Koronaviruset synliggjør og forsterker svakhetene i dagens barnelov.

Photo by Two Dreamers on Pexels.com

Høyesteretts Italia-dom

Høyesterett viste i fjor sommer helt tydelig at de ikke forstår hva som er i barnets interesse når det gjelder kontakt med foreldrene. De vektla en mors ønske om å flytte til Italia sterkere enn barnas kontakt med sin egen far. Far blir henvist til å ha kontakt med sine egne barn via telefon og internett. Ikke fordi han ikke er en god omsorgsperson, men fordi mor heller vil bo i Italia. Far kan selvsagt også ha feriesamvær, men ikke stort mer, noe som sier seg selv. Reaksjonen fra media og folk flest? Ingenting.

Enter: koronavirus. Barna bor i Italia, det hardest rammede landet i Europa. Hvordan er muligheten for samvær fremover? Hvordan vil smittevernstiltakene påvirke kontakten med barna? Omstendighetene medfører stor sannsynlighet vil bli lite samværskontakt pga. restriksjoner i flyvninger, reising og opphold i andre. Man kan kanskje ikke forutse et slik utbrudd, men det virkelige problemet i en slik situasjon er at far og barna blir plassert i den i først omgang. Domstolen har allerede gjort en stor inngripen i deres rett til familieliv, og nå forverres situasjonen pga. et virusutbrudd. Hadde Høyesterett satt barna først, ville derimot ikke utbruddet hatt samme konsekvens for verken barna eller familien. Høyesterett vektla kontakten med de italienske besteforeldrene, fremfor kontakten med far. Nå vil ikke barna kunne ha fysisk kontakt med besteforeldrene uansett, og mister i tillegg kontakten med far i enda større grad. Det er ingen overdrivelse å si at Høyesterett har sviktet barna totalt, og undergraver barns rettigheter generelt. Dagens situasjon gjør dette enda tydeligere.

Grenser stenges

Grenser stenges også andre steder i Europa, selv til våre naboland. Min sønn bor i Sverige. Jeg fyller år neste gang vi egentlig skal ha samvær, noe som selvsagt skulle vært feiret med ham til stede. Nå er jeg svært usikker på hvordan det kommer til å gå, fordi vi kanskje ikke får anledning pga. karantenebestemmelsene. Jeg jobber med å finne ut om det er unntak. For oss som allerede er rammet av begrenset kontakt, er dette en ekstra krise i krisen. Jeg respekterer selvsagt tiltakene, jobber hjemmefra, unngår kontakt med andre, osv. Jeg mener situasjoner som dette må være noe det tas høyde for i lovgivningen. Det er ikke første gangen man får en pandemi, og det er sikkert ikke siste. Dette er nok et punkt på lista over grunner til at barnets rett til far og mor må trumfe mors rett til å gjøre som hun vil, for å sette det på spissen.

I går kontaktet jeg Helsenorge. De kunne fortelle meg at det nok skulle være mulig å hente sønnen min til samvær, men det innebar 14 dagers karantene i det vi reiser inn til Norge. Så hvordan skal vi løse det? Skolene i Sverige er ikke stengte, så det er nok ikke akseptabelt å hente ham, vel vitende om at han ikke kan reise tilbake på to uker. Samtidig får jeg ikke kjørt ham tilbake etter 2 dager, siden jeg da bryter karantenen. Jeg vil regne med at kontrollen på grensen øker sannsynligheten for å blitt tatt, og det har jeg ikke råd til.

Helsepersonell utsatt

Helsepersonell er også utsatt. De får ikke lov å reise ut av landet. Rett og slett ikke lov. Hva om de er i en slik situasjon, hvor retten har tillatt at mor flytter utenlands? I tillegg kan man ha situasjoner hvor helsepersonellet er foreldre som vanskeliggjør samvær. Samværsretten står veldig svakt i Norge. Hva om nå denne forelderen beordres i jobb, barnet går i barnehage, og normalt får bestforeldre til å stille opp for avlastning? Nå er de i en utsatt gruppe som helst ikke skal ha kontakt med barnebarna. Siden den andre forelderen allerede er marginalisert, har man tatt vekk et viktig alternativ, som også burde være det naturlige valget.

Koronaviruset forsterker problemene med dagens utgangpunkt i barneloven. De fleste utfordringene som oppstår i forbindelse med viruset, som fravær av kontakt og avlastning fra den andre forelderen – som oftest far – er pga. dagens utgangspunkt. Geografisk stor avstand, samværssabotasje, m.m. er resultater av dagens utgangspunkt. Disse problemene forsterkes i krise, og barna betaler prisen.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Ulike reaksjoner på lignende situasjoner.

Photo by burak kostak on Pexels.com

Aftenposten skrev for litt siden om Mahsa Aghabararian som ble utvist fra Norge. En av tingene det ble mye reaksjoner på var at hun hadde en liten datter på 6 måneder. Å sende mor fra et så lite barn, var vanskelig for å forstå for mange. Hvorfor er dette så mye vanskeligere å akseptere for enn da høyesterett i sommer bestemte at en italiensk mor skulle få flytte med to barn på 4 og 6 år til Italia, med tap av kontakt med far som konsekvens?

Selv om det er ulikheter, slik som at mor og far i HR-saken hadde gått fra hverandre, så er konsekvensene veldig like. Barna mister kontakt med en viktig omsorgsperson. Mht. Mahsa Aghabararian ble det i Aftenposten lagt mye vekt på at hun fikk beskjed om at hun måtte opprettholde kontakt med datteren via telefon og internett. I HR-dommen skrev HR «Den daglege kontakten med far må varetakast gjennom bruk av telefon og internett. « Selv om det er aldersforskjell og barna på 4 og 6 år selvsagt har noe mer forståelse for bruk av tlf. og internett, så er det svært begrenset hva slags kontakt som kan gjennomføres på denne måten, også på dere alder. En vesentlig forskjell ligger også i at HR-dommen får konsekvenser for fremtidig rettspraksis. Media reagerte ikke på den, og har ikke skrevet ett ord om dommen, mens UDI-saken ble nevnt i flere stor medier. Politikere reagerte; UDI lovet ny gjennomgang og skulle fjerne formuleringen om kontakt via telefon og internett fra sine vedtak, og snudde vedtaket til slutt. Mht. til HR-saken jobbes det ideelt for å samle inn midler for å få saken til EMD.
UDI-saken pådro seg også annen oppmerksomhet, og jeg skal ta for meg det i neste avsnitt, at tilknytningsforskere reagerte på «sjokkerende mangel på psykologisk kunnskap om tilknytning.»

Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson reagerte altså ganske kraftig på UDIs uttalelser om at mor kunne opprettholde kontakt via nett og telefon. I og for seg ikke noe feil ved en slik reaksjon. Det eneste er at de i den forbindelse kommer med opplysninger som får meg til å sette spørsmålstegn ved deres tidligere arbeid med råd om barnets beste ved samlivsbrudd. Ingen av psykologene har publisert forskning, så vi kan fastslå at de baserer seg på eksisterende kunnskap. Brandtzæg har forfattet Bufdirs tidligere anbefalinger for barn etter samlivsbrudd, og i flere artikler fra media er det åpenbart at begge to er samkjørte på dette. De har gitt ut bøker sammen, og driver Tilknytningspsykologene sammen. De nevnte anbefalingene er ganske klare på at barna de første tre årene skal være forsiktige med overnattingssamvær borte fra sin «primære omsorgsperson». Tanken om én psykologisk forelder kalles monotropi. Den innebærer at barnet knytter seg til én omsorgperson, og at det derfor er viktig å etablere denne tilknytningen de første leveårene. Det er ingenting i forskning som støtter en slik teori, siden barn knytter seg til flere personer. Det er likevel denne teorien som tilsynelatende ligger til grunn for anbefalinger om begrenset overnattingssamvær de første årene.

Merk dog hva Brandtzæg og Torsteinson sier om tap av kontakt mht. UDI-saken.

«Facetime eller telefonsamtaler blir dermed ikke tilstrekkelig for å opprettholde en helsefremmende tilknytningsrelasjon.»

Brandtzæg og Torsteinson

Da vil jo dette åpenbart også gjelder for barn og fedre etter brudd. For å opprettholde en helsefremmende tilknytningsrelasjon må de også ha en like omfattende kontakt som mor og barn.

Tap av en elsket tilknytningsperson er en av de mest smertefulle opplevelsene vi kjenner til, særlig egen omsorgsperson. Forskning bekrefter at tap av omsorgsperson er en potensielt traumatisk hendelse som innebærer mulige konsekvenser for barnets psykiske fungering over tid.

Brandtzæg og Torsteinson

Det er ikke slik at Brandtzæg og Torsteinson rett ut har sagt at far ikke bør være i bildet, eller at far ikke er viktig etter et samlivsbrudd. Likevel er det i praksis slik at de anbefaler en skjev fordeling, som gir folk en forståelse av at den ene forelderen er langt viktigere enn den andre, og at dette er faglig underbygget. Når dette så følges opp i retningslinjer og lovverk er konsekvensen i mange tilfeller at barn ender opp med lite til ingen kontakt med sine fedre etter brudd, og dette er altså omsorgspersoner som de – i de aller fleste tilfeller – har en god tilknytning til. De sier nærmest at å følge deres egne anbefalinger kan være traumatisk og ha konsekvenser for barnets psykiske fungering. Det neste avsnittet er nesten det mest påfallende.

Tap i alderen null til tre år synes å ha størst konsekvenser for barnets fungering. De minste barnas selvopplevelse og trygghetsfølelse er uløselig forbundet med tilknytningspersonene. Fordi de minste barna ikke har utviklingsmessige forutsetninger for å forstå eller kommunisere om tapet, vil oppgaven med å hjelpe barnet med tapet også være ekstra komplisert.

Brandtzæg og Torsteinson

Det er barna i denne aldersgruppen Brandtzæg i Bufdirs anbefalinger anbefaler mest forsiktighet med overnattinger for. Den gruppen som tap av forelderen har størst konsekvenser for. Er psykologene klar over at dette blir ganske inkonsekvent?

Det er vanskelig å nå frem i kampen for en barnelov med likeverdig utgangspunkt, og det å oppleve fagpersoner motarbeide dette gjør det ekstra utfordrende. Men å se at de samme fagpersonene i tilknytning (no pun intended) til en annen sak langt på vei erkjenne at tapet av kontakt med omsorgsperson kan være veldig alvorlig, og dermed underbygge at en nær relasjon til begge er desto enda viktigere etter et brudd, er nesten litt frustrende. For jeg er usikker på om de forstår at dette kan overføres til samlivsbrudd.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Hvem vet best, mor eller far?

woman by the psychologist
«Jeg mener jeg vet best!» sa mor. «Da har du nok rett,» sa Peder.

Licensed from: ambro / yayimages.com
 

BUFDIR har kommet med en ny rapport. «Foreldrerollen En undersøkelse om foreldrerollen med fokus på fedre». Undersøkelsen er utført av Sentio.

Jeg ble oppmerksom på den for noen uker siden, da Aftenposten hadde en liten artikkel om den. Rapporten bygger på en undersøkelse hvor 3000 foreldre har svart på ulike spørsmål, både fedre og mødre, hhv. 48 og 52 %. Spørsmålene dreier seg om ivaretagelse og omsorgsoppgaver for barnet, hvem som vet best hva som er barnets beste, hvem barnet oftest søker trøst hos, o.l.

Som Aftenpostens overskrift antyder, er det blant mødre en overvekt som mener at det er de som vet best. Blant fedre mener et flertall at begge foreldrene stiller likt. Dette er egentlig ganske interessante funn, fordi de samsvarer med andre studier og andre funn som tar for seg farsrollen og vurdering av denne. Det underbygger også fedres opplevelse av at det er mødre som oftest er negative til delt omsorg etter samlivsbrudd. For det er vel ikke så veldig usannsynlig at en mor som oppfatter at hun vet best, er mer skeptisk til at far skal få samme avgjørelsesmyndighet, eller samme tid med barnet?

Det finnes en rapport som viser at fedre opplever at meglere på familievernkontoret tar mors side. Det finnes tall som viser at bare 25% har delt bosted, selv om en annen rapport viser at langt flere fedre som har samvær, 47%, ønsker dette. Det er med andre ord tilsynelatende en sammenheng mellom mødrenes oppfating av seg selv, og bostedsordninger etter samlivsbrudd. Det er også slik at fedre ofte undervurderes i barnevernet, noe BUFDIR også har erkjent i nyere tid. I tillegg er et flertall av de ansatte i Bufetat kvinner, mange av dem er sikkert mødre. Med tanke på hvordan et flertall av mødre vurderer seg selv, kan dette påvirke utfall i meklinger?

Jeg mener alle disse faktorene understreker viktigheten av et likt utgangspunkt ved samlivsbrudd. Et flertall fedre mener foreldrene forstår barna sine like godt. Dette viser at de i det minste gjør en innsats for barna, selv om ikke alle mødre anerkjenner den innsatsen.

Så kom jeg over kjendispsykolog Peder Kjøs. I en VG+-artikkel med navnet «Mamma fremfor pappa» kan vi lese at han også har lest denne rapporten. Og han ser det slik: «Mødre har en sterkere selvtillit som foreldre. De har større tiltro til sine egne evner og antar oftere at de forstår barnas behov godt. Og de har antagelig rett.» Det mener altså psykologen Peder Kjøs. Men så leser jeg hva han baserer svaret på. Sitt eget liv. Det er slik hjemme hos ham. Dette kjenner jeg dessverre så altfor godt igjen hos psykologer som Kjøs. Uttaler seg som fagperson, men bruker sine egne erfaringer for å underbygge. Han skriver at han ikke vet barnas klestørrelser, og at det er kona som går på foreldremøter. Har du tenkt at du kanskje tilhører en minoritet, Kjøs? Kanskje du er blant de 30 % som mener mor vet best? For det var jo faktisk en gruppe fedre som mente det. Men Kjøs identifiserer seg ikke med mindretallet av fedre. Han velger i stedet si at flertallet mødre har rett. Det er også interessant at han sier mødre har en sterkere selvtillit og tiltro til egne evner som foreldre. Underøkelsen viser jo klart at flerttallet fedre mener de er like bra, og i noen tilfeller bedre enn mor også. Så man kan vel heller si at mødre oftere nedvurderer far, enn motsatt.

Peder Kjøs fremstiller seg som en far som ikke er så opptatt av papparollen selv, og bruker det som utgangspunkt for å hevde at dette gjelder fedre generelt. I avslutningen forteller han at kanskje «vi fedre» må være mer til stede, bruke mer tanker og tid på barna, osv. Det er jo flott om du har funnet ut dette nå, Kjøs, men vi er mange som allerede er der. Vi går på foreldremøter. Vi er med på helsestasjonen. Vi er opptatt av bekledning, vi kjenner klestørrelsene, vi savner barna om vi er borte fra dem, vi drar ikke bort fra dem med letthet. Og mange er som oss, tilsynelatende langt flere enn de som er som deg.

Jeg blir nesten litt trist av å lese Peder Kjøs’ forståelse av farsrollen. Han virker å ha vanskelig for å selv engasjere seg som far, og projiserer dette over på andre fedre. Heldigvis er ikke Peder Kjøs noen mal for hvordan fedre er eller bør være. Men med tanke på at han er en kjendispsykolog som ofte er i media, synes jeg han burde tenke seg om når han generaliserer fedre. Å fremstille fedre noe som aldri kan nå mors engasjement i sine barn, er ikke noe man kan begrunne i sin egen opplevelse.

Mødre og fedre er forskjellige. Det betyr ikke at dere engasjement har ulik verdi, eller at å engasjere mer i noen ting enn andre, gjør at man er mindre viktig som forelder.

Far, 38

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Aleneforeldreforeningens fokus er på kvinners rettigheter.

Female domination
Licensed from: timbrk / yayimages.com
Dette er et innlegg jeg begynte på for en stund tilbake. Tanken var å ta for seg Aleneforeldreforeningens (AFFO) høringssvar, da de har med omfattende argumentasjon mot likeverdig foreldreskap. AFFO er en foreningen som har eksistert en stund, siden 1966, altså en stund før morspresumpsjonen ble fjernet fra barneloven. Deres fokus er i dag aleneforeldre og barn av aleneforeldre, men det fremstår som at det fortsatt er alenemoren som er mest sentral. «Aleneforeldre» er etter mitt syn et uheldig begrep, som brukes av noen for å beskrive foreldre som har fast bosted alene. Men som oftest er de ikke alene. Den andre forelderen er også tilstede i barnet liv. Dermed er begrepet veldig misvisende og bruken av det gir et feil bildet av den reelle situasjonen for foreldre og barn etter samlivsbrudd i dag. AFFO virker dog å benytte seg av sliks begrepsbruk i flere sammenhenger, som vil komme frem lenger ned.

AFFO har vært med som høringsinstans i forbindelse med endringer i barneloven og sittet i utvalg for norsk offentlig utredning av barneloven. Det som kjennetegner AFFO er at de er mest opptatt av mødres rettigheter. Argumentene deres blir ofte brukt av andre motstandere av likeverdig foreldreskap, som f.eks. Norsk Kvinnesaksforening og SV. Det AFFO gjør er ikke utelukkende negativt, de har blant annet mange arrangementer for barn og deres foreldre. Men ser vi på politiske spørsmål, så er det altså kvinners rettigheter som står sentralt, på bekostning av barn og fedre.

Jeg tar her for meg en del av AFFOS høringssvar hvor deres vanlige argumentasjon mot likeverdig foreldreskap er med. De har hovedsakelig argumentert mot å legge flytting under foreldreansvaret. Det er den delen jeg har argumentert imot her. De er også imot delt bosted som utgangspunkt, men det tar jeg i ev. i et annet innlegg, for det blir for omfattende.

Retten for en av foreldrene til å flytte uten den andres samtykke
De fleste foreldre blir boende i samme kommune etter samlivsbrudd, dette gjelder uavhengig av status i forhold til barna. Det er mange grunner til at noen foreldre likevel velger å flytte etter et samlivsbrudd. Vi vet at f.eks. at mange kvinner flytter til mannens hjemsted, noen av disse flytter «hjem» etter en skilsmisse med tanke på nettverk. Andre flytter for å få seg jobb, utdanning, for å ha råd til et sted å bo osv. Et flytteforbud vil også sette store begrensninger for den som flytter ut av felles bolig. Det er like mange fedre som mødre som flytter på seg, og like mange samværsforeldre som bostedsforeldre. Et flytteforbud er en meget sterk inngripen i enkeltindividers livsutfoldelse og kan komme i konflikt med Norges forpliktelser ihht. den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK art. 2 m.fl.). Norge er også ett land med en stor andel av befolkningen som bor i distrikter, med lav befolkningstetthet og mange småsteder. For foreldre som lever i disse områdene, og er alene med barn, vil det medføre ekstra belastninger med hensyn til selvforsørgelse og utdanningsmuligheter. Utfra de tilbakemeldingene foreningen har fått fra medlemmer og andre som vil kunne rammes, så oppleves uansett ett forbud som en grov krenkelse av foreldres rettigheter og muligheter.

  • «Mange grunner» betyr ikke gode grunner.
  • Å flytte «hjem» pga. nettverk gjøres ikke med utgangspunkt i barnet.
  • Er jobb og utdanning virkelig årsak til flytting etter samlivsbrudd?
    • En mor som ikke jobber under samlivet, har sannsynligvis ikke en kjempehøy utdanning, eller store planer om å gjøre stor karriere. Da finnes det normalt arbeidsmuligheter i nærområdet.
    • Litt av det samme gjelder ved utdanning. Kanskje noen ønsker utdanning for å kunne få en bedre jobb, men samtidig vil det kreve hjelp til tilsyn, som taler imot å flytte unna.
  • «Flytteforbud» er et interessant ordvalg. Høringsforslaget handler om at foreldrene tar avgjørelser om flytting med barnet i felleskap. Det er ikke noe forbud mot flytting. Dette viser at AFFOs fokus ikke er barna.
  • Det er ikke snakk noe konflikt med EMK. Artikkelen det vises til har begrensninger, bl.a. når retten til å flytte fritt er på bekostning av andres rettigheter. Her vil barnets rett til kontakt med begge foreldre være en slik rett.
  • «Alene med barn» er også interessant ordvalg. Man er ikke alene med barn i denne situasjonen, det er liksom litt av poenget. Barnet har to foreldre. Hadde de faktisk vært alene, hadde det ikke vært noen sak.
  • At det oppleves som en grov krenkelse av foreldres rettigheter, og kun den enes, sier en del om hvor fokuset ligger.

Det vil også være svært vanskelig for voldsutsatte dersom man må innhente godkjenning for å flytte. Ofte kan det være viktig å komme seg unna så fort som mulig. Det er ikke alle kommuner som eksempelvis har krisesenter.

  • Dette er et helt irrelevant poeng. Flyttespørsmålet følger pr. i dag fast bosted. Fast bosted hos begge eller en av foreldrene er noe foreldrene avtaler. AFFO tar utgangspunkt i en situasjon som oppstår før en slik avtale er på plass. I en slik situasjon har begge foreldrene samme myndighet.
  • Barn utsettes like ofte for grov vold fra mor som fra far, og noe oftere for mild vold fra mor, statisk sett. Man kan nok gå utfra at de færreste foreldre er voldelige, og av de som er det, er det ikke store forskjeller mellom kjønnene. Likevel er krisesenter er tilbud som først og fremst retter seg mot kvinner. Det er en utfordring for de barna hvor mor er voldsutøver.

Er det videre tenkt hvilke sanksjoner som skal benyttes dersom man flytter med barnet og den andre parten ikke har godkjent flytting.

  • Å flytte uten samtykke, uten at det er helt legitime grunner, bør føre til fast bosted hos den andre forelderen.

Slik loven er i dag, kan flytting skje innenfor Norge uten den andre forelderens samtykke så sant det ikke er avtalt delt bosted. Aleneforeldreforeningen mener at det fortsatt bør være slik. Det vil være svært uheldig med en lovendring som forhindrer foreldres mulighet til å flytte. Et slikt forbud vil ikke omfatte samværsforeldre, men ensidig ramme den som har den daglige omsorgen. 85 % av aleneforeldre er kvinner. Med utgangspunkt i hvordan de fleste velger å organisere seg etter samlivsbrudd, vil en eventuell innføring av flytteforbud medføre at far kan flytte hvor han vil, mens mor er avhengig av fars velvilje og samtykke. Et flytteforbud vil kunne få alvorlige konsekvenser for mange foreldre og barn som:

Før jeg tar for meg punktene, vil jeg kommentere avsnittet.

  • At flytting innenfor landet kan skje uten samtykke, er noe som setter forelderen i fokus. Det er også hva AFFO gjør. Som de selv skriver, er det uheldig for forelderen.
  • Som nevnt, det er ikke snakk om forbud. Et forbud betyr at man ikke har lov til å gjennomføre flytting. Felles avgjørelsesmyndighet betyr derimot at man tar en avgjørelse i fellesskap. Når det er snakk om bosted for felles barn, er det ikke urimelig at begge foreldre har denne myndigheten.
  • Det er feil at felles avgjørelsesmyndighet kun gjelder det ene forelderen. Ingen av foreldrene kan flytte med barnet uten samtykke. Begge foreldrene kan flytte uten barnet.
  • At AFFO trekker inn at 85% av «aleneforeldre» er kvinner er interessant av flere grunner. Bl.a. mener de at er avgjørende for hvorvidt man bør ha likeverd. Siden kvinner er overrepresentert, ønsker de at bostedsforelderen skal ha utvidet myndighet. Hva om det var motsatt? I tillegg er de imot likeverd etter samlivsbruddet, noe som er årsaken til at vi faktisk får foreldre med ulik myndighet. Enklere forklart: De vil at foreldrene skal ha ulik status som utgangspunkt, og bruker så ulikheten for å fremstille det som at mødrene tar større ansvar, slik at de kan forsvare ulike rettigheter.

Så er det over til punktene.

– Økt konfliktnivå

  • Lite trolig. Dersom foreldrene stiller likt, er det ikke så mye å krangle om. Dagens system, derimot, belønner den som har fast bosted, både gjennom NAV og gjennom juridiske rettigheter. Når foreldrene da skal velge mellom fast bosted hos begge eller den ene, er det med å bidra til konlikt.

– Flere foreldrekonflikter for retten

  • I dag dreier de fleste saker seg om fast bosted, flytting, samvær og foreldreansvar. Saker hvor foreldrene ikke stiller likt, hvor samværsforelderens innflytelse er begrenset til å anlegge sak. Dersom begge foreldrene hadde mulighet til å uttale seg og være med å avgjøre, hvorfor skulle det føre til flere saker for retten?

– Begrensede muligheter til å kunne ta seg utdanning

– Begrensede karrieremuligheter

– Redusert inntekt, med begrensede muligheter til å bli selvforsørget fordi valgmulighetene på arbeidsmarkedet blir færre

Jeg tar disse tre punktene under ett, siden de er sterkt relatert.

  • Når man får barn, begrenser mulighetene seg uansett. Det er en konsekvens av ansvaret for et annet liv.
  • Å ha et slikt ansvar betyr at du ikke står fritt til å følge alle drømmer du måtte ha.
  • Ansvaret for barnet er viktigst. Barnet har rett på begge foreldre. Dette går foran den ene forelderens individuelle behov.
  • Dersom man ønsker å flytte vekk og ha med seg barnet, hvilke karrieremuligheter gir det? Vil det gi økt inntekt? Nei. Det er flytting kombinert med mer tid til tilsyn for barnet sitt som begrenser muligheten til både karrieremuligheter og selvforsørging. Hvorfor insistere på fast bosted hos kun seg selv, dersom man skal satse på karriere?
  • Når man flytter unna med barn fører det til to ting. Man må sette av mer tid til å være med barnet, siden man ikke har den andre forelderen like tilgjengelig. Eller så må man ha tilsyn for barnet i større grad, fordi man må bruke mer tid på jobb. Dette er ting som taler for likeverdig utgangspunkt. Da får barnet verdifull tid med begge foreldre, og begge foreldre kan kan sette av tid til både barnet og jobb.

– Begrensede muligheter til kunne stifte ny familie

  • Dette er jo også en konskekvens av å få barn. Skal det være slik at den ene forelderens mulighet til å stifte ny familie skal settes foran barnets rett til å beholde sin?

– Begrensede muligheter til å eie egen bolig

  • Dette vil vel kanskje gjelde begge foreldre? Det har uansett ikke utelukkende med flyttemyndighet å gjøre, men økonomi.

– Økt risiko for vold og overgrep

  • Dette er litt for søkt. Som nevnt over, opplever barn totalt noe mer vold fra mor. Siden mødre er flertallet av bostedsforeldre, og samværsfedre ikke kan motsette seg flytting, eller holde barnet tilbake fra bostedsforelderen, kan man vel si at risikoen for vold faktisk reduseres ved å likestille foreldrene.

– Redusert livskvalitet

  • Hva med livskvaliteten til forelderen som mister kontakt med sitt barn, og minst barnets?

– Reduserte muligheter til å skaffe seg nye sosiale nettverk etter samlivsbrudd

  • Altså, er det bare om å gjøre å lage lista så lang som mulig?

Dersom samværsforelder mener at det ikke er barnets beste at bostedsforelder flytter med barnet, kan denne reise sak for domstolene for å hindre flytting, og eventuelt få en midlertidig kjennelse. Det bør også vurderes økonomiske støtteordninger som fradrag på skatten, for utgifter som foreldre har i forbindelse med samvær.

  • AFFO frykter flere saker for retten dersom foreldrene skal avgjøre flyttespørsmålet sammen. Samtidig mener det en grei løsning dersom samværsforelder ikke er enig er flytting er… hold deg fast… SAKSANLEGG!
  • Hele problemet i dag er at én forelder har særrettigheter og det andre ikke har innflytelse. Nå løsningen er at sistnevnte er avhengig av å bruke domstolene for å kunne foreta seg noe, er det en god illustrasjon av problemet med ulik avgjørelsesmyndighet. Det gjør at foreldrene tvinges å ta uenigheter til høyere nivåer for å i det hele tatt ha en sjanse. Samtidig er risikoen stor for å møte på både dommere og sakkyndige som er totalt uegnede til sine oppgaver, og advokater som bruker skitne midler for at deres klient skal vinne frem.

Merk dere argumentene til AFFO, for de dukker ofte opp i diskusjoner. Det er dårlige argumenter, men ting som appellerer til enkeltes rettferdighetssans.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Fedre føler seg mindre hørt.

Stop making loud noise.
Megler på familievernkontoret?

Licensed from: stockyimages / yayimages.com

I en sak i går skrev NRK en artikkel med tittelen «– Fedre føler seg mindre hørt enn mor«. Saken baserer seg på en sak Østlands-posten hadde tidligere. Det handler om at fedre altså føler seg mindre hørt ved familievernkontorene. Det stemmer bra med min egen opplevelse. Det er også intrykket til advokat Renathe Danielsen, som kommenter i artikkelen. Lederen ved familievernkontoret som er med i saken,  Bjørnar Bertheussen, sier derimot: «- Når vi går inn til mekling, søker vi å by begge foreldrene på en rettferdig og god behandling. Men det er fortsatt sånn at en del fedre har vært mer ute og jobbet, mens mor har vært mer hjemme, og da er det ikke fort gjort å si 50/50. Da trenger vi å snakke om hva som er ålreit for barnet, og hvordan en skal få sikret at barnet er i en trygg base.»

  • At fedre har jobbet mer enn mor under samlivet, betyr ikke at barn og far ikke har hatt verdifull tid sammen utenfor jobben. Kvaliteten av den tiden betyr langt mer enn omfanget, når de faktisk bor under samme tak.
  • At Bertheussen faktisk trekker det frem som argument, underbygger fedrenes opplevelse av å ikke blir hørt.
  • Tanken om at barnet trenger én base, er det ikke belegg for. Men det gir mor et fortrinn at det tenkes slik, for da vektlegges omfanget av tid, og basen blir hos mor. Dette argumentet går også igjen i retten hos enkelt sakkyndige.
  • At det fleste er fornøyde med meklingen er hans subjektive oppfatning. En undersøkelse fra 2002 viste at over 50% av fedre med samvær, mente barnet burde ha tilneærmet lik botid eller bo mest hos far.
  • Sintef ga ut en rapport om meklingstjenesten i 2015, hvor de skriver: «Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett. Videre vil det alltid være en ubalanse mellom kjønnene da meklerens kjønn avgjør hvilket som er sterkest representert i meklingssituasjonen.
    Det er lite forskning både i Norge og internasjonalt om betydningen av kjønn i mekling (Stuhlmacher & Morrisett, 2008) I Ekeland og Myklebusts undersøkelse om foreldremekling (1997c) er det få signifikante forskjeller knyttet til kjønn, men der de finnes ser det ut til at kvinner vurderer mekler mer positivt enn det menn gjør. Dette kan antyde at mekleren har en tendens til å forstå, støtte og favorisere kvinner, og at menn føler seg mindre vel i situasjonen fordi de oppfatter den som en tradisjonell kvinnearena. Kanskje skyldes menns kritiske vurdering av meklingen ogsåderes opplevelse av å ha tapt?»
    Med andre ord finnes studier som bekrefter fedres opplevelse av å ikke bli hørt.
  • At 75 % blir kommer frem til en avtale, betyr ikke at de er enige, men at en av dem, oftest far om man ser på fordelingen, finner seg i en mindre rolle. Noen fedre ønsker det kanskje, men det er sannsynligvis langt flere tilfeller hvor mor ikke ønsker å dele omsorgen, når man ser på de nevnte studiene.

At flere fedre blir hørt i retten, varierer nok voldsomt. Noen dommere er flinke, og de gjør nok gode vurderinger hver gang. Dersom disse har ansvaret for slike saker i en liten domstol, vil nok det kunne gi et inntrykk av rettferdighet. Men det er også dommere som ikke er flinke, og som gjør dårlige vurderinger gang på gang. De finnes det altfor mange av. Og bare for å nevne det. Det finnes ugnede mødre og fedre, så man kan ikke bare se på utfall.

Advokat Danielsens sier :» – Det at en far sitter på familievernkontoret og opplever at han ikke blir hørt, vil kunne føre til at han ikke vil snakke heller. Man må være bevisst på å spørre, og kanskje ha separate meklinger innledningsvis, så begge parter får sagt sitt.» Hun mener at flere saker kunne vært løst på familivernkontoret dersom far følte seg hørt.

Det er ikke nok å bli hørt. Problemet i dag er at lovverket har en bestemmelse om fast bosted som fører til konflikter. Barneloven §36 sier at foreldrene kan velge fast bosted hos begge eller en av dem. Om dette ble fjernet hadde mekling vært langt enklere. Dette knyttes nemlig til botid, men har egentlig kun med avgjørelsesmyndighet å gjøre. Når foreldrene gjør avtale, bestemmer de kanskje at barnet bor mest hos mor, men formulerer det samtidig som «bosted hos mor. Dermed får mor utvidet avgjørelsesmyndighet, uten at det er nødvendig for å velge botid.

Fast bosted burde tas ut av lovverket. Dersom det er ment at foreldrene fritt kan avtale botid, så kan de heller gjøre det, uten at det innebærer ulik avgjørelsesmyndighet. Jeg har en tro på at det kan redusere konfliktnivået en hel del.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Samværssabotasje kan være:

father and children
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Jeg så forleden noen skrive i et kommentarfelt at samværssabotasje mot fedre sikkert ikke var så utbredt. Det kunne da ikke være så mange som nektet far å treffe barna sine. I tillegg hevdet vedkommende at det nærmest ble fremstilt som normen. Jeg har til gode å se noen mene at store problemer ved samlivsbrudd er normen. Det er ikke slik jeg oppfatter det, i alle fall. Men i de sakene hvor brudd med barn er et problem, er lovverket og retningslinjene mye av årsaken til at konfliktene blir vanskelige å løse. Det er heller ikke første gang jeg ser dette bagatelliseres.

Det kan virke som en del oppfatter samværssabotasje som å nekte samvær totalt. Men samværssabotasje er mer enn det. Jeg tenkte det kunne være greit å vise noen eksempler. Alt vil kanskje ikke virke like alvorlig eller som noe særlig å klage på, men jeg kan love at disse tingene medfører store påkjenninger når det forekommer over lang tid.

  • Samværssabotasje kan være når samværet blir avlyst flere ganger pga. «sykdom».
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen ikke leverer barnet i barnehagen, og ikke sier ifra før du er der for å hente.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen tar med barnet på café rett før opphenting, så du må reiser til en annen lokasjon, og vente til de er ferdig med isen, eller bolla.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen kontakter deg i ferien og sier at barnet skal hentes tidligere, fordi du må trekke helgesamværet i forkant fra ferieuka.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen endrer ferieuke etter at ferien skulle være avklart.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen flytter langt unna med barnet, og reduserer samværsmulighetene.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen ikke sender med skiftetøy til korte samvær.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen gjør avtaler på vegne av barnet i tiden for ditt samvær.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen ikke er villig til å hjelpe med å skaffe pass før ferie.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen nekter å bidra til overlevering og henting.

Det er flere ting som kan falle inn under samværssabotasje, dette var eksempler jeg skrev ned på stående fot. Samværssabotasje gjøres mulig at et lovverk og retningslinjer som gjør forskjell på foreldrene i forhold til avgjørelsesmyndighet. Det finnes ingen tvangsmidler ved samværssabotasje.

Det haster med en endring av lovverket for å få bukt med dette. Lovverket vil aldri kunne være helt perfekt, men langt færre barn vil oppleve tap av kontakt med sine foreldre ved likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd.

 

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

BUFDIRs ønsker ikke likeverdig foreldreskap ved samlivsbrudd.


Mari Trommald, BUFDIR.

Barnas interesser kommer i annen rekke for BUFDIR.

I 2014 sa BUFDIRs direktør Mari Trommald at «Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste.» Det var i forbindelse BUFDIRs utgivelse av en brosjyre med anbefalinger rundt bosted i forbindelse ved samlivsbrudd, med tittelen «Barns beste ved samlivsbrudd». I 2017 gir hun dog en helt annen oppfatning, og skriver følgende i et tilsvar til en kronikk om samvær: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» Så hva skjedde i mellomtiden?

Trommalds tilsvar var egentlig et «plagiat» av hennes kollega Wenche Mobråthens innlegg i Psykolgtidsskriftet i januar 2017. Innlegget var ment å presisere deres standpunkter i brosjyren som hadde blitt utfordret av psykiater Dag Furuholmen. Mobråten var enig i at det var grunn til å sette spørsmålstegn ved kunnskapsgrunnlaget for deres anbefalinger. Hun ville dog trekke frem en svensk kunnskapsoppsummering fra 2015. Slike oppsummeringer vektlegges fremfor enkeltstudier når BUFDIR skal vurdere effekten av delt bosted på de minste barna, kunne hun fortelle. Videre skrev hun at de utfra denne kunnskapen ikke kunne si hva effekten var. Hun forklarer: «Derfor bygger våre anbefalinger på det vi vet i henhold til generell utviklingspsykologisk kunnskap om de minste barnas behov» og «Brosjyren bygger nettopp på denne kunnskapen, som vi mener er tilstrekkelig til å gi generelle råd til foreldre om å utvise varsomhet når de skal lage en plan for overnattingssamvær for de aller minste.»

BUFDIRS brosjyre ble utgitt i 2014 og kunnskapsoppsummeringen Mobråthen viste til kom i 2015. De har altså ikke benyttet den i forbindelse med utarbeiding av brosjyren. Jeg ba selv BUFDIR om en litteraturoversikt. Det viser seg å være seks (6) enkeltstudier som er kunnskapsgrunnlaget for brosjyren. Alle studiene tar for seg bostedordninger og små barn, men de gir ikke grunnlag for å konkludere med at man bør fraråde overnattinger hos samværsforelderen. Likevel gir  BUFDIRS brosjyre klare anbefalinger i retning av å unngå samværsovernatting. To av studiene som er brukt er internasjonalt kritisert for å konkludere på svakt grunnlag, og komme med konklusjoner som ikke stemmer med funnene. De er dog brukt mye i norsk sammenheng, fordi de konkluderer med det synet fagmiljøet fremmer. Ingen av disse studiene handler om noe som kan beskrives som «generell utviklingspsykologisk kunnskap». Mobråthens påstand fremstår dermed som uriktig. For dersom anbefalingene bygger på utviklingspsykologisk kunnskap, hvorfor finnes ingen referanser til denne kunnskapen i litteraturlisten? Hvorfor er det ikke inkludert litteratur som er relatert til større barn, som anbefalingene også gjelder for? Ikke minst: Hvorfor sa Trommald at de visste delt omsorg ikke var det beste for de fleste små barn, og at brosjyren deres sa nettopp dette, dersom de ikke baserte seg på studiene som hevdet dette?

Dette er faktisk veldig alvorlig for mange barn, da disse anbefalingene er grunnlaget for retningslinjene på mange av landets familievernkontor, og de er utelukkende hva Barneombudet bygger sin kunnskap om temaet på. Flere politikere viser til Barneombudet for å forsvare sin politikk på feltet. Hva slags retningslinjer risikerer vi å få når beslutningstakere bygger dem på utsagnene til Barneombudet, hvis kunnskap er begrenset til én brosjyre? Når vi i tillegg vet at brosjyren er utgitt av en annen aktør som selv erkjenner å ikke ha kunnskap, og dermed potensielt gir dårlige anbefalinger, lover det ikke godt.

Mobråthen avslutter med å fortelle at de har engasjert Kunnskapssenteret for helsetjenesten, (en del av FHI) for å utarbeide en «systematisk oversikt om effekten av delt bosted på barns utvikling og psykiske helse». Den kom ut i september i år. Men vi ender opp med mer av det samme. De gjennomgår f.eks. bare 5 studier på barn 0- 6 år, og 4 av de 5 studiene de tar for seg er de samme som er brukt som grunnlag for de tidligere anbefalingene, som BUFDIR allerede har avgjort at er for tynt til at de kan konkludere. Spørsmålet er hvordan BUFDIR vil bruke dette med tanke på anbefalinger videre.

 

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Barneloven er fortsatt uendret etter endringer.

Divorcing
Licensed from: leeser / yayimages.com

Regjeringen meldte i romjula 2017 at Barneloven er endret og noen av endringene ville trå i kraft fra 1. januar 2018. Hensikten er nok god. Men i forhold til styrking av barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, og likeverdig foreldreskap, vil dette bety lite. Jeg snakker da om følgende endringer:

  • Delt bosted skal komme først i lovbestemmelsen, som eksempel på én av ordningene foreldrene kan avtale.
  • Varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder.
  • Det innføres meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte.

Disse endringene løser ikke det virkelig store problemet med norsk barnelov, nemlig barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd. Jeg skal forklare hvorfor jeg mener det.

«Delt bosted skal komme først i lovbestemmelsen, som eksempel på én av ordningene foreldrene kan avtale.» Dette er snakk om en endring av rekkefølgen på ord. Lovteksten ellers er fortsatt identisk. Man har fortsatt to alternativer, og disse er de samme som tidligere. Hvordan er det å tilby de samme alternativene en styrking av barns rettigheter, kun pga. rekkefølgen på alternativene? Vel, det er det ikke. Endringen er i §36 og må ses i sammenheng med resten av teksten i samme paragraf. Dersom foreldrene er uenige, må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Loven forhindrer dommere i å dømme delt bosted, og dette medfører også høyere konfliktnivå da man må kjempe om hovedomsorg. Vi må heller ikke glemme stønadsordninger fra NAV. Disse forutsetter at mottakeren er alene om omsorgen. Dette er også motiv for noen for å ikke bli enig som delt bosted.

Bl.a. Barneombudet har hevdet at dagens fordeling hvor mødre er ca. 90 % av bostedsforeldrene, er et resultat av frivillighet. Men allerede i 2002 ble dette gjennomgått i en studie om samværsfedre, og det viste seg at 47% av samværsfedre mente delt omsorg var det beste for deres barn, mens 12 % mente at fast bosted hos dem ville ha vært best. Det er altså lite sannsynlig at man kan si at fordelingen av fast bosted i dag er et resultat av enighet.

«Varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder.» Varslingsfristen ble innført i 2010. Men hvilken nytte har den? I følge §37 i barneloven kan ikke samværsforeldre motsette seg større avgjørelser med tanke på barnet, som bostedsforelderen tar. Hva hjelper det da med varslingsfrist? Hvordan styrker det barnas rettigheter? Man får jo fortsatt ikke muligheten til å motsette seg avgjørelsen. Ved å utvide varslingsfristen får man bare doblet ventetiden frem til flyttingen. I tillegg får brudd på varslingsfristen sjelden konsekvenser i en evt. sak fordi prosessen tar lang tid, og retten kan komme frem til at barnet har etablert seg på det nye bostedet.

 

«Det innføres meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte.» Meklingsplikt ved uenighet. Hvordan skal en time på familievernkontorene gjøre foreldrene enige? Det mest sannsynlige utfallet vil være at foreldrene argumenterer for sine respektive syn, og at de fortsatt er uenige etter meklingen. Vi kommer ikke noe lenger med dette.

Barnets rettigheter styrkes ikke av disse endringene, fordi foreldrenes utgangspunkt er det samme som før. Grunnen til at BLD ikke fremmet forslag om delt fast bosted som utgangspunkt i loven, var at flere høringsinstanser var negative til dette. Men ikke en eneste av de høringsinstansene forsto hva delt bosted innebar. Det må BLD ha vært klare over. Så hvorfor valgte de å ta hensyn til innvendingene? Det samme kan man spørre vedrørende det å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret. De som var imot begrunnet dette utelukkende med bostedsforelderens rettigheter, eller kvinners rettigheter. Hvorfor lytter man til høringsinstanser som setter barnas interesserer til side for kvinnekamp, eller mener bostedsforelderens behov bør være hovedfokus?

Fast bosted i juridisk sammenheng, handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Loven sier ikke at foreldrene kan avtale andel botid hos hver, men at de kan avtale hvorvidt de skal få bestemme like mye, eller den ene skal få bestemme mer enn den andre. Delt bosted er når foreldrene bestemmer like mye. Det handler hovedsakelig om avgjørelsen om hvor i landet barnet skal bo. Har begge foreldre fast bosted, skal avgjørelsen tas i fellesskap. Har den ene fast bosted, kan denne ta avgjørelsen alene.

Det er helt unødvendig at foreldre som går fra hverandre skal komme til enighet om hvorvidt de fortsatt skal ha like rettigheter, som de hadde under samlivet. Det burde være forutsetningen, så kan man heller velge det bort om begge ønsker. På den måten vil begge foreldre kunne uttale seg med samme tyngde, og barnas mulighet for å bli hørt øker.

Endringene oppsummert:

  • Frem til 2018 kunne foreldre velge om de skulle ha ulik eller lik avgjørelsesmyndighet. Fra 2018 kan de velge om de skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet.
  • Frem til 2018 ble du varslet om at barnet ditt skulle flytte seks uker før en evt. flytting som du ikke kunne motsette deg. Fra 2018 blir du varslet tre måneder før en evt. flytting som du ikke kan motsette deg.
  • Frem til 2018 kunne forelderen med utvidet avgjørelsesmyndighet flytte selv som den andre forelderen var uenig. Fra 2018 kan forelderen med utvidet avgjørelsesmyndighet flytte selv om den andre forelderen er uenig etter å ha vært på en time hos familievernkontoret.

 

Lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt etter samlivsbruddet er det eneste som kan styrke barns rettigheter etter samlivsbrudd. En slik lovendring bør komme på plass snarest.

#FortsattPappa

Far, 37

Følg meg gjerne på Facebook og twitter!

Barn med delt bosted har færrest psykisk plager.

Happy kids on green grass
Licensed from: Anna Om / yayimages.com
Hvordan har ungdom det etter at foreldrene har skilt lag? I en artikkel i Aftenposten 15.01.2018, står det om en undersøkelse hvor 7070 ungdommer har svart på spørreskjema, blant annet om psykisk helse. Det kommer frem at barn som bor omtrent like mye med begge foreldre etter samlivsbrudd ikke har flere psykiske plager enn de som bor sammen med begge foreldre i intakte familier.

Dette er ikke noe nytt. Slike funn gjøres stadig, og delt omsorg, altså omfattende botid hos begge foreldre, er forbundet med bedre utfall for barna. Svært ofte, i norsk sammenheng, kommer likevel en eller annen fagperson som skal legge frem innvendinger. F.eks. trekkes det frem at de som velger å dele omsorgen allerede har delt på den under samlivet, eller at de som velger en slik ordning er foreldre med lav konflikt eller høyere utdanning og høy inntekt. Men er det så relevant? For uansett blir i alle fall ikke barna som bor i disse løsningen dårligere av det. Det forekommer oftere problemer hos de barna som bor hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder. Det kan da være en indikasjon på at bosted hos én forelder ikke hjelper med å forebygge evt. negative virkninger ved konflikt. I tillegg kan det jo i mange tilfeller være slik at den ene forelderens motstand mot å dele på omsorgen kan være årsaken til økt konflikt. Hvordan løser det å skulle bo mest hos den ene forelderen noen av problemene motstandere av delt omsorg presenterer? Hvordan vet man hvilken av foreldrene i så fall barnet bør bo mest hos? Dette er problemstillinger norske fagpersoner unngår helt, men de blir heller aldri utfordret på det.

I september i fjor kom rapporten «Hva er konsekvensene av delt bosted for barn?» Der dukker følgende påstand opp: «Fedre som velger delt omsorg for barna sine har oftere vært involvert i omsorgen for barna i forkant av samlivsbruddet.» Hva menes med «fedre som velger»? Har fagpersonene en forestilling om at fedre som ikke har delt omsorg velger å ikke ha det? Faktum er nok nærmere at foreldre som har delt omsorg har blitt enige, mens i store deler av tilfellene hvor fedrene har samvær, har mødrene motsatt seg å dele omsorgen. Hva baserer jeg det på? I 2002 kom det ut en undersøkelse med navnet «Samværsfedrenes situasjon». På dette tidspunktet hadde ca. 8 % av forerdre delt bosted, som da sannsynligvis innebar ganske lik botid. Blant de fedrene som da kun hadde samvær oppga 47% at det vill ha vært best for barnet å delt omsorg, og 12% oppga at det ville ha vært best for barna å ha fast bosted hos far. Det er lite sannsynlig at det er noe endringer i forhold til dette. Fars rolle er mer anerkjent enn før, og flere fedre tør å kjempe for sine rettigheter. Fedre ønsker å være tilstede for sine barn etter samlivsbrudd, men møter fortsatt motstand i systemet, fra statlige aktører, politiske partier, og domstoler. Dessverre er det systemet som ikke har barna i fokus.

I Aftenposten-saken er det Barneombudet som er «fagpersonen» som blir bedt om en uttalelse, og det er verdt å se litt nærmere på hva hun sier: «Barneombudet understreker at hensynet til barnets beste skal gå først når foreldre velger bostedsløsning – ikke hensynet til likestilling mellom foreldrene.

– Lav konflikt mellom foreldrene er viktig for barns psykiske helse. Det kan derfor være vanskelig å vite om det er selve bostedsløsningen eller det at foreldrene klarer å skåne barna sine fra konflikt som er årsak til færre psykiske plager, sier barneombud Anne Lindboe i en kommentar til undersøkelsen.

– For at delt bosted skal fungere godt, er det viktig at foreldrene samarbeider og at de ikke bor altfor langt fra hverandre.»

  • Saken handler om en undersøkelse som viser at BARNA som har delt omsorg har bedre helse, tett opptil barn i intakte familier. Likevel klarer Barneombud Anne Lindboe å snu det til at det handler om hva som er rettferdig for foreldrene.
  • Lav konflikt er ikke et resultat av at barna fratas kontakt med én av foreldrene. Å bruke konflikt som begrunnelse for forsiktighet med delt omsorg er et dårlig argument. Konfliktens negative effekt på barn styres ikke av fordelingen av botiden hos hver forelder. Som vi også ser er psykiske plager mer utbredt hos dem om bor hovedsakelig eller utelukkende hos en. Dersom den løsningen var bedre for barn som opplevde konflikt, burde ikke det ha vært tilfelle.
  • Legg merke til denne selvmotsigelsen til Barneombudet. Det er vanskelig å si om delt omsorg i seg selv er årsak til færre psykiske plager, mener hun. Men så hevder hun at samarbeid er viktig for at delt omsorg skal fungere godt. Dersom det er vanskelig å si om ordningen i seg selv hjelper, hvordan kan hun da si noe om hva som kreves for at løsningen skal fungere?
  • I forhold til samarbeid og å ikke bo langt fra hverandre, er det en ting til som er verdt å nevne. Dette er forutsetninger for alle situasjoner hvor foreldre med felles barn ikke bor sammen. Ingen fordeling fungerer godt uten samarbeid og geografisk nærhet.

Snart er Anne Lindboe ferdig som barneombud. Hun er ansatt på åremål i seks år, og det startet i 2012. Jeg håper det neste barneombudet er en person som er opptatt av forskning, fakta og barns interesser, fremfor ideologiske hensyn.

Far, 37.

#FortsattPappa

Følg meg gjerne på Facebook!