Mitt eldste barn bor i Sverige, noe som gjør samvær vanskelig nok under normale omstendigheter. Så kom koronapandemien. Siden grensen fra Sverige til Norge stengte i mars i 2020 har reglene bare blitt strengere, men jeg mener at gruppen jeg tilhører i denne situasjon behandles for strengt. Hvorfor må jeg – som henter et barn til samvær, som kjører bil; som må ha negativ test for å krysse til Sverige; som testes igjen på grensen til Norge på tilbakeveien; gjennomfører samværet hjemme; kjører i barnet tilbake i bil etter samvær; igjen må ha negativ test over til Sverige; tar farvel med barnet ved overlevering, men ellers kun sitter i bilen; som testet på nytt tilbake til Norge – gå i karantene?
Koronapandemien har ført til restriksjoner og nedstenging. De som blir veldig sjuke av viruset trenger omfattende behandling, og jeg har forståelse for at det gjøres tiltak for å opprettholde en viss kontroll over dette. Jeg har bidratt så godt jeg kan. Jeg bruker munnbind i butikken, og ved levering i barnehage. Jeg vasker hendene eller bruker håndsprit før og etter ærender, som jeg også har veldig få av. Jeg jobber hjemmefra.
For 6 år siden mistet jeg foreldreansvaret for mitt barn eldste. I følge dommen hadde begge foreldre normalt gode omsorgsevner, barnet var sterkt knyttet til begge, og mor hadde ingen konkrete planer om å flytte til Sverige på tidspunktet, men hadde likevel et «sterkt ønske» om det på sikt. Og det ville være bedre om mor fikk flytte til Sverige enn om hun måtte bo i Norge mot sin vilje fordi far ikke samtykket til at hun flyttet deres felles barn dit. Mer skulle det ikke til, og påkjenningen for både barnet og meg er stor, med den avstanden som er mellom oss. Likevel følger jeg opp og henter til samvær annenhver helg og i alle ferier, for å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg reiser for å gå på foreldremøter, elevsamtaler, skoleavslutning, m.m. 7-8 timers kjøring hver gang. Jeg har også foreldreansvar etter svensk rett, såkalt «vårdnad».
Så kom korona. Den norske grensen stengte. Ingenting om unntak for foreldre med barn på andre siden av grensen. Ikke før jeg selv tok kontakt med politikere som satte i gang en prosess, og fikk oppdatert unntakene til å gjelde oss fra slutten på april (det var for øvrig Tor Andre Johnsen og Silje Hjemdal, og noen av deres partikolleger som satte i gang dette.)
Så jeg har kjørt over grensen til Sverige, hatt med dokumentasjon og hentet til samvær. Fordi moren ikke har sertifikat og annen transport mellom landene er redusert har jeg også kjørt og blitt møtt rett over grensen på vei tilbake. Jeg kjører altså fra et lite sted øst for Oslo i Norge, til rett utenfor et lite sted ved Vänern i Sverige, henter barnet på skolen og kjører tilbake til Norge, annenhver fredag. På søndager kjører jeg barnet rett over grensen hvor moren venter, og så hjem igjen. I 2021 har det dog blitt strengere regler. Først måtte jeg begynne å registrere hver gang jeg skulle reise inn i Norge. Det går greit, jeg registerer det digitalt, både før fredags- og søndagsturen. Så måtte jeg begynne å ta en hurtigtest på grensa. Jaja, det er jo greit at de sjekker også.
Så stenger plutselig Sverige grensa. Det blir bestemt mens barnet er på samvær, men gjelder fra natt til mandag. Barnet må likevel i karantene i Sverige etter samværet, og gjennomføring av samvær fremover blir usikkert. Karantene etter hvert samvær er jo ikke mulig for et barn som går på skolen. Heldigvis kommer unntakene fort på plass i Sverige, og vi som gjennomfører samvær har unntak. Barnet slipper også karantene etter samværene. Kort tid etterpå innføres dog krav om negativ test i tillegg, for forelderen som skal krysse grensen til Sverige. Den må være maks 48 timer gammel. Jeg søker opp testsenter og finner ut at dersom jeg ikke symptomer koster denne meg snaue 500 kr. Jeg må likevel ha den, så jeg bestiller time slik at den tas innen 48 timer før jeg vil være ved grensa ved neste samvær. Jeg får vite at svar vil foreligge fra 1-3 virkedager etter testing. Jeg må altså satse på at testen er klar før jeg skal over. I verste fall er den klar én dag for seint, og da er den i tillegg for gammel. Heldigvis får jeg svar dagen etter – testen er negativ- og jeg kommer meg over. På vei tilbake må jeg ta hurtigtest på grensa til Norge. De ringer om den er positiv. Jeg blir ikke oppringt. Vi har samvær i to dager, og så er det tilbake til Sverige igjen. Denne gangen bruker jeg testen jeg tok inn til Norge på fredag, men det gjør også at samværet må forkortes, på grunn av 48-timerskravet. Deretter skal jeg over grensa til Norge nok en gang, og til ny hurtigtest. Nå får jeg også vite at jeg må i karantene. fordi jeg har «vært i Sverige», og at slik vil det være fremover. Jeg kan oppheve arbeidskarantenen ved å ta en ny PCR-test tidligst tre døgn etter ankomst, nok en gang til 500 kr. Dersom dette vedvarer kan jeg i teorien ende opp med å betale opptil 24.000,- i året for å oppretholde kontakt med barnet mitt og for å slippe jobbkaranten fra og med torsdag etter samværhelgen. Heldigvis jobber jeg hjemmefra.
Tenk dog litt over hvilke begrensninger dette setter for foreldre og barn etter brudd, når de bor på ulik side av grensen. Jeg kjører bil for å hente barnet. Jeg stopper kanskje for å gå på do, men bruker da fasiliteter hvor jeg ikke er i kontakt med andre mennesker, og sitter ellers i bilen hele veien. Både ved henting og levering hhv 3,5 time og 20-30 minutter. Jeg gjennomfører ikke samværet i Sverige, så jeg oppholder meg heller strengt tatt ikke der, men det er slik det formuleres i innreiseregistreringen, altså som «opphold i Sverige». Jeg må teste meg og gå i karantene fordi jeg har kjørt bilen over grensa. Jeg tok en PCR-test forrige onsdag, og den var negativ. Jeg tok en hurtigtest forrige fredag, den var negativ. Ny test på søndag, negativ igjen. Jobber hjemmefra, sitter i bilen ved henting og levering, tre negative tester på under en uke, men må fortsatt i karantene. Jeg kommer til å være konstant i karantene, bortsett fra torsdager dagen før samvær.
Hadde jeg jobbet med noe annet, eller hadde jeg hatt dårligere økonomi, så hadde jeg måtte velge mellom å ikke kunne treffe mitt eget barn, eller risikere å ikke ha jobb. Dette er noe jeg og andre i samme situasjon må forholde oss til i det daglige. Kan ikke de som tar avgjørelser på grensen få bruke skjønn?
Psykiater Bjørn Lande spør i en kronikk i Vårt Land om KrF skal lytte til far eller baby når det gjelder foreldrepermisjon. Jeg mener det er uheldig å fremstille dette som to motsetninger.
Meg bekjent finnes det ikke nyere forskning som viser at barn knytter seg til kun én primær omsorgsperson. Landes beskrivelse av barnets behov høres mer ut som det tilknytningsteoriens far John Bowlby beskrev som monotropi, som gikk ut på at barn hadde sterkest tilknytning til mor, og at separasjon fra mor på noen som helst måte hadde store negative konsekvenser. Dette er dog noen de fleste forskere og fagpersoner har gått bort fra for mange år siden, da undersøkelser ikke underbygde dette synet.
Tvert imot virker det å være enighet om at barn knytter seg til flere personer. Når begge foreldre engasjerer seg i barnet, vil barnet ofte utvikle en sterk tilknytning til begge to. Dette er altså ikke forbeholdt mor, og det virker derfor noe underlig å hevde at barnet vil forme et slags tilknytningshierarki.
Lande skriver «Et nyfødt barn kan holdes og stelles av en fremmed uten at det viser tegn til angst. I løpet av det første halve leveåret endrer dette seg radikalt.» Det er mulig at fremmede har denne effekten på barn, men er far en fremmed for barnet? Det er en merkelig antydning. I tillegg samsvarer dette dårlig med at Lande videre sier at graviditeten og frigjøring av oksytosin under fødsel og amming innbærer at en dyp kontakt etableres med mor tidlig i barnets liv. Det at barnet ikke reagerer på fremmede tyder på at tilknytningen er noe som skjer etter hvert, og det samsvarer også bedre med funn som viser at barn utvikler tilknytning til hver forelder. Det er den individuelle forelderens evne til å gi barnet trygghet og omsorg som er avgjørende. Oksytosin frigjøres for øvrig også under samspill mellom barn og far.
Poenget er ikke at far skal erstatte mor, men at far også får ta del i den første tiden av barnets liv. Det er heller ikke slik at mor er borte i ukesvis mens far har permisjon. Så hun vil få anledning til å tilbringe tid med barnet utenom jobb. Jeg synes vi skal unngå å redusere dette til at det bare handler om mekanisk likestilling. Det er også viktig at mødre ikke skal føle skam for å ikke være hjemme i permisjon i ett helt år fordi fagpersoner gir råd som er svakt funderte. Barna tjener faktisk også helsemessig på å utvikle gode forhold til begge foreldre. Det er viktig.
Fredag 30. oktober 2020 deltok jeg på Barnerettsdagen 2020 som foreleser. Temaet var foreldretvister og kjønn. Jeg fortalte om min opplevelse av å være far i en slik situasjon.
De øvrige foreleserne var spesialrådgiver Knut Oftung fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), som snakket om skilte fedre og mestring; psykolog Eir Torvik som snakket om sakkyndighetsvurderinger og kjønn; og Professor II – Dr.philos Kristin Skjørten UiO, som har gjennomgått utfall i lagmannsrettene.
Selve forelesningen har jeg ikke tenkt å gå inn på i denne omgang. For avslutningsvis var det litt paneldebatt, samt spørsmål og kommentarer fra salen. Dette ble gjort slik at man snakket etter tur, og derfor ble det ikke helt slik at man alltid fikk svart på kommentaren direkte, eller at man fikk kommentert alt, men det kom frem en del ting som jeg jeg skulle ha adressert. Jeg fikk derfor lyst til å skrive ned noen kommentarer som ble fremmet og gi mitt tilsvar på dem her. Det er ikke nødvendigvis ordrette sitater, men innholdet er det samme.
«Det er en korrelasjonsstudie og ingen konklusjoner kan trekkes ut fra det.»
Eir Torvik påpekte dette etter at jeg hadde nevnt sammenhengen mellom bostedsordning og helseplager, hvor plagene øker jo mer asymetrisk botiden er fordelt. Hun har rett i at dette er funn fra en korrelasjonsstudie og at korrelasjon ikke nødvendigvis er kausalitet (årsakssammenheng). Det betyr at selv om andelen helseplager går fra lavt til høyt når man ser på lik botid til botid hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder, så kan dette likevel skyldes andre ting. Det er for så vidt et gyldig poeng . Likevel er det greit å være klar over følgende: Alle studier som viser sammenheng mellom helseplager og bostedsordninger er korrelasjonsstudier.
Da BUFDIR og FOSAP i 2014 kom med anbefalinger rundt bosted etter samlivsbrudd baserte de seg på korrelasjonsstudier, bl.a. McIntosh et. al. 2010 er lenket her. Her viste det seg dog at tallene ikke støttet konklusjonene. Bl.a. ble det i den lenkede studien fra McIntosh konkludert at de minste barna (under 2 år) opplevde mer stress ved omfattende botid (delt omsorg) hos begge foreldre, enn når de hovedsakelig bodde hos den ene. Det viste seg imidlertid at tabellen som viste scoren for barn med delt omsorg var basert på 55 barn, mens det kun var 11 som oppfylte kriteriene for delt omsorg (minst 35% botid). De resterende 44 barna scoren var basert på hadde foreldrene altså ikke delt omsorg for.
Noen andre usikre resultater som kom frem i en av grafene var at barna som overnattet hovedsakelig hos den ene forelderen scoret lavere på «irritability» enn de som var i delt omsorg (som altså egentlig ikke var det), men også lavere enn dem som var i intakte familier (som hadde samme score som delt omsorg), og de som overnattet utelukkende hos den ene forelderen scoret høyest. De færreste vil hevde at det å bo med begge foreldre er uheldig for barna. Delt omsorg fikk samme score som å sammen med begge foreldre, men ble likevel fremstilt som en mindre god løsning sammenlignet med å bo hovedsaklig med én forelder. Jeg vil tro at de fleste anerkjenner problemet ved en slik konklusjon.
Disse svakhetene ble påpekt av flere andre fagfolk, og mest kjent er kanskje den rapporten vi ofte kaller Warshak-rapporten (Social Science and Parenting Plans for Young Children:A Consensus Report, 2014), som ble signert av 110 forskere og fagpersoner på feltet. Likevel ble de altså brukt som grunnlag for norske anbefalinger.
Poenget mitt: Selv om det er korrelasjonsforskning som ligger til grunn, så kan man finne mønstre. At barn med delt omsorg scorer like bra eller bedre er gjennomgående i disse studiene, som nå teller over 60 publikasjoner. McIntosh-rapporten er ett av få unntak hvor barn scorer dårligere på noen av målene med delt omsorg, men man har da de problemene som jeg nevnte over, som gjør funnene lite nyttige. Likevel er det en tendens i norske fagmiljøer å komme med sterkest innvendinger til delt omsorg. Disse innvendingene er ikke mer enn spekulasjoner, selv om man skal ta høyde for dem. Samtidig har noen av de samme personene benyttet bl.a. McIntosh-rapporten som grunnlag for å fraråde omsorg. Til tross for helt konkrete svakheter som har vært godt belyst, har man ikke vist en lignende skepsis til funnene der. Dette tyder på at det er enklere å akseptere en studie som bekrefter ens egen oppfatning, enn studier som peker i en annen retning.
«Jeg har til gode å se foreldre prøve å flytte inn og ut av bolig annenhver uke, som ikke finner ut at det er en dårlig løsning etter kort tid».
Tingrettsdommer Rikke Lassen, som var kurslederen, uttalte dette på et tidspunkt. Jeg opplever at denne sammenligningen er litt søkt. Barn og foreldre har helt ulike situasjoner, og er i svært ulike faser av livet. De voksne har ansvar for husholdningen og omsorgen for barnet. At barnet bytter på å bo hos foreldrene er noe ganske annet enn at foreldrene bytter på å bo «hos barnet». Dette har med rollene deres å gjøre. Jeg har ikke hørt noen si det samme dersom botiden er fordelt etter en annen brøk., f.eks.70/30. La oss si at barnet 9 dager hos den ene og 5 dager hos den andre over en 14 dagers periode. Er det greit å gjennomføre, eller mener du at foreldrene må prøve det ut selv først? Hvis det er greit, hva ved hhv. 2 dager færre og flere hos hver forelder gjør at det endrer seg?
Mitt inntrykk er at noen av konsekvensene av samlivsbrudd som barn kan oppfatte som litt vanskelige ofte blir forsøkt knyttet til delt omsorg. I realiteten er de knyttet til bruddet.
«Det er vel slik at en del barn blir stresset av flytting annenhver uke.»
Dette kom fra en deltager i salen. Dette er noen man ofte hører, men aldri får presentert dokumentasjon på. Forskningsfunnene tyder på at det snarere er motsatt. Derimot finnes det eksempler på noen barn som sier det er stressende, men det er da vanskelig å vite hva deres sammenligningsgrunnlag er. Likevel blir slike enkelteksempler ofte benyttet av barneombudet – bl.a. har de benyttet en slik uttalelse fra en henvendelse de hadde mottatt fra en gutt på 14 år, i et høringssvar hvor de argumenterte mot delt bosted som utgangspunkt i barneloven. Det er i grunn ganske interessant, siden hovedvekten av henvendelsene de har mottatt er fra barn som bor mest hos den ene forelderen som ønsker mer kontakt med den andre.
«Jeg lurer på om vi noen ganger glemmer barna i dette.»
Også fra en deltager i salen (fra Barneombudet, tror jeg). Dette er også noe som jeg synes går litt på tvers av hva forskning indikerer. Til tross for at det er ganske klare indikasjoner på at botid hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder oftere kan forbindes med ulike helseplager, fremstilles det som at å ønske lik botid er egoistisk, og den mest sårbare løsningen for barnet. Det fremstilles som at å bo mest hos den ene forelderen, som også gir denne rett på utvidet barnetrygd, overgangstønad, høyere barnebidrag, økonomisk støtte til tilsyn, utvidet avgjørelsesmyndighet som å bestemme hvor i landet skal bo, osv. bygger på barnets interesser, selv om alle disse fordelene kommer forelderen til gode. For å sette det litt på spissen: Fedre, som oftest kan forvente seg at tiden med barnet i beste fall er opptil 50 %, fremstilles som egoister for å fremme et slikt ønske, mens mødre som kan forvente botid fra 50% og oppover, fremstilles som at de ser barnets behov ved å ønske at det bor mest hos seg. Dette til tross for at det ikke finnes funn som indikerer at den sistnevnte løsningen er en tryggere løsning eller bedre løsning for barn. Å ønske å være tilstede i barnas liv er ikke å glemme barna, slik jeg ser det.
Som dere kan se så er innvendingene mot delt bosted og delt omsorg stort sett fortsatt de samme som alltid. Det er rett og slett en del etablerte oppfatninger som henger igjen, som sannsynligvis ikke har blitt møtt med så mange nye opplysninger eller nyere kunnskap. Det er viktig at vi kan møtes i slike fora og snakke sammen, og få litt nye perspektiver.
Høyesterett kom nylig frem til at brudd på varslingsplikten i barneloven ikke får konsekvenser. 31. januar 2018 hadde jeg et kort innlegg i Aftenposten hvor jeg forespeilet dette. Innlegget het «Barneloven er fortsatt uendret» («etter endringer» var min fulle tittel), og her er et sitat fra den:
«Varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder.» Varslingsfristen ble innført i 2010. Men ifølge §37 i barneloven kan ikke samværsforeldre motsette seg større avgjørelser bostedsforelderen tar. Hvordan styrker det barnas rettigheter? Man får fortsatt ikke muligheten til å motsette seg avgjørelsen. Ved å utvide varslingsfristen får man bare doblet ventetiden frem til flyttingen. I tillegg får brudd på varslingsfristen sjelden konsekvenser i en ev. sak.
Terje Goa, pappa og blogger, «Kort sagt» Aftenposten
Problemet oppstår fordi loven sier at barna ved uenighet skal bo fast hos én forelder som hovedregel. Dermed får denne forelderen utvidet avgjørelsesmyndighet, som innebærer flytting innenfor landets grenser. Det er noe samværsforelderen ikke kan motsette seg. Alternativet er å reise sak for å endre bosted. Varlsingsplikten går ut på at bostedsforelderen må varlse om flytting senest tre måneder før selve flyttingen skjer. Før var det seks uker.
Varslingsplikten må bety noe
Siden samværsforelderen ikke kan motsette seg at bostedforelderen flytter med barnet, så må varslingsplikten han en relevans. Den må være viktig å overholde. Likevel viser høyesterett at den ikke er det. Man må selvsagt være åpen for at det det kan være momenter som tilsier at det kan være til barnets beste å flytte, men det kommer ikke frem av denne dommen. Det som kommer frem er at mor valgte å flytte til Vestlandet fra Oslo-området fordi far kjøpte et nabohus for å komme nærmere barna. Noen vil sikkert hevde at dette er å ikke ta hensyn til mor e.l., men hvordan skal man forholde seg til det? Det finnes nok av tilfeller hvor en mor er bitter på far, uten at det er gode grunner til det. Skal far da sette barnas behov til side for mors skyld?
Mor flyttet til Vestlandet fordi far kjøpte hus nærmere barna. Det er åpenbart ikke en handling gjort med barnets beste i tankene, det er en handling gjort pga. egne behov. Denne flyttingen ble heller ikke varslet riktig. Flertallet i Høyesterett kom frem til at bruddet på varslingsplikten likevel ikke skal ha konsekvenser, og legger vekt på at barna har et godt forhold til begge foreldre og er harmoniske og klarer seg fint slik de har det. Det hevdes at bytte av bosted vil kunne ha større skadevirkninger enn tapt kontakt med far, men det virker svakt fundert siden det ikke ser ut til å være noen konkret årsak til at man tror det, annet enn byttet i seg selv. I så fall er det i strid med forskning på bosted, som viser at tap av kontakt har større negativ helseeffekt.
Dersom det å bryte varslingsplikten ved å flytte langt unna, begrunnet i at far flyttet nærmere barna, ikke får noen rettslige konskvenser, må man spørre seg når det faktisk kan få konsekvenser. Dette er nok et signal om at bostedsforeldre kan ta seg til rette. Retten skriver til og med at «Hensynet til best samlet foreldrekontakt kan tilsi fast bosted hos far og samvær med mor i denne saken.(…) Men gitt at mor og far nå vil bli boende langt fra hverandre, er det likevel begrenset hvilken betydning dette vil ha i praksis.» Best samlet foreldrekontakt tilsier bosted hos far, men siden mor allerede har sørget for stor avstand, så kan barna like gjerne ha mindre kontakt med far.
Dette er nok en skandaledom fra norsk Høyesterett. Det som står i loven må jo være utgangspunktet for en hver behandling. Dersom loven sier at flytting utenlands med barnet krever samtykke fra begge foreldre så må det være utgangspunktet – det kan ikke være sånn at bare fordi den ene vil flytte så settes den andres myndighet til side. Og dersom loven sier at flytting skal varsles så kan det ikke være sånn at det gis unntak, særlig ikke når flyttingen er begrunnet i å flytte vekk fra den andre forelderen. Men høyesterett har altså det siste drøye året ved to anledninger bidratt til å undergrave samværsforelderens rolle enda mer ved å nettopp sette loven til side.
Jeg vil likevel avslutte med et lyspunkt. Dommer Cecilie Østensen Berglund og dommer Kine Steinsvik tok dissens i saken. De vektla både svakheter ved den sakkyndiges vurdering, og redegjorde for problemet ved å gi bosted til den forelderen som var minst villig til å tilrettelegge for samvær. De vektlegger at begge barnas første reaksjon på at de skulle bli boende på Vestlandet var fortvilelse. De viser til at far tidligere hadde gått til sak for vanlig samværsrett etter å ha forsøkt å finne en løsning på dette utenfor retten helt frem til barna var i skolealder, hvor mor reagerte med politianmeldelse og begjæring om besøksforbud.
Det finnes altså dommere som vektlegger barna i større grad, og vurderer foreldrene etter hva de faktisk gjør og bakgrunnen til at de gjør det. La oss håpe de vil kommer i flertall etter hvert.
Man skulle tro at det å ta en avgjørlse som påvirker et barns liv er en avgjørelse som det ikke tas lett på. I retten tas slike avgjørelser hundrevis av ganger hvert år. Overraskende nok er ikke erfaringen jeg har at barnets interesser står høyest. Det er også tydelig i en del saker jeg har lest. Retten vektlegger ikke barnet, men gjerne mors behov. Det som dog er veldig interessant er å se på type sak. Det gikk opp for meg hvordan det legges til rette for mor i mange tilfeller da jeg satt og leste fjorårets høyesterettsdom, hvor en mor fikk ta med seg to barn på 5 og 6 år, og flytte til Italia. Her synset retten seg fram til at det kunne være best for barna at mor fikk flytte med dem, ut fra en hypotisk situasjon som kanskje kunne oppstå om hun ikke fikk flytte. At barna faktisk hadde det bra slik situasjonen var på tidspunktet ble ignorert. Jeg kom til å tenke på Odeltingsproposisjon nr. 104 (2008-2009). Det var der rettens anledning til å dømme delt bosted ble foreslått innført. Delt bosted innebærer at begge foreldrene stiller likt juridisk, og dermed tar alle avgjørelser vedrørende barnet i fellesskap. I praksis medfører det også gjerne at barna bor tilnærmet like mye hos hver forelder, og opprettholde kontakt og får omsorg fra begge. Det burde jo være en veldig bra ting, men her er det ikke rom for synsing, retten må være overbevist.
Tenk på det. For at begge foreldre skal vurderes like gode må altså retten være overbevist om avgjørelsen. Er det derimot snakk om å skille barna fra kontakt med far, og gjøre en stor inngripen i både barn og fars liv, trengs bare subjektiv synsing. Jeg skal tydeliggjøre hva jeg mener.
Synsing er god nok grunn til å skille barn fra far
I HRs Italia-dom gis mor anledning til å flytte med barna. Det er ganske påfallende når man leser dommen og deres betraktninger. Det er ingenting å utsette på fars omsorgsevner. Barna trives med nåværende situasjon. De har tilknyting til far, farmor, halvsøsken og venner i barnehage. HR mener at det er en risiko for at barna mister kontakt med far og familien på fars side, at de mister det norske språket, og de vet at samværskontakten blir redusert og at kontakten i stor grad blir via telefon og internett.
Fordelene ved flytting og argumentene for flytting er ikke særlige overbevisende. Retten foretar en merkelig drøfting, som jeg vil oppsummere kort. -De er klar over at samværet reduseres, men mener man ikke bare kan se på omfang og frekvens av samvær isolert i en vurdering av barnets beste. -Den lange avstanden bagatelliseres fordi barna er vant til den pga. besøk hos sine besteforeldre, til tross for at det er stor forskjell på å besøke besteforeldre, og måtte reise milevis for å få omsorg av en forelder. -Det er risiko for tap av norsk språk som er en viktig forutsetning for kontakt med norsk familie, men det legges opp til at mor som er fra Italia og kom til Norge som 28-åring skal opprettholde dette. -Det at barn får daglig kontakt med sine italienske besteforeldre vektlagt høyere, enn at de taper kontakt med sin far. -Mor blir gjeldsfri i Italia fordi hun får bo gratis. Dette vurderes viktigere enn kontakten med far.
Det er altså ingen konkrete ting som tilsier at flyttingen er bedre for barna, men høyesterett forsøker likevel å gi inntrykk av at det ikke er av betydning for barna å flyttes vekk og miste kontakten med far. Det som til slutt skal være det avgjørende argumentet for flyttingen er et avsnitt som utelukkende handler om hva som er best for mor. Det er mors savn til Italia og familie og venner fremfor barnas fremtidige savn etter far, søsken og venner i Norge. En voksen kvinnes behov for å bo hos sine foreldre over barns behov for omsorg fra far i oppveksten. Det hevdes at mor sies å være sliten og «under press», og at den sakkyndige mener at dette kan svekke mors ressurser og på sikt gjøre henne deprimert om hun må bo i Norge. I Italia vil derimot alt være bra for henne.
Alt dette er likevel synsing. Barna har det bra på tidspunktet med den ordningen de har, noe man vetsikkert. Det er ingen ting som tilsier at barna får det bedre ved å flytte til et annet land, noe som altså er usikkert. De mister noe ved å flytte, men ikke ved å bli. At mor kan utvikle depresjon på sikt er en hypotetisk situasjon, men det er den situasjonen HR veier opp mot det å flytte til Italia. De mener basert på det at det vil være bedre for mors psyke å få flytte. De fratar barna noe som fungerer og setter dem i en situasjon de selv har ramset opp flere risikomomenter ved.
Retten må være overbevist for å konkludere at far er likeverdig
Delt bosted er derimot ikke noe man kan dømme til uten videre. Når et samlivsbrudd oppstår må foreldrene avgjøre hvor barnet skal bo fast. Det kan bo fast hos begge eller hos den ene. Delt bosted er når begge foreldre har fast bosted. Fast bosted høres ut som at det betyr at barnet skal bo der mest. Det henger også ofte sammen på den måten, men egentlig så betyr at man har avgjørelsesmyndighet over noen få avgjørelser som ikke ligger under foreldreansvaret. I tillegg vil man dersom man har det alene, ha rett på barnebidrag, overgangsstønad, tilsynstønad og utvidet barnetrygd. Dette er en del av loven som legger opp til konflikter. Hvorfor skal foreldre måtte avtale om de skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet? Videre er det slik at foreldrene ved uenighet må få spørsmålet løst i retten, men da må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én forelder. Med andre ord er delt bosted bare mulig dersom begge foreldre vil det, og realtietene er at mor som regel kan forvente 50 % eller mer botid, mens far kan forvente opptil 50 % botid i beste fall. Det er likevel en snever mulighet for å dømme delt bosted. Det er interessant å lese kriteriene for å kunne gjøre det. Under er BLDs merknad til §36 i barneloven.
Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.
Ot.prp. 104 2008-2009, side 72.
Noen ganger har jeg opplevd at folk sier at det tross alt er mulig å få dømt delt bosted, for det står i §36 i barneloven. Som man ser av denne teksten er det mer symbolsk. Foreldretvister regnes ofte som «høykonfliktsaker». Når forutsetningene for å dømme delt bosted er at barnet må være sju år og ikke kan dømmes basert på antagelser om fremtidig bedret konfliktnivå, så er lista satt rimelig høyt.
Det er også er rekke pussige kriterier. Hva er f.eks. «forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra«? Tilsynelatende dette: «Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.» Husk at dette er en sak hvor foreldre er uenige etter samlivsbrudd. For å praktisk kunne gjennomføre tilnærmet lik botid er selvsagt nær geografisk avstand viktig, men et samliv er jo i samme hjem. Å flytte langt vekk med barnet for å bosette seg fast før bostedsspørsmålet er avgjort kan uansett ikke være lov. Så det er en meningsløs forutsetning. Det er heller ingen forskning meg bekjent som har vist at delt bosted (forstått som lik botid) kun fungerer under visse forutsetninger, i alle fall ikke som er unike for denne spesifikke løsningen. Sannheten er nok nærmere at ingen løsninger fungerer bra ved dårlig samarbeid eller høyt konfliktnivå. Problemet er at noen har fremstilt det som at dette problemet løses ved andre ordninger enn delt bosted. Det gjør det ikke.
De voldsomt strenge kriteriene som legges til grunn for å dømme delt bosted finne man ikke for noen andre avgjørelser om barn. Det virker ikke rasjonelt å ha veldig strenge krav for å likestille foreldrene juridisk og la barnet ha tilnærmet lik botid hos begge, mens å frata barn kontakten med en av foreldrene til tross for at man vet de er gode omsorgspersoner kan gjøres på grunnlag som at mor blir gjeldsfri og får bo i nærheten av sine foreldre.
Når det gjelder barneloven ser ikke barneombudet ut til å forstå barnets interesser. Problemet er at de skal være en aktør for nettopp dette, og deres uttalelser tillegges derfor vekt. Den tilliten er ufortjent. I 2014 kom det klart fram at Anne Lindboe ikke hadde noe kunnskap om bostedsløsninger utover en brosjyre fra Bufdir. Dette er noe som jeg atter fikk bekreftet i en korrespondanse med en rådgiver og fagansvarlig hos barneombudet. En brosjyre er ikke et godt kunnskapsgrunnlag, og tilliten styrkes ikke av at Bufdir måtte revidere den da de etter hvert måtte erkjenne at anbefalingene ikke bygget på fagkunnskap. Til tross for dette fortsetter barneombudet å legge frem de samme argumentene som før. Hvorfor reageres det ikke på dette?
Uklare begreper
Barneombudet har kommet med et innspill til barnelovsutvalget i forbindelse med ny barnelov. Noe av det de kommer med er fornuftig, men det handler for det meste om klargjøringe av begreper o.l. Fortsatt ser vi de samme holdningene til likeverdig foreldreskap, og den samme retorikken når det gjelder fast/delt bosted. Det er ekstra påfallende i denne forbindelse, fordi ett av innspillene nettopp handler om å klargjøre begreper i barneloven og det påpekes at «fast bosted» er et slik begrep. At de foreslår å klargjøre dette er positivt. Problemet er at de til tross for sin egen beskrivelse av begrepet ikke ser ut til å forstå innholdet når de senere skal kommentere delt bosted som utgangspunkt.
Barneombudet erfarer at «fast bosted» er et begrep som skaper mye forvirring. Forvirringen ligger særlig i at begrepet «bosted» i barnelovens betydning ikke først og fremst handler om hvor mye barnet bor eller er hos hver av foreldrene, men om foreldrenes avgjørelsesmyndighet.
Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.
Her bekrefter barneombudet altså at bosted ikke først og fremst handler om botid, men om avgjørelsesmyndighet. Dette er noe jeg skrev i en kronikk rettet mot barneombudet i 2016. Jeg påpekte nettopp dette fordi barneombudets innvendinger mot delt bosted fremstår å bygge på et premiss om at delt bosted kun er lik fordeling av botid, og at det utelukker å kunne avtale andre løsninger. Men det handler altså om avgjørelsesmyndighet, noe de nå påpeker selv.
Det er også mye forvirring knyttet til begrepet «delt bosted». Mange tror at dette betyr at barnet må bo 50/50 hos hver av foreldrene. Mange er heller ikke klar over at en avtale om delt bosted innebærer at foreldrene må ta avgjørelser som ligger til «bostedsmyndigheten» i fellesskap.
Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.
Blant de av oss som mener at delt bosted må være utgangspunkt i barneloven er de fleste fullt klar over dette, og også dette påpekte jeg i min kronikk i 2016. Det er blant annet barneombudet som har bidratt til forvirringen. Det er jo også noe av det sentrale poenget med at delt bosted som utgangspunkt. Dersom foreldrene ikke stiller likt, vil den ene forelderen alltid ha siste ord i forbindelse med disse avgjørelsene. Hvordan barneombudet mener at det fører til at barnet blir hørt i større grad forblir en gåte.
Foto: Sveinung Arnestad/Barneombudet
Fast bosted og delt bosted
4.Delt bosted Barneombudet har følgende innspill:
også i ny barnelov bør utgangspunktet være at foreldre og barn står fritt i valget mellom delt bosted eller fast bosted hos en av dem. Det enkelte barns beste skal være det førende
Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.
Dette er hovedbudskapet til barneombudet. Etter å først komme med en lang utredning om hva delt bosted faktisk innebærer, fremstår dette veldig underlig. Hvordan er det å velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet relevant for barnets beste? Et valg mellom to alternativer som krever enighet er ikke et utgangspunkt. For hva skjer ved uenighet? Jeg skal komme inn på det når jeg går gjennom begrunnelsen for deres innspill under siden den er lagt mer spesifikk, og jeg deler det opp for en mer oversiktlig analyse.
Det har lenge vært en diskusjon om delt bosted bør være lovens utgangspunkt, særlig i forbindelse med spørsmål om likestilt foreldreskap. I dag står foreldre fritt i valget mellom delt bosted eller fast bosted hos en av dem. Barneombudet er verken for eller mot det ene eller det andre, men mener at bostedsspørsmålet må basere seg på en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste i hvert enkelt tilfelle.
Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.
Som nevnt, så er ikke valget mellom ulike alternativer et utgangspunkt. Et utgangspunkt er hva som gjelder før en avtale om noe annet ev. inngås, eller dersom man ikke kommer til enighet om hvilket alternativ som er best. Fast bosted handler om avgjørelsesmyndighet, helt konkret om dette: hvor i landet barnet skal bo; hvorvidt barnet skal gå i barnehage; hvorvidt barnet skal gå på SFO/AKS, og om barnet skal delta på fritidsaktiviteter, samt ev. hvilke. Nøyaktig hvordan mener barneombudet at foreldrene skal vurdere om det er best for barnet at begge eller bare den ene skal ha myndigheten til å avgjøre disse tingene? Man må også huske at alle andre avgjørelser ligger under foreldreansvaret, eller den barnet er hos på tidspunktet (som leggetider o.l.). Hvorfor er disse fire avgjørelsene skilt ut fra foreldreansvaret, og hva er så spesielt med dem at det kreves enighet om hvem skal myndighet til å ta dem?
Et lovregulert utgangspunkt peker ut en bestemt løsning som den førende, og dermed den beste. Barneombudet er bekymret for at en lovbestemmelse som fastsetter delt bosted som utgangspunkt, vil kunne føre til at det ikke tas nok hensyn til det enkelte barn i den konkrete situasjonen barnet og familien er i. Det foreligger ingen forskning som viser at en bestemtløsning er best for alle barn. Barneombudet mener at man må være varsom med å endre regler i en bestemt retning der det ikke finnes tilstrekkelig med kunnskap om hvilke konsekvenser endringen vil få for barn. Barneombudet mener derfor at man heller bør beholde dagens regler på dette området.
Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.
Dette er misvisende. Dagens ordning har også en førende løsning. Dersom foreldrene ikke blir enige må de til retten, som igjen pålegges fast bosted hos den ene. Dette er noe barneombudet overser. Dersom foreldrene hadde et likt utgangspunkt, så hadde det også vært status dersom de ev. var uenige om en annen løsning. I dag er det fast bosted hos én som gjelder dersom de er uenige, de må bare få det avgjort av retten først. Dette fører potensielt til en lang periode med konflikt og selvtekt fra den ene parten i påvente av at saken kommer opp. Det utelukker også den ene løsningen, nemlig delt bosted. Retten har nemlig en svært begrenset tilgang til å dømme delt bosted, og det må foreligge særlige grunner for at de skal kunne gjøre det. Den største forskjellen med delt bosted som utgangspunkt vil altså være at foreldrene stiller likt frem til noe annet er avtalt, eller avgjort av retten. I tillegg vil det å frata avgjørelsesmyndighet kreve særlige grunner, fremfor at det å vurderes som likeverdig gjør det. I tillegg er det verdt å vite at mange av de ansatte ved familievernkontorene følger tankegangen om at delt bosted har en rekke forutsetninger for å fungere, noe som vil oppleves som støtte til den som ønsker fast bosted alene. Barnet tas altså ikke mer hensyn til fordi foreldrene må velge om begge skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet. Avgjørelsesmyndigheten kommer også til bruk først når problemstillingene dukker. Da har ikke samværforelderen mulighet til å motsette seg, og dermed heller ikke barnet. Så hvor styrkes barnets rett til å bli hørt i barneombudets oppfatning?
Selvsagt foreligger det ingen forskning som viser at én ordning er best for alle barn, men hvordan kan barneombudet ta i bruk disse svake argumentene fra sin forgjenger? Dette argumentet er tynt av flere grunner. For det første fordi fast bosted handler om juridisk avgjørelsesmyndighet, hvilket gjør det meningsløst å snakke om at det ikke foreligger forskning. For det andre er det slik at om man faktisk ser på bostedsløsninger, så scorer barna som bor ca. likt hos begge foreldre jevnt over bedre, enn de som bor hovedsakelig eller utelukkende hos den ene. Barnelovens utgangspunkt må baseres på hva som generelt er best. Selv om fast bosted henspeiler til avgjørelsesmyndighet, så er det ofte slik at man også oftest bor mest med den som har fast bosted. Som nevnt over, så finnes det i dag en førende løsning. Dersom man ikke bli enig, så er det slik at man henvises til retten, som pålegges å bestemme at barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Det er ikke nevnt noe sted i loven eller i forarbeidene om at det er noen midlertidig ordning som gjelder om ikke annet er avtalt eller rettslig avgjort, derfor har man ingenting å forholde seg til om ikke kommer til enighet. Mao. må man nødvendigvis ha et utgangspunkt. Det er helt urealistisk å legge til grunn at et utgangspunkt krever at det er best for alle barn. Man kan heller ikke velge den løsningen som kommer dårligst ut fordi den beste løsningen ikke er best for alle barn. Man vet også at fravær av far ofte har negative konskvenser og at det er åpenbart at å bo hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder ikke fører til bedre velvære hos barn. Å trekke frem usikkerhet rundt konsekvenser når kunnskapen man har peker i retning av at dagens ordning fører med seg flere negative konsekvenser, virker påfallende.
Dagens barnelov er nøytral, og trekker ikke frem en løsning som den beste, men gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som er best for sitt barn. Dette fremmer det enkelte barns rett til å få sitt beste vurdert og tatt hensyn til. Delt bosted som utgangspunkt kan svekke denne retten.
Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.
Men barneloven er ikke «nøytral». Foreldrene trenger ikke å vurdere noe som helst. Dersom den ene ønsker delt bosted, og den andre ikke gjør det, sier loven at retten må bestemme at barnet skal ha fast bosted hos den ene. Dette betyr at dersom barnet selv ønsker delt bosted og dette ville ha vært det beste, men f.eks. er 6 år gammelt, så er ikke delt bosted et alternativ. Loven pålegger retten å dømme fast bosted hos én forelder. Når retten kun har ett alternativ sier det seg selv at det ikke fremmer barnets rett til å få sitt beste vurdert. Delt bosted som utgangspunkt vil styrke barnets rett, fordi ingen av foreldrene kan ta avgjørelser på barnets vegne uten å snakke med den andre. De må samarbeide. Dermed kan barnet, dersom en av foreldrene f.eks. ønsker å flytte, velge å bli boende hos den andre. Barnet kan også tilpasse botiden etter behov, uten at foreldrene mister innflytelse og uten at de kan forhindre hverandre fra å ha kontakt, der hvor det ikke er grunnlag.
Jeg vil også påpeke noe interessant ved formuleringen i sitatet over. Da rekkefølgen i §36 ble endret fra «bu fast hos ein eller begge foreldra» til «bu fast hos begge foreldra eller en av dei» var barneombudet en av dem som innvendte at dette ville sende et kraftig signal om at foreldrerettferdighet gikk foran barnas beste. De skrev dette i sitt høringssvar (med min utheving) «Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem én løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie. En endring i lovteksten kan signalisere at delt bosted er den foretrukne løsningen, og på den måten svekke barns rett til gode, individuelle vurderinger om hva som er best for akkurat dem». Nå som lovteksten er endret skriver de fortsatt nøyaktig det samme, at loven er nøytral, og ikke legger føringer. Så det er vel ganske åpenbart at dette kun er retorikk som er ment til å bidra til at å gi et negativt bilde at likeverdig utgangspunkt.
Delt bosted som hovedregel kan også innskrenke barnets rett til å bli hørt. Barnekonvensjonen artikkel 12 gir barnet rett til fritt å uttale seg om saker som angår dem, for eksempel om hvor de skal bo. Barnekomiteen uttaler at «fritt» betyr at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten å bli utsatt for press. Hvis loven sier at delt bosted er utgangspunktet, legger den føringer for hva som normalt er den riktige løsningen, noe barnet kan oppleve som et press og kan gi mindre rom for at barna kan uttrykke hvordan de vil ha det.
Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.
Delt bosted handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet, det er ikke barnet som har denne myndigheten. Hvordan styrkes barnet rett til å bli hørt i saker om hvor de skal bo når kun den ene forelderen kan avgjøre, og den andre ikke kan motsette seg? Ingenting av det Barneombudet skriver forteller oss noe som helst om hvordan lik avgjørelsesmyndighet begrenser barnets rett til å bli hørt, sammenlignet med en situasjon hvor foreldrene må velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet. Skulle barnet ha en mening om hvorvidt bare mamma, eller både mamma og pappa skal avgjøre om det skal gå i barnehage på SFO, eller om det skal flytte med en av dem? Om begge har lik avgjørelsesmyndighet, eller om de må velge mellom lik eller ulik har ikke noe med barnets rett til å bli hørt å gjøre. Dessuten er det først ved fast bosted hos én forelder at forelderen kan bestemme hvor barnet skal bo uten at den andre forelderen kan motsette seg. Da vil barnet også ha langt mindre innflytelse på avgjørelsen. Det at barnet kan føle et press dersom delt bosted er utgangspunkt blir ganske spekulativt. Det alternativet Barneombudet ønsker å opprettholde vil jo faktisk legge ansvaret på barnet for å løse en ev. uenighet mellom foreldrene.
Barneombudet kan heller ikke se at det er framlagt tilstrekkelig med forskning som taler for at delt bosted vil være konfliktdempende og automatisk vil løse problemet med manglende foreldresamarbeid, som ofte blir nevnt som argumenter i debatten. Tvert imot viser forskning både i Norge og i mange andre land, at det er motstridende oppfatninger av om delt bosted er den beste løsningen forbarn etter samlivsbrudd og virker konfliktdempende8
8Se f.eks. Lidèn og Kitterød, Delt Bosted. Barns perspektiver og utfyllende kunnskap. Institutt for samfunnsforskning rapport 2019:3, skrevet på oppdrag for BLD.
Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.
Finnes det forskning som viser at ulik avgjørelsesmyndighet er konfliktdempende, eller at det løser problemet med manglende foreldresamarbeid? Selvsagt ikke. Hva er det som endrer situasjonen når det legges til fire punkter som skal avgjøres felles, eller likere botid generelt? Det som finnes av forskning viser følgende: Barn som bor tilnærmet likt hos hver forelder scorer like bra eller bedre på ulike målinger knyttet til trivsel, utvikling og foreholdet til foreldrene enn de som bor hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder. Barn i sistnevnte kategori viser mye oftere psykosomatiske symptomer. Det blir ganske tynt å si at to foreldre som har foreldreansvaret for barna sine som utgangspunkt, ikke kan ha avgjørelsesmyndighet over de siste fire avgjørelsene som utgangspunkt pga. at det ikke finnes tilstrekkelig forskning som viser at det er konfliktdempende, når alternativet heller ikke har slik støtte. Da oppstår også et annet åpenbart problem. Hvilken forelder er da det rette valget for fast bosted? Barneombudet mener altså at delt bosted ikke kan være utgangspunkt i tilfelle konflikt, men ønsker et utgangspunkt som krever at foreldrene kommer til enighet (krever samarbeid), og som ved uenighet må avgjøres i retten, eller ved selvtekt. Frem til retten får gjennomført rettsmøte eller hovedforhandling, så finnes det ikke noe utgangspunkt, så ingen av foreldrene har egentlig bosted. Det er vel ganske tydelig at dette verken er konfliktdempende, eller en situasjon som fører til bedre foreldresamarbeid.
Forskning viser ikke oppfatninger, men funn. De funnene som gjøres er ikke motstridende. Det finnes noen i fagmiljøene (særlig i Norge) som ikke ønsker å anerkjenne funnene, og prøver å så tvil om dem fordi de strider mot deres oppfatninger, men funnene peker i samme retning. Dessuten deltok jeg i en panelsamtale med Hilde Lidén, en av forfatterne av rapporten Barneombudet viser til, i oktober 2019 i Haugesund. Det var svært givende, for da fikk jeg muligheten til å nyansere underveis. Det gjorde at mine poenger kom tydeligere frem, og Lidén sa i etterkant at hun etter å ha hørt mine argumenter, nok kunne være enig i at delt bosted kunne være et riktig utgangspunkt i dagens samfunn. Dessuten viste ikke hennes studie at det var noe usikkerhet i om delt bosted var bra. Det var en intervjustudie, så man fikk bare betraktninger fra barn og unge med 50/50 botid. Den sammenlignet ikke disse med barn i andre løsninger. De som var mest «negative» var de som var i slutten av tenårene. Problemet var ikke delt bosted. Det var at de var i en alder hvor fritiden ble brukt på venner. Flere av utfordringen ville heller ikke vært løst av mindre botid hos den ene, og i alle fall ikke av ulik avgjørelsesmyndighet.
Delt bosted som hovedregel kan etter vår mening heller ikke forsvares med barns rett til familieliv. EMD har mange uttalelser om barn og foreldrenes rett til familieliv. Dette blir tolket på den måten at barn og foreldre må ha mulighet til å ha kontakt med hverandre. Utgangspunktet er, som også Grunnloven og barnekonvensjonen går utfra, at det er best for barnet å ha mest mulig samlet foreldrekontakt. Mest mulig samlet foreldrekontakt betyr likevel ikke at det i utgangspunktet skal være 50-50 eller lik foreldrekontakt. Her kommer barnets beste vurdering for fullt inn. Mange barn Barneombudet er i kontakt med er opptatt av en rettferdig fordeling, men som oftest fordi de synes synd på den pappaen eller den mammaen som de ser mindre. De fleste barn er samtidig opptatt av at de må kunne leve sine liv som passer dem best, særlig når de blir større. Ofte tør de likevel ikke å si fra enten fordi de synes ‘synd’ på (en av foreldrene) eller de er redde for konflikter.
Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.
Barneombudet skriver altså et helt punkt om hvordan man bør klargjøre at delt bosted er avgjørelsesmyndighet, og at det ikke betyr at barnet må bo 50-50. Her er det likevel tydelig at det er nettopp det de argumenterer imot. Uansett har de ikke forskningen på sin side. Selv om litt større barn (gjerne fra 15/16-18 år) er mer selvsentrerte, så er foreldrene en viktig del av oppveksten deres. Det at de har lyst å bruke tiden på litt andre ting enn å forsikre seg om at de er like mange dager hos hver forelder, er ikke et godt argument mot at foreldrene har delt bosted som utgangspunkt. Mindre barn trives nemlig stort sett godt med slike løsninger, og det er viktig for deres utvikling på sikt. Det sikrer at de har gode forhold til foreldrene livet gjennom, selv om de synes at det er litt teite i tenårene. Å argumentere imot delt bosted som utgangpunkt fordi noen tenåringer i en kort periode synes det er litt pes, virker nærmest litt desperat.
At barn er opptatt av rettferdighet, betyr ikke at de egentlig ønsker å velge bare den ene. Dessuten har jeg tidligere gått gjennom henvendelsene fra barn til barneombudet. Det er ytterst få som ønsker å være mest hos én, men forblir hos begge like mye fordi de synes synd på den ene. Derimot er det mange som som bor mest hos en som ønsker mer tid med den andre. Det er ganske spesielt at barneombudet fokuserer på den andelen det er minst av. Ikke minst er det spesielt at barneombudet nærmest ønsker et utgangspunkt som er lengst unna det forskning viser som best og lengst unna hva barna ønsker seg, i følge deres egen plakat «Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd».
Et utgangspunkt i barneloven må baseres på det som generelt fungerer best og er mest optimalt for de fleste tilfeller. Barneloven må være slik at det er i de tilfellene hvor ting ikke er som normalt at man kan fjerne rettigheter og avgjørelsesmyndighet. Dette må da kreve særlige (som i sterke) grunner. I dag er det motsatt. Det blir opptil foreldrene å «velge» likeverd eller ikke, og man kan motsette seg den andres deltakelse uten et godt grunnlag. Man må da til retten for å få være forelder, og skal du være likeverdig også, så kreves det særlige grunner.
Dette må endres, og Barnelovsutvalget er nødt til å lese barneombudets innspill med et kritisk blikk.
Photo by Maria Lindsey Multimedia Creator on Pexels.com
Dersom du eller barnet er smittet, eller ev. i karantene, så er det én sak. Men dersom foreldre og barn tar forholdsregler, holder seg inne, vasker hender, o.l. bør man ha samvær som vanlig. Likevel melder NRK om bostedsforeldre som holder barna borte fra samvær fordi de hevder å være redde for smitte.
Jeg synes dette godt illustrerer hvorfor fast bosted er noe begge foreldre skal ha som utgangspunkt etter brudd. For som mange samværfedre allerede har erfart, og som dette indikerer, så er det bostedsforelderen som oftest er hindringen til samvær. De vil sikkert si det er fordi de tenker på barnet, men i så fall hadde de funnet en ordning for å treffes.
Som vanlig ser hvor lite hjelpsomme de offentlige instansene er. NRK ser ut til å påpeke at det kun er den ene parten som ringer inn, men det er jo naturlig, da det er den parten som barnet holdes borte fra. Nestlederen i Mental helse sier de ikke tar stilling til hvem som burde ha omsorgen; advokaten i artikkelen sier at foreldrene må samabeide i denne perioden; representanten for familievernkontoret (FVK) sier at man må forholde seg til forholdene som gjelder og avtalene som er inngått. Det alle disse burde forstå, men tilsynelatende ikke tar innover seg, er at dagens barnelov og system legger opp til at den ene forelderen skal ha hovedomsorg, selv om det i de fleste tilfeller ikke vil være best. Foreldre ender ofte opp med avtaler selv om de ikke er enige, fordi de føler at de må føye seg. Delt bosted er utelatt som alternativ for retten, som dermed settes til å velge ut én av foreldrene, selv om begge er fullgode omsorgspersoner. Å velge ut én forelder, når begge foreldrene er like viktige for barna er selve kimen til hele problemet. Når den ene forelderen sitter med større juridisk avgjørelsesmyndighet, så er det uansett denne som bestemmer. I praksis vil det å «samarbeide» da bety at samværsforelderen bare må føye seg og svelge kameler.
Jeg kom over dette på NRKs side hvor man kan stille spørsmål om korona:
Denne moren fremstår bekymret for barna. Men i så fall kan hun jo foreslå at barna er hos far inntil videre. Da er de på ett sted. Eller ønsker hun kanskje at noen skal si at barna bør begrense vekslingen, slik at hun kan forsvare at barna skal være mest hos henne inntil videre?
Har du barna i fokus, så lar du dem ha kontakt med den andre forelderen. Dersom noen av dere er i isolasjon eller karantene, så tilpasser dere dere selvsagt til situasjonen . Dersom dere mener at barna kun skal være på ett sted til restriksjonene lettes, kan dere jo foreslå at de er hos den andre forelderen, fremfor å nekte denne kontakt.
Høyesterett viste i fjor sommer helt tydelig at de ikke forstår hva som er i barnets interesse når det gjelder kontakt med foreldrene. De vektla en mors ønske om å flytte til Italia sterkere enn barnas kontakt med sin egen far. Far blir henvist til å ha kontakt med sine egne barn via telefon og internett. Ikke fordi han ikke er en god omsorgsperson, men fordi mor heller vil bo i Italia. Far kan selvsagt også ha feriesamvær, men ikke stort mer, noe som sier seg selv. Reaksjonen fra media og folk flest? Ingenting.
Enter: koronavirus. Barna bor i Italia, det hardest rammede landet i Europa. Hvordan er muligheten for samvær fremover? Hvordan vil smittevernstiltakene påvirke kontakten med barna? Omstendighetene medfører stor sannsynlighet vil bli lite samværskontakt pga. restriksjoner i flyvninger, reising og opphold i andre. Man kan kanskje ikke forutse et slik utbrudd, men det virkelige problemet i en slik situasjon er at far og barna blir plassert i den i først omgang. Domstolen har allerede gjort en stor inngripen i deres rett til familieliv, og nå forverres situasjonen pga. et virusutbrudd. Hadde Høyesterett satt barna først, ville derimot ikke utbruddet hatt samme konsekvens for verken barna eller familien. Høyesterett vektla kontakten med de italienske besteforeldrene, fremfor kontakten med far. Nå vil ikke barna kunne ha fysisk kontakt med besteforeldrene uansett, og mister i tillegg kontakten med far i enda større grad. Det er ingen overdrivelse å si at Høyesterett har sviktet barna totalt, og undergraver barns rettigheter generelt. Dagens situasjon gjør dette enda tydeligere.
Grenser stenges
Grenser stenges også andre steder i Europa, selv til våre naboland. Min sønn bor i Sverige. Jeg fyller år neste gang vi egentlig skal ha samvær, noe som selvsagt skulle vært feiret med ham til stede. Nå er jeg svært usikker på hvordan det kommer til å gå, fordi vi kanskje ikke får anledning pga. karantenebestemmelsene. Jeg jobber med å finne ut om det er unntak. For oss som allerede er rammet av begrenset kontakt, er dette en ekstra krise i krisen. Jeg respekterer selvsagt tiltakene, jobber hjemmefra, unngår kontakt med andre, osv. Jeg mener situasjoner som dette må være noe det tas høyde for i lovgivningen. Det er ikke første gangen man får en pandemi, og det er sikkert ikke siste. Dette er nok et punkt på lista over grunner til at barnets rett til far og mor må trumfe mors rett til å gjøre som hun vil, for å sette det på spissen.
I går kontaktet jeg Helsenorge. De kunne fortelle meg at det nok skulle være mulig å hente sønnen min til samvær, men det innebar 14 dagers karantene i det vi reiser inn til Norge. Så hvordan skal vi løse det? Skolene i Sverige er ikke stengte, så det er nok ikke akseptabelt å hente ham, vel vitende om at han ikke kan reise tilbake på to uker. Samtidig får jeg ikke kjørt ham tilbake etter 2 dager, siden jeg da bryter karantenen. Jeg vil regne med at kontrollen på grensen øker sannsynligheten for å blitt tatt, og det har jeg ikke råd til.
Helsepersonell utsatt
Helsepersonell er også utsatt. De får ikke lov å reise ut av landet. Rett og slett ikke lov. Hva om de er i en slik situasjon, hvor retten har tillatt at mor flytter utenlands? I tillegg kan man ha situasjoner hvor helsepersonellet er foreldre som vanskeliggjør samvær. Samværsretten står veldig svakt i Norge. Hva om nå denne forelderen beordres i jobb, barnet går i barnehage, og normalt får bestforeldre til å stille opp for avlastning? Nå er de i en utsatt gruppe som helst ikke skal ha kontakt med barnebarna. Siden den andre forelderen allerede er marginalisert, har man tatt vekk et viktig alternativ, som også burde være det naturlige valget.
Koronaviruset forsterker problemene med dagens utgangpunkt i barneloven. De fleste utfordringene som oppstår i forbindelse med viruset, som fravær av kontakt og avlastning fra den andre forelderen – som oftest far – er pga. dagens utgangspunkt. Geografisk stor avstand, samværssabotasje, m.m. er resultater av dagens utgangspunkt. Disse problemene forsterkes i krise, og barna betaler prisen.
«HVOR ER PAPPA?» Photo by Juan Pablo Serrano Arenas on Pexels.com
Politimann Rune Fossum har rett. Gutter trenger gode, mannlige forbilder. Særlig trenger de fedrene sine, helt fra de er små. Det er allerede godt kjent at fravær av far gjerne er noe som går igjen hos gutter som faller utenfor samfunnet, som begår kriminelle handlinger, osv.
I tillegg finnes det studier av barn etter samlivsbrudd som viser at barna som har god kontakt med begge foreldre etter bruddet også klarer seg bedre og har færre psykosomatiske symptomer. Barn som bor hovedsakelig eller utelukkende med den ene forelderen, som vanligvis er mor, har langt oftere disse problemene.
Jeg er altså langt på vei enig i Fossums betraktninger rundt guttenes behov for mannlige forbilder som hjelper dem med å finne seg til rette i samfunnet, også på skolen og andre steder. Det er likevel noe jeg reagerer på. Fossum starter med å rette spørsmål mot den fraværende faren. «Hvor var du da din sønn gjorde ditt og datt?» Han nevner fedre som jobber for mye, eller som har lite til ingen «omsorgsrett». Det finnes åpenbart fedre som ikke stiller opp, og som ikke setter av tid. Men om far jobber mer enn mor, eller ikke ser barnet like mye etter et brudd, så er det i beste fall naivt å tro at dette utelukkende skyldes hva far har bestemt. Det er minst like ofte et resultat av hva mor har bestemt. Hva med å erkjenne at kontakt med far er alle foreldres ansvar?
«Det trenger ikke nødvendigvis være far som tar rollen som det mannlige forbildet.» Kanskje ikke, men i de fleste tilfeller er det det beste. Endring av barneloven og systemet rundt samlivsbrudd vil være et av de mest effektive tiltakene man kan gjøre. Etter samlivsbrudd er det et sted mellom 21-43% fedre som har lite til ingen kontakt med barna sine, utfra hhv. fedre og mødres tilbakemeldinger. Lite kontakt regnes opptil 5 dager i måneden, inkludert halve dager. I tall tilsvarer det grovt sett et sted mellom 50.000 – 96.000 fedre. I tillegg viser tall i en annen rapport, men fra samme undersøkelse, at 47% av alle fedre ønsker mer samvær. Dette gjøres mulig i stor grad av lovverket, som ikke sikrer barnas rett til begge foreldre.
Jeg mener det er uheldig å kun spørre hvor far var, og legge hele ansvaret for fraværenhet på fedre. Så lenge vi har et system som legger til rette for å sette far på sidelinjen etter brudd, som åpner for å flytte vekk med barn uten at far kan motsette seg, som sier at det at far har mindre tid med barna er en forutsetning for stønad, osv., så vil utfordringen med fraværende fedre være vanskelig å få løst. Ønsker vi å ta problemet på alvor, må vi begynne med å endre barneloven.
Vi kan ikke ha et system som legger til rette for å skyve far ut av barnets liv, og deretter spørre far hvorfor han ikke stiller opp. Det er nettopp det de fleste fedre ønsker.
Fars Kamp mot Systemet 