Licensed from: leeser / yayimages.com
Regjeringen meldte i romjula 2017 at Barneloven er endret og noen av endringene ville trå i kraft fra 1. januar 2018. Hensikten er nok god. Men i forhold til styrking av barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, og likeverdig foreldreskap, vil dette bety lite. Jeg snakker da om følgende endringer:
- Delt bosted skal komme først i lovbestemmelsen, som eksempel på én av ordningene foreldrene kan avtale.
- Varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder.
- Det innføres meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte.
Disse endringene løser ikke det virkelig store problemet med norsk barnelov, nemlig barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd. Jeg skal forklare hvorfor jeg mener det.
«Delt bosted skal komme først i lovbestemmelsen, som eksempel på én av ordningene foreldrene kan avtale.» Dette er snakk om en endring av rekkefølgen på ord. Lovteksten ellers er fortsatt identisk. Man har fortsatt to alternativer, og disse er de samme som tidligere. Hvordan er det å tilby de samme alternativene en styrking av barns rettigheter, kun pga. rekkefølgen på alternativene? Vel, det er det ikke. Endringen er i §36 og må ses i sammenheng med resten av teksten i samme paragraf. Dersom foreldrene er uenige, må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Loven forhindrer dommere i å dømme delt bosted, og dette medfører også høyere konfliktnivå da man må kjempe om hovedomsorg. Vi må heller ikke glemme stønadsordninger fra NAV. Disse forutsetter at mottakeren er alene om omsorgen. Dette er også motiv for noen for å ikke bli enig som delt bosted.
Bl.a. Barneombudet har hevdet at dagens fordeling hvor mødre er ca. 90 % av bostedsforeldrene, er et resultat av frivillighet. Men allerede i 2002 ble dette gjennomgått i en studie om samværsfedre, og det viste seg at 47% av samværsfedre mente delt omsorg var det beste for deres barn, mens 12 % mente at fast bosted hos dem ville ha vært best. Det er altså lite sannsynlig at man kan si at fordelingen av fast bosted i dag er et resultat av enighet.
«Varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder.» Varslingsfristen ble innført i 2010. Men hvilken nytte har den? I følge §37 i barneloven kan ikke samværsforeldre motsette seg større avgjørelser med tanke på barnet, som bostedsforelderen tar. Hva hjelper det da med varslingsfrist? Hvordan styrker det barnas rettigheter? Man får jo fortsatt ikke muligheten til å motsette seg avgjørelsen. Ved å utvide varslingsfristen får man bare doblet ventetiden frem til flyttingen. I tillegg får brudd på varslingsfristen sjelden konsekvenser i en evt. sak fordi prosessen tar lang tid, og retten kan komme frem til at barnet har etablert seg på det nye bostedet.
«Det innføres meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte.» Meklingsplikt ved uenighet. Hvordan skal en time på familievernkontorene gjøre foreldrene enige? Det mest sannsynlige utfallet vil være at foreldrene argumenterer for sine respektive syn, og at de fortsatt er uenige etter meklingen. Vi kommer ikke noe lenger med dette.
Barnets rettigheter styrkes ikke av disse endringene, fordi foreldrenes utgangspunkt er det samme som før. Grunnen til at BLD ikke fremmet forslag om delt fast bosted som utgangspunkt i loven, var at flere høringsinstanser var negative til dette. Men ikke en eneste av de høringsinstansene forsto hva delt bosted innebar. Det må BLD ha vært klare over. Så hvorfor valgte de å ta hensyn til innvendingene? Det samme kan man spørre vedrørende det å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret. De som var imot begrunnet dette utelukkende med bostedsforelderens rettigheter, eller kvinners rettigheter. Hvorfor lytter man til høringsinstanser som setter barnas interesserer til side for kvinnekamp, eller mener bostedsforelderens behov bør være hovedfokus?
Fast bosted i juridisk sammenheng, handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Loven sier ikke at foreldrene kan avtale andel botid hos hver, men at de kan avtale hvorvidt de skal få bestemme like mye, eller den ene skal få bestemme mer enn den andre. Delt bosted er når foreldrene bestemmer like mye. Det handler hovedsakelig om avgjørelsen om hvor i landet barnet skal bo. Har begge foreldre fast bosted, skal avgjørelsen tas i fellesskap. Har den ene fast bosted, kan denne ta avgjørelsen alene.
Det er helt unødvendig at foreldre som går fra hverandre skal komme til enighet om hvorvidt de fortsatt skal ha like rettigheter, som de hadde under samlivet. Det burde være forutsetningen, så kan man heller velge det bort om begge ønsker. På den måten vil begge foreldre kunne uttale seg med samme tyngde, og barnas mulighet for å bli hørt øker.
Endringene oppsummert:
- Frem til 2018 kunne foreldre velge om de skulle ha ulik eller lik avgjørelsesmyndighet. Fra 2018 kan de velge om de skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet.
- Frem til 2018 ble du varslet om at barnet ditt skulle flytte seks uker før en evt. flytting som du ikke kunne motsette deg. Fra 2018 blir du varslet tre måneder før en evt. flytting som du ikke kan motsette deg.
- Frem til 2018 kunne forelderen med utvidet avgjørelsesmyndighet flytte selv som den andre forelderen var uenig. Fra 2018 kan forelderen med utvidet avgjørelsesmyndighet flytte selv om den andre forelderen er uenig etter å ha vært på en time hos familievernkontoret.
Lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt etter samlivsbruddet er det eneste som kan styrke barns rettigheter etter samlivsbrudd. En slik lovendring bør komme på plass snarest.
#FortsattPappa
Far, 37
Fars Kamp mot Systemet 