Visste du at det i Barneloven er noe som heter vanlig samværsrett? Det er en definisjon på samvær som står i §43. Dette kan fortelle oss mye om hvordan fedre vurderes med tanke på omsorgsrollen. Ca. 90% av samværsforeldre er fedre, noe vi må gå ut fra at lovgiverne er godt kjent med. Vanlig samværsrett er én ettermiddag i uken med overnatting, og annenhver helg. Ved siden av det, er det er 3 uker sommerferie, og annenhver høst-, vinter-, jule-, og påskeferie. At så lite tid med barnet kalles vanlig samværsrett, får meg til å lure på om far vurderes å ikke skulle ha rett på like mye tid med sine barn som mor. Har man samvær utover dette kalles dette utvidet samvær, selv om det fortsatt langt mindre tid enn barnet bor hos mor.
Licensed from: Bambara / yayimages.com
Vanlig samværsrett kan oppleves som et begrep som normaliserer at barnet er lite med sin samværsforelder, som oftest er far. «Vanlig» representerer lite botid, mens samvær utover dette er «utvidet», og dermed ikke «vanlig». Vanlig samvær ligger i underkant av 30%. Inntil 2010 var vanlig samværsrett en ettermiddag i uka, uten overnatting, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jul eller påske.
Det er var også først i 2010 at domstolen ble gitt en svært snever mulighet til å dømme delt omsorg. Frem til da var det uaktuelt. I 1986 kom høyesterett frem til at «En ordning med delt omsorg hvor barnet skal flyttes frem og tilbake mellom foreldrene, stiller store krav til foreldrene og kan føre til påkjenninger for barnet. Vanskelighetene må antas å kunne bli betydelige dersom foreldrene ikke er enige og innstilt på en lojal gjennomføring av ordningen. På denne bakgrunn antar kjæremålsutvalget at loven ikke bør tolkes slik at foreldrene kan pålegges å dele omsorgen, med mindre det kan påvises holdepunkter for en slik tolkning i lovens ordlyd eller i forarbeidene. Slike holdepunkter kan ikke ses å foreligge.»
Som jeg har gått gjennom tidligere er det jo slik at barn med «vanlig samvær» flytter på seg minst dobbelt så mye. Men på denne tiden var altså vanlig samvær mindre tid. To uker kortere feriesamvær, og to ettermiddagsamvær uten overnatting. Dog er det interessant å merke seg påstanden om at ordningen stiller store krav. Det fremstår som synsing, og jeg lurer på om det er herfra den stadig udokumenterte påstanden om at det kreves mer samarbeid for å ha delt omsorg med tilnærmet lik botid enn andre ordninger kommer fra. Jeg har aldri sett påstanden dokumentert i form av studier eller lignende, og jeg kan ikke se for meg at norsk høyesterett i 1986 hadde særlig omfattende kunnskap om ordningen overhodet.
Det var i 1997, i Ot.prp. 56 1996-97, at man bestemte at man skulle innføre begrepet «Bosted» som juridisk begrep, fremfor «daglig omsorg». Forklaringen virker noe underlig. «Departementet foreslo i høringsnotatet at man for framtiden bruker begrepet bosted istedenfor daglig omsorg. En slik terminologi vil være bedre i overensstemmelse med lovens ordlyd, og vil gi bedre uttrykk for hva som faktisk ligger i begrepet. Det vil da følge av en naturlig språkforståelse at den som til enhver tid er sammen med barnet, også er den som har omsorgen for det. En slik begrepsbruk vil trolig være mer sammenfallende med publikums språkforståelse, og man kan unngå å påføre en av foreldrene det ekstra tapet mange føler når de i tillegg til ikke lenger å bo sammen med barnet, føler at de heller ikke får ha omsorgen for det.» Nå er det vel strengt tatt kontakten med barnet som er det vesentlige. Uansett hva man kaller det, innebærer fast bosted hos én forelder at de har ulik avgjørelsesmyndighet. Problemet er vel således at man knapt ser sine egne barn, og at den andre forelderen bestemmer over de viktige avgjørelsene, og i praksis kan ta seg til rette.
Det tar tid å endre systemet, men arbeidet er i gang. Slik det er i dag vil det eneste rette være at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt. Da kan begge være med å bestemme grad av botid og hvor i landet barnet skal bo. Barnet sikres kontakt med begge foreldrene i oppveksten. Foreldre bør pålegges å samarbeide. De som ikke klarer å samarbeide må få hjelp, i stedet for å nekte den ene del i omsorgen. Slik det er i dag kan fort den som ikke samarbeider vinne frem.
Fedre må vurderes som likeverdige, og da må lovverket legge opp til det. Så lenge lovverket sier uenighet vil resultere i A- og B-forelder, vil ikke likeverdig foreldreskap kunne oppnås.
Far, 37
Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa
Fars Kamp mot Systemet 