En kort gjennomgang av fagessayet til Odd-Arne Tjersland, Peder Kjøs og Agnes Andenæs.

Licensed from: Bambara / yayimages.com

Agnes Andenæs, Peder Kjøs og Odd Arne Tjersland skrev i 2017 et fagessay i Psykologtidsskriftet. Og for å si det med en gang. Jeg ble ikke imponert. Dette er et essay jeg fikk inntrykk av at ble ansett som faglig sterkt og skulle sette oss som opplever at forskningen støtter delt omsorg på plass. I stedet er fylt med cherry picking og feilaktige fremstillinger av funn. Jeg skal for meg essayet her, men vil først bare påpeke noe jeg mener er viktig å vite. Odd Arne Tjersland har vært motstander av delt bosted i mange år. Han har også jobbet frem meklingsordningen og hatt opplæring av meklere. Noen andre som har hatt det, er Katrin Koch og Espen Walstad, som var sentrale i forbindelse med de tidligere anbefalingene til både FOSAP og BUFDIR.

Odd Arne Tjersland, 2000:

– Debatten er helt vanvittig. Barn brukes i en voksen rettighetskamp, sier førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo, Odd Arne Tjersland. Han tok doktorgraden på delt omsorg, og har vært med å jobbe fram ordningen med mekling ved skilsmisser. Han har vel lært opp de fleste meklere ved familiekontorene her i landet.

Tjersland har selv praktisert delt omsorg, og mente en 50/50-deling var riktig, da han begynte å arbeide med separerte foreldre på 80-tallet.

– Men jeg har endret holdning. Fokus må hele tida være på at barnet etter skilsmissen skal ha det mest mulig som det er vant til. Når bortimot 80% av par som møtes til mekling velger at mor skal ha hovedomsorgen, speiler det virkeligheten. Det er to problemer ved skilsmisser. Det ene er der far nektes å være far. Det andre er når far ikke er nok på banen.Og det siste er et mye større problem, sier Tjersland.

Endret «holdning». Basert på hva foreldre «velger». Velger foreldrene at mor skal ha hovedomsorg? Tall fra 2002 tydet på at de fleste samværsfedrene ønsket delt omsorg, eller at de selv hadde hovedomsorgen. Et mye større problem at far ikke er på banen? Tvilsomt, særlig siden det er snakk om samlivsbrudd, hvor far faktisk har bodd med barnet. Samtidig er ikke fedre som ikke er nok på banen et argument mot delt omsorg og lik tid der hvor far er på banen. Uansett, det viktigste her er å se hva Tjersland mener allerede på dette tidpunktet. Hva hans rolle er. Han har lært opp «de fleste meklere», og hans «holdninger» går igjen blant meklere den dag i dag.

Peder Kjøs tok doktorgrad i 2017. Om meklingssamtaler. Veileder: Odd Arne Tjersland.
VIdere er han er kjendispsykolog, som har vist at hans subjektive oppfatninger om menn basert på seg selv, tillegges mer vekt en faglitteratur.

Agnes Andenæs er ukjent for meg, men hun har en del publikasjoner. En del om barn, og en del som er publisert i journaler om feminisme og  kjønnsforskning. Det trenger ikke ha noe betydning for ev. funn hun har gjort, men med tanke på fagessayet, så kan man jo lure litt.

Med det unnagjort, la oss se på første avsnitt, side 277.

«Mens dagens
barnelov gir foreldre full avtalefrihet
og pålegger dem å finne fram til den ordningen
som er best for akkurat deres barn, sendte
Barne- og likestillingsdepartementet i 2015 ut
forslag til endringer i barneloven, med to alternative
forslag om delt bosted: at delt bosted
enten skulle framheves eller være hovedregel.»

Full avtalefrihet til hva? Dette begynner misvisende fra psykologene. Det loven sier er at mor og far kan avtale fast bosted hos begge eller den ene. På tidspunktet essayet ble skrevet sto det i motsatt rekkefølge, men det var samme alternativer. Fast bosted hos begge forutsetter enighet. Er foreldrene uenige, ender det opp med at fast bosted er hos en av dem. Da har de ikke full avtalefrihet, men derimot har den ene utvidet avgjørelsesmyndighet. Siden de under «Nøkkelbegreper..» forklarer at delt bosted ikke handler om botid, fremstår det ganske påfallende at de begynner essayet med denne med den fremstillingen.

At foreldrene pålegges å finne frem til ordningen som er best for deres barn, er også misvisende. Én viktig årsak er at mor og far må være enige dersom de skal ha delt omsorg. Dersom de er uenige fjerner loven muligheten for et utfall som i mange tilfeller vil være det beste. For hvordan vet man det på forhånd? Innvendingen mot å dele omsorgen er jo ofte at «det ikke passer for alle barn». Det gjentas av barneombudet (Anne Lindboe, som nå har sluttet) på autopilot, selv om alt tyder på at det går like bra eller bedre med barn som er mye hos begge foreldre. Likevel er man redd for at om lik avgjørelsesmyndighet er utgangspunkt, så vil foreldrene velge feil når det gjelder barna som det ikke passer for. Hvorfor har man da så stor tiltro til at foreldrene velger riktig om den ene kan sette seg på bakbeina, og automatisk utelukke delt bosted som alternativ?

Psykologene er kritiske til andres bruk av forskningen, og det er det de ønsker å ta for seg. Så man kan jo tenke seg at de går grundig til verks. Men tidlig i essayet så skriver de dette:

«Seint på 1980-tallet valgte tre-fire prosent av
foreldrene en samværsordning tilsvarende delt
bosted etter samlivsbrudd, og omtrent 30 prosent
av barna hadde liten eller ingen kontakt
med samværsforelderen (vanligvis far) etter
bruddet (Kitterød, Lidén, Lyngstad, & Wiik,
2016). Etter den tid har det skjedd store endringer.
I 2012 var det bare tre prosent av samværsfedrene
som svarte at de verken hadde månedlig
samvær eller hadde hatt kontakt per telefon,
sosiale medier, e-post osv. siste måned (Lyngstad,
Kitterød, Lidén, & Wiik, 2015). Det er altså
ikke slik at skilsmissebarna mister kontakt med
fedrene sine, selv om foreldrene flytter fra hverandre.»

Dette ble også i desember 2018 gjentatt av Agnes Andenæs i DAX18. Det fremstår som at de mener at andelen som har lite til ingen kontakt med samværsfedrene etter brudd har gått fra 30 % til 3 %.  Men det er å pynte på tallene ganske drastisk. De sammenligner ikke like kategorier (legg merke til at de snakker om foreldrene på slutten av 80-tallet, mens det er fedrene i 2012). At man har noe telefonkontakt eller SoMe-kontakt, erstatter ikke reelt samvær. Tallet 3 % er fra rapporten «Samværsforeldre som har lite kontakt med barna». Det er i realiteten 12 % av samværsfedre som rapporterer at de ikke ser barnet sitt en vanlig måned. Mødrene sier det er 21%. Dette inkludere fedre som ikke har sett barna på et helt år, og fedre som ikke har sett barna siden fødselen. Psykologene utelater også at 14% (i følge fedrene) har maks 1 dag pr. måned. 26 % har ikke mer enn maks 5 dager i måneden. De 26 % inkluderer alle som har 5 dager og mindre. Mao. også de 12 %.

Fem dager i måneden tilsvarer ca.16% botid. 26 % av samværsfedrene har 16% eller mindre samværstid med sine egne barn. Så sett i forhold til hva psykologene skriver er det interessant. Hva mener de egentlig er lite samvær? De skriver altså at det seint på 80-tallet var slik at omtrent 30% av barn hadde lite eller ingen kontakt med foreldrene. Men mht. nåværende situasjon, mener de tilsynelatende at telefonkontakt gjør at de som ikke ser barnet på over en måned og opptil ett år ikke faller innunder lite til ingen kontakt. 1-5 dager i måneden (her teller også halve dager i følge rapporten) er heller ikke oppfattet som lite kontakt. I rapporten tallene er fra står det imidlertid: «Vi benytter følgende mål for lite kontakt:» og opptil maks fem dager i måneden er inkludert i målene. Det er samme forfattere som står bak begge rapportene hvor disse tallene er fra, så de burde ha nogenlunde like definisjoner av lite til ingen kontakt. Da er altså tallet 26 % innunder lite eller ingen kontakt. Det er plutselig vanskelig se at endringen er så stor siden 80-tallet da. Det er altså utfra samværsfedrenes opplysninger. I følge bostedsmødrene er det 21 % av fedrene som ikke ser barna en vanlig måned, og 43% som ser barna maks 5 dager i måneden. Så hvorfor velger psykologene å plukke ut det laveste tallet de kan finne? Tilsynelatende for å bagatellisere problemet.

 

På side 278 skriver psykologene at fordelingen av botid etter samlivsbrudd reflekterer fordelingen under samlivet. De viser til en studie Tjersland selv står bak, og en studie som ikke er oppgitt i litteraturlista (den er oppgitt på nettsiden til Psykologtidskriftet i ettertid). De erkjenner at svarprosenten er lav, men mener likevel man kan slutte at foreldre fortsetter med ordningene de hadde inne bruddet. Det som slår meg som underlig er at de velger å fokusere på de to rapportene, samtidig som de unnlater å ta med tall på dette fra den rapporten de like over bruker for å fremstille det som at bare 3% fedre ikke har månedlig kontakt. Litt av poenget må jo være å få et så riktig bilde som mulig, og da må man jo bruke alle tilgjengelige tall. En av faktorene der er nettopp hvem som tok seg mest av barnet før bruddet. Når fedrene svarer er det ca. likt fordelt på mor, like mye og far. Det er forventet. Samværsfedre svarer gjerne litt mer positivt om sin innsats, mens bostedsmødre mer negativt om fedrene og positivt om seg selv, på gruppenivå altså. Men det er likevel interessant å se på bildet under.

Nesten ingen mødre har sagt at far tok seg mest av barnet før brudd, noe flere fedre har hevdet. Men blant bostedsmødre som oppgir «like mye», er det fortsatt 23 % som ikke ser barnet mer enn maks 3 dager i måneden (merk at maks 5 dager er utelatt her, som betyr at tallet sanynligvis er høyere om man tar med alle som faller inn under lite til ingen kontakt). Det reflekterer ikke det ordningen de hadde før bruddet. Når man skal finne ut av noe, må man se på så mange studier som mulig. At psykologene utelater tall som ikke underbygger dere oppfatning, må jo nesten kunne sies å være ganske påfallende.

«FORSKNING VISER IKKE AT DELT BOSTED ER BEST FOR BARN»

En svakhet i dette kapittelet er at psykologene kun tar for seg Warshak-rapporten, som om det er alt vi som jobber for likeverdig utgangspunkt støtter oss til . Det er en klar overdrivelse. Warshak-rapporten er kritisk til retningslinjer som bygger på svakt funderte konklusjoner, særlig fra to store studier, som jeg har omtalt tidligere, McIntosh et. al. 2010, og Tornello et. al. 2013. Disse studiene er grundig tilbakevist med tanke på konklusjoner de trekker på tynt grunnlag og ikke minst hvordan de har blitt brukt mange steder av de som ønsker å motarbeide delt bosted og påvirke retningslinjer, beslutningstakere og politkk i retning av skjevdeling av foreldrerollene etter samlivsbrudd. Når der skriver «Warshak ville vise hva forskningen«egentlig sier»», så er ikke det riktig. Han ville understreke at det ikke fantes grunnlag i forskningen for å hevde at overnattinger hos far kunne være uheldig for de minste barna. Noe han fikk 110 andre fagpersoner til å skrive under på (internasjonalt anerkjente på dette feltet).

På side 279 skriver de:

«Hva har så denne rapporten å tilføre diskusjonen om delt bosted i Norge?
Fint lite, så vidt vi kan forstå, fordi «shared parenting» og delt bosted er
forskjellige ordninger, og fordi det norske skilsmisselandskapet er ganske
annerledes enn det amerikanske. Mens «shared parenting» kan være
med og uten deling av avgjørelsesmyndighet, er dette noe av kjernen i delt
bosted i Norge, og omfatter også muligheten til å begrense den andres flytting
med barnet (se faktaboks). Og Warshak-rapporten må forstås i sin kontekst,
USA, der langt flere barn mister kontakten med fedrene sine etter
skilsmissen, og der vanlige samværsordninger kan være svært magre, ned
til dagsbesøk på et par timer. Sammenlikningene i rapporten er gjort mellom
familier som har lite eller ikke noe samvær, og de som praktiserer deleforeldreskap,
definert som deling 35/65 eller mer, altså omtrent det samme
som «vanlig samvær» i Norge. I den grad Warshak-rapporten er relevant,
støtter den det som norske foreldre allerede har realisert, nemlig en høy
grad av samarbeid om barna, både når de lever sammen og hver for seg.»

Dette er også noe som er påfallende. Både FOSAP (Foreningen for sakkyndige psykologer) og BUFDIR hadde gitt ut hver sin brosjyre med anbefalinger rundt samvær for de minste barna. Begge la stor vekt på studiene Warshak-rapporten tok for seg. Da er selvsagt Warshak-rapporten svært viktig. Brosjyrene anbefalte altså lite kontakt, langt mindre enn hva «shared parenting» innebærer.

Hele avsnittet over er verdt å kommentere, og for å gjøre det litt ryddig deler jeg det opp.

«Mens «shared parenting» kan være med og uten deling av avgjørelsesmyndighet, er dette noe av kjernen i delt bosted i Norge, og omfatter også muligheten til å begrense den andres flytting med barnet.»

Her blir det fort forvirring. Kort sagt så handler selvsagt forskningen om botid og omsorg for barnet. Men delt bosted er ikke løsrevet fra dette. Siden man i Norge kan flytte uten samtykke om man har fast bosted alene, så er lik avgjørelsesmyndighet viktig med tanke på å sikre barnets mulighet til å ha kontakt med begge foreldre. At de tre psykologene ikke fokuserer på barnet her, avsløres i uttalelsen om å «begrense den andres flytting med barnet.» Som om det er forelderen som rammes av å ikke kunne flytte langt avgårde, fremfor at det er barnet som rammes av å flyttes vekk. 

«Og Warshak-rapporten må forstås i sin kontekst, USA, der langt flere barn mister kontakten med fedrene sine etter skilsmissen, og der vanlige samværsordninger kan være svært magre, ned til dagsbesøk på et par timer. Sammenlikningene i rapporten er gjort mellom familier som har lite eller ikke noe samvær, og de som praktiserer deleforeldreskap, definert som deling 35/65 eller mer, altså omtrent det samme som «vanlig samvær» i Norge. I den grad Warshak-rapporten er relevant, støtter den det som norske foreldre allerede har realisert, nemlig en høy grad av samarbeid om barna, både når de lever sammen og hver for seg.»

Hvordan barn opplever lite kontakt med sine fedre er trolig ikke så veldig ulikt i land som har forholdsvis like familiekonstellasjoner. Dessuten er det jo de tilfellene hvor foreldrene ikke kommer til enighet at det er viktig med et rettferdig utgangspunkt. Å ha fokus på at det er mange som samarbeider og at vi derfor ikke trenger gode retningslinjer for dem som ikke får det til, er en merkelig tilnærming. Legg også merke til at vi her ser årsaken til at de har valgt å bruke tallet 3% tidlig i essayet. For da kan de si at shared parenting, eller delt omsorg, hvor barnet bor mellom 35 og 65 % av tiden hos hver forelder allerede er så utbredt her, at det ikke er relevant for oss. Men som jeg viste over, så viser tallene at 26-43% av samværfedre har barna boende hos seg 16 % av tiden eller mindre. 

FORSKNING VISER IKKE AT DELT BOSTED MOTVIRKER KONFLIKTER

I denne delen av essayet kan vi se at psykologene ikke er like opptatt av at studier er fra utlandet, som tidligere. Årsak: studiene kan brukes til å underbygge deres oppfatning. Problemet er dog at de egentlig ikke gjør det. De viser bl.a.til en studie fra 1987, Johnston, Kline, & Tschann, og trekker frem hvordan delt omsorg ikke passet for barn hvis foreldre hadde svært stygge konflikter. Men her er en viktig nyanse. Hovedforskeren bak rapporten, Janet R. Johnston, har fra langt tilbake vært klar over at denne studien har vært brukt feil, slik de tre psykologene gjør her. I en nyere artikkel, «RESEARCH UPDATE Children’s Adjustment in Sole Custody Compared to Joint Custody Families and Principles for Custody Decision Making», fra 1995 skrev hun: 

Dr. Linda Nielsen har også kommentert dette i sin artikkel fra artikkel fra 2016, Reexamining the Research on Parental Conflict, Coparenting, and Custody Arrangements :

Siden essayet er såpass langt, har jeg valgt å adressere noe av det som er mest vesentlig. Poenget mitt er at vi har et lite fagmlijø i Norge som har stor innflytelse over dette feltet. Dessverre ser de ut til å ha tette bånd og være ideologisk innrettet. Derfor pynter de på tall, bedriver cherry picking, osv. for å opprettholde retningslinjer og lovverk som burde endres umiddelbart.

Jeg vil avlsutte med å ta for meg deres konklusjon.

KONKLUSJONER
«Når vi har gått inn i noe av den sentrale forskningen som deltakerne i debatten om delt bosted trekker veksler på, er vi blitt slått av hvor unøyaktig den ofte blir gjengitt, og av manglende forståelse for forskningens kontekst. Den forskningen vi har sett nærmere på, gir ikke grunnlag for å hevde at delt bosted er best for barn, eller at ordningen virker konfliktreduserende, og heller ikke at delt bosted er skadelig for små barn.»

• I fagessayet er det psykologene som gjengir forskningen unøyaktig, bl.a. ved å fremstille 26% – 43% av fedre som 3% ved å inkludere kontakt via telefon, sms, sosiale medier og e-post.
• Det eneste som skrives konkret om kontekst i essayet er at Warshak-rapporten må ses i kontekst av at den gjelder for USA. Men Warshak-rapporten viser til funn i mange ulike land, og er underskrevet av fagpersoner fra flere land, bl.a. Sverige.
• Man kan ikke plukke ut noen få rapporter eller studier, og bruke det for å si at det ikke er grunnlag for å hevde sånn og slik. Man må ta for seg alle studier, eller benytte kunnskapsoppsummering.

«Det er  bekymringsfullt om skråsikkerhet på denne forskningens vegne får prege de politiske beslutningene, og uheldig om den samme skråsikkerheten trekkes inn i psykologers yrkesutøvelse og plasserer psykologifaget i en overdrevent sikker rolle. Det vi kan si, er at delt bosted kan være en  utmerket ordning når betingelsene ligger til rette for det, og at de minste barna vil være ekstra avhengige av at de voksne arbeider sammen for å  lage en tilværelse som er forutsigbar, og som henger sammen men ikke ut fra helt andre mekanismer enn for eldre barn.»

• Det er siden som er imot delt omsorg som er skråsikre. Det er de som baserer anbefalinger på svake studier fordi de støtter deres oppfatninger. Å derimot si at det ikke er grunnlag for å konkludere ut fra de samme studiene er det motsatte av skråsikkerhet.
• Delt bosted er som de skriver en utmerket ordning når betingelsene ligger til rette. Det er nettopp derfor viktig å legge de tilrette. Lik avgjørelsesmyndighet ved brudd vil legge til rette for dette.
• For at hver enkelt sak skal vurderes må altså utgangspunktet være likt. I dag kan én forelder motsette seg lik avgjørelsesmyndighet, og dermed er det også det sannsynlig utfallet. Retten pålegges å bestemme fast bosted hos én forelder om de ikke blir enige. Det betyr at den beste løsningen ikke blir vurdert, fordi utfallet allerede er gitt.

Vi savner også  refleksjoner om utfordringer ved å overføre gruppebasert kunnskap til det enkelte barn og dets familie. Svaret på hvordan foreldreoppgaven kan videreføres best mulig etter en skilsmisse, finnes verken i effektstudier av forskjellige samværsordninger eller i én teori men både studiene og teoriene kan fungere som bakteppe for vurderingene i den konkrete saken. Fokus må rettes mot å skape et godt hverdagsliv for det enkelte barn,  og det er der forpliktelsen må ligge, både hos lovgivere, meklere, sakkyndige og foreldre.

• Man kan ikke bygge retningslinjer og lovverk på enkeltsaker. Utgangspunktet må være slik at begge foreldre har samme beslutningsmyndighet, og at barnet har rett på begge foreldre, selv om den ene skulle foretrekke noe annet. Dagens ordning legger da ikke opp til mer samarbeid. Tvert imot gjør den det lettere å sette den ene forelderen på sidelinja. Som oftest er dette far.
• Fagpersoner må slutte å dytte barna foran seg for å forsvare ideologiske standpunkt. Man må slutte å late som om at ulik avgjørelsmyndighet handler om barnets interesser.

Far, 38

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa