Viktigheten av å vurdere barnets beste i norsk rett

Photo by Pixabay on Pexels.com

Man skulle tro at det å ta en avgjørlse som påvirker et barns liv er en avgjørelse som det ikke tas lett på. I retten tas slike avgjørelser hundrevis av ganger hvert år. Overraskende nok er ikke erfaringen jeg har at barnets interesser står høyest. Det er også tydelig i en del saker jeg har lest. Retten vektlegger ikke barnet, men gjerne mors behov. Det som dog er veldig interessant er å se på type sak. Det gikk opp for meg hvordan det legges til rette for mor i mange tilfeller da jeg satt og leste fjorårets høyesterettsdom, hvor en mor fikk ta med seg to barn på 5 og 6 år, og flytte til Italia. Her synset retten seg fram til at det kunne være best for barna at mor fikk flytte med dem, ut fra en hypotisk situasjon som kanskje kunne oppstå om hun ikke fikk flytte. At barna faktisk hadde det bra slik situasjonen var på tidspunktet ble ignorert. Jeg kom til å tenke på Odeltingsproposisjon nr. 104 (2008-2009). Det var der rettens anledning til å dømme delt bosted ble foreslått innført. Delt bosted innebærer at begge foreldrene stiller likt juridisk, og dermed tar alle avgjørelser vedrørende barnet i fellesskap. I praksis medfører det også gjerne at barna bor tilnærmet like mye hos hver forelder, og opprettholde kontakt og får omsorg fra begge. Det burde jo være en veldig bra ting, men her er det ikke rom for synsing, retten må være overbevist.

Tenk på det. For at begge foreldre skal vurderes like gode må altså retten være overbevist om avgjørelsen. Er det derimot snakk om å skille barna fra kontakt med far, og gjøre en stor inngripen i både barn og fars liv, trengs bare subjektiv synsing. Jeg skal tydeliggjøre hva jeg mener.

Synsing er god nok grunn til å skille barn fra far

I HRs Italia-dom gis mor anledning til å flytte med barna. Det er ganske påfallende når man leser dommen og deres betraktninger. Det er ingenting å utsette på fars omsorgsevner. Barna trives med nåværende situasjon. De har tilknyting til far, farmor, halvsøsken og venner i barnehage. HR mener at det er en risiko for at barna mister kontakt med far og familien på fars side, at de mister det norske språket, og de vet at samværskontakten blir redusert og at kontakten i stor grad blir via telefon og internett.

Fordelene ved flytting og argumentene for flytting er ikke særlige overbevisende. Retten foretar en merkelig drøfting, som jeg vil oppsummere kort.
-De er klar over at samværet reduseres, men mener man ikke bare kan se på omfang og frekvens av samvær isolert i en vurdering av barnets beste.
-Den lange avstanden bagatelliseres fordi barna er vant til den pga. besøk hos sine besteforeldre, til tross for at det er stor forskjell på å besøke besteforeldre, og måtte reise milevis for å få omsorg av en forelder.
-Det er risiko for tap av norsk språk som er en viktig forutsetning for kontakt med norsk familie, men det legges opp til at mor som er fra Italia og kom til Norge som 28-åring skal opprettholde dette.
-Det at barn får daglig kontakt med sine italienske besteforeldre vektlagt høyere, enn at de taper kontakt med sin far.
-Mor blir gjeldsfri i Italia fordi hun får bo gratis. Dette vurderes viktigere enn kontakten med far.

Det er altså ingen konkrete ting som tilsier at flyttingen er bedre for barna, men høyesterett forsøker likevel å gi inntrykk av at det ikke er av betydning for barna å flyttes vekk og miste kontakten med far. Det som til slutt skal være det avgjørende argumentet for flyttingen er et avsnitt som utelukkende handler om hva som er best for mor. Det er mors savn til Italia og familie og venner fremfor barnas fremtidige savn etter far, søsken og venner i Norge. En voksen kvinnes behov for å bo hos sine foreldre over barns behov for omsorg fra far i oppveksten. Det hevdes at mor sies å være sliten og «under press», og at den sakkyndige mener at dette kan svekke mors ressurser og på sikt gjøre henne deprimert om hun må bo i Norge. I Italia vil derimot alt være bra for henne.

Alt dette er likevel synsing. Barna har det bra på tidspunktet med den ordningen de har, noe man vet sikkert. Det er ingen ting som tilsier at barna får det bedre ved å flytte til et annet land, noe som altså er usikkert. De mister noe ved å flytte, men ikke ved å bli. At mor kan utvikle depresjon på sikt er en hypotetisk situasjon, men det er den situasjonen HR veier opp mot det å flytte til Italia. De mener basert på det at det vil være bedre for mors psyke å få flytte. De fratar barna noe som fungerer og setter dem i en situasjon de selv har ramset opp flere risikomomenter ved.

Retten må være overbevist for å konkludere at far er likeverdig

Delt bosted er derimot ikke noe man kan dømme til uten videre. Når et samlivsbrudd oppstår må foreldrene avgjøre hvor barnet skal bo fast. Det kan bo fast hos begge eller hos den ene. Delt bosted er når begge foreldre har fast bosted. Fast bosted høres ut som at det betyr at barnet skal bo der mest. Det henger også ofte sammen på den måten, men egentlig så betyr at man har avgjørelsesmyndighet over noen få avgjørelser som ikke ligger under foreldreansvaret. I tillegg vil man dersom man har det alene, ha rett på barnebidrag, overgangsstønad, tilsynstønad og utvidet barnetrygd. Dette er en del av loven som legger opp til konflikter. Hvorfor skal foreldre måtte avtale om de skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet? Videre er det slik at foreldrene ved uenighet må få spørsmålet løst i retten, men da må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én forelder. Med andre ord er delt bosted bare mulig dersom begge foreldre vil det, og realtietene er at mor som regel kan forvente 50 % eller mer botid, mens far kan forvente opptil 50 % botid i beste fall. Det er likevel en snever mulighet for å dømme delt bosted. Det er interessant å lese kriteriene for å kunne gjøre det. Under er BLDs merknad til §36 i barneloven.

Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.

Ot.prp. 104 2008-2009, side 72.

Noen ganger har jeg opplevd at folk sier at det tross alt er mulig å få dømt delt bosted, for det står i §36 i barneloven. Som man ser av denne teksten er det mer symbolsk. Foreldretvister regnes ofte som «høykonfliktsaker». Når forutsetningene for å dømme delt bosted er at barnet må være sju år og ikke kan dømmes basert på antagelser om fremtidig bedret konfliktnivå, så er lista satt rimelig høyt.

Det er også er rekke pussige kriterier. Hva er f.eks. «forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra«? Tilsynelatende dette: «Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.» Husk at dette er en sak hvor foreldre er uenige etter samlivsbrudd. For å praktisk kunne gjennomføre tilnærmet lik botid er selvsagt nær geografisk avstand viktig, men et samliv er jo i samme hjem. Å flytte langt vekk med barnet for å bosette seg fast før bostedsspørsmålet er avgjort kan uansett ikke være lov. Så det er en meningsløs forutsetning. Det er heller ingen forskning meg bekjent som har vist at delt bosted (forstått som lik botid) kun fungerer under visse forutsetninger, i alle fall ikke som er unike for denne spesifikke løsningen. Sannheten er nok nærmere at ingen løsninger fungerer bra ved dårlig samarbeid eller høyt konfliktnivå. Problemet er at noen har fremstilt det som at dette problemet løses ved andre ordninger enn delt bosted. Det gjør det ikke.

De voldsomt strenge kriteriene som legges til grunn for å dømme delt bosted finne man ikke for noen andre avgjørelser om barn. Det virker ikke rasjonelt å ha veldig strenge krav for å likestille foreldrene juridisk og la barnet ha tilnærmet lik botid hos begge, mens å frata barn kontakten med en av foreldrene til tross for at man vet de er gode omsorgspersoner kan gjøres på grunnlag som at mor blir gjeldsfri og får bo i nærheten av sine foreldre.

Far, 40

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Barneombudet forstår ikke barnets interesser

Når det gjelder barneloven ser ikke barneombudet ut til å forstå barnets interesser. Problemet er at de skal være en aktør for nettopp dette, og deres uttalelser tillegges derfor vekt. Den tilliten er ufortjent. I 2014 kom det klart fram at Anne Lindboe ikke hadde noe kunnskap om bostedsløsninger utover en brosjyre fra Bufdir. Dette er noe som jeg atter fikk bekreftet i en korrespondanse med en rådgiver og fagansvarlig hos barneombudet. En brosjyre er ikke et godt kunnskapsgrunnlag, og tilliten styrkes ikke av at Bufdir måtte revidere den da de etter hvert måtte erkjenne at anbefalingene ikke bygget på fagkunnskap. Til tross for dette fortsetter barneombudet å legge frem de samme argumentene som før. Hvorfor reageres det ikke på dette?

Uklare begreper

Barneombudet har kommet med et innspill til barnelovsutvalget i forbindelse med ny barnelov. Noe av det de kommer med er fornuftig, men det handler for det meste om klargjøringe av begreper o.l. Fortsatt ser vi de samme holdningene til likeverdig foreldreskap, og den samme retorikken når det gjelder fast/delt bosted. Det er ekstra påfallende i denne forbindelse, fordi ett av innspillene nettopp handler om å klargjøre begreper i barneloven og det påpekes at «fast bosted» er et slik begrep. At de foreslår å klargjøre dette er positivt. Problemet er at de til tross for sin egen beskrivelse av begrepet ikke ser ut til å forstå innholdet når de senere skal kommentere delt bosted som utgangspunkt.

Barneombudet erfarer at «fast bosted» er et begrep som skaper mye forvirring. Forvirringen ligger særlig i at begrepet «bosted» i barnelovens betydning ikke først og fremst handler om hvor mye barnet bor eller er hos hver av foreldrene, men om foreldrenes avgjørelsesmyndighet.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Her bekrefter barneombudet altså at bosted ikke først og fremst handler om botid, men om avgjørelsesmyndighet. Dette er noe jeg skrev i en kronikk rettet mot barneombudet i 2016. Jeg påpekte nettopp dette fordi barneombudets innvendinger mot delt bosted fremstår å bygge på et premiss om at delt bosted kun er lik fordeling av botid, og at det utelukker å kunne avtale andre løsninger. Men det handler altså om avgjørelsesmyndighet, noe de nå påpeker selv.

Det er også mye forvirring knyttet til begrepet «delt bosted». Mange tror at dette betyr at barnet må bo 50/50 hos hver av foreldrene. Mange er heller ikke klar over at en avtale om delt bosted innebærer at foreldrene må ta avgjørelser som ligger til «bostedsmyndigheten» i fellesskap.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Blant de av oss som mener at delt bosted må være utgangspunkt i barneloven er de fleste fullt klar over dette, og også dette påpekte jeg i min kronikk i 2016. Det er blant annet barneombudet som har bidratt til forvirringen. Det er jo også noe av det sentrale poenget med at delt bosted som utgangspunkt. Dersom foreldrene ikke stiller likt, vil den ene forelderen alltid ha siste ord i forbindelse med disse avgjørelsene. Hvordan barneombudet mener at det fører til at barnet blir hørt i større grad forblir en gåte.

Foto: Sveinung Arnestad/Barneombudet

Fast bosted og delt bosted

4.Delt bosted
Barneombudet har følgende innspill:

også i ny barnelov bør utgangspunktet være at foreldre og barn står fritt i valget mellom delt bosted eller fast bosted hos en av dem. Det enkelte barns beste skal være det førende

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Dette er hovedbudskapet til barneombudet. Etter å først komme med en lang utredning om hva delt bosted faktisk innebærer, fremstår dette veldig underlig. Hvordan er det å velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet relevant for barnets beste? Et valg mellom to alternativer som krever enighet er ikke et utgangspunkt. For hva skjer ved uenighet? Jeg skal komme inn på det når jeg går gjennom begrunnelsen for deres innspill under siden den er lagt mer spesifikk, og jeg deler det opp for en mer oversiktlig analyse.

Det har lenge vært en diskusjon om delt bosted bør være lovens utgangspunkt, særlig i forbindelse med spørsmål om likestilt foreldreskap. I dag står foreldre fritt i valget mellom delt bosted eller fast bosted hos en av dem. Barneombudet er verken for eller mot det ene eller det andre, men mener at bostedsspørsmålet må basere seg på en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste i hvert enkelt tilfelle.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Som nevnt, så er ikke valget mellom ulike alternativer et utgangspunkt. Et utgangspunkt er hva som gjelder før en avtale om noe annet ev. inngås, eller dersom man ikke kommer til enighet om hvilket alternativ som er best. Fast bosted handler om avgjørelsesmyndighet, helt konkret om dette: hvor i landet barnet skal bo; hvorvidt barnet skal gå i barnehage; hvorvidt barnet skal gå på SFO/AKS, og om barnet skal delta på fritidsaktiviteter, samt ev. hvilke. Nøyaktig hvordan mener barneombudet at foreldrene skal vurdere om det er best for barnet at begge eller bare den ene skal ha myndigheten til å avgjøre disse tingene? Man må også huske at alle andre avgjørelser ligger under foreldreansvaret, eller den barnet er hos på tidspunktet (som leggetider o.l.). Hvorfor er disse fire avgjørelsene skilt ut fra foreldreansvaret, og hva er så spesielt med dem at det kreves enighet om hvem skal myndighet til å ta dem?

Et lovregulert utgangspunkt peker ut en bestemt løsning som den førende, og dermed den beste. Barneombudet er bekymret for at en lovbestemmelse som fastsetter delt bosted som utgangspunkt, vil kunne føre til at det ikke tas nok hensyn til det enkelte barn i den konkrete situasjonen barnet og familien er i. Det foreligger ingen forskning som viser at en bestemtløsning er best for alle barn. Barneombudet mener at man må være varsom med å endre regler i en bestemt retning der det ikke finnes tilstrekkelig med kunnskap om hvilke konsekvenser endringen vil få for barn. Barneombudet mener derfor at man heller bør beholde dagens regler på dette området.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Dette er misvisende. Dagens ordning har også en førende løsning. Dersom foreldrene ikke blir enige må de til retten, som igjen pålegges fast bosted hos den ene. Dette er noe barneombudet overser. Dersom foreldrene hadde et likt utgangspunkt, så hadde det også vært status dersom de ev. var uenige om en annen løsning. I dag er det fast bosted hos én som gjelder dersom de er uenige, de må bare få det avgjort av retten først. Dette fører potensielt til en lang periode med konflikt og selvtekt fra den ene parten i påvente av at saken kommer opp. Det utelukker også den ene løsningen, nemlig delt bosted.
Retten har nemlig en svært begrenset tilgang til å dømme delt bosted, og det må foreligge særlige grunner for at de skal kunne gjøre det. Den største forskjellen med delt bosted som utgangspunkt vil altså være at foreldrene stiller likt frem til noe annet er avtalt, eller avgjort av retten. I tillegg vil det å frata avgjørelsesmyndighet kreve særlige grunner, fremfor at det å vurderes som likeverdig gjør det. I tillegg er det verdt å vite at mange av de ansatte ved familievernkontorene følger tankegangen om at delt bosted har en rekke forutsetninger for å fungere, noe som vil oppleves som støtte til den som ønsker fast bosted alene. Barnet tas altså ikke mer hensyn til fordi foreldrene må velge om begge skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet.
Avgjørelsesmyndigheten kommer også til bruk først når problemstillingene dukker. Da har ikke samværforelderen mulighet til å motsette seg, og dermed heller ikke barnet. Så hvor styrkes barnets rett til å bli hørt i barneombudets oppfatning?

Selvsagt foreligger det ingen forskning som viser at én ordning er best for alle barn, men hvordan kan barneombudet ta i bruk disse svake argumentene fra sin forgjenger? Dette argumentet er tynt av flere grunner. For det første fordi fast bosted handler om juridisk avgjørelsesmyndighet, hvilket gjør det meningsløst å snakke om at det ikke foreligger forskning. For det andre er det slik at om man faktisk ser på bostedsløsninger, så scorer barna som bor ca. likt hos begge foreldre jevnt over bedre, enn de som bor hovedsakelig eller utelukkende hos den ene. Barnelovens utgangspunkt må baseres på hva som generelt er best. Selv om fast bosted henspeiler til avgjørelsesmyndighet, så er det ofte slik at man også oftest bor mest med den som har fast bosted. Som nevnt over, så finnes det i dag en førende løsning. Dersom man ikke bli enig, så er det slik at man henvises til retten, som pålegges å bestemme at barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Det er ikke nevnt noe sted i loven eller i forarbeidene om at det er noen midlertidig ordning som gjelder om ikke annet er avtalt eller rettslig avgjort, derfor har man ingenting å forholde seg til om ikke kommer til enighet. Mao. må man nødvendigvis ha et utgangspunkt. Det er helt urealistisk å legge til grunn at et utgangspunkt krever at det er best for alle barn. Man kan heller ikke velge den løsningen som kommer dårligst ut fordi den beste løsningen ikke er best for alle barn. Man vet også at fravær av far ofte har negative konskvenser og at det er åpenbart at å bo hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder ikke fører til bedre velvære hos barn. Å trekke frem usikkerhet rundt konsekvenser når kunnskapen man har peker i retning av at dagens ordning fører med seg flere negative konsekvenser, virker påfallende.

Dagens barnelov er nøytral, og trekker ikke frem en løsning som den beste, men gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som er best for sitt barn. Dette fremmer det enkelte barns rett til å få sitt beste vurdert og tatt hensyn til. Delt bosted som utgangspunkt kan svekke denne retten.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Men barneloven er ikke «nøytral». Foreldrene trenger ikke å vurdere noe som helst. Dersom den ene ønsker delt bosted, og den andre ikke gjør det, sier loven at retten må bestemme at barnet skal ha fast bosted hos den ene. Dette betyr at dersom barnet selv ønsker delt bosted og dette ville ha vært det beste, men f.eks. er 6 år gammelt, så er ikke delt bosted et alternativ. Loven pålegger retten å dømme fast bosted hos én forelder. Når retten kun har ett alternativ sier det seg selv at det ikke fremmer barnets rett til å få sitt beste vurdert. Delt bosted som utgangspunkt vil styrke barnets rett, fordi ingen av foreldrene kan ta avgjørelser på barnets vegne uten å snakke med den andre. De samarbeide. Dermed kan barnet, dersom en av foreldrene f.eks. ønsker å flytte, velge å bli boende hos den andre. Barnet kan også tilpasse botiden etter behov, uten at foreldrene mister innflytelse og uten at de kan forhindre hverandre fra å ha kontakt, der hvor det ikke er grunnlag.

Jeg vil også påpeke noe interessant ved formuleringen i sitatet over. Da rekkefølgen i §36 ble endret fra «bu fast hos ein eller begge foreldra» til «bu fast hos begge foreldra eller en av dei» var barneombudet en av dem som innvendte at dette ville sende et kraftig signal om at foreldrerettferdighet gikk foran barnas beste. De skrev dette i sitt høringssvar (med min utheving) «Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem én løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie. En endring i lovteksten kan signalisere at delt bosted er den foretrukne løsningen, og på den måten svekke barns rett til gode, individuelle vurderinger om hva som er best for akkurat dem».
Nå som lovteksten er endret skriver de fortsatt nøyaktig det samme, at loven er nøytral, og ikke legger føringer. Så det er vel ganske åpenbart at dette kun er retorikk som er ment til å bidra til at å gi et negativt bilde at likeverdig utgangspunkt.

Delt bosted som hovedregel kan også innskrenke barnets rett til å bli hørt. Barnekonvensjonen artikkel 12 gir barnet rett til fritt å uttale seg om saker som angår dem, for eksempel om hvor de skal bo. Barnekomiteen uttaler at «fritt» betyr at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten å bli utsatt for press. Hvis loven sier at delt bosted er utgangspunktet, legger den føringer for hva som normalt er den riktige løsningen, noe barnet kan oppleve som et press og kan gi mindre rom for at barna kan uttrykke hvordan de vil ha det.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Delt bosted handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet, det er ikke barnet som har denne myndigheten. Hvordan styrkes barnet rett til å bli hørt i saker om hvor de skal bo når kun den ene forelderen kan avgjøre, og den andre ikke kan motsette seg? Ingenting av det Barneombudet skriver forteller oss noe som helst om hvordan lik avgjørelsesmyndighet begrenser barnets rett til å bli hørt, sammenlignet med en situasjon hvor foreldrene må velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet. Skulle barnet ha en mening om hvorvidt bare mamma, eller både mamma og pappa skal avgjøre om det skal gå i barnehage på SFO, eller om det skal flytte med en av dem? Om begge har lik avgjørelsesmyndighet, eller om de må velge mellom lik eller ulik har ikke noe med barnets rett til å bli hørt å gjøre. Dessuten er det først ved fast bosted hos én forelder at forelderen kan bestemme hvor barnet skal bo uten at den andre forelderen kan motsette seg. Da vil barnet også ha langt mindre innflytelse på avgjørelsen.
Det at barnet kan føle et press dersom delt bosted er utgangspunkt blir ganske spekulativt. Det alternativet Barneombudet ønsker å opprettholde vil jo faktisk legge ansvaret på barnet for å løse en ev. uenighet mellom foreldrene.

Barneombudet kan heller ikke se at det er framlagt tilstrekkelig med forskning som taler for at delt bosted vil være konfliktdempende og automatisk vil løse problemet med manglende foreldresamarbeid, som ofte blir nevnt som argumenter i debatten. Tvert imot viser forskning både i Norge og i mange andre land, at det er motstridende oppfatninger av om delt bosted er den beste løsningen forbarn etter samlivsbrudd og virker konfliktdempende8

8Se f.eks. Lidèn og Kitterød, Delt Bosted. Barns perspektiver og utfyllende kunnskap. Institutt for samfunnsforskning rapport 2019:3, skrevet på oppdrag for BLD.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Finnes det forskning som viser at ulik avgjørelsesmyndighet er konfliktdempende, eller at det løser problemet med manglende foreldresamarbeid? Selvsagt ikke. Hva er det som endrer situasjonen når det legges til fire punkter som skal avgjøres felles, eller likere botid generelt? Det som finnes av forskning viser følgende: Barn som bor tilnærmet likt hos hver forelder scorer like bra eller bedre på ulike målinger knyttet til trivsel, utvikling og foreholdet til foreldrene enn de som bor hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder. Barn i sistnevnte kategori viser mye oftere psykosomatiske symptomer. Det blir ganske tynt å si at to foreldre som har foreldreansvaret for barna sine som utgangspunkt, ikke kan ha avgjørelsesmyndighet over de siste fire avgjørelsene som utgangspunkt pga. at det ikke finnes tilstrekkelig forskning som viser at det er konfliktdempende, når alternativet heller ikke har slik støtte. Da oppstår også et annet åpenbart problem. Hvilken forelder er da det rette valget for fast bosted? Barneombudet mener altså at delt bosted ikke kan være utgangspunkt i tilfelle konflikt, men ønsker et utgangspunkt som krever at foreldrene kommer til enighet (krever samarbeid), og som ved uenighet må avgjøres i retten, eller ved selvtekt. Frem til retten får gjennomført rettsmøte eller hovedforhandling, så finnes det ikke noe utgangspunkt, så ingen av foreldrene har egentlig bosted. Det er vel ganske tydelig at dette verken er konfliktdempende, eller en situasjon som fører til bedre foreldresamarbeid.

Forskning viser ikke oppfatninger, men funn. De funnene som gjøres er ikke motstridende. Det finnes noen i fagmiljøene (særlig i Norge) som ikke ønsker å anerkjenne funnene, og prøver å så tvil om dem fordi de strider mot deres oppfatninger, men funnene peker i samme retning. Dessuten deltok jeg i en panelsamtale med Hilde Lidén, en av forfatterne av rapporten Barneombudet viser til, i oktober 2019 i Haugesund. Det var svært givende, for da fikk jeg muligheten til å nyansere underveis. Det gjorde at mine poenger kom tydeligere frem, og Lidén sa i etterkant at hun etter å ha hørt mine argumenter, nok kunne være enig i at delt bosted kunne være et riktig utgangspunkt i dagens samfunn. Dessuten viste ikke hennes studie at det var noe usikkerhet i om delt bosted var bra. Det var en intervjustudie, så man fikk bare betraktninger fra barn og unge med 50/50 botid. Den sammenlignet ikke disse med barn i andre løsninger. De som var mest «negative» var de som var i slutten av tenårene. Problemet var ikke delt bosted. Det var at de var i en alder hvor fritiden ble brukt på venner. Flere av utfordringen ville heller ikke vært løst av mindre botid hos den ene, og i alle fall ikke av ulik avgjørelsesmyndighet.

Delt bosted som hovedregel kan etter vår mening heller ikke forsvares med barns rett til familieliv. EMD har mange uttalelser om barn og foreldrenes rett til familieliv. Dette blir tolket på den måten at barn og foreldre må ha mulighet til å ha kontakt med hverandre. Utgangspunktet er, som også Grunnloven og barnekonvensjonen går utfra, at det er best for barnet å ha mest mulig samlet foreldrekontakt. Mest mulig samlet foreldrekontakt betyr likevel ikke at det i utgangspunktet skal være 50-50 eller lik foreldrekontakt. Her kommer barnets beste vurdering for fullt inn. Mange barn Barneombudet er i kontakt med er opptatt av en rettferdig fordeling, men som oftest fordi de synes synd på den pappaen eller den mammaen som de ser mindre. De fleste barn er samtidig opptatt av at de må kunne leve sine liv som passer dem best, særlig når de blir større. Ofte tør de likevel ikke å si fra enten fordi de synes ‘synd’ på (en av foreldrene) eller de er redde for konflikter.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Barneombudet skriver altså et helt punkt om hvordan man bør klargjøre at delt bosted er avgjørelsesmyndighet, og at det ikke betyr at barnet må bo 50-50. Her er det likevel tydelig at det er nettopp det de argumenterer imot. Uansett har de ikke forskningen på sin side. Selv om litt større barn (gjerne fra 15/16-18 år) er mer selvsentrerte, så er foreldrene en viktig del av oppveksten deres. Det at de har lyst å bruke tiden på litt andre ting enn å forsikre seg om at de er like mange dager hos hver forelder, er ikke et godt argument mot at foreldrene har delt bosted som utgangspunkt. Mindre barn trives nemlig stort sett godt med slike løsninger, og det er viktig for deres utvikling på sikt. Det sikrer at de har gode forhold til foreldrene livet gjennom, selv om de synes at det er litt teite i tenårene. Å argumentere imot delt bosted som utgangpunkt fordi noen tenåringer i en kort periode synes det er litt pes, virker nærmest litt desperat.

At barn er opptatt av rettferdighet, betyr ikke at de egentlig ønsker å velge bare den ene. Dessuten har jeg tidligere gått gjennom henvendelsene fra barn til barneombudet. Det er ytterst få som ønsker å være mest hos én, men forblir hos begge like mye fordi de synes synd på den ene. Derimot er det mange som som bor mest hos en som ønsker mer tid med den andre. Det er ganske spesielt at barneombudet fokuserer på den andelen det er minst av. Ikke minst er det spesielt at barneombudet nærmest ønsker et utgangspunkt som er lengst unna det forskning viser som best og lengst unna hva barna ønsker seg, i følge deres egen plakat «Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd».

Et utgangspunkt i barneloven må baseres på det som generelt fungerer best og er mest optimalt for de fleste tilfeller. Barneloven må være slik at det er i de tilfellene hvor ting ikke er som normalt at man kan fjerne rettigheter og avgjørelsesmyndighet. Dette må da kreve særlige (som i sterke) grunner. I dag er det motsatt. Det blir opptil foreldrene å «velge» likeverd eller ikke, og man kan motsette seg den andres deltakelse uten et godt grunnlag. Man må da til retten for å få være forelder, og skal du være likeverdig også, så kreves det særlige grunner.

Dette må endres, og Barnelovsutvalget er nødt til å lese barneombudets innspill med et kritisk blikk.

Far, 40

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Barn nektes samvær pga. korona

Photo by Maria Lindsey Multimedia Creator on Pexels.com

Dersom du eller barnet er smittet, eller ev. i karantene, så er det én sak. Men dersom foreldre og barn tar forholdsregler, holder seg inne, vasker hender, o.l. bør man ha samvær som vanlig. Likevel melder NRK om bostedsforeldre som holder barna borte fra samvær fordi de hevder å være redde for smitte.

Jeg synes dette godt illustrerer hvorfor fast bosted er noe begge foreldre skal ha som utgangspunkt etter brudd. For som mange samværfedre allerede har erfart, og som dette indikerer, så er det bostedsforelderen som oftest er hindringen til samvær. De vil sikkert si det er fordi de tenker på barnet, men i så fall hadde de funnet en ordning for å treffes.

Som vanlig ser hvor lite hjelpsomme de offentlige instansene er. NRK ser ut til å påpeke at det kun er den ene parten som ringer inn, men det er jo naturlig, da det er den parten som barnet holdes borte fra. Nestlederen i Mental helse sier de ikke tar stilling til hvem som burde ha omsorgen; advokaten i artikkelen sier at foreldrene må samabeide i denne perioden; representanten for familievernkontoret (FVK) sier at man må forholde seg til forholdene som gjelder og avtalene som er inngått. Det alle disse burde forstå, men tilsynelatende ikke tar innover seg, er at dagens barnelov og system legger opp til at den ene forelderen skal ha hovedomsorg, selv om det i de fleste tilfeller ikke vil være best. Foreldre ender ofte opp med avtaler selv om de ikke er enige, fordi de føler at de må føye seg. Delt bosted er utelatt som alternativ for retten, som dermed settes til å velge ut én av foreldrene, selv om begge er fullgode omsorgspersoner. Å velge ut én forelder, når begge foreldrene er like viktige for barna er selve kimen til hele problemet. Når den ene forelderen sitter med større juridisk avgjørelsesmyndighet, så er det uansett denne som bestemmer. I praksis vil det å «samarbeide» da bety at samværsforelderen bare må føye seg og svelge kameler.

Jeg kom over dette på NRKs side hvor man kan stille spørsmål om korona:

Denne moren fremstår bekymret for barna. Men i så fall kan hun jo foreslå at barna er hos far inntil videre. Da er de på ett sted. Eller ønsker hun kanskje at noen skal si at barna bør begrense vekslingen, slik at hun kan forsvare at barna skal være mest hos henne inntil videre?

Har du barna i fokus, så lar du dem ha kontakt med den andre forelderen. Dersom noen av dere er i isolasjon eller karantene, så tilpasser dere dere selvsagt til situasjonen . Dersom dere mener at barna kun skal være på ett sted til restriksjonene lettes, kan dere jo foreslå at de er hos den andre forelderen, fremfor å nekte denne kontakt.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Koronaviruset synliggjør og forsterker svakhetene i dagens barnelov.

Photo by Two Dreamers on Pexels.com

Høyesteretts Italia-dom

Høyesterett viste i fjor sommer helt tydelig at de ikke forstår hva som er i barnets interesse når det gjelder kontakt med foreldrene. De vektla en mors ønske om å flytte til Italia sterkere enn barnas kontakt med sin egen far. Far blir henvist til å ha kontakt med sine egne barn via telefon og internett. Ikke fordi han ikke er en god omsorgsperson, men fordi mor heller vil bo i Italia. Far kan selvsagt også ha feriesamvær, men ikke stort mer, noe som sier seg selv. Reaksjonen fra media og folk flest? Ingenting.

Enter: koronavirus. Barna bor i Italia, det hardest rammede landet i Europa. Hvordan er muligheten for samvær fremover? Hvordan vil smittevernstiltakene påvirke kontakten med barna? Omstendighetene medfører stor sannsynlighet vil bli lite samværskontakt pga. restriksjoner i flyvninger, reising og opphold i andre. Man kan kanskje ikke forutse et slik utbrudd, men det virkelige problemet i en slik situasjon er at far og barna blir plassert i den i først omgang. Domstolen har allerede gjort en stor inngripen i deres rett til familieliv, og nå forverres situasjonen pga. et virusutbrudd. Hadde Høyesterett satt barna først, ville derimot ikke utbruddet hatt samme konsekvens for verken barna eller familien. Høyesterett vektla kontakten med de italienske besteforeldrene, fremfor kontakten med far. Nå vil ikke barna kunne ha fysisk kontakt med besteforeldrene uansett, og mister i tillegg kontakten med far i enda større grad. Det er ingen overdrivelse å si at Høyesterett har sviktet barna totalt, og undergraver barns rettigheter generelt. Dagens situasjon gjør dette enda tydeligere.

Grenser stenges

Grenser stenges også andre steder i Europa, selv til våre naboland. Min sønn bor i Sverige. Jeg fyller år neste gang vi egentlig skal ha samvær, noe som selvsagt skulle vært feiret med ham til stede. Nå er jeg svært usikker på hvordan det kommer til å gå, fordi vi kanskje ikke får anledning pga. karantenebestemmelsene. Jeg jobber med å finne ut om det er unntak. For oss som allerede er rammet av begrenset kontakt, er dette en ekstra krise i krisen. Jeg respekterer selvsagt tiltakene, jobber hjemmefra, unngår kontakt med andre, osv. Jeg mener situasjoner som dette må være noe det tas høyde for i lovgivningen. Det er ikke første gangen man får en pandemi, og det er sikkert ikke siste. Dette er nok et punkt på lista over grunner til at barnets rett til far og mor må trumfe mors rett til å gjøre som hun vil, for å sette det på spissen.

I går kontaktet jeg Helsenorge. De kunne fortelle meg at det nok skulle være mulig å hente sønnen min til samvær, men det innebar 14 dagers karantene i det vi reiser inn til Norge. Så hvordan skal vi løse det? Skolene i Sverige er ikke stengte, så det er nok ikke akseptabelt å hente ham, vel vitende om at han ikke kan reise tilbake på to uker. Samtidig får jeg ikke kjørt ham tilbake etter 2 dager, siden jeg da bryter karantenen. Jeg vil regne med at kontrollen på grensen øker sannsynligheten for å blitt tatt, og det har jeg ikke råd til.

Helsepersonell utsatt

Helsepersonell er også utsatt. De får ikke lov å reise ut av landet. Rett og slett ikke lov. Hva om de er i en slik situasjon, hvor retten har tillatt at mor flytter utenlands? I tillegg kan man ha situasjoner hvor helsepersonellet er foreldre som vanskeliggjør samvær. Samværsretten står veldig svakt i Norge. Hva om nå denne forelderen beordres i jobb, barnet går i barnehage, og normalt får bestforeldre til å stille opp for avlastning? Nå er de i en utsatt gruppe som helst ikke skal ha kontakt med barnebarna. Siden den andre forelderen allerede er marginalisert, har man tatt vekk et viktig alternativ, som også burde være det naturlige valget.

Koronaviruset forsterker problemene med dagens utgangpunkt i barneloven. De fleste utfordringene som oppstår i forbindelse med viruset, som fravær av kontakt og avlastning fra den andre forelderen – som oftest far – er pga. dagens utgangspunkt. Geografisk stor avstand, samværssabotasje, m.m. er resultater av dagens utgangspunkt. Disse problemene forsterkes i krise, og barna betaler prisen.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Fraværende pappa?

«HVOR ER PAPPA?»
Photo by Juan Pablo Serrano Arenas on Pexels.com

Politimann Rune Fossum har rett. Gutter trenger gode, mannlige forbilder. Særlig trenger de fedrene sine, helt fra de er små. Det er allerede godt kjent at fravær av far gjerne er noe som går igjen hos gutter som faller utenfor samfunnet, som begår kriminelle handlinger, osv.

I tillegg finnes det studier av barn etter samlivsbrudd som viser at barna som har god kontakt med begge foreldre etter bruddet også klarer seg bedre og har færre psykosomatiske symptomer. Barn som bor hovedsakelig eller utelukkende med den ene forelderen, som vanligvis er mor, har langt oftere disse problemene.

Jeg er altså langt på vei enig i Fossums betraktninger rundt guttenes behov for mannlige forbilder som hjelper dem med å finne seg til rette i samfunnet, også på skolen og andre steder. Det er likevel noe jeg reagerer på. Fossum starter med å rette spørsmål mot den fraværende faren. «Hvor var du da din sønn gjorde ditt og datt?» Han nevner fedre som jobber for mye, eller som har lite til ingen «omsorgsrett». Det finnes åpenbart fedre som ikke stiller opp, og som ikke setter av tid. Men om far jobber mer enn mor, eller ikke ser barnet like mye etter et brudd, så er det i beste fall naivt å tro at dette utelukkende skyldes hva far har bestemt. Det er minst like ofte et resultat av hva mor har bestemt. Hva med å erkjenne at kontakt med far er alle foreldres ansvar?

«Det trenger ikke nødvendigvis være far som tar rollen som det mannlige forbildet.» Kanskje ikke, men i de fleste tilfeller er det det beste. Endring av barneloven og systemet rundt samlivsbrudd vil være et av de mest effektive tiltakene man kan gjøre. Etter samlivsbrudd er det et sted mellom 21-43% fedre som har lite til ingen kontakt med barna sine, utfra hhv. fedre og mødres tilbakemeldinger. Lite kontakt regnes opptil 5 dager i måneden, inkludert halve dager. I tall tilsvarer det grovt sett et sted mellom 50.000 – 96.000 fedre. I tillegg viser tall i en annen rapport, men fra samme undersøkelse, at 47% av alle fedre ønsker mer samvær. Dette gjøres mulig i stor grad av lovverket, som ikke sikrer barnas rett til begge foreldre.

Jeg mener det er uheldig å kun spørre hvor far var, og legge hele ansvaret for fraværenhet på fedre. Så lenge vi har et system som legger til rette for å sette far på sidelinjen etter brudd, som åpner for å flytte vekk med barn uten at far kan motsette seg, som sier at det at far har mindre tid med barna er en forutsetning for stønad, osv., så vil utfordringen med fraværende fedre være vanskelig å få løst. Ønsker vi å ta problemet på alvor, må vi begynne med å endre barneloven.

Vi kan ikke ha et system som legger til rette for å skyve far ut av barnets liv, og deretter spørre far hvorfor han ikke stiller opp. Det er nettopp det de fleste fedre ønsker.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Delt bosted er den beste konfliktløsningen.

Photo by Juan Pablo Serrano Arenas on Pexels.com

Delt bosted forutsetter samarbeid mellom foreldrene. De må bo i nærheten av hverandre. De må ha lavt konfliktnivå. Barnet må ha kort vei til skole eller barnehage, og ha mulighet til å opprettholde kontakt med venner, og kunne delta på fritidsaktiviteter fra begge hjem.

Dette har vi hørt før. Dette er ikke nødvendigvis feil, men alle disse tingene er jo bra for barna, og de bør oppmuntres til. Vi vil at forldrene skal samarbeide. Vi vil at de skal bo i nærheten av hverandre. Så hvorfor formuleres det som at det er vanskelig å få til, og at man derfor bør man velge en annen ordning? Egentlig burde man snu på premisset. For at barn skal få oppleve at foreldrene samarbeider om dem, for at de skal få ha foreldrene i nærheten, for at de skal kunne ha en fullverdig oppvekst med to likeverdige og delaktige foreldre, så er delt bosted en forutsetning.

Det at vi i dag gjerne får fremstilt delt bosted som det mest krevende alternativet, må da bety at fast bosted, inkludert mest botid, hos én ikke forutsetter bra samarbeid. At foreldrene ikke trenger å bo i nærheten av hverandre. At barna ikke trenger kort vei til skole, barnehage, venner og fritidsaktiviteter. Så hvorfor vil noen fremme det som foretrukken ordning? Dette er selvsagt satt litt på spissen, men likevel ikke så langt fra virkeligheten. Det er åpenbart at dårlig samarbeid og lange avstander ikke er bra for barna.

Likevel problematiseres ordningen som ivaretar barna mest, mens fast bosted hos én forelder gjøres til hovedordningen i det norske systemet. Det kreves særlige grunner for at foreldrene skal vurderes som likeverdige, mens å gi én forelder utvidet avgjørelsesmydighet er standard, ved å tildele fast bosted hos denne. Det beste er at foreldrene bor i nærheten av hverandre, det er også et punkt på barneombudets plakat med «Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd». Likevel legges det i loven opp til at forelderen som tildeles fast bosted kan flytte med barnet hvor som helst i landet, uten at den andre kan motsette seg.

Man kan undres hvorfor det er sånn. Dersom barna ønsker at foreldrene bor i nærheten av hverandre, at de samarbeider, at de har begge to i livet sitt – og at dette faktisk forutsetter delt bosted – så er dette utvilsomt i tråd med barnas interesser.

Det kan alltid være uenighet ved et brudd. Å kreve at foreldrene skal avtale hvorvidt de skal være likeverdige eller ikke rett etter bruddet, er svært ufornuftig. Delt bosted som utgangspunkt, altså likeverdig foreldreskap juridisk, gir foreldrene mindre å være uenige om. Hjelpeapparatet må hjelpe foreldrene med å løse, eller takle, konflikten mest mulig konstruktivt. Å tildele én forelder fast bosted løser ikke konflikt, det opprettholder den – kanskje det til og med forsterker den. Fast bosted hos én forelder krever ikke samarbeid, og fører potensielt til større lidelse for flere av partene. At en forelder flytter med barnet, påvirker samvær negativt, og kan medføre store påkjenninger for både barn og foreldre.

Dersom vi faktisk har barna i fokus og ønsker deres beste, så går vi inn for likeverdig foreldreskap ved samlivsbrudd.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

«Barn trenger ikke to foreldre. Det er luksus.»

Noen foreldre oppdrar barn helt alene. Det kan være at den andre forelderen har gått bort, at den andre forelderen er fraværende, eller i noen tilfeller pga. kunstig befruktning av enslig mor. Disse omtales gjerne som «aleneforeldre». I går hørte på psykolog Hedvig Montgomery i Aftenpostens podcast Foreldrekoden, som handler om å være alene med barn. Episoden passer nok godt for de som oppfyller kriteriene over, men jeg oppfatter at den også handler om foreldre som har barna mest boende hos seg. Derfor fikk den meg til å tenke på noen ting.

«Aleneforelder» er ikke et bra begrep når barnet har to foreldre som er tilstedeværende i barnets liv. Det er en langt vanligere situasjon enn at forelderen faktisk er helt alene. Jeg er selv én av mange fedre som har et barn som bor mindre hos meg enn hos sin mor, uten at det er noe jeg har valgt eller ønsket. Jeg har stilt opp for barnet mitt fra første stund, og har hele tiden kjempet for å kunne være en likeverdig forelder. Jeg har ønsket å ha en like stor del av omsorgen for barnet. Det har jeg ikke fått muligheten til, og det er en stor påkjenning. Jeg vet at mange er i en lignende situasjon, og i vanskeligere situasjoner.

Å da høre mor omtalt som «alenemor» øker den påkjenningen. Å kjempe for å få være forelder, samtidig som man gjøre alt for å stille ved hver eneste anledning, uten å anerkjennes som forelder, er ikke så veldig positivt. Det viktigste er selvsagt at barna opplever at man stiller opp og er der for dem, men hvordan foreldrene omtales i offentligheten har en effekt. Å kalle den ene forelderen «aleneforelder» marginaliserer den andre forelderen og dens rolle i barnets liv. Å omtale den ene forelderen som «aleneforelder» gir et inntrykk av at denne forelderen er helt alene om omsorgen og ikke får noe som helst støtte eller hjelp fra den andre, når det sannsynligvis i langt flere tilfeller er denne forelderen som selv har valgt å ha det slik, med god støtte fra det norske systemet.

I Aftenpostens podcast reagerer jeg også på uttalelsen «Barn trenger ikke to foreldre. Det er luksus.» Dette må selvagt ses i kontekst av situasjonen barnet er i, og det er viktig at barn som er i denne situasjonen ikke får en oppfatning av at det kommer til å gå dårlig med dem. Samtidig må man ta hensyn til de barna som har lite til ingen kontakt med sine fedre (og mødre) etter samlivsbrudd, og da synes jeg formuleringen er uheldig. For all del, det kan gå bra med barn som bor med én forelder, men det går ikke generelt bedre enn med de som vokser opp med begge to, og så lenge det finnes to foreldre som begge ønsker å være tilstede for barna sine, kan man ikke forsvare dagens system eller det å marginalisere den andre forelderen med at to foreldre er en luksus barna ikke trenger.

Det jeg også er litt redd for er at en slik uttalelse fra en fagperson bidrar til at beslutningstakere tenker at dersom barn ikke trenger to foreldre, så går det greit at den ene forelderen er alene om omsorgen så lenge ikke begge er enige om å dele den, akkurat slik det er i dag. Det er veldig viktig å være klar over at det er en stor fordel for barn å ha begge foreldre i livet sitt også nå de ikke bor sammen, noe som går igjen i flere studier. Forskning viser også at barn som lever hovedsakelig eller utelukkende oftere opplever psykosomatiske helseplager, som i store studier fra Sverige.

Jeg vil understreke at jeg forstår at de finnes foreldre som faktisk er alene om omsorgen, og at det er noe jeg har respekt for. Det jeg setter fokus på her er dog de situasjonene hvor et samlivsbrudd mellom foreldrene fører til at de ender opp i ulik posisjon grunnet dagens system. Disse er ikke aleneforeldre, og systemet bør legge opp til at de heller blir et foreldreteam, for det er nettopp det barna trenger.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Delt bosted, en flopp i Danmark?

Photo by Nathan Cowley on Pexels.com

Jeg har fått med meg at det har blitt mye oppstyr i Danmark, tilsynelatende fordi delt bosted etter samlivsbrudd har ført til mer konflikt mellom foreldrene. Er det virkelig slik?

Jeg vet ikke hvor mange som kjenner til det, men Danmark innførte regler 1. april 2019 som sa at foreldrene skulle ha delt bosted i en periode på tre måneder, i forbindelse med en såkalt refleksjonsperiode for å reflektere rundt hvorvidt man faktisk ønsker skilsmisse. Dette har ikke fungert så bra, med flere konflikter, og det virker som at en del danske politikere av den grunn ønsker å oppheve disse endringene.

Det jeg er litt bekymret for nå, er om enkelte kommer til å knytte konflikten til delt bosted utgangspunkt. Derfor vi jeg argumentere for at man ikke har grunnlag for en slik påstand. En av grunnene til det er at flere foreldre f.eks. har uttalt at de har unngått å flytte ut, fordi de har fryktet at de skal påvirke deres mulighet til å fortsatt ha bostedsforelderrollen etter at refleksjonsperioden er over.

Hele problemet ser ut til å ligge i at man gjør små endringer. Jeg synes jeg hører noen si «Vi er ikke mål, men det er et lite skritt i riktig retning». Men det vi trenger er å faktisk gå helt til mål med en gang. Det er ingenting som tilsier at barn med ett bosted har det bedre, mens det er tegn på at barn som bor hovedsakelig og utelukkende hos én forelder oftere har psykosomatiske problemer. Derfor er det paradoksalt å ha et lovverk som legger opp til den sistnevnte løsningen. Små endringer som gjør likeverdig foreldreskap tilgjengelig et kort øyeblikk, for å så kunne tas vekk det neste, gjør tilsynelatende prosessen vanskeligere, i tillegg til faren for at utvikling får et tilbakeskritt.

Det er ikke bedre for barna at foreldrene ved bruddet skal måtte avtale om begge skal ha lik avgjørelsesmyndighet eller ikke, og at de ved uenighet henvises til retten som skal bestemme at den ene skal miste innflytelse over avgjørelser rundt sitt eget barn. Det Danmark gjorde var ikke å gjøre delt bosted og tilnærmet lik botid til et utgangspunkt. Det de gjorde var å fortsatt ha en ordning hvor foreldrene må avtale slik som før, og slik som de må i Norge, men at de ikke kunne gjøre det før det hadde gått tre måneder. Dette førte altså tydeligvis for en del til at de fryktet å tape på å ev. flytte ut, og dette tvang dem nærmest til å fortsette å bo tett på hverandre i en periode hvor de kanskje hadde trengt litt avstand fra hverandre.

Delt bosted og lik botid hos foreldrene som utgangspunkt etter samlivsbrudd har støtte i forskning og studier. Foreldre i brudd kan være frustrerte og bitre på hverandre. Bruddet er ikke en tid for å skulle måtte avtale hvorvidt de skal være likeverdige mht. til barna, eller ikke. De skal ha fokus på barna, og ikke seg selv. Derfor må det være delt bosted som er utgangspunktet. Barna må få beholde dem begge som likeverdige omsorgspersoner i livet sitt. De foreldrene som har behov for det, må få hjelp til å finne måter å legge til rette for at barna for det så bra som mulig etterpå. Å få barn kommer med et ansvar. Er du forelder må du forvente å ofre noe for å oppdra og ta vare på barna. Det er det som må være i fokus etter bruddet, ikke bostedsforelderen.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Nok en studie som støtter delt bosted. Fra Norge.

Photo by Trinity Kubassek on Pexels.com

Da har det nok en gang kommet en studie som kommer frem til at delt bosted er den beste løsningen ved samlivsbrudd. Så hvorfor er dette så vanskelig for politikere og fagaktører i Norge å ta til seg?

Det er ikke lenger mulig å overse at delt bosted, forstått som tilnærmet lik botid og omsorgsfordeling mellom foreldrene etter et samlivsbrudd, er det beste alternativet for barn. Samme resultater går igjen i studier fra ulike land, nå senest en studie fra Norge. Det er selvsagt også viktig å se dette i sammenheng med delt bosted juridisk, som i Norge gjerne henger sammen.

Tidligere har barneombudet vist seg å være en motstander av denne ordningen som utgangspunkt i barneloven, da dette ikke «er best for alle barn». En slik innvending er dog meningsløs av flere grunner, da ingen ordning er best for alle barn. Likevel er det slik at dersom man kan ha ett av to utgangspunkt, så er nødvendigvis det utgangspunktet som er best for de fleste barn det riktigste. I tillegg må man huske på den juridiske delen. Å hevde at et likeverdig utgangspunkt juridisk ikke er best for alle barn, vil man ikke ha grunnlag for. Det er viktig å forstå at barneombudets tanke om at barneloven i dag er uten noen bestemt ordning som utgangspunkt er feil. Barneombudet har nemlig gått ut fra at dagens utgangspunkt er at foreldrene kan avtale hvilken ordning de vil ha, og at dette betyr at ingen av ordningene har noe fortrinn, men må velges utfra hva som passer best for barna. Dette er en stor misforståelse av hva et utgangspunkt innebærer.

Et utgangspunkt er nemlig ikke hva man potensielt kan avtale, men hva som gjelder dersom man ikke bli enig om noe annet. I følge norsk barnelov må en ev. uenighet rundt ordning avgjøres rettslig, og retten pålegges å bestemme at barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Dette betyr at utgangspunktet i praksis er fast bosted hos den ene forelderen, som igjen som oftest betyr at barnet bor mest hos denne. Det er er et sted mellom 26 – 43 % av barn som har lite til ingen kontakt med sine fedre, som igjen tyder på at resultatet av dagens barnelov fører til at svært mange barn helt unødvendig har den ordningen som kommer dårligst ut, nemlig å bo hovedsakelig eller utelukkende hos den ene forelderen. Dersom foreldrene er uenige og ikke går til retten, vil det også være en stor sannsynlighet for at den ene forelderen begår selvtekt.

Et utgangspunkt i barneloven må bygge på hva som er best for barn på generelt grunnlag. At foreldrene stiller likt juridisk etter samlivsbruddet er helt nødvendig. Muligheten til å avtale andre ordninger skal være tilstede, men så fremt man ikke avtaler noe annet, gjelder utgangspunktet. Justering av botid er også mulig, uten at foreldrene mister juridiske rettigheter eller avgjørelsesmyndighet. Retten gis mulighet til å redusere botid eller fjerne avgjørelsesmyndighet kun dersom særlige grunner foreligger.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Studie viser at far er viktig fra første stund.

Far er ikke bare viktig etter de første årene i barnets liv. Far er viktig fra første stund. En studie fra England som ble publisert i 2017 så på samspillet mellom barn og far ved 3 måneder og 24 måneder. Deres funn fikk dem til å komme frem til at tidlig involvering av fedre er av stor betydning for barnets kognitive utvikling. Studien kan leses her.

Kort fortalt viser den at der hvor far er delaktig og involvert i omsorgen fra første stund (ved tre måneder i studien), så har dette en positiv effekt på barnets kognitive utvikling senere, da de målte ved 2 års alder. Dette taler altså for at fedre bør anerkjennes som en svært viktig del av barnets liv, også i de første leveårene. Det som er bra med studien er at den ikke er basert på selvrapportering, men observasjon. Det var også ulike observatører ved 3 måneder og 24 måneder, og det er gjort ulike grep for å redusere bias og feil i målinger.

Funnene samsvarer med tidligere studier på samme tema, og det samsvarer med studier på omsorgsløsninger. Vi ser gang på gang at det har en positiv effekt for barn å ha begge foreldre i livet sitt, også etter brudd. Det har blitt vanskeligere å overse disse funnene nå. Dagens lovverk og retningslinjer kan ikke lenger rettferdiggjøres med den kunnskapen som er tilgjengelig.

Etter å ha lest i enkelte fora at noen mener mor er viktigere fordi hun ammer; at far ikke trenger å være så delaktig i starten fordi barnet utvikler tilknytning uansett; at andre samfunn har ordninger hvor fedre ikke er involvert før barnet er fire og at dette derfor er mer i tråd med biologien, o.l., fra personer som hevder de baserer seg på kunnskap, syntes jeg dette var viktig å få frem.

Det er altså ikke slik at jeg mener fedre er viktigere enn mødre, men at de er like viktige. Det er ikke slik at jeg mener fedre skal erstatte mødre, jeg mener derimot at de skal anses som likeverdige omsorgspersoner som skal delta i omsorgen for egne barn på lik linje med mor, også etter brudd. Dette er viktig for barna.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa