Licensed from: ambro / yayimages.com
BUFDIR har kommet med en ny rapport. «Foreldrerollen En undersøkelse om foreldrerollen med fokus på fedre». Undersøkelsen er utført av Sentio.
Jeg ble oppmerksom på den for noen uker siden, da Aftenposten hadde en liten artikkel om den. Rapporten bygger på en undersøkelse hvor 3000 foreldre har svart på ulike spørsmål, både fedre og mødre, hhv. 48 og 52 %. Spørsmålene dreier seg om ivaretagelse og omsorgsoppgaver for barnet, hvem som vet best hva som er barnets beste, hvem barnet oftest søker trøst hos, o.l.
Som Aftenpostens overskrift antyder, er det blant mødre en overvekt som mener at det er de som vet best. Blant fedre mener et flertall at begge foreldrene stiller likt. Dette er egentlig ganske interessante funn, fordi de samsvarer med andre studier og andre funn som tar for seg farsrollen og vurdering av denne. Det underbygger også fedres opplevelse av at det er mødre som oftest er negative til delt omsorg etter samlivsbrudd. For det er vel ikke så veldig usannsynlig at en mor som oppfatter at hun vet best, er mer skeptisk til at far skal få samme avgjørelsesmyndighet, eller samme tid med barnet?
Det finnes en rapport som viser at fedre opplever at meglere på familievernkontoret tar mors side. Det finnes tall som viser at bare 25% har delt bosted, selv om en annen rapport viser at langt flere fedre som har samvær, 47%, ønsker dette. Det er med andre ord tilsynelatende en sammenheng mellom mødrenes oppfating av seg selv, og bostedsordninger etter samlivsbrudd. Det er også slik at fedre ofte undervurderes i barnevernet, noe BUFDIR også har erkjent i nyere tid. I tillegg er et flertall av de ansatte i Bufetat kvinner, mange av dem er sikkert mødre. Med tanke på hvordan et flertall av mødre vurderer seg selv, kan dette påvirke utfall i meklinger?
Jeg mener alle disse faktorene understreker viktigheten av et likt utgangspunkt ved samlivsbrudd. Et flertall fedre mener foreldrene forstår barna sine like godt. Dette viser at de i det minste gjør en innsats for barna, selv om ikke alle mødre anerkjenner den innsatsen.
Så kom jeg over kjendispsykolog Peder Kjøs. I en VG+-artikkel med navnet «Mamma fremfor pappa» kan vi lese at han også har lest denne rapporten. Og han ser det slik: «Mødre har en sterkere selvtillit som foreldre. De har større tiltro til sine egne evner og antar oftere at de forstår barnas behov godt. Og de har antagelig rett.» Det mener altså psykologen Peder Kjøs. Men så leser jeg hva han baserer svaret på. Sitt eget liv. Det er slik hjemme hos ham. Dette kjenner jeg dessverre så altfor godt igjen hos psykologer som Kjøs. Uttaler seg som fagperson, men bruker sine egne erfaringer for å underbygge. Han skriver at han ikke vet barnas klestørrelser, og at det er kona som går på foreldremøter. Har du tenkt at du kanskje tilhører en minoritet, Kjøs? Kanskje du er blant de 30 % som mener mor vet best? For det var jo faktisk en gruppe fedre som mente det. Men Kjøs identifiserer seg ikke med mindretallet av fedre. Han velger i stedet si at flertallet mødre har rett. Det er også interessant at han sier mødre har en sterkere selvtillit og tiltro til egne evner som foreldre. Underøkelsen viser jo klart at flerttallet fedre mener de er like bra, og i noen tilfeller bedre enn mor også. Så man kan vel heller si at mødre oftere nedvurderer far, enn motsatt.
Peder Kjøs fremstiller seg som en far som ikke er så opptatt av papparollen selv, og bruker det som utgangspunkt for å hevde at dette gjelder fedre generelt. I avslutningen forteller han at kanskje «vi fedre» må være mer til stede, bruke mer tanker og tid på barna, osv. Det er jo flott om du har funnet ut dette nå, Kjøs, men vi er mange som allerede er der. Vi går på foreldremøter. Vi er med på helsestasjonen. Vi er opptatt av bekledning, vi kjenner klestørrelsene, vi savner barna om vi er borte fra dem, vi drar ikke bort fra dem med letthet. Og mange er som oss, tilsynelatende langt flere enn de som er som deg.
Jeg blir nesten litt trist av å lese Peder Kjøs’ forståelse av farsrollen. Han virker å ha vanskelig for å selv engasjere seg som far, og projiserer dette over på andre fedre. Heldigvis er ikke Peder Kjøs noen mal for hvordan fedre er eller bør være. Men med tanke på at han er en kjendispsykolog som ofte er i media, synes jeg han burde tenke seg om når han generaliserer fedre. Å fremstille fedre noe som aldri kan nå mors engasjement i sine barn, er ikke noe man kan begrunne i sin egen opplevelse.
Mødre og fedre er forskjellige. Det betyr ikke at dere engasjement har ulik verdi, eller at å engasjere mer i noen ting enn andre, gjør at man er mindre viktig som forelder.
Far, 38
Fars Kamp mot Systemet 
Peder Kjøs er ikke kjendis psykolog uten grunn. Som fagperson deler han sine synspunkter og lærdommer fra psykologien. Inntrykket er at Kjøs er en veldig avbalansert psykolog med mye kunnskap. Når det er sagt bør Kjøs med andre kollegaer som er psykologer og psykologspesialister, være ytterst vaktsom med å benytte egne opplevelser og erfaringer som grunnlag for sine påstander. Etiske verdier, egne holdninger og fordommer bør gi gode refleksjoner for hvilke signaler man sender til befolkningen. En mamma og pappa er like viktige for barnas oppdragelse og oppvekst. PUNKTUM! Grunnregelen for alle som jobber med barn og unge bør være; En fagperson eller fagarbeider favoriserer ALDRI kjønn i sitt arbeid.
LikerLiker
Det er tull. Hvis far har hatt et bedre oppvekst en mor. Da har faren en større forståelse av, hva som skal legges i en god oppvekst. Sånn er det bare. Den med best oppvekst vet best. Så hvis man hele tiden, gjør en jobb for at ting skal bli bedre. Da gjentar det seg ihvertfall ikke.
LikerLiker