JURK står for Juridisk Rådgivning for kvinner. Det er en juridisk rådgivningtjeneste som også blir bedt om å være høringsinstans i blant. De er med i Norges Kvinnelobby. Det er kanskje ikke så overraskende at JURK er mer opptatt av kvinners særrettigheter en de er av f.eks. barns rettigheter. Det er likevel interessant hvordan de vurderer ganske like situasjoner vidt forskjellig avhengig av hvorvidt det rammer kvinner eller menn.
JURK var høringsinstans i forbindelse med endringer i barneloven. Som andre høringsinstanser som er mer opptatt av kvinnesak enn barns rettigheter var de selvsagt i mot delt fast bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Det kunne jo i verste fall føre til at far fikk samme beslutningsmyndighet som mor, mot mors vilje. Fast bosted har dog ingenting med barnets behov å gjøre. Det gir bare den som har det rett til å flytte innenfor landegrensa uten å ta hensyn til barnet og den andre forelderen, samt noen andre avgjørelser som gjelder barnehage, fritidsaktiviteter, og rett til ulike stønader. I praksis er dagens ordning at delt bosted krever enighet, mens fast bosted hos én forelder er utfallet dersom den ene (oftest mor) motsetter seg.
Derfor ville JURK heller ikke at flytting med barnet skulle legges til foreldreansvaret. Her trakk de frem at det ville ramme kvinner, siden det stort sett var de som var bostedsforeldre. Tenk på dette: Når lovverket sier at kun én forelder får bosted ved uenighet, så vil jo bosted tilfalle nettopp én forelder. Når mor kan nekte delt fast bosted, og som en konsekvens ende opp med bosted pga. et svakt lovverk og mer støtte fra familievernkontorene og domstolene, så er det åpenbart en medvirkende årsak til mors status som bostedsforelder. Å da fremstille det som avtalefrihet mellom foreldre, og så hevde at det rettferdigjør ulik avgjørelsesmyndighet rundt flyttespørsmålet er svært uredelig. Å begrunne det i at det rammer kvinner, viser også at det ikke er basert på barnets behov.
Dette er interessant i sammheng med en sak som sto på Forskning.no i går. JURK har laget en rapport om kvinners erfaringer med å sone i norske fengsler. En av tingene de peker på som er problem er dette: I Norge finnes det fem rene kvinnefengsler, og alle ligger på Østlandet.
– Det betyr at mange av kvinnene sjelden eller aldri får besøk av familie og barn på grunn av den lange reiseveien og utgiftene den medfører.
Åshild Marie Vige, prosjektansvarlig ved JURK
26-43 % av samværsfedre har lite til ingen kontakt etter samlivsbrudd, noe som tilsvarer ca. 50.000 – 90.000 barn med lite til ingen kontakt med sine fedre. Én årsak er flytting. 28 % har boavstand på mer enn en halv time, 12 % mer enn to og en halv time. Dette er noe JURK forsvarer og mener er greit så lenge kvinner har sin bevegelsesfrihet, selv om det går på bekostning av barn og fedre.
Men for kvinner som soner i fengsel er det plutselig et problem.
Rapporten viser at seks av de spurte fikk besøk én gang i uka, mens 20 prosent oppga at de aldri fikk besøk.
Den lange besøksveien rammer særlig kvinnene som har barn hardt.
Det rammer kvinnene hardt. Kvinner som sitter i fengsel fordi de har begått lovbrudd.
Vige pekte på at mangel på sosial omgang er udelt negativt, også for livet etter soning. Det å opprettholde kontakten med familie og venner mens man sitter i fengsel gjør det lettere å vende tilbake til samfunnet når man kommer ut av fengselet.
Også manglende fasiliteter i fengselet, som tilgang til Skype, telefon og tilrettelagte besøksrom, kan bidra til at kvinnene blir mer ensomme. Det at besøksrommene ikke er tilrettelagt for privatliv gjør besøk fra kjærester og barn vanskelig.
– JURK anbefaler derfor at man gjennomfører straff utenfor fengsel for mødre. Hjemmesoning med fotlenke kan hindre at mødrene mister kontakten med barna sine mens de soner, fortalte Vige.
Å oppretthold kontakten med sin far er ikke noe JURK er så opptatt av, samtidig som de ser verdien av å opprettholde denne kontakten så fort kvinner er i en situasjon hvor de avskjæres fra kontakt med barna. Hjemmesoning foreslås for å hindre at mødrene mister kontakt med barna sine mens de soner.
Tenk over dette. Er det så viktig at mødre ikke mister kontakten med sine barn at de bør få sone straff hjemme, samtidig som kontakten mellom barn og far pga. samlivsbrudd er mindre viktig enn mors behov for bevegelsesfrihet på deres bekostning?
Det er tilsynelatende det JURK sier. Grunnen til at jeg ville skrive om dette er nettopp pga. den veldig ulike vurderingen av mødre og fedre, deres forhold til sine barn og viktigheten ved å opprettholde god og omfattende kontakt, som jeg oppfatter er ganske utbredt. Det er ikke bare JURK som setter kvinner først i høringssvarene som jeg nevnte innledningsvis. Det er også LO, Aleneforeldreforeningen, KUN, Kvinnefronten og Mira-senteret. Disse gjør det uten å legge skjul på det. Men andre også, til tross for at de bruker kjønnsnøytrale ord som «bostedsforelder», vektlegger dennes rettigheter over barnets behov. Flere av disse har i tidligere runder brukt «kvinner» eller «mødre», og senere moderert seg. De er dessuten veldig klar over hvordan fast bosted er fordelt.
Det er noe som skurrer når man på et plan er bevisst på viktigheten av kontakt med egen familie, særlig egne barn, når det kommer til mødre, men samtidig motarbeider dette når det gjelder barnas kontakt med sine fedre.
Far, 38
Fars Kamp mot Systemet 