Fedre føler seg mindre hørt.

Licensed from: stockyimages / yayimages.com

I en sak i går skrev NRK en artikkel med tittelen «– Fedre føler seg mindre hørt enn mor«. Saken baserer seg på en sak Østlands-posten hadde tidligere. Det handler om at fedre altså føler seg mindre hørt ved familievernkontorene. Det stemmer bra med min egen opplevelse. Det er også intrykket til advokat Renathe Danielsen, som kommenter i artikkelen. Lederen ved familievernkontoret som er med i saken,  Bjørnar Bertheussen, sier derimot: «- Når vi går inn til mekling, søker vi å by begge foreldrene på en rettferdig og god behandling. Men det er fortsatt sånn at en del fedre har vært mer ute og jobbet, mens mor har vært mer hjemme, og da er det ikke fort gjort å si 50/50. Da trenger vi å snakke om hva som er ålreit for barnet, og hvordan en skal få sikret at barnet er i en trygg base.»

• At fedre har jobbet mer enn mor under samlivet, betyr ikke at barn og far ikke har hatt verdifull tid sammen utenfor jobben. Kvaliteten av den tiden betyr langt mer enn omfanget, når de faktisk bor under samme tak.
• At Bertheussen faktisk trekker det frem som argument, underbygger fedrenes opplevelse av å ikke blir hørt.
• Tanken om at barnet trenger én base, er det ikke belegg for. Men det gir mor et fortrinn at det tenkes slik, for da vektlegges omfanget av tid, og basen blir hos mor. Dette argumentet går også igjen i retten hos enkelt sakkyndige.
• At det fleste er fornøyde med meklingen er hans subjektive oppfatning. En undersøkelse fra 2002 viste at over 50% av fedre med samvær, mente barnet burde ha tilneærmet lik botid eller bo mest hos far.
• Sintef ga ut en rapport om meklingstjenesten i 2015, hvor de skriver: «Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett. Videre vil det alltid være en ubalanse mellom kjønnene da meklerens kjønn avgjør hvilket som er sterkest representert i meklingssituasjonen.
  Det er lite forskning både i Norge og internasjonalt om betydningen av kjønn i mekling (Stuhlmacher & Morrisett, 2008) I Ekeland og Myklebusts undersøkelse om foreldremekling (1997c) er det få signifikante forskjeller knyttet til kjønn, men der de finnes ser det ut til at kvinner vurderer mekler mer positivt enn det menn gjør. Dette kan antyde at mekleren har en tendens til å forstå, støtte og favorisere kvinner, og at menn føler seg mindre vel i situasjonen fordi de oppfatter den som en tradisjonell kvinnearena. Kanskje skyldes menns kritiske vurdering av meklingen ogsåderes opplevelse av å ha tapt?» Med andre ord finnes studier som bekrefter fedres opplevelse av å ikke bli hørt.
• At 75 % blir kommer frem til en avtale, betyr ikke at de er enige, men at en av dem, oftest far om man ser på fordelingen, finner seg i en mindre rolle. Noen fedre ønsker det kanskje, men det er sannsynligvis langt flere tilfeller hvor mor ikke ønsker å dele omsorgen, når man ser på de nevnte studiene.

At flere fedre blir hørt i retten, varierer nok voldsomt. Noen dommere er flinke, og de gjør nok gode vurderinger hver gang. Dersom disse har ansvaret for slike saker i en liten domstol, vil nok det kunne gi et inntrykk av rettferdighet. Men det er også dommere som ikke er flinke, og som gjør dårlige vurderinger gang på gang. De finnes det altfor mange av. Og bare for å nevne det. Det finnes ugnede mødre og fedre, så man kan ikke bare se på utfall.

Advokat Danielsens sier :» – Det at en far sitter på familievernkontoret og opplever at han ikke blir hørt, vil kunne føre til at han ikke vil snakke heller. Man må være bevisst på å spørre, og kanskje ha separate meklinger innledningsvis, så begge parter får sagt sitt.» Hun mener at flere saker kunne vært løst på familivernkontoret dersom far følte seg hørt.

Det er ikke nok å bli hørt. Problemet i dag er at lovverket har en bestemmelse om fast bosted som fører til konflikter. Barneloven §36 sier at foreldrene kan velge fast bosted hos begge eller en av dem. Om dette ble fjernet hadde mekling vært langt enklere. Dette knyttes nemlig til botid, men har egentlig kun med avgjørelsesmyndighet å gjøre. Når foreldrene gjør avtale, bestemmer de kanskje at barnet bor mest hos mor, men formulerer det samtidig som «bosted hos mor. Dermed får mor utvidet avgjørelsesmyndighet, uten at det er nødvendig for å velge botid.

Fast bosted burde tas ut av lovverket. Dersom det er ment at foreldrene fritt kan avtale botid, så kan de heller gjøre det, uten at det innebærer ulik avgjørelsesmyndighet. Jeg har en tro på at det kan redusere konfliktnivået en hel del.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa