En kort gjennomgang av fagessayet til Odd-Arne Tjersland, Peder Kjøs og Agnes Andenæs.

Broken Heart in Custody Quarrels
Licensed from: Bambara / yayimages.com

Agnes Andenæs, Peder Kjøs og Odd Arne Tjersland skrev i 2017 et fagessay i Psykologtidsskriftet. Og for å si det med en gang. Jeg ble ikke imponert. Dette er et essay jeg fikk inntrykk av at ble ansett som faglig sterkt og skulle sette oss som opplever at forskningen støtter delt omsorg på plass. I stedet er fylt med cherry picking og feilaktige fremstillinger av funn. Jeg skal for meg essayet her, men vil først bare påpeke noe jeg mener er viktig å vite. Odd Arne Tjersland har vært motstander av delt bosted i mange år. Han har også jobbet frem meklingsordningen og hatt opplæring av meklere. Noen andre som har hatt det, er Katrin Koch og Espen Walstad, som var sentrale i forbindelse med de tidligere anbefalingene til både FOSAP og BUFDIR.

Odd Arne Tjersland, 2000:

– Debatten er helt vanvittig. Barn brukes i en voksen rettighetskamp, sier førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo, Odd Arne Tjersland. Han tok doktorgraden på delt omsorg, og har vært med å jobbe fram ordningen med mekling ved skilsmisser. Han har vel lært opp de fleste meklere ved familiekontorene her i landet.

Tjersland har selv praktisert delt omsorg, og mente en 50/50-deling var riktig, da han begynte å arbeide med separerte foreldre på 80-tallet.

– Men jeg har endret holdning. Fokus må hele tida være på at barnet etter skilsmissen skal ha det mest mulig som det er vant til. Når bortimot 80% av par som møtes til mekling velger at mor skal ha hovedomsorgen, speiler det virkeligheten. Det er to problemer ved skilsmisser. Det ene er der far nektes å være far. Det andre er når far ikke er nok på banen.Og det siste er et mye større problem, sier Tjersland.

Endret «holdning». Basert på hva foreldre «velger». Velger foreldrene at mor skal ha hovedomsorg? Tall fra 2002 tydet på at de fleste samværsfedrene ønsket delt omsorg, eller at de selv hadde hovedomsorgen. Et mye større problem at far ikke er på banen? Tvilsomt, særlig siden det er snakk om samlivsbrudd, hvor far faktisk har bodd med barnet. Samtidig er ikke fedre som ikke er nok på banen et argument mot delt omsorg og lik tid der hvor far er på banen. Uansett, det viktigste her er å se hva Tjersland mener allerede på dette tidpunktet. Hva hans rolle er. Han har lært opp «de fleste meklere», og hans «holdninger» går igjen blant meklere den dag i dag.

Peder Kjøs tok doktorgrad i 2017. Om meklingssamtaler. Veileder: Odd Arne Tjersland.
VIdere er han er kjendispsykolog, som har vist at hans subjektive oppfatninger om menn basert på seg selv, tillegges mer vekt en faglitteratur.

Agnes Andenæs er ukjent for meg, men hun har en del publikasjoner. En del om barn, og en del som er publisert i journaler om feminisme og  kjønnsforskning. Det trenger ikke ha noe betydning for ev. funn hun har gjort, men med tanke på fagessayet, så kan man jo lure litt.

Med det unnagjort, la oss se på første avsnitt, side 277.

«Mens dagens
barnelov gir foreldre full avtalefrihet
og pålegger dem å finne fram til den ordningen
som er best for akkurat deres barn, sendte
Barne- og likestillingsdepartementet i 2015 ut
forslag til endringer i barneloven, med to alternative
forslag om delt bosted: at delt bosted
enten skulle framheves eller være hovedregel.»

Full avtalefrihet til hva? Dette begynner misvisende fra psykologene. Det loven sier er at mor og far kan avtale fast bosted hos begge eller den ene. På tidspunktet essayet ble skrevet sto det i motsatt rekkefølge, men det var samme alternativer. Fast bosted hos begge forutsetter enighet. Er foreldrene uenige, ender det opp med at fast bosted er hos en av dem. Da har de ikke full avtalefrihet, men derimot har den ene utvidet avgjørelsesmyndighet. Siden de under «Nøkkelbegreper..» forklarer at delt bosted ikke handler om botid, fremstår det ganske påfallende at de begynner essayet med denne med den fremstillingen.

At foreldrene pålegges å finne frem til ordningen som er best for deres barn, er også misvisende. Én viktig årsak er at mor og far må være enige dersom de skal ha delt omsorg. Dersom de er uenige fjerner loven muligheten for et utfall som i mange tilfeller vil være det beste. For hvordan vet man det på forhånd? Innvendingen mot å dele omsorgen er jo ofte at «det ikke passer for alle barn». Det gjentas av barneombudet (Anne Lindboe, som nå har sluttet) på autopilot, selv om alt tyder på at det går like bra eller bedre med barn som er mye hos begge foreldre. Likevel er man redd for at om lik avgjørelsesmyndighet er utgangspunkt, så vil foreldrene velge feil når det gjelder barna som det ikke passer for. Hvorfor har man da så stor tiltro til at foreldrene velger riktig om den ene kan sette seg på bakbeina, og automatisk utelukke delt bosted som alternativ?

Psykologene er kritiske til andres bruk av forskningen, og det er det de ønsker å ta for seg. Så man kan jo tenke seg at de går grundig til verks. Men tidlig i essayet så skriver de dette:

«Seint på 1980-tallet valgte tre-fire prosent av
foreldrene en samværsordning tilsvarende delt
bosted etter samlivsbrudd, og omtrent 30 prosent
av barna hadde liten eller ingen kontakt
med samværsforelderen (vanligvis far) etter
bruddet (Kitterød, Lidén, Lyngstad, & Wiik,
2016). Etter den tid har det skjedd store endringer
.
I 2012 var det bare tre prosent av samværsfedrene
som svarte at de verken hadde månedlig
samvær eller hadde hatt kontakt per telefon,
sosiale medier, e-post osv. siste måned (Lyngstad,
Kitterød, Lidén, & Wiik, 2015). Det er altså
ikke slik at skilsmissebarna mister kontakt med
fedrene sine, selv om foreldrene flytter fra hverandre.»

Dette ble også i desember 2018 gjentatt av Agnes Andenæs i DAX18. Det fremstår som at de mener at andelen som har lite til ingen kontakt med samværsfedrene etter brudd har gått fra 30 % til 3 %.  Men det er å pynte på tallene ganske drastisk. De sammenligner ikke like kategorier (legg merke til at de snakker om foreldrene på slutten av 80-tallet, mens det er fedrene i 2012). At man har noe telefonkontakt eller SoMe-kontakt, erstatter ikke reelt samvær. Tallet 3 % er fra rapporten «Samværsforeldre som har lite kontakt med barna». Det er i realiteten 12 % av samværsfedre som rapporterer at de ikke ser barnet sitt en vanlig måned. Mødrene sier det er 21%. Dette inkludere fedre som ikke har sett barna på et helt år, og fedre som ikke har sett barna siden fødselen. Psykologene utelater også at 14% (i følge fedrene) har maks 1 dag pr. måned. 26 % har ikke mer enn maks 5 dager i måneden. De 26 % inkluderer alle som har 5 dager og mindre. Mao. også de 12 %.

Fem dager i måneden tilsvarer ca.16% botid. 26 % av samværsfedrene har 16% eller mindre samværstid med sine egne barn. Så sett i forhold til hva psykologene skriver er det interessant. Hva mener de egentlig er lite samvær? De skriver altså at det seint på 80-tallet var slik at omtrent 30% av barn hadde lite eller ingen kontakt med foreldrene. Men mht. nåværende situasjon, mener de tilsynelatende at telefonkontakt gjør at de som ikke ser barnet på over en måned og opptil ett år ikke faller innunder lite til ingen kontakt. 1-5 dager i måneden (her teller også halve dager i følge rapporten) er heller ikke oppfattet som lite kontakt. I rapporten tallene er fra står det imidlertid: «Vi benytter følgende mål for lite kontakt:» og opptil maks fem dager i måneden er inkludert i målene. Det er samme forfattere som står bak begge rapportene hvor disse tallene er fra, så de burde ha nogenlunde like definisjoner av lite til ingen kontakt. Da er altså tallet 26 % innunder lite eller ingen kontakt. Det er plutselig vanskelig se at endringen er så stor siden 80-tallet da. Det er altså utfra samværsfedrenes opplysninger. I følge bostedsmødrene er det 21 % av fedrene som ikke ser barna en vanlig måned, og 43% som ser barna maks 5 dager i måneden. Så hvorfor velger psykologene å plukke ut det laveste tallet de kan finne? Tilsynelatende for å bagatellisere problemet.

 

På side 278 skriver psykologene at fordelingen av botid etter samlivsbrudd reflekterer fordelingen under samlivet. De viser til en studie Tjersland selv står bak, og en studie som ikke er oppgitt i litteraturlista (den er oppgitt på nettsiden til Psykologtidskriftet i ettertid). De erkjenner at svarprosenten er lav, men mener likevel man kan slutte at foreldre fortsetter med ordningene de hadde inne bruddet. Det som slår meg som underlig er at de velger å fokusere på de to rapportene, samtidig som de unnlater å ta med tall på dette fra den rapporten de like over bruker for å fremstille det som at bare 3% fedre ikke har månedlig kontakt. Litt av poenget må jo være å få et så riktig bilde som mulig, og da må man jo bruke alle tilgjengelige tall. En av faktorene der er nettopp hvem som tok seg mest av barnet før bruddet. Når fedrene svarer er det ca. likt fordelt på mor, like mye og far. Det er forventet. Samværsfedre svarer gjerne litt mer positivt om sin innsats, mens bostedsmødre mer negativt om fedrene og positivt om seg selv, på gruppenivå altså. Men det er likevel interessant å se på bildet under.

Nesten ingen mødre har sagt at far tok seg mest av barnet før brudd, noe flere fedre har hevdet. Men blant bostedsmødre som oppgir «like mye», er det fortsatt 23 % som ikke ser barnet mer enn maks 3 dager i måneden (merk at maks 5 dager er utelatt her, som betyr at tallet sanynligvis er høyere om man tar med alle som faller inn under lite til ingen kontakt). Det reflekterer ikke det ordningen de hadde før bruddet. Når man skal finne ut av noe, må man se på så mange studier som mulig. At psykologene utelater tall som ikke underbygger dere oppfatning, må jo nesten kunne sies å være ganske påfallende.

«FORSKNING VISER IKKE AT DELT BOSTED ER BEST FOR BARN»

En svakhet i dette kapittelet er at psykologene kun tar for seg Warshak-rapporten, som om det er alt vi som jobber for likeverdig utgangspunkt støtter oss til . Det er en klar overdrivelse. Warshak-rapporten er kritisk til retningslinjer som bygger på svakt funderte konklusjoner, særlig fra to store studier, som jeg har omtalt tidligere, McIntosh et. al. 2010, og Tornello et. al. 2013. Disse studiene er grundig tilbakevist med tanke på konklusjoner de trekker på tynt grunnlag og ikke minst hvordan de har blitt brukt mange steder av de som ønsker å motarbeide delt bosted og påvirke retningslinjer, beslutningstakere og politkk i retning av skjevdeling av foreldrerollene etter samlivsbrudd. Når der skriver «Warshak ville vise hva forskningen«egentlig sier»», så er ikke det riktig. Han ville understreke at det ikke fantes grunnlag i forskningen for å hevde at overnattinger hos far kunne være uheldig for de minste barna. Noe han fikk 110 andre fagpersoner til å skrive under på (internasjonalt anerkjente på dette feltet).

På side 279 skriver de:

«Hva har så denne rapporten å tilføre diskusjonen om delt bosted i Norge?
Fint lite, så vidt vi kan forstå, fordi «shared parenting» og delt bosted er
forskjellige ordninger, og fordi det norske skilsmisselandskapet er ganske
annerledes enn det amerikanske.
Mens «shared parenting» kan være
med og uten deling av avgjørelsesmyndighet, er dette noe av kjernen i delt
bosted i Norge, og omfatter også muligheten til å begrense den andres flytting
med barnet (se faktaboks). Og Warshak-rapporten må forstås i sin kontekst,
USA, der langt flere barn mister kontakten med fedrene sine etter
skilsmissen, og der vanlige samværsordninger kan være svært magre, ned
til dagsbesøk på et par timer. Sammenlikningene i rapporten er gjort mellom
familier som har lite eller ikke noe samvær, og de som praktiserer deleforeldreskap,
definert som deling 35/65 eller mer, altså omtrent det samme
som «vanlig samvær» i Norge. I den grad Warshak-rapporten er relevant,
støtter den det som norske foreldre allerede har realisert, nemlig en høy
grad av samarbeid om barna, både når de lever sammen og hver for seg.»

Dette er også noe som er påfallende. Både FOSAP (Foreningen for sakkyndige psykologer) og BUFDIR hadde gitt ut hver sin brosjyre med anbefalinger rundt samvær for de minste barna. Begge la stor vekt på studiene Warshak-rapporten tok for seg. Da er selvsagt Warshak-rapporten svært viktig. Brosjyrene anbefalte altså lite kontakt, langt mindre enn hva «shared parenting» innebærer.

Hele avsnittet over er verdt å kommentere, og for å gjøre det litt ryddig deler jeg det opp.

«Mens «shared parenting» kan være med og uten deling av avgjørelsesmyndighet, er dette noe av kjernen i delt bosted i Norge, og omfatter også muligheten til å begrense den andres flytting med barnet.»

Her blir det fort forvirring. Kort sagt så handler selvsagt forskningen om botid og omsorg for barnet. Men delt bosted er ikke løsrevet fra dette. Siden man i Norge kan flytte uten samtykke om man har fast bosted alene, så er lik avgjørelsesmyndighet viktig med tanke på å sikre barnets mulighet til å ha kontakt med begge foreldre. At de tre psykologene ikke fokuserer på barnet her, avsløres i uttalelsen om å «begrense den andres flytting med barnet.» Som om det er forelderen som rammes av å ikke kunne flytte langt avgårde, fremfor at det er barnet som rammes av å flyttes vekk. 

«Og Warshak-rapporten må forstås i sin kontekst, USA, der langt flere barn mister kontakten med fedrene sine etter skilsmissen, og der vanlige samværsordninger kan være svært magre, ned til dagsbesøk på et par timer. Sammenlikningene i rapporten er gjort mellom familier som har lite eller ikke noe samvær, og de som praktiserer deleforeldreskap, definert som deling 35/65 eller mer, altså omtrent det samme som «vanlig samvær» i Norge. I den grad Warshak-rapporten er relevant, støtter den det som norske foreldre allerede har realisert, nemlig en høy grad av samarbeid om barna, både når de lever sammen og hver for seg.»

Hvordan barn opplever lite kontakt med sine fedre er trolig ikke så veldig ulikt i land som har forholdsvis like familiekonstellasjoner. Dessuten er det jo de tilfellene hvor foreldrene ikke kommer til enighet at det er viktig med et rettferdig utgangspunkt. Å ha fokus på at det er mange som samarbeider og at vi derfor ikke trenger gode retningslinjer for dem som ikke får det til, er en merkelig tilnærming. Legg også merke til at vi her ser årsaken til at de har valgt å bruke tallet 3% tidlig i essayet. For da kan de si at shared parenting, eller delt omsorg, hvor barnet bor mellom 35 og 65 % av tiden hos hver forelder allerede er så utbredt her, at det ikke er relevant for oss. Men som jeg viste over, så viser tallene at 26-43% av samværfedre har barna boende hos seg 16 % av tiden eller mindre. 

FORSKNING VISER IKKE AT DELT BOSTED MOTVIRKER KONFLIKTER

I denne delen av essayet kan vi se at psykologene ikke er like opptatt av at studier er fra utlandet, som tidligere. Årsak: studiene kan brukes til å underbygge deres oppfatning. Problemet er dog at de egentlig ikke gjør det. De viser bl.a.til en studie fra 1987, Johnston, Kline, & Tschann, og trekker frem hvordan delt omsorg ikke passet for barn hvis foreldre hadde svært stygge konflikter. Men her er en viktig nyanse. Hovedforskeren bak rapporten, Janet R. Johnston, har fra langt tilbake vært klar over at denne studien har vært brukt feil, slik de tre psykologene gjør her. I en nyere artikkel, «RESEARCH UPDATE Children’s Adjustment in Sole Custody Compared to Joint Custody Families and Principles for Custody Decision Making», fra 1995 skrev hun: 

Dr. Linda Nielsen har også kommentert dette i sin artikkel fra artikkel fra 2016, Reexamining the Research on Parental Conflict, Coparenting, and Custody Arrangements :

Siden essayet er såpass langt, har jeg valgt å adressere noe av det som er mest vesentlig. Poenget mitt er at vi har et lite fagmlijø i Norge som har stor innflytelse over dette feltet. Dessverre ser de ut til å ha tette bånd og være ideologisk innrettet. Derfor pynter de på tall, bedriver cherry picking, osv. for å opprettholde retningslinjer og lovverk som burde endres umiddelbart.

Jeg vil avlsutte med å ta for meg deres konklusjon.

KONKLUSJONER
«Når vi har gått inn i noe av den sentrale forskningen som deltakerne i debatten om delt bosted trekker veksler på, er vi blitt slått av hvor unøyaktig den ofte blir gjengitt, og av manglende forståelse for forskningens kontekst. Den forskningen vi har sett nærmere på, gir ikke grunnlag for å hevde at delt bosted er best for barn, eller at ordningen virker konfliktreduserende, og heller ikke at delt bosted er skadelig for små barn.»

  • I fagessayet er det psykologene som gjengir forskningen unøyaktig, bl.a. ved å fremstille 26% – 43% av fedre som 3% ved å inkludere kontakt via telefon, sms, sosiale medier og e-post.
  • Det eneste som skrives konkret om kontekst i essayet er at Warshak-rapporten må ses i kontekst av at den gjelder for USA. Men Warshak-rapporten viser til funn i mange ulike land, og er underskrevet av fagpersoner fra flere land, bl.a. Sverige.
  • Man kan ikke plukke ut noen få rapporter eller studier, og bruke det for å si at det ikke er grunnlag for å hevde sånn og slik. Man må ta for seg alle studier, eller benytte kunnskapsoppsummering.

«Det er  bekymringsfullt om skråsikkerhet på denne forskningens vegne får prege de politiske beslutningene, og uheldig om den samme skråsikkerheten trekkes inn i psykologers yrkesutøvelse og plasserer psykologifaget i en overdrevent sikker rolle. Det vi kan si, er at delt bosted kan være en  utmerket ordning når betingelsene ligger til rette for det, og at de minste barna vil være ekstra avhengige av at de voksne arbeider sammen for å  lage en tilværelse som er forutsigbar, og som henger sammen men ikke ut fra helt andre mekanismer enn for eldre barn.»

  • Det er siden som er imot delt omsorg som er skråsikre. Det er de som baserer anbefalinger på svake studier fordi de støtter deres oppfatninger. Å derimot si at det ikke er grunnlag for å konkludere ut fra de samme studiene er det motsatte av skråsikkerhet.
  • Delt bosted er som de skriver en utmerket ordning når betingelsene ligger til rette. Det er nettopp derfor viktig å legge de tilrette. Lik avgjørelsesmyndighet ved brudd vil legge til rette for dette.
  • For at hver enkelt sak skal vurderes må altså utgangspunktet være likt. I dag kan én forelder motsette seg lik avgjørelsesmyndighet, og dermed er det også det sannsynlig utfallet. Retten pålegges å bestemme fast bosted hos én forelder om de ikke blir enige. Det betyr at den beste løsningen ikke blir vurdert, fordi utfallet allerede er gitt.

Vi savner også  refleksjoner om utfordringer ved å overføre gruppebasert kunnskap til det enkelte barn og dets familie. Svaret på hvordan foreldreoppgaven kan videreføres best mulig etter en skilsmisse, finnes verken i effektstudier av forskjellige samværsordninger eller i én teori men både studiene og teoriene kan fungere som bakteppe for vurderingene i den konkrete saken. Fokus må rettes mot å skape et godt hverdagsliv for det enkelte barn,  og det er der forpliktelsen må ligge, både hos lovgivere, meklere, sakkyndige og foreldre.

  • Man kan ikke bygge retningslinjer og lovverk på enkeltsaker. Utgangspunktet må være slik at begge foreldre har samme beslutningsmyndighet, og at barnet har rett på begge foreldre, selv om den ene skulle foretrekke noe annet. Dagens ordning legger da ikke opp til mer samarbeid. Tvert imot gjør den det lettere å sette den ene forelderen på sidelinja. Som oftest er dette far.
  • Fagpersoner må slutte å dytte barna foran seg for å forsvare ideologiske standpunkt. Man må slutte å late som om at ulik avgjørelsmyndighet handler om barnets interesser.

Far, 38

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Fjern «Fast bosted» fra loven!

child caught in the middle isolated on white
Licensed from: creativestock / yayimages.com

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Det er denne paragrafen som er den største årsaken til konflikt etter samlivsbrudd. Flere har tatt til orde for å endre den, og ha delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd, meg selv inkludert. Men jeg tenker det er på tide å takle problemet på en ny måte.

Fjern hele paragrafen. Den er helt unødvendig. Vi har jo denne:

§ 34.Foreldreansvaret når foreldra er eller har vore gifte

Foreldre som er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman.

+ § 35, 2. ledd: Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldre som er gifte eller bor sammen har foreldreansvar. Går de fra hverandre kan de avtale noe annet, men frem til det ev. er gjort, har de foreldreansvaret sammen. Så hvorfor skal man i tillegg avtale fast bosted? «Fast bosted» er ikke botid. Fast bosted er avgjørelsesmyndighet. Det er muligheten til å bestemme over et knippe med ting, som av en merkelig grunn ikke ligger under foreldreansvaret. Det er ikke mer enn dette: om barnet skal gå i barnehage, om det skal gå på SFO, om det skal delta på organisert fritid, og det mest vesentlige: hvor i landet barnet skal bo.

Hvorfor skal foreldre avtale om hvorvidt den ene, eller begge av dem skal ha lik bestemmelsesrett over akkurat disse tingene? Og hvorfor bestemmer de ikke like mye inntil noe annet er avtalt? Nei da, inntil noe annet er avtalt er man i en slags limbo, hvor det å ta seg til rette ikke har noen reelle konsekvenser. Er man uenig om bestemmelsesretten må man anlegge sak, og retten må så avgjøre at bare en av dem skal ha denne ekstra bestemmelsesretten. Et lite unntak fra foreldreansvaret som er nok til å gjøre foreldrene ulike, nok til å skape en A- og en B-forelder. Nok til være årsaken til de fleste foreldretvister for retten.

Selv om det tilsynelatende ikke er store ting, kan det å ikke ha barnet i barnehage, eller på SFO gjøre samvær vanskeligere, med tanke på behov for tilsyn under samværsperiodene. Skal f.eks. da bostedsforelderen ha tilsynet om samværsforelderen jobber? Skal barnet hjem til bostedsforelderen etter skolen, før samværsforelderen kommer å henter der?

Flytteavgjørelsen er likevel det største problemet. Å kunne ta barnet med seg langt vekk fra den andre, uten samtykke, er jo ikke annet en konfliktskapende.

Men det er ikke alt. Forskjellsbehandlingen av foreldrene basert på fast bosted finnes også i straffeloven, §261. Å holde barnet borte fra den barnet bor fast hos er straffbart med fengsel opp til tre år. Å holde barnet borte fra den barnet ikke bor fast hos er ikke straffbart. I beste fall gis det mulkt. Det krever at man anlegger sak, og vinner denne.

NAV har en rekke stønader for den som har fast bosted alene. For den som ikke har fast bosted, har de muligheten for å betale bidrag til den med fast bosted.

Den som ikke har fast bosted mister en rekke rettigheter. Det finnes nemlig ingen tvangsmidler om den barnet bor fast hos bryter barneloven. Det eneste man kan gjøre er å gå til sak. En sak som koster masse penger, som er en stor påkjenning, som man risikerer å tape.

Hva med barna? Det finnes de som mener barna skal høres mht. fast bosted. Så barna skal altså settes i en lojalitetskonflikt. Hvem synes du skal bestemme mest over deg? Mamma eller pappa? Kanskje begge? Blir mamma sint hvis du synes pappa skal få bestemme like mye? Blir pappa lei seg hvis du vil at mamma skal bestemme mest?

Fjern det! Fjern fast bosted fra loven!

Samlivsbrudd er en slitsom prosess uansett. At det første man settes til er å krangle om bestemmelsesrett, er noe av det minst konstruktive man kan ha i et lovverk.

 

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Delt bosted er ikke det samme som lik botid.

Businessman with folder and paragraph sign
Licensed from: Wolfgang Zwanzger / yayimages.com

Jeg har tittet litt gjennom Ot.prp. nr. 56 (1996-97). Jeg kom over en rekke ting jeg synes var særdeles interessant. Selv om det er en veldig stor jobb å sette seg inn i alle proposisjoner og NOU-er for å lære litt om forarbeidene til norsk barnelov, og dermed få en komplett oversikt som lekmann, så kommer jeg i blant over spennende ting ved å følge referanser i barneloven. Og slik fant jeg altså noen interessante opplysninger, som jeg personlig ikke har kjent til før.

Som de fleste vet gir dagens lov en snever mulighet for domstolene til å idømme delt fast bosted. Barneloven §36, andre ledd sier: «Er foreldra usamde, retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.» Så vi kan se på forarbeidene i  Ot.prp. nr. 104 2008-2009 og kommentarer til akkurat denne unntaksregelen. Inntil denne lovendringen kunne retten ikke pålegge delt fast bosted.

 

Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas  ikke å være aktuelt for barn under syv år.

Noen kommentarer til denne teksten først.

  • Jeg tror man sjelden havner i retten ved enighet om delt bosted.
  • Saker havner ofte i retten grunnet uenighet, som dermed regnes som konflikt. Altså umuliggjør forutsetningene egentlig muligheten. 
  • Dette har jeg alltid lurt på: Hvilken forskning viser at akkurat delt bosted forutsetter nevnte kriterier? Og hvorfor er det bare delt bosted som må fungere bra for å idømmes?
  • Hva må barnet trives med? At foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet?
  • Merk at det ikke er tilstrekkelig at forutsetningene for at delt bosted skal fungere foreligger.
  • Foreldrerettferdighet. For når den ene forelderen bestemmer alene er barnet i fokus?
  • Ikke aktuelt for barn under sju år. Hvorfor?

Kommentarene til loven er enkle å argumentere mot isolert sett. Men når man ser dem opp mot Ot.prp. nr. 56, så blir de nesten litt uforståelige. For der kan vi nemlig lese dette:

«Når det gjelder adgangen til å pålegge samvær opp til halvparten av tiden, mener departementet at det vil være vanskelig å lage noen absolutt grense for hvor mye samvær som kan pålegges. Departementet mener at retten bør kunne fastsette samvær i en utstrekning som spenner fra fullstendig nektelse til samvær halvparten av tiden, og at det blir opp til den enkelte domstol og fylkesmannsembetets skjønn å fastsette en samværsordning som er tilpasset det konkrete tilfellet og som må anses å være til det enkelte barnets beste. Begrensningen mht å pålegge delt bosted gjelder fordelingen av den kompetansen til å bestemme over barnet som følger av det å ha delt bosted, og ikke fordelingen av tiden som lovens gjeldende formulering kan gi inntrykk av. Fordeling av tiden vil reguleres gjennom samværsavtalen

  • Med andre ord mente BLD at retten skulle kunne bestemme botider fra null samvær opptil like mye hos hver forelder. Retten har altså anledning til å bestemme omfanget av botid, helt opp til 50/50.
  • Det retten ikke har anledning til er å pålegge «Delt bosted».
  • Begrensningen er ikke ment å gjelde botiden, men kompetansen til å bestemme over barnet.

Så hvorfor har man da i Ot.prp. nr. 104 2008-2009 satt opp alle disse kriteriene for å kunne idømme delt bosted? De gir faktisk mindre mening når det ikke er snakk om botid. Jeg har tidligere forklart at det ikke gir mening dersom loven skulle gjelde botid, og her synes jeg det bekreftes godt. Men dersom retten kan idømme 50/50, hvorfor kan de ikke idømme delt bosted oftere? Og hvordan blir kommenteren til §36 andre ledd sett i lys av at retten kan idømme lik botid? 

  • Plutselig er kriterier for lik avgjørlsesmyndighet at foreldrene samarbeider godt og bor i nærheten av hverandre, uavhengig av botid.
  • Barnet må trives med at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet, men uavhengig av botid.
  • Forskning viser visstnok at lik avgjørelsesmyndighet forutsetter visse kriterier, uavhengig av botid.
  • Lik avgjørelsesmyndighet er uaktuelt om barnet er under 7 år, men man kan gjerne ha 50/50 botid, dersom det vurderes som det beste for barnet.

Jeg forstår selvsagt at det i Ot.prp. nr. 104 2008-2009 blandes sammen botid og avgjørelsesmyndighet, men det er i så fall en uriktig forståelse av delt bosted innebærer, og hva loven egentlig gir retten mulighet til. I alle fall slik jeg forstår tektsten i Ot.prp. nr. 56 (1996-97). Dette forsterkes når jeg leser kommentarer til endringer i det som tidligere lå i §35a i barneloven.

Andre ledd slår fast at foreldrene kan avtale delt bosted, men at retten eller fylkesmannen ikke har adgang til å pålegge dette. Det forutsettes at delt bosted først foreligger når foreldrene er enige om at det er det de har, og ikke bare en utvidet samværsordning. Det vil si at partene selv definerer når delt bosted foreligger. Foreldrene må være enige om de avgjørelsene de tar sammen, eller de kan avtale å dele bestemmelsesretten mellom seg. Det forutsettes videre at foreldre til barn som har delt bosted er enige om alle avgjørelser som gjelder barnet. Dette vil fungere på samme måte som i et ekteskap: partene må selv løse konflikten og komme fram til enighet. Hvis foreldrene ikke får ordningen til å fungere, kan de avtale noe annet, eller bringe saken inn for fylkesmannen eller domstolen. Retten og fylkesmannen kan i disse tilfellene ikke stadfeste den bestående ordningen, men avgjøre at barnet skal bo fast sammen med den ene av foreldrene, og ha samvær med den andre.

Det er tydelig at delt bosted var ment å være en juridisk stilling foreldrene enes om, som er fristilt fra botiden hos hver forelder. Loven var langt nær bra etter dette, den gjorde stor forskjell på foreldrene, og begrenset domstolene veldig. Det gis ingen forklaring på hva som gjelder ved uenighet, frem til avtale eller som er på plass, men det vises en adskillelse av delt bosted som avgjørelsesmyndighet, og botid hos hver av foreldrene.Det kommer også frem at domstolenes begrensning ikke gjelder botid.

Dette synes jeg er interessant, og jeg mener dette er noe man bør være bevisst på fremover. Det er avgjørelsesmyndighet som burde være felles som utgangspunkt. Det er også vært mitt poeng i mine tidligere innlegg. Jeg har ment at botid og avgjørelsesmyndighet nødvendigvis må være adskilte, fordi loven beskriver fast bosted som noe som gir rett til å bestemme over visse avgjørelser, og sier ingenting om botid. Det at retten faktisk har anledning til å idømme alle former for botid, men ikke kan dømme like avgjørelsesmyndighet mot den ene forelderens vilje, viser at fokuset er på noe helt annet enn barnet. Dette handler om å gi én forelder makt over omsorgsrollen. Dette kommer også frem, og vi kan lese at BLD ønsket å lage et skille mellom «Delt bosted» og «utvidet samvær», nettopp pga. dette. Siden botiden er adskilt, fant de det viktig å lage et skille for hvilke myndighet man har med hhv. foreldreansvar og samværsrett, og foreldrerett og fast bosted.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Vanlig samværsrett er et symbol på nedvurdering av farsrollen.

Visste du at det i Barneloven er noe som heter vanlig samværsrett? Det er en definisjon på samvær som står i  §43. Dette kan fortelle oss mye om hvordan fedre vurderes med tanke på omsorgsrollen. Ca. 90% av samværsforeldre er fedre, noe vi må gå ut fra at lovgiverne er godt kjent med. Vanlig samværsrett er én ettermiddag i uken med overnatting, og annenhver helg. Ved siden av det, er det er 3 uker sommerferie, og annenhver høst-, vinter-, jule-, og påskeferie. At så lite tid med barnet kalles vanlig samværsrett, får meg til å lure på om far vurderes å ikke skulle ha rett på like mye tid med sine barn som mor. Har man samvær utover dette kalles dette utvidet samvær, selv om det fortsatt langt mindre tid enn barnet bor hos mor.

Child Custody Quarrel
Licensed from: Bambara / yayimages.com

 

Vanlig samværsrett kan oppleves som et begrep som normaliserer at barnet er lite med sin samværsforelder, som oftest er far. «Vanlig» representerer lite botid, mens samvær utover dette er «utvidet», og dermed ikke «vanlig». Vanlig samvær ligger i underkant av 30%. Inntil 2010 var vanlig samværsrett en ettermiddag i uka, uten overnatting, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jul eller påske.

Det er var også først i 2010 at domstolen ble gitt en svært snever mulighet til å dømme delt omsorg. Frem til da var det uaktuelt. I 1986 kom høyesterett frem til at  «En ordning med delt omsorg hvor barnet skal flyttes frem og tilbake mellom foreldrene, stiller store krav til foreldrene og kan føre til påkjenninger for barnet. Vanskelighetene må antas å kunne bli betydelige dersom foreldrene ikke er enige og innstilt på en lojal gjennomføring av ordningen. På denne bakgrunn antar kjæremålsutvalget at loven ikke bør tolkes slik at foreldrene kan pålegges å dele omsorgen, med mindre det kan påvises holdepunkter for en slik tolkning i lovens ordlyd eller i forarbeidene. Slike holdepunkter kan ikke ses å foreligge.»

Som jeg har gått gjennom tidligere er det jo slik at barn med «vanlig samvær» flytter på seg minst dobbelt så mye. Men på denne tiden var altså vanlig samvær mindre tid. To uker kortere feriesamvær, og to ettermiddagsamvær uten overnatting. Dog er det interessant å merke seg påstanden om at ordningen stiller store krav. Det fremstår som synsing, og jeg lurer på om det er herfra den stadig udokumenterte påstanden om at det kreves mer samarbeid for å ha delt omsorg med tilnærmet lik botid enn andre ordninger kommer fra. Jeg har aldri sett påstanden dokumentert i form av studier eller lignende, og jeg kan ikke se for meg at norsk høyesterett i 1986 hadde særlig omfattende kunnskap om ordningen overhodet.

Det var i 1997, i Ot.prp. 56 1996-97, at man bestemte at man skulle innføre begrepet «Bosted» som juridisk begrep, fremfor «daglig omsorg». Forklaringen virker noe underlig. «Departementet foreslo i høringsnotatet at man for framtiden bruker begrepet bosted istedenfor daglig omsorg. En slik terminologi vil være bedre i overensstemmelse med lovens ordlyd, og vil gi bedre uttrykk for hva som faktisk ligger i begrepet. Det vil da følge av en naturlig språkforståelse at den som til enhver tid er sammen med barnet, også er den som har omsorgen for det. En slik begrepsbruk vil trolig være mer sammenfallende med publikums språkforståelse, og man kan unngå å påføre en av foreldrene det ekstra tapet mange føler når de i tillegg til ikke lenger å bo sammen med barnet, føler at de heller ikke får ha omsorgen for det.» Nå er det vel strengt tatt kontakten med barnet som er det vesentlige. Uansett hva man kaller det, innebærer fast bosted hos én forelder at de har ulik avgjørelsesmyndighet. Problemet er vel således at man knapt ser sine egne barn, og at den andre forelderen bestemmer over de viktige avgjørelsene, og i praksis kan ta seg til rette.
 

Det tar tid å endre systemet, men arbeidet er i gang. Slik det er i dag vil det eneste rette være at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt. Da kan begge være med å bestemme grad av botid og hvor i landet barnet skal bo. Barnet sikres kontakt med begge foreldrene i oppveksten. Foreldre bør pålegges å samarbeide. De som ikke klarer å samarbeide må få hjelp, i stedet for å nekte den ene del i omsorgen. Slik det er i dag kan fort den som ikke samarbeider vinne frem.

Fedre må vurderes som likeverdige, og da må lovverket legge opp til det. Så lenge lovverket sier uenighet vil resultere i A- og B-forelder, vil ikke likeverdig foreldreskap kunne oppnås.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Min korrespondanse med Barne- og likestillingsdepartementet.


Foto: Martin B. Andersson/Kulturdepartementet

Jeg sendte en mail til Barne- og likestillingsdepartementet for en stund siden. Formålet var å klargjøre hva som gjelder i forhold til foreldrenes avgjørelsesmyndighet frem til en ev. avtale eller dom er på plass. Jeg setter inn mine mailer og BLDs svar i sitatform under.


Kjære mottaker i BLD,
 

Jeg er en blogger som skriver om temaet samlivsbrudd og bostedsordninger for barn i etterkant. I den forbindelse skriver jeg mye om forskning, studier, politikk og barneloven. Det er nettopp barneloven denne henvendelsen gjelder. Jeg mottar selv en rekke henvendelser fra foreldre, og prøver å gi klare svar. Men loven er ikke så veldig klar, så jeg ønsker en presis oppklaring på forhold som angår bostedskompetansen.
 

§ 37 sier «Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet».

Det betyr at den barnet bor fast hos, altså bostedsforelderen, har bostedskompetansen. Med andre ord rett til å avgjøre flytting med barnet innen Norges grenser, uten samtykke fra samværsforelderen. Det står dog i § 36:

«Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.»

Med andre ord er fast bosted noe som avtales mellom foreldrene, eller fastsettes av retten. Men jeg får henvendelser fra, og leser om, foreldre som opplever at den andre flytter med barnet før fast bosted er på plass, eller flytter ut av felles hjem, men ikke får treffe barnet.

Fra hva jeg har lest i lovforarbeidene Ot.prp. nr. 56,  6.3.4, fremstår det som at departementet mener barnet bør bli boende i hjemmet etter brudd frem til avtale eller avgjørelse, men påpeker samtidig at det ikke er noen tvangsmidler dersom den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. I tillegg står det «Etter departementets oppfatning kan det ikke være hensiktsmessig å fastsette at barnet skal ha delt bosted inntil foreldrene avtaler noe annet eller det foreligger en avgjørelse i en eventuell tvist.»  Fast bosted handler om avgjørelsesmyndighet og ikke botid, noe som går ut fra § 37. Dersom det ikke finnes et reelt utgangspunkt for bostedskompetanse etter samlivsbrudd, er det heller ikke godt å redegjøre for hva man kan gjøre for å sikre barnets rett til samvær før en avtale foreligger. Dermed klargjør informasjonen i Ot.prp. nr. 56 heller ingenting i forhold til foreldrenes rettigheter.

Spørsmålet mitt blir da:

Hvilke rettigheter har hver forelder inntil fast bosted er avtalt, eller fastsatt av retten?

Ser frem til klargjørende svar på dette spørsmålet!

Med vennlig hilsen

Terje Goa


Svaret jeg fikk var som følger:


Spørsmål om barneloven § 36 og § 37 – Fast bosted for barnet
Vi viser til henvendelsen din til Barne- og likestillingsdepartementet datert 1. august 2017. Vi
beklager at det har tatt noe tid å besvare den.
Det følger av barneloven § 36 om hvor barnet skal bo fast at foreldrene har avtalefrihet, og
barneloven gir ikke noe utgangspunkt med hensyn til barnets bosted. Foreldrene kan avtale
at barnet skal bo fast sammen med begge (delt bosted) eller hos en av dem. Ingen av
foreldrene har noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l., før de har avtalt hvor barnet skal
bo fast. Det å få til gode løsninger som ivaretar barnet på en best mulig måte, er en del av
det å være foreldre. Barnet har rett til å bli hørt etter barneloven § 31.
Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling i forbindelse med separasjon og
samlivsbrudd og der de vurderer å reise sak for domstolen. Målet med meklingen er at
foreldrene skal komme fram til en avtale om barna, og mekler skal hjelpe foreldrene med
dette. Foreldrene kan få tilbud om inntil 7 timer mekling, hvor den første timen er obligatorisk.
Hvis foreldrene ikke blir enige, kan de reise sak for domstolen. I tiden fram til saken blir
avgjort, kan foreldrene avtale en midlertidig ordning om hvor barnet skal bo. Etter barneloven
§ 60 kan retten etter krav fra en part også treffe foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, hvor
barnet skal bo fast og samvær. En slik avgjørelse kan gjelde for en viss tid eller fram til
saken er endelig avgjort. Retten kan treffe foreløpig avgjørelse før sak er reist, hvis særlige
grunner taler for det.
 

Med hilsen

Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør

Christian Heimdahl
rådgiver


Merk at det står at ingen av foreldrene har fortrinnsrett før det er en avtale på plass. Samtidig er det veldig uklart hva som egentlig gjelder. Ved uenighet kan foreldrene lage en midlertidig avtale inntil en ev. sak, men i så fall risikerer man at retten vektlegger status quo. Jeg sendte en oppfølgningsmail til dette.


Hei!
 

Jeg er litt usikker på om dere egentlig svarer på spørsmålet jeg stilte, så jeg tillater meg å omformulere litt. Dere sier at barneloven ikke gir noe utgangspunkt med hensyn til barnets bosted. Så sier dere at «ingen av foreldrene har fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l., før de har avtalt hvor barnet skal bo fast.»

  • Betyr det at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet frem til annet er avtalt? (Ja/nei)
  • Som nevnt (…)  i første mail sier lovforarbeidene Ot.prp. nr. 56,  6.3.4, det ikke er noen tvangsmidler dersom den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. Hvordan vurderer dere det oppmot at ingen av foreldrene har fortrinnsrett til å ta med seg barnet?

Dere skriver så «Hvis foreldrene ikke blir enige, kan de reise sak for domstolen.»

  • Dersom det ikke reises sak: Vil da det å holde barnet borte fra samvær (eller ta med seg barnet) være straffbart i henhold til straffeloven §261?

Svar gjerne kort og presist, uten for mye utbrodering.

På forhånd takk!

Med vennlig hilsen

Terje Goa


Jeg fikk nytt svar fra BLD.


Vi viser til e-posten din til Barne- og likestillingsdepartementet datert 25.09.2017.
Departementet viser til vårt brev av 25.09.2017 for så vidt gjelder dine spørsmål knyttet til
barneloven. Vi har dessverre ikke anledning til å gå ytterligere inn i disse problemstillingene.
Spørsmålet ditt om hvorvidt det å holde barnet borte fra samvær vil være straffbart etter
straffeloven § 261, gjelder tolkning av straffeloven. Det følger av forarbeidene til straffeloven
§ 261 første ledd første punktum at bestemmelsen ikke verner den samværsberettigede, se
Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 141-142 og Innst. O. nr. 73 (2008-2009) s. 27-28. Dersom du
har ytterligere spørsmål om tolkningen av straffeloven, kan du henvende deg til Justis- og
beredskapsdepartementet som fagansvarlig departement.

Med hilsen

Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør

Christian Heimdahl
rådgiver


Legg merke til at BLD unngår å svare konkret på hva som gjelder inntil avtale om bosted, selv om spørsmålet mitt var veldig klart. Dette indikerer at det ikke er noe tydelig lovverk. Forarbeidene tok ikke hensyn til muligheten for å ta seg til rette, og unnlot å adressere det.

Se også det de skriver om §261. Selv om jeg helt klart spør om hva som gjelder før avtale er på plass, forklarer de at bestemmelsen ikke «verner den samværsberettigede.» Jeg ser på det litt som en forsnakkelse. Det er som om det automatisk er én «samværsforelder», selv om ingen avtale er på plass.

Så jeg sendte nok en oppfølging.


Hei,
 

Beklager om jeg finner dette underlig. Dere skriver «Vi har dessverre ikke anledning til å gå ytterligere inn i disse problemstillingene.»  Jeg stiller et ja/nei-spørsmål som er utledet fra deres første svar. Dette burde være enkelt å besvare, utfra at dere sier at ingen av foreldrene har fortrinnsrett. Dersom ingen av foreldrene har fortrinnsrett må de vel stille likt? Dere trenger da kun å bekrefte dette med «ja», eller avkrefte med «nei».

Spørsmål nummer 2 var oppfølging til dette, da det at man ikke har tvangsmidler i praksis betyr at man ikke hindre den ene i å likevel ta seg til rette.
 

På spørsmålet om hvorvidt det vi være et brudd på straffeloven og holde barnet borte fra samvær med den andre foreldere uten at det ligger en avtale i bunn svarer dere at «at bestemmelsen ikke verner den samværsberettigede». Her har jeg allerede presisert at spørsmålet gjelder for det tilfellet at foreldrene ikke har en avtale og det ikke reises sak, og av det følger det at ingen er definert som bostedsforelder, eller samværsberettiget. Hva gjelder da?
 

Jeg ser frem til svar. Jeg vil publisere et innlegg basert på svarene.
 

Med vennlig hilsen
 

Terje Goa


Dette er BLDs siste svar:


Barneloven § 36 og § 37 – departementets avsluttende merknader
Vi viser til din e-post 3. november med spørsmål om barneloven § 36 og 37 og straffeloven §
261 og tidligere korrespondanse i saken.
Ditt spørsmål om straffeloven § 261 gjelder, som nevnt, primært tolkningen av straffeloven.
Når det gjelder spørsmålene knyttet til barneloven, viser vi, som i tidligere brev, til at ingen av
foreldrene har noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l. før de har avtalt hvor barnet skal
bo fast. Dersom en forelder tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje,
kan dette være noe som tillegges vekt i en eventuell senere foreldretvist. Dette er omtalt i
forarbeidene til barneloven.

Med hilsen

Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør

Christian Heimdahl
rådgiver


Igjen ser vi en manglende vilje til å gi et fullstendig svar. De påpeker at §261 gjelder tolkning av straffeloven, men likevel tenker jeg de burde kunne si noe om hvordan foreldre uten avtale stiller i forhold til denne paragrafen.Det mener jeg fordi foreldrenes status er det avgjørende. BLD burde kunne svare på hva den er etter samlivsbruddet. Deretter går de tilbake til start og viser til at ingen av foreldrene har fortrinnsrett, men vil ikke svare klart på om foreldre uten avtale egentlig har samme avgjørelsesmyndighet. Men de bekrefter at det eneste man kan håpe på dersom den ene forelderen tar seg til rette, er at det kan få konsekvenser i en ev. foreldretvist. Det er altså den foreldren som ikke tok seg til rette som må trekke sak for retten, og man får i praksis bosted ved å ta seg til rette.

Disse svarene viser hvor dårlig rettsvern barn har ved samlivsbrudd. BLD klarer ikke si konkret hvilke rettigheter foreldrene har etter samlivsbrudd, før en avtale, fordi det i praksis ikke finnes noe klart utgangspunkt. Det er ingen tvangsmidler mot forelderen som ev. tar seg til rette. Som vi kan lese i Ot.prp. nr. 56 (1996-97):


Departementet har også vurdert behovet for en regel om at foreldrene etter et samlivsbrudd skal ha barnet halve tiden hver, inntil de oppnår enighet om hvor barnet skal bo fast. Etter departementets oppfatning kan det ikke være hensiktsmessig å fastsette at barnet skal ha delt bosted inntil foreldrene avtaler noe annet eller det foreligger en avgjørelse i en eventuell tvist. Den mest nærliggende løsningen vil være at barnet blir boende i hjemmet uavhengig av hvem av foreldrene som flytter ut, inntil noe annet blir bestemt. En slik løsning følger av en tolkning av dagens lov, der ingen av foreldrene (dersom de har felles foreldreansvar) gis noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg, før de har avtalt hvor barnet skal bo fast. En regel om at delt bosted skal praktiseres inntil noe annet er bestemt, ville være meget vanskelig å praktisere, og det kan reises spørsmål om en slik ordning ville tjene foreldrenes interesser mer enn barnas behov. Dersom foreldrene har behov for en hurtig avgjørelse om hvor barnet skal bo fast, kan de fremme krav om midlertidig avgjørelse for domstolen.

Dersom en av foreldrene tar seg til rette, tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje, har man ingen tvangsmidler som kan få barnet hjem igjen før en eventuell midlertidig avgjørelse foreligger. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en slik framgangsmåte kan tillegges vekt i en senere barnefordelingssak.

I høringsnotatet er det ikke foreslått å la regelen om at foreldrene kan avtale delt bosted, men at dette ikke kan pålegges, komme til uttrykk i loven. Etter en nærmere vurdering i lys av høringsuttalelsene, mener departementet at en lovfesting kan virke både pedagogisk og avklarende. Departementet foreslår at foreldrenes avtalefrihet mht delt bosted, samt at domstol eller fylkesmann ikke kan pålegge dette bør framgå av lovteksten (ny § 35a andre ledd).


Vi kan se at departementet for 20 år siden valgte å ikke ta tak i at man ikke hadde noe klart utgangspunkt etter samlivsbrudd, frem til annet var avtalt. Det tok heller ikke tak i problemet ved at det ikke fantes tvangsmidler for tilfellet hvor én forelder tar seg tilrette. Man kan jo undres hvorfor det ikke er viktigere for norske politikere å ha et klart utgangspunkt ved samlivsbrudd. Å har delt omsorg som utgangspunkt vil løse dette. Det går ikke ut over avtalefriheten, selv om aktører som Barneombudet hevder dette. 

Som dere ser utfra korrespondansen er norsk barnelov så svakt gjennomført at jurister i BLD ikke klarer å komme med et klart svar angående foreldrenes myndighet etter samlivsbrudd, inntil avtale er på plass. Dette er en av grunnene til at det er viktig å få på plass et utgangspunkt. Det bør være at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa