Noen dager før jeg skulle ut i pappaperm, merket jeg at feber var underveis. Jeg ble dårlig utover kvelden og kjente at jeg ikke var i form dagen etter. Det viste seg at jeg hadde fått vannkopper. Jeg hadde nemlig ikke det som barn. Eldstemann fikk det på slutten av juleferien, så det var nok da jeg ble smittet. Minstemann fikk det noen dager etter meg. Det satte en liten demper på starten av pappapermen, men det gikk heldigvis fort forbi.
Jeg har vært opp tidlig på morgenene, jeg har laget måltider, gått trilleturer, og lekt med minsten. Han trives. Han har lært seg å trekke seg fremover på gulvet. Han går opp i krabbestilling, og det er snart så han begynner å krabbe også, ser det ut som. Han smiler og er fornøyd. Han viser meg lekene sine, og strekker armene over hodet: «Så stor!»
Det er ingen tegn til at han ikke er trygg, eller at han blir stresset fordi jeg tar meg av ham. Jeg har vært alene med ham på kvelden også, og lagt ham, når mamma har vært borte eller jobbet. Det går helt fint. Sist gang sovnet han uten store protester, og sov fortsatt da mamma kom hjem fra kveldsvakt. Slik som de andre gangene.
Jeg er ikke overrasket over at det har gått bra. Jeg hadde samme erfaring med eldstemann. Dette er nemlig slik det er med små barn. De knytter seg til sine foreldre, også fedrene sine. Dersom det er en påkjenning for barn å være borte fra en primær omsorgsperson, vil dette i de fleste tilfeller sannsynligvis gjelde begge foreldre. Derfor er det viktig og opprettholde barnets kontakt med begge foreldre.
Dette er første oppsummering. Jeg skal skrive mer i ukene som kommer.
Far, 37
Følg meg gjerne på Facebook!
#FortsattPappa
Fars Kamp mot Systemet 