Kategori: Samvær

Licensed from: pzRomashka / yayimages.com

Mitt eldste barn bor i Sverige. I følge norsk domstol ville ikke en flytting til Sverige føre til marignalisering av meg som omsorgsperson, og det var jo ikke snakk stor geografisk avstand. Nå har jeg levd med det i snart to år, og kan si følgende.

Jo, det er stor geografisk avstand. Når jeg må kjøre 3 timer i strekk én vei, så er det lang tid. For å hente barnet til samvær, må jeg ta fri eller be om hjelp fra besteforeldre. Det er altså vanskelig å gjennomføre. Selve samværet, som oftest er i helger, varer i ca. 48 timer. Det er lite tid. Fredagen er en kort kveld, og kun lørdag er en hel dag. Heldigvis har jeg fått gjennom at barnet hentes ved samværsslutt. Men for barnet er det slitsomt i lengden.

Ferier er vanskelige å gjennomføre. I Sverige er nesten alle feriene på andre tidspunkt enn i Norge. En ting er vinter- og høsteferien, men jaggu er påsken også en uke senere. Dette fikk jeg vite i dag, og er litt av grunnen til at jeg begynte å skrive innlegget. For all del, jeg burde hadde sjekket skoleplanen grundig, men jeg har ingen erfaring med hvordan Sverige gjør det. Avtalen er at jeg skal ha hele påsken annen hvert år, og frem til skjærestorsdag annen hvert år. I fjor gikk barnet i barnehage, da var han hos meg hele påsken. Det var ikke noe snakk om at det var etter påskehelga da. Forhåpentligvis får jeg godkjent at han får fri, ellers går denne påsken i vasken. Jeg tenker også på alle fremtidige feriesamvær, når minstemann begynner på skolen. Ferier på ulik tid, til og med i påsken. Det blir lite praktisk.

Jeg merker også at det er en mye større påkjenning med denne avstanden. Man vet aldri hva som skjer, man får ikke fulgt opp i hverdagen. Man kan ikke stille opp på kort varsel om det er noe. Jeg kommer meg på foreldremøter og utviklingssamtaler, men det også krever fri eller å jobbe inn tid, og innebærer mange timers kjøring for en halvtimes møte.

Domstolene må begynne å sette seg inn i konsekvensene etter dommene. Mitt inntrykk er at de kun ser på tidligere dommer for å bestemme rettspraksis, men de følger aldri opp for å se om avgjørelsen var god eller dårlig.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Hvor ofte har du ikke hørt fra en motstander av delt bosted at det er en ordning som krever godt samarbeid for å fungere godt? I tillegg må foreldrene ha tillit til hverandre, og bo nære hverandre. Nylig kom jeg over en advokat som hevdet dette, derfor tenkte jeg å si noe om det.
https://www.facebook.com/plugins/post.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fbarnerettsadvokat%2Fposts%2F1468393503248086&width=500

Det er også skadelig for barna å bli værende midt oppi en konflikt, hevdes det. De snakker da gjerne om å ha tilnærmet lik botid, ikke om juridisk delt bosted (lik avgjørelsesmyndighet). Men argumentene får uansett konsekvenser i begge sammenhenger, . Jeg tenker her å gjennomgå disse punktene.

Hvilke ordninger krever ikke godt samarbeid å fungere godt?

Om man tar utgangspunkt i at 50/50 er hva som krever godt samarbeid. Hvorfor vil ikke 60/40, eller 70/30 kreve godt samarbeid for å fungere? Samarbeid dreier seg ofte om ting som overlevering, tøy og utstyr, fritid, og avlastning. Alt dette er relevant uavhengig av samværsstørrelse. Selv om man som bostedforelder kanskje ordner mer selv ved en mer assymetrisk ordning, hvor samarbeidet er dårlig, betyr ikke det at ordningen fungerer godt.Hvor går grensen for når godt samarbeid ev. ikke kreves? Hvor mye samvær er det snakk om der hvor ordningen fungerer godt uten samarbeid? Jeg kan ikke se noen logisk forklaring på dette. Dårlig samarbeid er dårlig uansett ordning, etter mitt skjønn.

Licensed from: APTX4869 / yayimages.com

Må foreldrene bo nære hverandre?

Det er nok riktig. For at en ordning skal fungere godt bør foreldrene bo nære hverandre. Men igjen, ikke bare for 50/50. Alle ordninger fungerer dårligere ved store avstander. Det er er derfor et bedre argument for å lovfeste lik avgjørelsesmyndighet, enn det er imot. Dersom den ene forelderen står fritt til å flytte hvor som helst med barnet, er det jo dét som er problemet. Juridisk delt bosted som utgangspunkt innebærer at foreldrene tar avgjørelser om flytting med barnet i fellesskap. Dermed vil det sørge for at avstanden mellom hjemmene ikke blir for stor. Da faller det på sin egen urimelighet å argumenter mot delt bosted som utgangspunkt pga. stor avstand, da stor avstand gjerne er et resultat av å ikke ha delt bosted som utgangspunkt. 

Er det skadelig for barn å være oppi en konflikt mellom foreldrene?

Det kan det nok være. Men det er pga. konflikten. Poenget rundt dette argumentet er, etter hva jeg har forstått, at barna opplever foreldrenes konflikt oftere ved 50/50 botid, enn ved andre ordninger. Psykologen Trine Eikrem, som tidligere var leder for Enerhaugen familievernkontor, og nå jobber i FHI, sa til Morgenbladet i juli i fjor at hun var «redd konfliktnivået øker dersom foreldrene må møtes oftere gjennom tvungen delt bostedsordning.» Dette demonstrerer bare hvor ideologisk motstanden egentlig er. Én ukentlig overlevering betyr jo at barnet sjeldnere opplever konflikten enn ved normalt samvær, som kan innebære 4-6 overleveringer i en toukers periode. Dessuten kan overlevering fint legges til skole eller barnehage. Da reduserer man antall ganger foreldrene må møtes direkte. Det viktigste må jo være å redusere konflikten og hjelpe foreldrene med det. I stede virker det som at mange mener at å holde barnet borte fra den ene forelderen er de beste løsning. Dessverre er konsekvensen av det ofte at den som driver konflikten er den som blir sittende med barnet. Det er vel ikke i barnets interesse.

Hva er alternativet?

Det må jo nesten være at barnet ikke har samvær. For det er det eneste tilfelle hvor man ikke trenger å ta hensyn til samarbeid, tillit, kort vei mellom hjemmene, eller konflikt. Alle studier viser dog at ved sammeligning av de forskjellige ordningene, så kommer barna med slike løsninger dårligst ut på gruppenivå. Så hvorfor er så mange motstandere av delt omsorg opphengt i påståtte kriterer at for denne løsningen skal fungere godt, selv om alternativet kommer dårligst ut? At alternativet kommer dårligst ut viser også at det ikke beskytter barnet fra negative konsekvenser, men ofte tvert imot.

Min personlige erfaring.

Jeg har et barn som bor 3 timer unna, fordi mor ønsket å flytte. Jeg har samvær med ham annenver helg og i ferier, og ringer ham i ukene. Dét krever samarbeid for å fungere godt. Jeg klarer fint å ikke ta opp uenigheter o.l. ved overlevering. Men det hadde jeg også klart med en annen ordning. Avstanden gjør også samværene langt mer slitsomme, pga. mye reising i forhold til varighet. Det er også mye savn på barnets side, pga. lang tid i mellom samvær. Så selv med faste samvær, fungerer lange avstander dårlig.

Jeg mener derfor man kan si at selv om delt omsorg og omfattende samvær krever samarbeid for å fungere godt, så er ikke det noe bra argument mot ordningen, for ordninger som den vi har fungerer ikke så godt selv når avtaler følges. Det er verdt å merke seg.

Det er ingen overraskelse at en bostedsløsning krever godt samarbeid og kort avstand. Nettopp derfor bør man ta sikte på å legge opp til at dette er gjennomførbart, i stedet for å ta utgangspunkt i at de som ikke ønsker å samarbeide står fritt til å sabotere kontakten mellom et barn og sine foreldre.

Far, 37.

Følg meg på Facebook og Twitter!

Trykk liker på innlegget, og del gjerne med andre.

I morgen skal jeg hente barnet mitt. De 48 timene annenhver helg er gull verdt. Feriene likeså.

Han sa en av de siste gangene han var her, at han hadde skrevet i dagboken sin. Der sto det at på kvelden så skulle vi spise noe godt og se på en film. Det skal vi gjøre i morgen når vi kommer hjem. Det tar meg sju timer å kjøre for å hente ham. De tre og en halv timene vi bruker tilbake er lange for ham, men jeg har med musikk og kanskje lastet ned noe å se på.

Lillebror bobler av glede disse dagene. Bare å se på storebror er helt fantastisk, og ikke minst å kunne vise seg frem. Se hva jeg kan! Se på meg! Haha, det var mye morsommere enn når pappa  gjør det! Samværet er også viktig for kontakten mellom to søsken.

Barnet mitt skal få sove i sengen sin, på rommet sitt. Selv om han ikke sover der så ofte, så er det likevel et viktig rom. Når vi skal flytte, vil han at rommet i det nye huset skal være helt likt. Hver natt leser jeg for ham. Jeg må konkurrere med kosedyrene om plassen, men de stables fint slik at alle får være med. Når vi har lest ferdig vil han gjerne at jeg venter litt før jeg går ut av rommet.

Kanskje vi leker litt med Lego på lørdagen. Forskjellige varianter, Lego City, Ninjago, Chima, Nexo knights. Hvorfor holde seg til én type? Jeg finner stadig klosser under sofaen, TV-benken eller andre steder etter samværene. Men det er godt å finne spor etter ham.

Etter samværet er det ikke sikkert jeg rydder bort alt med en gang. Da føles det litt som at han fortsatt er der. En ensom tøffel i hjørnet av rommet. Leker spredd litt utover gulvet. En åpen skuff i kommoden, hvor han fant frem et par sokker.

Ytterjakker henger i gangen, klare til neste gang han kommer hjem. Og det er hjemme. En god venn kom en gang til spørre ham om han var på besøk hos pappa. «Jeg er ikke på besøk!» var det klare svaret.

#FortsattPappa

Far, 37

Følg meg gjerne på Facebook og twitter!