Man skulle tro at det å ta en avgjørlse som påvirker et barns liv er en avgjørelse som det ikke tas lett på. I retten tas slike avgjørelser hundrevis av ganger hvert år. Overraskende nok er ikke erfaringen jeg har at barnets interesser står høyest. Det er også tydelig i en del saker jeg har lest. Retten vektlegger ikke barnet, men gjerne mors behov. Det som dog er veldig interessant er å se på type sak. Det gikk opp for meg hvordan det legges til rette for mor i mange tilfeller da jeg satt og leste fjorårets høyesterettsdom, hvor en mor fikk ta med seg to barn på 5 og 6 år, og flytte til Italia. Her synset retten seg fram til at det kunne være best for barna at mor fikk flytte med dem, ut fra en hypotisk situasjon som kanskje kunne oppstå om hun ikke fikk flytte. At barna faktisk hadde det bra slik situasjonen var på tidspunktet ble ignorert. Jeg kom til å tenke på Odeltingsproposisjon nr. 104 (2008-2009). Det var der rettens anledning til å dømme delt bosted ble foreslått innført. Delt bosted innebærer at begge foreldrene stiller likt juridisk, og dermed tar alle avgjørelser vedrørende barnet i fellesskap. I praksis medfører det også gjerne at barna bor tilnærmet like mye hos hver forelder, og opprettholde kontakt og får omsorg fra begge. Det burde jo være en veldig bra ting, men her er det ikke rom for synsing, retten må være overbevist.
Tenk på det. For at begge foreldre skal vurderes like gode må altså retten være overbevist om avgjørelsen. Er det derimot snakk om å skille barna fra kontakt med far, og gjøre en stor inngripen i både barn og fars liv, trengs bare subjektiv synsing. Jeg skal tydeliggjøre hva jeg mener.
Synsing er god nok grunn til å skille barn fra far
I HRs Italia-dom gis mor anledning til å flytte med barna. Det er ganske påfallende når man leser dommen og deres betraktninger. Det er ingenting å utsette på fars omsorgsevner. Barna trives med nåværende situasjon. De har tilknyting til far, farmor, halvsøsken og venner i barnehage. HR mener at det er en risiko for at barna mister kontakt med far og familien på fars side, at de mister det norske språket, og de vet at samværskontakten blir redusert og at kontakten i stor grad blir via telefon og internett.
Fordelene ved flytting og argumentene for flytting er ikke særlige overbevisende. Retten foretar en merkelig drøfting, som jeg vil oppsummere kort.
-De er klar over at samværet reduseres, men mener man ikke bare kan se på omfang og frekvens av samvær isolert i en vurdering av barnets beste.
-Den lange avstanden bagatelliseres fordi barna er vant til den pga. besøk hos sine besteforeldre, til tross for at det er stor forskjell på å besøke besteforeldre, og måtte reise milevis for å få omsorg av en forelder.
-Det er risiko for tap av norsk språk som er en viktig forutsetning for kontakt med norsk familie, men det legges opp til at mor som er fra Italia og kom til Norge som 28-åring skal opprettholde dette.
-Det at barn får daglig kontakt med sine italienske besteforeldre vektlagt høyere, enn at de taper kontakt med sin far.
-Mor blir gjeldsfri i Italia fordi hun får bo gratis. Dette vurderes viktigere enn kontakten med far.
Det er altså ingen konkrete ting som tilsier at flyttingen er bedre for barna, men høyesterett forsøker likevel å gi inntrykk av at det ikke er av betydning for barna å flyttes vekk og miste kontakten med far. Det som til slutt skal være det avgjørende argumentet for flyttingen er et avsnitt som utelukkende handler om hva som er best for mor. Det er mors savn til Italia og familie og venner fremfor barnas fremtidige savn etter far, søsken og venner i Norge. En voksen kvinnes behov for å bo hos sine foreldre over barns behov for omsorg fra far i oppveksten. Det hevdes at mor sies å være sliten og «under press», og at den sakkyndige mener at dette kan svekke mors ressurser og på sikt gjøre henne deprimert om hun må bo i Norge. I Italia vil derimot alt være bra for henne.
Alt dette er likevel synsing. Barna har det bra på tidspunktet med den ordningen de har, noe man vet sikkert. Det er ingen ting som tilsier at barna får det bedre ved å flytte til et annet land, noe som altså er usikkert. De mister noe ved å flytte, men ikke ved å bli. At mor kan utvikle depresjon på sikt er en hypotetisk situasjon, men det er den situasjonen HR veier opp mot det å flytte til Italia. De mener basert på det at det vil være bedre for mors psyke å få flytte. De fratar barna noe som fungerer og setter dem i en situasjon de selv har ramset opp flere risikomomenter ved.
Retten må være overbevist for å konkludere at far er likeverdig
Delt bosted er derimot ikke noe man kan dømme til uten videre. Når et samlivsbrudd oppstår må foreldrene avgjøre hvor barnet skal bo fast. Det kan bo fast hos begge eller hos den ene. Delt bosted er når begge foreldre har fast bosted. Fast bosted høres ut som at det betyr at barnet skal bo der mest. Det henger også ofte sammen på den måten, men egentlig så betyr at man har avgjørelsesmyndighet over noen få avgjørelser som ikke ligger under foreldreansvaret. I tillegg vil man dersom man har det alene, ha rett på barnebidrag, overgangsstønad, tilsynstønad og utvidet barnetrygd. Dette er en del av loven som legger opp til konflikter. Hvorfor skal foreldre måtte avtale om de skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet? Videre er det slik at foreldrene ved uenighet må få spørsmålet løst i retten, men da må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én forelder. Med andre ord er delt bosted bare mulig dersom begge foreldre vil det, og realtietene er at mor som regel kan forvente 50 % eller mer botid, mens far kan forvente opptil 50 % botid i beste fall. Det er likevel en snever mulighet for å dømme delt bosted. Det er interessant å lese kriteriene for å kunne gjøre det. Under er BLDs merknad til §36 i barneloven.
Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.
Ot.prp. 104 2008-2009, side 72.
Noen ganger har jeg opplevd at folk sier at det tross alt er mulig å få dømt delt bosted, for det står i §36 i barneloven. Som man ser av denne teksten er det mer symbolsk. Foreldretvister regnes ofte som «høykonfliktsaker». Når forutsetningene for å dømme delt bosted er at barnet må være sju år og ikke kan dømmes basert på antagelser om fremtidig bedret konfliktnivå, så er lista satt rimelig høyt.
Det er også er rekke pussige kriterier. Hva er f.eks. «forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra«? Tilsynelatende dette: «Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.» Husk at dette er en sak hvor foreldre er uenige etter samlivsbrudd. For å praktisk kunne gjennomføre tilnærmet lik botid er selvsagt nær geografisk avstand viktig, men et samliv er jo i samme hjem. Å flytte langt vekk med barnet for å bosette seg fast før bostedsspørsmålet er avgjort kan uansett ikke være lov. Så det er en meningsløs forutsetning. Det er heller ingen forskning meg bekjent som har vist at delt bosted (forstått som lik botid) kun fungerer under visse forutsetninger, i alle fall ikke som er unike for denne spesifikke løsningen. Sannheten er nok nærmere at ingen løsninger fungerer bra ved dårlig samarbeid eller høyt konfliktnivå. Problemet er at noen har fremstilt det som at dette problemet løses ved andre ordninger enn delt bosted. Det gjør det ikke.
De voldsomt strenge kriteriene som legges til grunn for å dømme delt bosted finne man ikke for noen andre avgjørelser om barn. Det virker ikke rasjonelt å ha veldig strenge krav for å likestille foreldrene juridisk og la barnet ha tilnærmet lik botid hos begge, mens å frata barn kontakten med en av foreldrene til tross for at man vet de er gode omsorgspersoner kan gjøres på grunnlag som at mor blir gjeldsfri og får bo i nærheten av sine foreldre.
Far, 40
Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa
Fars Kamp mot Systemet 