Delt bosted er ikke det samme som lik botid.

Businessman with folder and paragraph sign
Licensed from: Wolfgang Zwanzger / yayimages.com

Jeg har tittet litt gjennom Ot.prp. nr. 56 (1996-97). Jeg kom over en rekke ting jeg synes var særdeles interessant. Selv om det er en veldig stor jobb å sette seg inn i alle proposisjoner og NOU-er for å lære litt om forarbeidene til norsk barnelov, og dermed få en komplett oversikt som lekmann, så kommer jeg i blant over spennende ting ved å følge referanser i barneloven. Og slik fant jeg altså noen interessante opplysninger, som jeg personlig ikke har kjent til før.

Som de fleste vet gir dagens lov en snever mulighet for domstolene til å idømme delt fast bosted. Barneloven §36, andre ledd sier: «Er foreldra usamde, retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.» Så vi kan se på forarbeidene i  Ot.prp. nr. 104 2008-2009 og kommentarer til akkurat denne unntaksregelen. Inntil denne lovendringen kunne retten ikke pålegge delt fast bosted.

 

Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas  ikke å være aktuelt for barn under syv år.

Noen kommentarer til denne teksten først.

  • Jeg tror man sjelden havner i retten ved enighet om delt bosted.
  • Saker havner ofte i retten grunnet uenighet, som dermed regnes som konflikt. Altså umuliggjør forutsetningene egentlig muligheten. 
  • Dette har jeg alltid lurt på: Hvilken forskning viser at akkurat delt bosted forutsetter nevnte kriterier? Og hvorfor er det bare delt bosted som må fungere bra for å idømmes?
  • Hva må barnet trives med? At foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet?
  • Merk at det ikke er tilstrekkelig at forutsetningene for at delt bosted skal fungere foreligger.
  • Foreldrerettferdighet. For når den ene forelderen bestemmer alene er barnet i fokus?
  • Ikke aktuelt for barn under sju år. Hvorfor?

Kommentarene til loven er enkle å argumentere mot isolert sett. Men når man ser dem opp mot Ot.prp. nr. 56, så blir de nesten litt uforståelige. For der kan vi nemlig lese dette:

«Når det gjelder adgangen til å pålegge samvær opp til halvparten av tiden, mener departementet at det vil være vanskelig å lage noen absolutt grense for hvor mye samvær som kan pålegges. Departementet mener at retten bør kunne fastsette samvær i en utstrekning som spenner fra fullstendig nektelse til samvær halvparten av tiden, og at det blir opp til den enkelte domstol og fylkesmannsembetets skjønn å fastsette en samværsordning som er tilpasset det konkrete tilfellet og som må anses å være til det enkelte barnets beste. Begrensningen mht å pålegge delt bosted gjelder fordelingen av den kompetansen til å bestemme over barnet som følger av det å ha delt bosted, og ikke fordelingen av tiden som lovens gjeldende formulering kan gi inntrykk av. Fordeling av tiden vil reguleres gjennom samværsavtalen

  • Med andre ord mente BLD at retten skulle kunne bestemme botider fra null samvær opptil like mye hos hver forelder. Retten har altså anledning til å bestemme omfanget av botid, helt opp til 50/50.
  • Det retten ikke har anledning til er å pålegge «Delt bosted».
  • Begrensningen er ikke ment å gjelde botiden, men kompetansen til å bestemme over barnet.

Så hvorfor har man da i Ot.prp. nr. 104 2008-2009 satt opp alle disse kriteriene for å kunne idømme delt bosted? De gir faktisk mindre mening når det ikke er snakk om botid. Jeg har tidligere forklart at det ikke gir mening dersom loven skulle gjelde botid, og her synes jeg det bekreftes godt. Men dersom retten kan idømme 50/50, hvorfor kan de ikke idømme delt bosted oftere? Og hvordan blir kommenteren til §36 andre ledd sett i lys av at retten kan idømme lik botid? 

  • Plutselig er kriterier for lik avgjørlsesmyndighet at foreldrene samarbeider godt og bor i nærheten av hverandre, uavhengig av botid.
  • Barnet må trives med at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet, men uavhengig av botid.
  • Forskning viser visstnok at lik avgjørelsesmyndighet forutsetter visse kriterier, uavhengig av botid.
  • Lik avgjørelsesmyndighet er uaktuelt om barnet er under 7 år, men man kan gjerne ha 50/50 botid, dersom det vurderes som det beste for barnet.

Jeg forstår selvsagt at det i Ot.prp. nr. 104 2008-2009 blandes sammen botid og avgjørelsesmyndighet, men det er i så fall en uriktig forståelse av delt bosted innebærer, og hva loven egentlig gir retten mulighet til. I alle fall slik jeg forstår tektsten i Ot.prp. nr. 56 (1996-97). Dette forsterkes når jeg leser kommentarer til endringer i det som tidligere lå i §35a i barneloven.

Andre ledd slår fast at foreldrene kan avtale delt bosted, men at retten eller fylkesmannen ikke har adgang til å pålegge dette. Det forutsettes at delt bosted først foreligger når foreldrene er enige om at det er det de har, og ikke bare en utvidet samværsordning. Det vil si at partene selv definerer når delt bosted foreligger. Foreldrene må være enige om de avgjørelsene de tar sammen, eller de kan avtale å dele bestemmelsesretten mellom seg. Det forutsettes videre at foreldre til barn som har delt bosted er enige om alle avgjørelser som gjelder barnet. Dette vil fungere på samme måte som i et ekteskap: partene må selv løse konflikten og komme fram til enighet. Hvis foreldrene ikke får ordningen til å fungere, kan de avtale noe annet, eller bringe saken inn for fylkesmannen eller domstolen. Retten og fylkesmannen kan i disse tilfellene ikke stadfeste den bestående ordningen, men avgjøre at barnet skal bo fast sammen med den ene av foreldrene, og ha samvær med den andre.

Det er tydelig at delt bosted var ment å være en juridisk stilling foreldrene enes om, som er fristilt fra botiden hos hver forelder. Loven var langt nær bra etter dette, den gjorde stor forskjell på foreldrene, og begrenset domstolene veldig. Det gis ingen forklaring på hva som gjelder ved uenighet, frem til avtale eller som er på plass, men det vises en adskillelse av delt bosted som avgjørelsesmyndighet, og botid hos hver av foreldrene.Det kommer også frem at domstolenes begrensning ikke gjelder botid.

Dette synes jeg er interessant, og jeg mener dette er noe man bør være bevisst på fremover. Det er avgjørelsesmyndighet som burde være felles som utgangspunkt. Det er også vært mitt poeng i mine tidligere innlegg. Jeg har ment at botid og avgjørelsesmyndighet nødvendigvis må være adskilte, fordi loven beskriver fast bosted som noe som gir rett til å bestemme over visse avgjørelser, og sier ingenting om botid. Det at retten faktisk har anledning til å idømme alle former for botid, men ikke kan dømme like avgjørelsesmyndighet mot den ene forelderens vilje, viser at fokuset er på noe helt annet enn barnet. Dette handler om å gi én forelder makt over omsorgsrollen. Dette kommer også frem, og vi kan lese at BLD ønsket å lage et skille mellom «Delt bosted» og «utvidet samvær», nettopp pga. dette. Siden botiden er adskilt, fant de det viktig å lage et skille for hvilke myndighet man har med hhv. foreldreansvar og samværsrett, og foreldrerett og fast bosted.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..