Jeg sendte en mail til Barne- og likestillingsdepartementet for en stund siden. Formålet var å klargjøre hva som gjelder i forhold til foreldrenes avgjørelsesmyndighet frem til en ev. avtale eller dom er på plass. Jeg setter inn mine mailer og BLDs svar i sitatform under.
Kjære mottaker i BLD,
Jeg er en blogger som skriver om temaet samlivsbrudd og bostedsordninger for barn i etterkant. I den forbindelse skriver jeg mye om forskning, studier, politikk og barneloven. Det er nettopp barneloven denne henvendelsen gjelder. Jeg mottar selv en rekke henvendelser fra foreldre, og prøver å gi klare svar. Men loven er ikke så veldig klar, så jeg ønsker en presis oppklaring på forhold som angår bostedskompetansen.
§ 37 sier «Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet».
Det betyr at den barnet bor fast hos, altså bostedsforelderen, har bostedskompetansen. Med andre ord rett til å avgjøre flytting med barnet innen Norges grenser, uten samtykke fra samværsforelderen. Det står dog i § 36:
«Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.»
Med andre ord er fast bosted noe som avtales mellom foreldrene, eller fastsettes av retten. Men jeg får henvendelser fra, og leser om, foreldre som opplever at den andre flytter med barnet før fast bosted er på plass, eller flytter ut av felles hjem, men ikke får treffe barnet.
Fra hva jeg har lest i lovforarbeidene Ot.prp. nr. 56, 6.3.4, fremstår det som at departementet mener barnet bør bli boende i hjemmet etter brudd frem til avtale eller avgjørelse, men påpeker samtidig at det ikke er noen tvangsmidler dersom den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. I tillegg står det «Etter departementets oppfatning kan det ikke være hensiktsmessig å fastsette at barnet skal ha delt bosted inntil foreldrene avtaler noe annet eller det foreligger en avgjørelse i en eventuell tvist.» Fast bosted handler om avgjørelsesmyndighet og ikke botid, noe som går ut fra § 37. Dersom det ikke finnes et reelt utgangspunkt for bostedskompetanse etter samlivsbrudd, er det heller ikke godt å redegjøre for hva man kan gjøre for å sikre barnets rett til samvær før en avtale foreligger. Dermed klargjør informasjonen i Ot.prp. nr. 56 heller ingenting i forhold til foreldrenes rettigheter.
Spørsmålet mitt blir da:
Hvilke rettigheter har hver forelder inntil fast bosted er avtalt, eller fastsatt av retten?
Ser frem til klargjørende svar på dette spørsmålet!
Med vennlig hilsen
Terje Goa
Svaret jeg fikk var som følger:
Spørsmål om barneloven § 36 og § 37 – Fast bosted for barnet
Vi viser til henvendelsen din til Barne- og likestillingsdepartementet datert 1. august 2017. Vi
beklager at det har tatt noe tid å besvare den.
Det følger av barneloven § 36 om hvor barnet skal bo fast at foreldrene har avtalefrihet, og
barneloven gir ikke noe utgangspunkt med hensyn til barnets bosted. Foreldrene kan avtale
at barnet skal bo fast sammen med begge (delt bosted) eller hos en av dem. Ingen av
foreldrene har noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l., før de har avtalt hvor barnet skal
bo fast. Det å få til gode løsninger som ivaretar barnet på en best mulig måte, er en del av
det å være foreldre. Barnet har rett til å bli hørt etter barneloven § 31.
Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling i forbindelse med separasjon og
samlivsbrudd og der de vurderer å reise sak for domstolen. Målet med meklingen er at
foreldrene skal komme fram til en avtale om barna, og mekler skal hjelpe foreldrene med
dette. Foreldrene kan få tilbud om inntil 7 timer mekling, hvor den første timen er obligatorisk.
Hvis foreldrene ikke blir enige, kan de reise sak for domstolen. I tiden fram til saken blir
avgjort, kan foreldrene avtale en midlertidig ordning om hvor barnet skal bo. Etter barneloven
§ 60 kan retten etter krav fra en part også treffe foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, hvor
barnet skal bo fast og samvær. En slik avgjørelse kan gjelde for en viss tid eller fram til
saken er endelig avgjort. Retten kan treffe foreløpig avgjørelse før sak er reist, hvis særlige
grunner taler for det.
Med hilsen
Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør
Christian Heimdahl
rådgiver
Merk at det står at ingen av foreldrene har fortrinnsrett før det er en avtale på plass. Samtidig er det veldig uklart hva som egentlig gjelder. Ved uenighet kan foreldrene lage en midlertidig avtale inntil en ev. sak, men i så fall risikerer man at retten vektlegger status quo. Jeg sendte en oppfølgningsmail til dette.
Hei!
Jeg er litt usikker på om dere egentlig svarer på spørsmålet jeg stilte, så jeg tillater meg å omformulere litt. Dere sier at barneloven ikke gir noe utgangspunkt med hensyn til barnets bosted. Så sier dere at «ingen av foreldrene har fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l., før de har avtalt hvor barnet skal bo fast.»
Betyr det at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet frem til annet er avtalt? (Ja/nei)
Som nevnt (…) i første mail sier lovforarbeidene Ot.prp. nr. 56, 6.3.4, det ikke er noen tvangsmidler dersom den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. Hvordan vurderer dere det oppmot at ingen av foreldrene har fortrinnsrett til å ta med seg barnet?
Dere skriver så «Hvis foreldrene ikke blir enige, kan de reise sak for domstolen.»
Dersom det ikke reises sak: Vil da det å holde barnet borte fra samvær (eller ta med seg barnet) være straffbart i henhold til straffeloven §261?
Svar gjerne kort og presist, uten for mye utbrodering.
På forhånd takk!
Med vennlig hilsen
Terje Goa
Jeg fikk nytt svar fra BLD.
Vi viser til e-posten din til Barne- og likestillingsdepartementet datert 25.09.2017.
Departementet viser til vårt brev av 25.09.2017 for så vidt gjelder dine spørsmål knyttet til
barneloven. Vi har dessverre ikke anledning til å gå ytterligere inn i disse problemstillingene.
Spørsmålet ditt om hvorvidt det å holde barnet borte fra samvær vil være straffbart etter
straffeloven § 261, gjelder tolkning av straffeloven. Det følger av forarbeidene til straffeloven
§ 261 første ledd første punktum at bestemmelsen ikke verner den samværsberettigede, se
Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 141-142 og Innst. O. nr. 73 (2008-2009) s. 27-28. Dersom du
har ytterligere spørsmål om tolkningen av straffeloven, kan du henvende deg til Justis- og
beredskapsdepartementet som fagansvarlig departement.
Med hilsen
Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør
Christian Heimdahl
rådgiver
Legg merke til at BLD unngår å svare konkret på hva som gjelder inntil avtale om bosted, selv om spørsmålet mitt var veldig klart. Dette indikerer at det ikke er noe tydelig lovverk. Forarbeidene tok ikke hensyn til muligheten for å ta seg til rette, og unnlot å adressere det.
Se også det de skriver om §261. Selv om jeg helt klart spør om hva som gjelder før avtale er på plass, forklarer de at bestemmelsen ikke «verner den samværsberettigede.» Jeg ser på det litt som en forsnakkelse. Det er som om det automatisk er én «samværsforelder», selv om ingen avtale er på plass.
Så jeg sendte nok en oppfølging.
Hei,
Beklager om jeg finner dette underlig. Dere skriver «Vi har dessverre ikke anledning til å gå ytterligere inn i disse problemstillingene.» Jeg stiller et ja/nei-spørsmål som er utledet fra deres første svar. Dette burde være enkelt å besvare, utfra at dere sier at ingen av foreldrene har fortrinnsrett. Dersom ingen av foreldrene har fortrinnsrett må de vel stille likt? Dere trenger da kun å bekrefte dette med «ja», eller avkrefte med «nei».
Spørsmål nummer 2 var oppfølging til dette, da det at man ikke har tvangsmidler i praksis betyr at man ikke hindre den ene i å likevel ta seg til rette.
På spørsmålet om hvorvidt det vi være et brudd på straffeloven og holde barnet borte fra samvær med den andre foreldere uten at det ligger en avtale i bunn svarer dere at «at bestemmelsen ikke verner den samværsberettigede». Her har jeg allerede presisert at spørsmålet gjelder for det tilfellet at foreldrene ikke har en avtale og det ikke reises sak, og av det følger det at ingen er definert som bostedsforelder, eller samværsberettiget. Hva gjelder da?
Jeg ser frem til svar. Jeg vil publisere et innlegg basert på svarene.
Med vennlig hilsen
Terje Goa
Dette er BLDs siste svar:
Barneloven § 36 og § 37 – departementets avsluttende merknader
Vi viser til din e-post 3. november med spørsmål om barneloven § 36 og 37 og straffeloven §
261 og tidligere korrespondanse i saken.
Ditt spørsmål om straffeloven § 261 gjelder, som nevnt, primært tolkningen av straffeloven.
Når det gjelder spørsmålene knyttet til barneloven, viser vi, som i tidligere brev, til at ingen av
foreldrene har noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l. før de har avtalt hvor barnet skal
bo fast. Dersom en forelder tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje,
kan dette være noe som tillegges vekt i en eventuell senere foreldretvist. Dette er omtalt i
forarbeidene til barneloven.
Med hilsen
Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør
Christian Heimdahl
rådgiver
Igjen ser vi en manglende vilje til å gi et fullstendig svar. De påpeker at §261 gjelder tolkning av straffeloven, men likevel tenker jeg de burde kunne si noe om hvordan foreldre uten avtale stiller i forhold til denne paragrafen.Det mener jeg fordi foreldrenes status er det avgjørende. BLD burde kunne svare på hva den er etter samlivsbruddet. Deretter går de tilbake til start og viser til at ingen av foreldrene har fortrinnsrett, men vil ikke svare klart på om foreldre uten avtale egentlig har samme avgjørelsesmyndighet. Men de bekrefter at det eneste man kan håpe på dersom den ene forelderen tar seg til rette, er at det kan få konsekvenser i en ev. foreldretvist. Det er altså den foreldren som ikke tok seg til rette som må trekke sak for retten, og man får i praksis bosted ved å ta seg til rette.
Disse svarene viser hvor dårlig rettsvern barn har ved samlivsbrudd. BLD klarer ikke si konkret hvilke rettigheter foreldrene har etter samlivsbrudd, før en avtale, fordi det i praksis ikke finnes noe klart utgangspunkt. Det er ingen tvangsmidler mot forelderen som ev. tar seg til rette. Som vi kan lese i Ot.prp. nr. 56 (1996-97):
Departementet har også vurdert behovet for en regel om at foreldrene etter et samlivsbrudd skal ha barnet halve tiden hver, inntil de oppnår enighet om hvor barnet skal bo fast. Etter departementets oppfatning kan det ikke være hensiktsmessig å fastsette at barnet skal ha delt bosted inntil foreldrene avtaler noe annet eller det foreligger en avgjørelse i en eventuell tvist. Den mest nærliggende løsningen vil være at barnet blir boende i hjemmet uavhengig av hvem av foreldrene som flytter ut, inntil noe annet blir bestemt. En slik løsning følger av en tolkning av dagens lov, der ingen av foreldrene (dersom de har felles foreldreansvar) gis noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg, før de har avtalt hvor barnet skal bo fast. En regel om at delt bosted skal praktiseres inntil noe annet er bestemt, ville være meget vanskelig å praktisere, og det kan reises spørsmål om en slik ordning ville tjene foreldrenes interesser mer enn barnas behov. Dersom foreldrene har behov for en hurtig avgjørelse om hvor barnet skal bo fast, kan de fremme krav om midlertidig avgjørelse for domstolen.
Dersom en av foreldrene tar seg til rette, tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje, har man ingen tvangsmidler som kan få barnet hjem igjen før en eventuell midlertidig avgjørelse foreligger. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en slik framgangsmåte kan tillegges vekt i en senere barnefordelingssak.
I høringsnotatet er det ikke foreslått å la regelen om at foreldrene kan avtale delt bosted, men at dette ikke kan pålegges, komme til uttrykk i loven. Etter en nærmere vurdering i lys av høringsuttalelsene, mener departementet at en lovfesting kan virke både pedagogisk og avklarende. Departementet foreslår at foreldrenes avtalefrihet mht delt bosted, samt at domstol eller fylkesmann ikke kan pålegge dette bør framgå av lovteksten (ny § 35a andre ledd).
Vi kan se at departementet for 20 år siden valgte å ikke ta tak i at man ikke hadde noe klart utgangspunkt etter samlivsbrudd, frem til annet var avtalt. Det tok heller ikke tak i problemet ved at det ikke fantes tvangsmidler for tilfellet hvor én forelder tar seg tilrette. Man kan jo undres hvorfor det ikke er viktigere for norske politikere å ha et klart utgangspunkt ved samlivsbrudd. Å har delt omsorg som utgangspunkt vil løse dette. Det går ikke ut over avtalefriheten, selv om aktører som Barneombudet hevder dette.
Som dere ser utfra korrespondansen er norsk barnelov så svakt gjennomført at jurister i BLD ikke klarer å komme med et klart svar angående foreldrenes myndighet etter samlivsbrudd, inntil avtale er på plass. Dette er en av grunnene til at det er viktig å få på plass et utgangspunkt. Det bør være at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet.
Fars Kamp mot Systemet 
1 tanke om “Min korrespondanse med Barne- og likestillingsdepartementet.”