Barneloven diskriminerer fedre.

Utgangspunktet etter samlivsbrudd i dagens barnelov er at foreldrene ikke er likeverdige. Kun dersom det foreligger særlige grunner, kan foreldrene likevel likestilles.

Du har kanskje hørt Barneombudet hevde at dagens barnelov er nøytral, og at foreldrene kan avtale hvilken ordning som passer best for deres barn. Dagens lov trekker ikke frem én ordning som foretrukken. Det er både feil og villedende. Foreldre kan riktignok avtale hvilke ordning de skal ha, men et utgangspunkt er hva som gjelder før en ev. avtale inngås. Dersom man ikke oppnår en avtale, eller med andre ord ikke blir enige, så er man tilbake til utgangspunktet. Og hva sier barneloven om dette? La oss se på § 36:

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

At barnet skal bo fast hos den ene er altså en foretrukken løsning. La oss samtidig sammenligne dette med foreldreansvaret, i § 34.

Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman.

Foreldrene har foreldreansvaret sammen inntil avtale eller avgjørelse om noe annet foreligger. Men mht. bosted er ikke dette tilfelle. Dersom foreldrene er uenige må saken avgjøres av retten. De må avgjøre at barnet skal bo fast hos én forelder. Ved særlige grunner kan de dømme fast bosted hos begge. Hva betyr dette for utgangspunktet? Med fast bosted følger beslutningsmyndighet. Den eller de barnet bor fast hos kan ta noen beslutninger ang. barnet som ikke ligger under foreldreansvaret. Dersom én forelder har bosted, kan denne ta disse avgjørelsene alene, uten at den andre forelderen kan motsette seg. § 37 beskriver dette.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

85-90% av bostedsforeldre er mødre. I praksis betyr dette at dagens utgangspunkt ved samlivsbrudd er at fedre ikke er likeverdige foreldre med mødre. Retten må velge at én forelder skal ha større beslutningsmyndighet. Kun ved særlig tilfeller kan de avgjøre at begge foreldre skal stille likt. Lovens forarbeider er dog klar på at det ikke er aktuelt dersom barnet er under 7 år. Dessuten – frem til en avgjørelse er gjort, finnes det ingen klarhet i foreldrenes beslutningsmyndighet. Dette åpner for selvtekt. Dette har jeg fått bekreftet av BLD tidligere, hvor de skrev «Dersom en forelder tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje, kan dette være noe som tillegges vekt i en eventuell senere foreldretvist.» Dette får altså ingen reelle konsekvenser, men kan muligens tillegges vekt i en sak.

Det at en forelder er uskikket, eller at tilnærmet lik botid ikke passer for noen barn – det er avvik fra normalen. Dagens utgangspunkt i barneloven legger avvikene som premiss. Den ene forelderen er ikke så viktig eller så bra som den andre, med mindre en rekke (ofte urimelige) krav er oppfylt. Da kan kanskje dommeren dømme at foreldrene er likeverdige, så sant det ikke hersker den minste tvil om at det er til «barnets beste». Dette utgangspunkt er det motsatte av hva det burde være. Barna burde få tilbringe tilnærmet samme botid hos begge foreldre som utgangspunkt. Foreldrene burde ha lik beslutningsmyndighet som utgangspunkt. Foreldrene kan fortsatt avtale andre ordninger. Dersom særlige grunner foreligger, kan retten vurdere en annen fordeling av tid, ev. en reduksjon i beslutningsmyndighet, eller avgjøre en konkret uenighet. Først da vil barna faktisk få en reell vurdering av hva som er best for dem. Da vil avvikene ligge til grunn for andre løsninger og avgjørelser.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Et problem når det rammer kvinner, men greit når det rammer menn.

JURK står for Juridisk Rådgivning for kvinner. Det er en juridisk rådgivningtjeneste som også blir bedt om å være høringsinstans i blant. De er med i Norges Kvinnelobby. Det er kanskje ikke så overraskende at JURK er mer opptatt av kvinners særrettigheter en de er av f.eks. barns rettigheter. Det er likevel interessant hvordan de vurderer ganske like situasjoner vidt forskjellig avhengig av hvorvidt det rammer kvinner eller menn.

JURK var høringsinstans i forbindelse med endringer i barneloven. Som andre høringsinstanser som er mer opptatt av kvinnesak enn barns rettigheter var de selvsagt i mot delt fast bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Det kunne jo i verste fall føre til at far fikk samme beslutningsmyndighet som mor, mot mors vilje. Fast bosted har dog ingenting med barnets behov å gjøre. Det gir bare den som har det rett til å flytte innenfor landegrensa uten å ta hensyn til barnet og den andre forelderen, samt noen andre avgjørelser som gjelder barnehage, fritidsaktiviteter, og rett til ulike stønader. I praksis er dagens ordning at delt bosted krever enighet, mens fast bosted hos én forelder er utfallet dersom den ene (oftest mor) motsetter seg.

Derfor ville JURK heller ikke at flytting med barnet skulle legges til foreldreansvaret. Her trakk de frem at det ville ramme kvinner, siden det stort sett var de som var bostedsforeldre. Tenk på dette: Når lovverket sier at kun én forelder får bosted ved uenighet, så vil jo bosted tilfalle nettopp én forelder. Når mor kan nekte delt fast bosted, og som en konsekvens ende opp med bosted pga. et svakt lovverk og mer støtte fra familievernkontorene og domstolene, så er det åpenbart en medvirkende årsak til mors status som bostedsforelder. Å da fremstille det som avtalefrihet mellom foreldre, og så hevde at det rettferdigjør ulik avgjørelsesmyndighet rundt flyttespørsmålet er svært uredelig. Å begrunne det i at det rammer kvinner, viser også at det ikke er basert på barnets behov.

Dette er interessant i sammheng med en sak som sto på Forskning.no i går. JURK har laget en rapport om kvinners erfaringer med å sone i norske fengsler. En av tingene de peker på som er problem er dette: I Norge finnes det fem rene kvinnefengsler, og alle ligger på Østlandet.

– Det betyr at mange av kvinnene sjelden eller aldri får besøk av familie og barn på grunn av den lange reiseveien og utgiftene den medfører.

Åshild Marie Vige, prosjektansvarlig ved JURK

26-43 % av samværsfedre har lite til ingen kontakt etter samlivsbrudd, noe som tilsvarer ca. 50.000 – 90.000 barn med lite til ingen kontakt med sine fedre. Én årsak er flytting. 28 % har boavstand på mer enn en halv time, 12 % mer enn to og en halv time. Dette er noe JURK forsvarer og mener er greit så lenge kvinner har sin bevegelsesfrihet, selv om det går på bekostning av barn og fedre.
Men for kvinner som soner i fengsel er det plutselig et problem.


Rapporten viser at seks av de spurte fikk besøk én gang i uka, mens 20 prosent oppga at de aldri fikk besøk.
Den lange besøksveien rammer særlig kvinnene som har barn hardt.

Det rammer kvinnene hardt. Kvinner som sitter i fengsel fordi de har begått lovbrudd.


Vige pekte på at mangel på sosial omgang er udelt negativt, også for livet etter soning. Det å opprettholde kontakten med familie og venner mens man sitter i fengsel gjør det lettere å vende tilbake til samfunnet når man kommer ut av fengselet.
Også manglende fasiliteter i fengselet, som tilgang til Skype, telefon og tilrettelagte besøksrom, kan bidra til at kvinnene blir mer ensomme. Det at besøksrommene ikke er tilrettelagt for privatliv gjør besøk fra kjærester og barn vanskelig.
– JURK anbefaler derfor at man gjennomfører straff utenfor fengsel for mødre. Hjemmesoning med fotlenke kan hindre at mødrene mister kontakten med barna sine mens de soner, fortalte Vige.

Å oppretthold kontakten med sin far er ikke noe JURK er så opptatt av, samtidig som de ser verdien av å opprettholde denne kontakten så fort kvinner er i en situasjon hvor de avskjæres fra kontakt med barna. Hjemmesoning foreslås for å hindre at mødrene mister kontakt med barna sine mens de soner.

Tenk over dette. Er det så viktig at mødre ikke mister kontakten med sine barn at de bør få sone straff hjemme, samtidig som kontakten mellom barn og far pga. samlivsbrudd er mindre viktig enn mors behov for bevegelsesfrihet på deres bekostning?

Det er tilsynelatende det JURK sier. Grunnen til at jeg ville skrive om dette er nettopp pga. den veldig ulike vurderingen av mødre og fedre, deres forhold til sine barn og viktigheten ved å opprettholde god og omfattende kontakt, som jeg oppfatter er ganske utbredt. Det er ikke bare JURK som setter kvinner først i høringssvarene som jeg nevnte innledningsvis. Det er også LO, Aleneforeldreforeningen, KUN, Kvinnefronten og Mira-senteret. Disse gjør det uten å legge skjul på det. Men andre også, til tross for at de bruker kjønnsnøytrale ord som «bostedsforelder», vektlegger dennes rettigheter over barnets behov. Flere av disse har i tidligere runder brukt «kvinner» eller «mødre», og senere moderert seg. De er dessuten veldig klar over hvordan fast bosted er fordelt.

Det er noe som skurrer når man på et plan er bevisst på viktigheten av kontakt med egen familie, særlig egne barn, når det kommer til mødre, men samtidig motarbeider dette når det gjelder barnas kontakt med sine fedre.

Far, 38

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa