tidligere høringssvar fra de aktuelle instansene, i 2008, fra bl.a. Norsk Kvinnesaksforening og LDO. Unio trekker også frem i sitt høringssvar at det fortsatt er slik at vi må styrke kvinners stilling. Det er ganske trist å lese med tanke på at saken handler om endringer i barneloven.

• 22 instanser nevner bostedsforelderens rettigheter som en avgjørende grunn.
• 6 instanser nevner kvinners rettigheter som en avgjørende grunn.
• 8 instanser nevner barnets rettigheter som en avgjørende grunn.
• Samtlige av de som oppgir bostedsforeldre og kvinners rettigheter som grunner, er imot å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret.
• Samtlige av de som oppgir barnets rettigheter som en grunn, er for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret.

Andre interessante funn.

Instanser som er imot og fint kunne ha vært representert samlet, ender opp med flere representanter som sier det samme. Jeg vet ikke hvordan departementet vektlegger disse, men det er ganske uheldig om det i praksis gir enkelte instanser en dobbeltstemme.

• Norges kvinnelobby er en samling av ti kvinneorganisasjoner. De har ti medlemsorganisasjoner. Av disse ti er det fire som er kommenterende høringsinstanser. Seks stykker er plukket ut som høringsinstanser totalt.
• Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – RVTS,  er med to ganger, med samme tekst. Men det ene svaret ser ut til å gjelde kun RVTS Nord, mens det andre ser ut til å gjelde hele RVTS, og jeg er derfor usikker på om det bør regnes to ganger.
• Politiet er også med to ganger, representert av Kripos og politidirektoratet, som bare tiltrer Kripos. Jeg tenker at det kan være problematisk med de to sistnevnte høringsinstansene, også fordi fokuset på ytterligheter står fremst.
• Fellesorganisasjonen og Fagforbundet er en medlemsorganisasjoner i LO, og begge er høringsinstanser, i tillegg til LO selv. Kun LO og FO har svart. LO vektlegger kvinners rettigheter i forbindelse med flytteavgjørelsen.

Slik jeg ser det er det for lite fokus på barna fra de som er imot endringer i barneloven, i tillegg til at kunnskapen om både fordelene av kontakt med begge foreldre, og kunskapen om hva delt bosted innebærer juridisk er fraværende hos de fleste av dem.

Jeg håper dere som leser kan hjelpe meg med å spre denne informasjonen til så mange som mulig, slik at folk blir mer bevisste på nettopp dette.

Far, 37

Følg meg på Facebook!

 

Licensed from: adrenalina / yayimages.com
Da jeg leste svarene til høringsnotatet i forbindelse med endringer i barneloven i 2015, ble jeg oppmerksom på noe ganske vesentlig. De fleste høringsinstansene vet tilsynelatende ikke hva delt bosted som utgangspunkt innebærer. Først og fremst de som var negative til endringer. Når det er tilfelle, blir mye av poenget med høringsinstansene borte. T.o.m domstolene og advokatene så ut til å ikke vite hva det innebar. Litt av poenget med høringsinstansene er å ta stilling til hva evt. endringer vil føre til. Men når de fleste tror at endringene innebærer noe annet enn det de faktisk gjør, risikerer man at motstanden mot endringene bygger på feil premisser.

Jeg skal forsøke å gi en analytisk gjennomgang av hva delt bosted og delt omsorg nødvendigvis må innebære.

Dette er en av hoveddelene av barneloven som det var snakk om å endre, slik den er i dag:

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Les gjennom og merk deg det jeg har markert. Ser du noe om botid? Nei. Det står noe om å «bu fast hos», og det er dét loven sier foreldrene kan avtale. Dersom foreldrene ikke blir enige må retten avgjøre at barnet skal bo hos én forelder. Loven trekker frem det å bo fast hos én forelder. Dette endres fra 2018, hvor å bo hos begge vil stå først. Men det vil fortsatt være slik at retten må velge én av foreldrene dersom de er uenige. Altså ingen endring av betydning i praksis.
Å «Bu fast hos» handler ikke om botid, det handler om avgjørelsesmyndighet. Det er altså en juridisk posisjon. Dette kommer veldig klart frem i § 37. Den barnet bor fast hos kan ta store avgjørelser alene. Når barnet har delt bosted juridisk, så betyr det at barnet har fast bosted hos begge foreldre. Det betyr at foreldrene tar avgjørelser sammen. Det betyr ikke 50/50 botid, selv om en del foreldre velger en tilnærmet 50/50 løsning.

Når barnet har bosted hos én forelder, har foreldrene ulik status juridisk. Den forelderen barnet har bosted hos kan bestemme seg for å flytte med barnet, uten at den andre forelderen kan motsette seg det. Bostedsforelderen kan flytte, selv om det fører til at samværet reduseres kraftig, selv om barnet flyttes fra sitt vante nærmiljø, selv om barnet ikke vil, selv om det vanskeliggjør samvær, selv om det bryter med evt. samværsavtaler, osv.

Foreldrene kan altså avtale hvorvidt de skal ha lik avgjørelsesmyndighet eller ikke. Men lik avgjørelsesmyndighet avhenger av at begge vil ha det. Domstolen må bestemme at én forelder skal ha det.

Bare for å klargjøre dette med botid. Delt bosted brukes av enkelte for å omtale botiden barnet har hos hver av foreldrene. Det bidrar dog mest til forvirring, fordi de da ofte snakker om 50/50 botid, som ikke er et kriterium for juridisk delt bosted. Forskning på bostedsordninger omfatter vanligvis botider på 35-65% hos hver forelder, når det snakkes om delt omsorg (f.eks Shared parenting). Det betyr at barnet har mye kontakt med begge foreldre, og begge foreldrene deler på det det faktiske omsorgsansvaret, men at det er rom for å ulike fordelinger av botiden. Det gir altså ikke mening at «bu fast hos» i barneloven skulle handle om botid. For å demonstrere dette kan vi se på hva å ha fast bosted innebærer dersom det skulle omhandle botid. Det er to muligheter dersom botid er sentralt for delt bosted juridisk.

1. Foreldrene kan velge 50/50 botid, og de vil få lik avgjørelsesmyndighet. Dersom de velger en hvilken som helst annen fordeling, vil den som har mest botid har utvidet avgjørelsesmyndighet.
2. Foreldrene kan avtale at barnet bor hos hver av dem fra 35-65 % (evt. 30-70%). Innen for en viss ramme, som ikke er definert i loven, men som nødvendigvis finnes, har foreldrene lik avgjørelsesmyndighet. Utenfor denne rammen har foreldrene ulik avgjørelsesmyndighet.

Begge disse kan vi finne bekreftelser på at ikke er tilfelle. Både i en brosjyre fra Bufdir og i et dokument som ligger på regjeringens sider opplyses det om at man kan ha delt bosted, men fortsatt ulik botid, og også fast bosted hos en med lik botid. Se videoer under.

Delt fast bosted som utgangspunkt i loven, handler om å gi foreldrene lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dersom de ikke er enige, vil ikke den ene bare kunne ta seg til rette. Det sikrer at foreldrene stiller likt frem til noe annet er avtalt. Det betyr også at de kan avtale botid uten at det reduserer noens avgjørelsesmyndighet. Likevel handler nesten alle argumenter imot delt bosted om 50/50 botid som utgangspunkt, eller det hevdes at visse forutsetninger må være til stede, som egentlig er forutsetninger for alle løsninger med to hjem.

Det er ganske interessant at regjeringen i tillegg tok opp spørsmålet flytting med barnet innenlands. Her hadde de to alternativer. Kort fortalt: Enten en utvidet varslingsfrist og obligatorisk mekling ved uenighet, eller at avgjørelser om flytting innelands skulle legges under foreldreansvaret. Dette er i grunnen ganske fascinerende. Dersom delt bosted hadde blitt utgangspunkt, hadde foreldrene hadde lik avgjørelsesmyndighet. Altså måtte de bli enige om flytting. Legger man flyttespørmål under foreldreansvaret, oppnår man så og si det samme. Det som evt. ville gjenstå for bostedsforelderen å avgjøre alene, er muligheten til å velge om barnet skal gå i barnehage, på SFO, og hvilke fritidssysler det kan delta på.

Likevel ser vi tilfeller hvor høringsinstanser sier ja til å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret, samtidig som de er imot delt bosted som utgangspunkt. En annen sak, er at mange er imot å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret fordi dette ville ramme mødre, siden de oftest er bostedsforelder. Det finnes en eldre undersøkelse om samværsfedre fra 2002, da hadde ca 8 % delt bosted (juridisk sett, etter hva jeg forstår). I dag er det anslått at ca. 25% har delt bosted, som er 17 prosentpoeng mer, men likevel er de følgende tallene interessante. I undersøkelsen kommer det frem at 47 % av samværsfedre mener delt bosted hadde vært best for deres barn. 12 % mener at de burde hatt hovedomsorgen for sitt barn. Dette tyder på at foreldre ikke kommer til enighet, selv om de kommer frem til en avtale, eller praktiserer en bestemt ordning. Det er her mye av problemet ligger. Fedrene velger nødvendigvis ikke mindre avgjørelsesmyndighet. De må bare frasi seg den. Resultatet blir noe sånn som dette:

• Mange samværsfedre ønsker i utgangspunktet delt bosted eller fast bosted.
• Når foreldrene ikke blir enige, ender én av dem opp med fast bosted.
• Som oftest er dette mor (ca. 90 % av bostedsforeldre).
• Dermed får vi en stor andel fedre som noe ufrivillig for redusert sin avgjørelsesmyndighet, også blant de som ikke havner i retten.

Det som da er veldig uheldig tankegang er denne:

• En stor andel av høringsinstansene er imot at foreldrene skal ha et likeverdig utgangspunkt, og fremmer dermed et system som presser en rekke fedre inn i samværsrollen.
• De bruker resultatet av dette som argument for å forhindre samværsforeldre i å få innflytelse over barnets bosted, som om det skulle være en konsekvens av at vedkommende ikke tar like mye ansvar.

Jeg ønsket delt bosted, men måtte godta å være samværsforelder. Jeg ønsket mer tid med min sønn, men måtte godta den samværstiden jeg fikk. Jeg ønsket ikke at han skulle flytte eller bytte barnehager, men hadde ingen rett til å uttale meg.

Det er ikke fordi jeg ikke deltok i omsorgen før samlivsbruddet, eller fordi jeg ikke øsnker å ta ansvar. Det er fordi dagens system ikke er likeverdig. Det har jeg tenkt å endre på.

Far, 37

Hjelp meg gjerne med å dele innlegget!

Lik siden min på Facebook!