Koronaviruset synliggjør og forsterker svakhetene i dagens barnelov.

Photo by Two Dreamers on Pexels.com

Høyesteretts Italia-dom

Høyesterett viste i fjor sommer helt tydelig at de ikke forstår hva som er i barnets interesse når det gjelder kontakt med foreldrene. De vektla en mors ønske om å flytte til Italia sterkere enn barnas kontakt med sin egen far. Far blir henvist til å ha kontakt med sine egne barn via telefon og internett. Ikke fordi han ikke er en god omsorgsperson, men fordi mor heller vil bo i Italia. Far kan selvsagt også ha feriesamvær, men ikke stort mer, noe som sier seg selv. Reaksjonen fra media og folk flest? Ingenting.

Enter: koronavirus. Barna bor i Italia, det hardest rammede landet i Europa. Hvordan er muligheten for samvær fremover? Hvordan vil smittevernstiltakene påvirke kontakten med barna? Omstendighetene medfører stor sannsynlighet vil bli lite samværskontakt pga. restriksjoner i flyvninger, reising og opphold i andre. Man kan kanskje ikke forutse et slik utbrudd, men det virkelige problemet i en slik situasjon er at far og barna blir plassert i den i først omgang. Domstolen har allerede gjort en stor inngripen i deres rett til familieliv, og nå forverres situasjonen pga. et virusutbrudd. Hadde Høyesterett satt barna først, ville derimot ikke utbruddet hatt samme konsekvens for verken barna eller familien. Høyesterett vektla kontakten med de italienske besteforeldrene, fremfor kontakten med far. Nå vil ikke barna kunne ha fysisk kontakt med besteforeldrene uansett, og mister i tillegg kontakten med far i enda større grad. Det er ingen overdrivelse å si at Høyesterett har sviktet barna totalt, og undergraver barns rettigheter generelt. Dagens situasjon gjør dette enda tydeligere.

Grenser stenges

Grenser stenges også andre steder i Europa, selv til våre naboland. Min sønn bor i Sverige. Jeg fyller år neste gang vi egentlig skal ha samvær, noe som selvsagt skulle vært feiret med ham til stede. Nå er jeg svært usikker på hvordan det kommer til å gå, fordi vi kanskje ikke får anledning pga. karantenebestemmelsene. Jeg jobber med å finne ut om det er unntak. For oss som allerede er rammet av begrenset kontakt, er dette en ekstra krise i krisen. Jeg respekterer selvsagt tiltakene, jobber hjemmefra, unngår kontakt med andre, osv. Jeg mener situasjoner som dette må være noe det tas høyde for i lovgivningen. Det er ikke første gangen man får en pandemi, og det er sikkert ikke siste. Dette er nok et punkt på lista over grunner til at barnets rett til far og mor må trumfe mors rett til å gjøre som hun vil, for å sette det på spissen.

I går kontaktet jeg Helsenorge. De kunne fortelle meg at det nok skulle være mulig å hente sønnen min til samvær, men det innebar 14 dagers karantene i det vi reiser inn til Norge. Så hvordan skal vi løse det? Skolene i Sverige er ikke stengte, så det er nok ikke akseptabelt å hente ham, vel vitende om at han ikke kan reise tilbake på to uker. Samtidig får jeg ikke kjørt ham tilbake etter 2 dager, siden jeg da bryter karantenen. Jeg vil regne med at kontrollen på grensen øker sannsynligheten for å blitt tatt, og det har jeg ikke råd til.

Helsepersonell utsatt

Helsepersonell er også utsatt. De får ikke lov å reise ut av landet. Rett og slett ikke lov. Hva om de er i en slik situasjon, hvor retten har tillatt at mor flytter utenlands? I tillegg kan man ha situasjoner hvor helsepersonellet er foreldre som vanskeliggjør samvær. Samværsretten står veldig svakt i Norge. Hva om nå denne forelderen beordres i jobb, barnet går i barnehage, og normalt får bestforeldre til å stille opp for avlastning? Nå er de i en utsatt gruppe som helst ikke skal ha kontakt med barnebarna. Siden den andre forelderen allerede er marginalisert, har man tatt vekk et viktig alternativ, som også burde være det naturlige valget.

Koronaviruset forsterker problemene med dagens utgangpunkt i barneloven. De fleste utfordringene som oppstår i forbindelse med viruset, som fravær av kontakt og avlastning fra den andre forelderen – som oftest far – er pga. dagens utgangspunkt. Geografisk stor avstand, samværssabotasje, m.m. er resultater av dagens utgangspunkt. Disse problemene forsterkes i krise, og barna betaler prisen.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Samvær når barnet bor i Sverige

small child's hand reaches for the big hand man
Licensed from: pzRomashka / yayimages.com

Mitt eldste barn bor i Sverige. I følge norsk domstol ville ikke en flytting til Sverige føre til marignalisering av meg som omsorgsperson, og det var jo ikke snakk stor geografisk avstand. Nå har jeg levd med det i snart to år, og kan si følgende.

Jo, det er stor geografisk avstand. Når jeg må kjøre 3 timer i strekk én vei, så er det lang tid. For å hente barnet til samvær, må jeg ta fri eller be om hjelp fra besteforeldre. Det er altså vanskelig å gjennomføre. Selve samværet, som oftest er i helger, varer i ca. 48 timer. Det er lite tid. Fredagen er en kort kveld, og kun lørdag er en hel dag. Heldigvis har jeg fått gjennom at barnet hentes ved samværsslutt. Men for barnet er det slitsomt i lengden.

Ferier er vanskelige å gjennomføre. I Sverige er nesten alle feriene på andre tidspunkt enn i Norge. En ting er vinter- og høsteferien, men jaggu er påsken også en uke senere. Dette fikk jeg vite i dag, og er litt av grunnen til at jeg begynte å skrive innlegget. For all del, jeg burde hadde sjekket skoleplanen grundig, men jeg har ingen erfaring med hvordan Sverige gjør det. Avtalen er at jeg skal ha hele påsken annen hvert år, og frem til skjærestorsdag annen hvert år. I fjor gikk barnet i barnehage, da var han hos meg hele påsken. Det var ikke noe snakk om at det var etter påskehelga da. Forhåpentligvis får jeg godkjent at han får fri, ellers går denne påsken i vasken. Jeg tenker også på alle fremtidige feriesamvær, når minstemann begynner på skolen. Ferier på ulik tid, til og med i påsken. Det blir lite praktisk.

Jeg merker også at det er en mye større påkjenning med denne avstanden. Man vet aldri hva som skjer, man får ikke fulgt opp i hverdagen. Man kan ikke stille opp på kort varsel om det er noe. Jeg kommer meg på foreldremøter og utviklingssamtaler, men det også krever fri eller å jobbe inn tid, og innebærer mange timers kjøring for en halvtimes møte.

Domstolene må begynne å sette seg inn i konsekvensene etter dommene. Mitt inntrykk er at de kun ser på tidligere dommer for å bestemme rettspraksis, men de følger aldri opp for å se om avgjørelsen var god eller dårlig.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

 

Betingelser for delt bosted.

Hvor ofte har du ikke hørt fra en motstander av delt bosted at det er en ordning som krever godt samarbeid for å fungere godt? I tillegg må foreldrene ha tillit til hverandre, og bo nære hverandre. Nylig kom jeg over en advokat som hevdet dette, derfor tenkte jeg å si noe om det.
https://www.facebook.com/plugins/post.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fbarnerettsadvokat%2Fposts%2F1468393503248086&width=500

Det er også skadelig for barna å bli værende midt oppi en konflikt, hevdes det. De snakker da gjerne om å ha tilnærmet lik botid, ikke om juridisk delt bosted (lik avgjørelsesmyndighet). Men argumentene får uansett konsekvenser i begge sammenhenger, . Jeg tenker her å gjennomgå disse punktene.

Hvilke ordninger krever ikke godt samarbeid å fungere godt?

Om man tar utgangspunkt i at 50/50 er hva som krever godt samarbeid. Hvorfor vil ikke 60/40, eller 70/30 kreve godt samarbeid for å fungere? Samarbeid dreier seg ofte om ting som overlevering, tøy og utstyr, fritid, og avlastning. Alt dette er relevant uavhengig av samværsstørrelse. Selv om man som bostedforelder kanskje ordner mer selv ved en mer assymetrisk ordning, hvor samarbeidet er dårlig, betyr ikke det at ordningen fungerer godt.Hvor går grensen for når godt samarbeid ev. ikke kreves? Hvor mye samvær er det snakk om der hvor ordningen fungerer godt uten samarbeid? Jeg kan ikke se noen logisk forklaring på dette. Dårlig samarbeid er dårlig uansett ordning, etter mitt skjønn.

Seniors hands and young hands in unity on white background
Licensed from: APTX4869 / yayimages.com

Må foreldrene bo nære hverandre?

Det er nok riktig. For at en ordning skal fungere godt bør foreldrene bo nære hverandre. Men igjen, ikke bare for 50/50. Alle ordninger fungerer dårligere ved store avstander. Det er er derfor et bedre argument for å lovfeste lik avgjørelsesmyndighet, enn det er imot. Dersom den ene forelderen står fritt til å flytte hvor som helst med barnet, er det jo dét som er problemet. Juridisk delt bosted som utgangspunkt innebærer at foreldrene tar avgjørelser om flytting med barnet i fellesskap. Dermed vil det sørge for at avstanden mellom hjemmene ikke blir for stor. Da faller det på sin egen urimelighet å argumenter mot delt bosted som utgangspunkt pga. stor avstand, da stor avstand gjerne er et resultat av å ikke ha delt bosted som utgangspunkt. 

Er det skadelig for barn å være oppi en konflikt mellom foreldrene?

Det kan det nok være. Men det er pga. konflikten. Poenget rundt dette argumentet er, etter hva jeg har forstått, at barna opplever foreldrenes konflikt oftere ved 50/50 botid, enn ved andre ordninger. Psykologen Trine Eikrem, som tidligere var leder for Enerhaugen familievernkontor, og nå jobber i FHI, sa til Morgenbladet i juli i fjor at hun var «redd konfliktnivået øker dersom foreldrene må møtes oftere gjennom tvungen delt bostedsordning.» Dette demonstrerer bare hvor ideologisk motstanden egentlig er. Én ukentlig overlevering betyr jo at barnet sjeldnere opplever konflikten enn ved normalt samvær, som kan innebære 4-6 overleveringer i en toukers periode. Dessuten kan overlevering fint legges til skole eller barnehage. Da reduserer man antall ganger foreldrene må møtes direkte. Det viktigste må jo være å redusere konflikten og hjelpe foreldrene med det. I stede virker det som at mange mener at å holde barnet borte fra den ene forelderen er de beste løsning. Dessverre er konsekvensen av det ofte at den som driver konflikten er den som blir sittende med barnet. Det er vel ikke i barnets interesse.

Hva er alternativet?

Det må jo nesten være at barnet ikke har samvær. For det er det eneste tilfelle hvor man ikke trenger å ta hensyn til samarbeid, tillit, kort vei mellom hjemmene, eller konflikt. Alle studier viser dog at ved sammeligning av de forskjellige ordningene, så kommer barna med slike løsninger dårligst ut på gruppenivå. Så hvorfor er så mange motstandere av delt omsorg opphengt i påståtte kriterer at for denne løsningen skal fungere godt, selv om alternativet kommer dårligst ut? At alternativet kommer dårligst ut viser også at det ikke beskytter barnet fra negative konsekvenser, men ofte tvert imot.

Min personlige erfaring.

Jeg har et barn som bor 3 timer unna, fordi mor ønsket å flytte. Jeg har samvær med ham annenver helg og i ferier, og ringer ham i ukene. Dét krever samarbeid for å fungere godt. Jeg klarer fint å ikke ta opp uenigheter o.l. ved overlevering. Men det hadde jeg også klart med en annen ordning. Avstanden gjør også samværene langt mer slitsomme, pga. mye reising i forhold til varighet. Det er også mye savn på barnets side, pga. lang tid i mellom samvær. Så selv med faste samvær, fungerer lange avstander dårlig.

Jeg mener derfor man kan si at selv om delt omsorg og omfattende samvær krever samarbeid for å fungere godt, så er ikke det noe bra argument mot ordningen, for ordninger som den vi har fungerer ikke så godt selv når avtaler følges. Det er verdt å merke seg.

Det er ingen overraskelse at en bostedsløsning krever godt samarbeid og kort avstand. Nettopp derfor bør man ta sikte på å legge opp til at dette er gjennomførbart, i stedet for å ta utgangspunkt i at de som ikke ønsker å samarbeide står fritt til å sabotere kontakten mellom et barn og sine foreldre.

Far, 37.

Følg meg på Facebook og Twitter!

Trykk liker på innlegget, og del gjerne med andre.

 

Samvær med barnet mitt.

I morgen skal jeg hente barnet mitt. De 48 timene annenhver helg er gull verdt. Feriene likeså.

Han sa en av de siste gangene han var her, at han hadde skrevet i dagboken sin. Der sto det at på kvelden så skulle vi spise noe godt og se på en film. Det skal vi gjøre i morgen når vi kommer hjem. Det tar meg sju timer å kjøre for å hente ham. De tre og en halv timene vi bruker tilbake er lange for ham, men jeg har med musikk og kanskje lastet ned noe å se på.

Lillebror bobler av glede disse dagene. Bare å se på storebror er helt fantastisk, og ikke minst å kunne vise seg frem. Se hva jeg kan! Se på meg! Haha, det var mye morsommere enn når pappa  gjør det! Samværet er også viktig for kontakten mellom to søsken.

Barnet mitt skal få sove i sengen sin, på rommet sitt. Selv om han ikke sover der så ofte, så er det likevel et viktig rom. Når vi skal flytte, vil han at rommet i det nye huset skal være helt likt. Hver natt leser jeg for ham. Jeg må konkurrere med kosedyrene om plassen, men de stables fint slik at alle får være med. Når vi har lest ferdig vil han gjerne at jeg venter litt før jeg går ut av rommet.

Kanskje vi leker litt med Lego på lørdagen. Forskjellige varianter, Lego City, Ninjago, Chima, Nexo knights. Hvorfor holde seg til én type? Jeg finner stadig klosser under sofaen, TV-benken eller andre steder etter samværene. Men det er godt å finne spor etter ham.

Etter samværet er det ikke sikkert jeg rydder bort alt med en gang. Da føles det litt som at han fortsatt er der. En ensom tøffel i hjørnet av rommet. Leker spredd litt utover gulvet. En åpen skuff i kommoden, hvor han fant frem et par sokker.

Ytterjakker henger i gangen, klare til neste gang han kommer hjem. Og det er hjemme. En god venn kom en gang til spørre ham om han var på besøk hos pappa. «Jeg er ikke på besøk!» var det klare svaret.

#FortsattPappa

Far, 37

Følg meg gjerne på Facebook og twitter!