Aleneforeldreforeningens fokus er på kvinners rettigheter.

Licensed from: timbrk / yayimages.com
Dette er et innlegg jeg begynte på for en stund tilbake. Tanken var å ta for seg Aleneforeldreforeningens (AFFO) høringssvar, da de har med omfattende argumentasjon mot likeverdig foreldreskap. AFFO er en foreningen som har eksistert en stund, siden 1966, altså en stund før morspresumpsjonen ble fjernet fra barneloven. Deres fokus er i dag aleneforeldre og barn av aleneforeldre, men det fremstår som at det fortsatt er alenemoren som er mest sentral. «Aleneforeldre» er etter mitt syn et uheldig begrep, som brukes av noen for å beskrive foreldre som har fast bosted alene. Men som oftest er de ikke alene. Den andre forelderen er også tilstede i barnet liv. Dermed er begrepet veldig misvisende og bruken av det gir et feil bildet av den reelle situasjonen for foreldre og barn etter samlivsbrudd i dag. AFFO virker dog å benytte seg av sliks begrepsbruk i flere sammenhenger, som vil komme frem lenger ned.

AFFO har vært med som høringsinstans i forbindelse med endringer i barneloven og sittet i utvalg for norsk offentlig utredning av barneloven. Det som kjennetegner AFFO er at de er mest opptatt av mødres rettigheter. Argumentene deres blir ofte brukt av andre motstandere av likeverdig foreldreskap, som f.eks. Norsk Kvinnesaksforening og SV. Det AFFO gjør er ikke utelukkende negativt, de har blant annet mange arrangementer for barn og deres foreldre. Men ser vi på politiske spørsmål, så er det altså kvinners rettigheter som står sentralt, på bekostning av barn og fedre.

Jeg tar her for meg en del av AFFOS høringssvar hvor deres vanlige argumentasjon mot likeverdig foreldreskap er med. De har hovedsakelig argumentert mot å legge flytting under foreldreansvaret. Det er den delen jeg har argumentert imot her. De er også imot delt bosted som utgangspunkt, men det tar jeg i ev. i et annet innlegg, for det blir for omfattende.

Retten for en av foreldrene til å flytte uten den andres samtykke
De fleste foreldre blir boende i samme kommune etter samlivsbrudd, dette gjelder uavhengig av status i forhold til barna. Det er mange grunner til at noen foreldre likevel velger å flytte etter et samlivsbrudd. Vi vet at f.eks. at mange kvinner flytter til mannens hjemsted, noen av disse flytter «hjem» etter en skilsmisse med tanke på nettverk. Andre flytter for å få seg jobb, utdanning, for å ha råd til et sted å bo osv. Et flytteforbud vil også sette store begrensninger for den som flytter ut av felles bolig. Det er like mange fedre som mødre som flytter på seg, og like mange samværsforeldre som bostedsforeldre. Et flytteforbud er en meget sterk inngripen i enkeltindividers livsutfoldelse og kan komme i konflikt med Norges forpliktelser ihht. den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK art. 2 m.fl.). Norge er også ett land med en stor andel av befolkningen som bor i distrikter, med lav befolkningstetthet og mange småsteder. For foreldre som lever i disse områdene, og er alene med barn, vil det medføre ekstra belastninger med hensyn til selvforsørgelse og utdanningsmuligheter. Utfra de tilbakemeldingene foreningen har fått fra medlemmer og andre som vil kunne rammes, så oppleves uansett ett forbud som en grov krenkelse av foreldres rettigheter og muligheter.

• «Mange grunner» betyr ikke gode grunner.
• Å flytte «hjem» pga. nettverk gjøres ikke med utgangspunkt i barnet.
• Er jobb og utdanning virkelig årsak til flytting etter samlivsbrudd?
  • En mor som ikke jobber under samlivet, har sannsynligvis ikke en kjempehøy utdanning, eller store planer om å gjøre stor karriere. Da finnes det normalt arbeidsmuligheter i nærområdet.
  • Litt av det samme gjelder ved utdanning. Kanskje noen ønsker utdanning for å kunne få en bedre jobb, men samtidig vil det kreve hjelp til tilsyn, som taler imot å flytte unna.
• «Flytteforbud» er et interessant ordvalg. Høringsforslaget handler om at foreldrene tar avgjørelser om flytting med barnet i felleskap. Det er ikke noe forbud mot flytting. Dette viser at AFFOs fokus ikke er barna.
• Det er ikke snakk noe konflikt med EMK. Artikkelen det vises til har begrensninger, bl.a. når retten til å flytte fritt er på bekostning av andres rettigheter. Her vil barnets rett til kontakt med begge foreldre være en slik rett.
• «Alene med barn» er også interessant ordvalg. Man er ikke alene med barn i denne situasjonen, det er liksom litt av poenget. Barnet har to foreldre. Hadde de faktisk vært alene, hadde det ikke vært noen sak.
• At det oppleves som en grov krenkelse av foreldres rettigheter, og kun den enes, sier en del om hvor fokuset ligger.

Det vil også være svært vanskelig for voldsutsatte dersom man må innhente godkjenning for å flytte. Ofte kan det være viktig å komme seg unna så fort som mulig. Det er ikke alle kommuner som eksempelvis har krisesenter.

• Dette er et helt irrelevant poeng. Flyttespørsmålet følger pr. i dag fast bosted. Fast bosted hos begge eller en av foreldrene er noe foreldrene avtaler. AFFO tar utgangspunkt i en situasjon som oppstår før en slik avtale er på plass. I en slik situasjon har begge foreldrene samme myndighet.
• Barn utsettes like ofte for grov vold fra mor som fra far, og noe oftere for mild vold fra mor, statisk sett. Man kan nok gå utfra at de færreste foreldre er voldelige, og av de som er det, er det ikke store forskjeller mellom kjønnene. Likevel er krisesenter er tilbud som først og fremst retter seg mot kvinner. Det er en utfordring for de barna hvor mor er voldsutøver.

Er det videre tenkt hvilke sanksjoner som skal benyttes dersom man flytter med barnet og den andre parten ikke har godkjent flytting.

• Å flytte uten samtykke, uten at det er helt legitime grunner, bør føre til fast bosted hos den andre forelderen.

Slik loven er i dag, kan flytting skje innenfor Norge uten den andre forelderens samtykke så sant det ikke er avtalt delt bosted. Aleneforeldreforeningen mener at det fortsatt bør være slik. Det vil være svært uheldig med en lovendring som forhindrer foreldres mulighet til å flytte. Et slikt forbud vil ikke omfatte samværsforeldre, men ensidig ramme den som har den daglige omsorgen. 85 % av aleneforeldre er kvinner. Med utgangspunkt i hvordan de fleste velger å organisere seg etter samlivsbrudd, vil en eventuell innføring av flytteforbud medføre at far kan flytte hvor han vil, mens mor er avhengig av fars velvilje og samtykke. Et flytteforbud vil kunne få alvorlige konsekvenser for mange foreldre og barn som:

Før jeg tar for meg punktene, vil jeg kommentere avsnittet.

• At flytting innenfor landet kan skje uten samtykke, er noe som setter forelderen i fokus. Det er også hva AFFO gjør. Som de selv skriver, er det uheldig for forelderen.
• Som nevnt, det er ikke snakk om forbud. Et forbud betyr at man ikke har lov til å gjennomføre flytting. Felles avgjørelsesmyndighet betyr derimot at man tar en avgjørelse i fellesskap. Når det er snakk om bosted for felles barn, er det ikke urimelig at begge foreldre har denne myndigheten.
• Det er feil at felles avgjørelsesmyndighet kun gjelder det ene forelderen. Ingen av foreldrene kan flytte med barnet uten samtykke. Begge foreldrene kan flytte uten barnet.
• At AFFO trekker inn at 85% av «aleneforeldre» er kvinner er interessant av flere grunner. Bl.a. mener de at er avgjørende for hvorvidt man bør ha likeverd. Siden kvinner er overrepresentert, ønsker de at bostedsforelderen skal ha utvidet myndighet. Hva om det var motsatt? I tillegg er de imot likeverd etter samlivsbruddet, noe som er årsaken til at vi faktisk får foreldre med ulik myndighet. Enklere forklart: De vil at foreldrene skal ha ulik status som utgangspunkt, og bruker så ulikheten for å fremstille det som at mødrene tar større ansvar, slik at de kan forsvare ulike rettigheter.

Så er det over til punktene.

– Økt konfliktnivå

• Lite trolig. Dersom foreldrene stiller likt, er det ikke så mye å krangle om. Dagens system, derimot, belønner den som har fast bosted, både gjennom NAV og gjennom juridiske rettigheter. Når foreldrene da skal velge mellom fast bosted hos begge eller den ene, er det med å bidra til konlikt.

– Flere foreldrekonflikter for retten

• I dag dreier de fleste saker seg om fast bosted, flytting, samvær og foreldreansvar. Saker hvor foreldrene ikke stiller likt, hvor samværsforelderens innflytelse er begrenset til å anlegge sak. Dersom begge foreldrene hadde mulighet til å uttale seg og være med å avgjøre, hvorfor skulle det føre til flere saker for retten?

– Begrensede muligheter til å kunne ta seg utdanning

– Begrensede karrieremuligheter

– Redusert inntekt, med begrensede muligheter til å bli selvforsørget fordi valgmulighetene på arbeidsmarkedet blir færre

Jeg tar disse tre punktene under ett, siden de er sterkt relatert.

• Når man får barn, begrenser mulighetene seg uansett. Det er en konsekvens av ansvaret for et annet liv.
• Å ha et slikt ansvar betyr at du ikke står fritt til å følge alle drømmer du måtte ha.
• Ansvaret for barnet er viktigst. Barnet har rett på begge foreldre. Dette går foran den ene forelderens individuelle behov.
• Dersom man ønsker å flytte vekk og ha med seg barnet, hvilke karrieremuligheter gir det? Vil det gi økt inntekt? Nei. Det er flytting kombinert med mer tid til tilsyn for barnet sitt som begrenser muligheten til både karrieremuligheter og selvforsørging. Hvorfor insistere på fast bosted hos kun seg selv, dersom man skal satse på karriere?
• Når man flytter unna med barn fører det til to ting. Man må sette av mer tid til å være med barnet, siden man ikke har den andre forelderen like tilgjengelig. Eller så må man ha tilsyn for barnet i større grad, fordi man må bruke mer tid på jobb. Dette er ting som taler for likeverdig utgangspunkt. Da får barnet verdifull tid med begge foreldre, og begge foreldre kan kan sette av tid til både barnet og jobb.

– Begrensede muligheter til kunne stifte ny familie

• Dette er jo også en konskekvens av å få barn. Skal det være slik at den ene forelderens mulighet til å stifte ny familie skal settes foran barnets rett til å beholde sin?

– Begrensede muligheter til å eie egen bolig

• Dette vil vel kanskje gjelde begge foreldre? Det har uansett ikke utelukkende med flyttemyndighet å gjøre, men økonomi.

– Økt risiko for vold og overgrep

• Dette er litt for søkt. Som nevnt over, opplever barn totalt noe mer vold fra mor. Siden mødre er flertallet av bostedsforeldre, og samværsfedre ikke kan motsette seg flytting, eller holde barnet tilbake fra bostedsforelderen, kan man vel si at risikoen for vold faktisk reduseres ved å likestille foreldrene.

– Redusert livskvalitet

• Hva med livskvaliteten til forelderen som mister kontakt med sitt barn, og minst barnets?

– Reduserte muligheter til å skaffe seg nye sosiale nettverk etter samlivsbrudd

• Altså, er det bare om å gjøre å lage lista så lang som mulig?

Dersom samværsforelder mener at det ikke er barnets beste at bostedsforelder flytter med barnet, kan denne reise sak for domstolene for å hindre flytting, og eventuelt få en midlertidig kjennelse. Det bør også vurderes økonomiske støtteordninger som fradrag på skatten, for utgifter som foreldre har i forbindelse med samvær.

• AFFO frykter flere saker for retten dersom foreldrene skal avgjøre flyttespørsmålet sammen. Samtidig mener det en grei løsning dersom samværsforelder ikke er enig er flytting er… hold deg fast… SAKSANLEGG!
• Hele problemet i dag er at én forelder har særrettigheter og det andre ikke har innflytelse. Nå løsningen er at sistnevnte er avhengig av å bruke domstolene for å kunne foreta seg noe, er det en god illustrasjon av problemet med ulik avgjørelsesmyndighet. Det gjør at foreldrene tvinges å ta uenigheter til høyere nivåer for å i det hele tatt ha en sjanse. Samtidig er risikoen stor for å møte på både dommere og sakkyndige som er totalt uegnede til sine oppgaver, og advokater som bruker skitne midler for at deres klient skal vinne frem.

Merk dere argumentene til AFFO, for de dukker ofte opp i diskusjoner. Det er dårlige argumenter, men ting som appellerer til enkeltes rettferdighetssans.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa