Barneombudet forstår ikke barnets interesser

Når det gjelder barneloven ser ikke barneombudet ut til å forstå barnets interesser. Problemet er at de skal være en aktør for nettopp dette, og deres uttalelser tillegges derfor vekt. Den tilliten er ufortjent. I 2014 kom det klart fram at Anne Lindboe ikke hadde noe kunnskap om bostedsløsninger utover en brosjyre fra Bufdir. Dette er noe som jeg atter fikk bekreftet i en korrespondanse med en rådgiver og fagansvarlig hos barneombudet. En brosjyre er ikke et godt kunnskapsgrunnlag, og tilliten styrkes ikke av at Bufdir måtte revidere den da de etter hvert måtte erkjenne at anbefalingene ikke bygget på fagkunnskap. Til tross for dette fortsetter barneombudet å legge frem de samme argumentene som før. Hvorfor reageres det ikke på dette?

Uklare begreper

Barneombudet har kommet med et innspill til barnelovsutvalget i forbindelse med ny barnelov. Noe av det de kommer med er fornuftig, men det handler for det meste om klargjøringe av begreper o.l. Fortsatt ser vi de samme holdningene til likeverdig foreldreskap, og den samme retorikken når det gjelder fast/delt bosted. Det er ekstra påfallende i denne forbindelse, fordi ett av innspillene nettopp handler om å klargjøre begreper i barneloven og det påpekes at «fast bosted» er et slik begrep. At de foreslår å klargjøre dette er positivt. Problemet er at de til tross for sin egen beskrivelse av begrepet ikke ser ut til å forstå innholdet når de senere skal kommentere delt bosted som utgangspunkt.

Barneombudet erfarer at «fast bosted» er et begrep som skaper mye forvirring. Forvirringen ligger særlig i at begrepet «bosted» i barnelovens betydning ikke først og fremst handler om hvor mye barnet bor eller er hos hver av foreldrene, men om foreldrenes avgjørelsesmyndighet.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Her bekrefter barneombudet altså at bosted ikke først og fremst handler om botid, men om avgjørelsesmyndighet. Dette er noe jeg skrev i en kronikk rettet mot barneombudet i 2016. Jeg påpekte nettopp dette fordi barneombudets innvendinger mot delt bosted fremstår å bygge på et premiss om at delt bosted kun er lik fordeling av botid, og at det utelukker å kunne avtale andre løsninger. Men det handler altså om avgjørelsesmyndighet, noe de nå påpeker selv.

Det er også mye forvirring knyttet til begrepet «delt bosted». Mange tror at dette betyr at barnet må bo 50/50 hos hver av foreldrene. Mange er heller ikke klar over at en avtale om delt bosted innebærer at foreldrene må ta avgjørelser som ligger til «bostedsmyndigheten» i fellesskap.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Blant de av oss som mener at delt bosted må være utgangspunkt i barneloven er de fleste fullt klar over dette, og også dette påpekte jeg i min kronikk i 2016. Det er blant annet barneombudet som har bidratt til forvirringen. Det er jo også noe av det sentrale poenget med at delt bosted som utgangspunkt. Dersom foreldrene ikke stiller likt, vil den ene forelderen alltid ha siste ord i forbindelse med disse avgjørelsene. Hvordan barneombudet mener at det fører til at barnet blir hørt i større grad forblir en gåte.

Fast bosted og delt bosted

4.Delt bosted
Barneombudet har følgende innspill:

også i ny barnelov bør utgangspunktet være at foreldre og barn står fritt i valget mellom delt bosted eller fast bosted hos en av dem. Det enkelte barns beste skal være det førende

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Dette er hovedbudskapet til barneombudet. Etter å først komme med en lang utredning om hva delt bosted faktisk innebærer, fremstår dette veldig underlig. Hvordan er det å velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet relevant for barnets beste? Et valg mellom to alternativer som krever enighet er ikke et utgangspunkt. For hva skjer ved uenighet? Jeg skal komme inn på det når jeg går gjennom begrunnelsen for deres innspill under siden den er lagt mer spesifikk, og jeg deler det opp for en mer oversiktlig analyse.

Det har lenge vært en diskusjon om delt bosted bør være lovens utgangspunkt, særlig i forbindelse med spørsmål om likestilt foreldreskap. I dag står foreldre fritt i valget mellom delt bosted eller fast bosted hos en av dem. Barneombudet er verken for eller mot det ene eller det andre, men mener at bostedsspørsmålet må basere seg på en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste i hvert enkelt tilfelle.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Som nevnt, så er ikke valget mellom ulike alternativer et utgangspunkt. Et utgangspunkt er hva som gjelder før en avtale om noe annet ev. inngås, eller dersom man ikke kommer til enighet om hvilket alternativ som er best. Fast bosted handler om avgjørelsesmyndighet, helt konkret om dette: hvor i landet barnet skal bo; hvorvidt barnet skal gå i barnehage; hvorvidt barnet skal gå på SFO/AKS, og om barnet skal delta på fritidsaktiviteter, samt ev. hvilke. Nøyaktig hvordan mener barneombudet at foreldrene skal vurdere om det er best for barnet at begge eller bare den ene skal ha myndigheten til å avgjøre disse tingene? Man må også huske at alle andre avgjørelser ligger under foreldreansvaret, eller den barnet er hos på tidspunktet (som leggetider o.l.). Hvorfor er disse fire avgjørelsene skilt ut fra foreldreansvaret, og hva er så spesielt med dem at det kreves enighet om hvem skal myndighet til å ta dem?

Et lovregulert utgangspunkt peker ut en bestemt løsning som den førende, og dermed den beste. Barneombudet er bekymret for at en lovbestemmelse som fastsetter delt bosted som utgangspunkt, vil kunne føre til at det ikke tas nok hensyn til det enkelte barn i den konkrete situasjonen barnet og familien er i. Det foreligger ingen forskning som viser at en bestemtløsning er best for alle barn. Barneombudet mener at man må være varsom med å endre regler i en bestemt retning der det ikke finnes tilstrekkelig med kunnskap om hvilke konsekvenser endringen vil få for barn. Barneombudet mener derfor at man heller bør beholde dagens regler på dette området.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Dette er misvisende. Dagens ordning har også en førende løsning. Dersom foreldrene ikke blir enige må de til retten, som igjen pålegges fast bosted hos den ene. Dette er noe barneombudet overser. Dersom foreldrene hadde et likt utgangspunkt, så hadde det også vært status dersom de ev. var uenige om en annen løsning. I dag er det fast bosted hos én som gjelder dersom de er uenige, de må bare få det avgjort av retten først. Dette fører potensielt til en lang periode med konflikt og selvtekt fra den ene parten i påvente av at saken kommer opp. Det utelukker også den ene løsningen, nemlig delt bosted.
Retten har nemlig en svært begrenset tilgang til å dømme delt bosted, og det må foreligge særlige grunner for at de skal kunne gjøre det. Den største forskjellen med delt bosted som utgangspunkt vil altså være at foreldrene stiller likt frem til noe annet er avtalt, eller avgjort av retten. I tillegg vil det å frata avgjørelsesmyndighet kreve særlige grunner, fremfor at det å vurderes som likeverdig gjør det. I tillegg er det verdt å vite at mange av de ansatte ved familievernkontorene følger tankegangen om at delt bosted har en rekke forutsetninger for å fungere, noe som vil oppleves som støtte til den som ønsker fast bosted alene. Barnet tas altså ikke mer hensyn til fordi foreldrene må velge om begge skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet.
Avgjørelsesmyndigheten kommer også til bruk først når problemstillingene dukker. Da har ikke samværforelderen mulighet til å motsette seg, og dermed heller ikke barnet. Så hvor styrkes barnets rett til å bli hørt i barneombudets oppfatning?

Selvsagt foreligger det ingen forskning som viser at én ordning er best for alle barn, men hvordan kan barneombudet ta i bruk disse svake argumentene fra sin forgjenger? Dette argumentet er tynt av flere grunner. For det første fordi fast bosted handler om juridisk avgjørelsesmyndighet, hvilket gjør det meningsløst å snakke om at det ikke foreligger forskning. For det andre er det slik at om man faktisk ser på bostedsløsninger, så scorer barna som bor ca. likt hos begge foreldre jevnt over bedre, enn de som bor hovedsakelig eller utelukkende hos den ene. Barnelovens utgangspunkt må baseres på hva som generelt er best. Selv om fast bosted henspeiler til avgjørelsesmyndighet, så er det ofte slik at man også oftest bor mest med den som har fast bosted. Som nevnt over, så finnes det i dag en førende løsning. Dersom man ikke bli enig, så er det slik at man henvises til retten, som pålegges å bestemme at barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Det er ikke nevnt noe sted i loven eller i forarbeidene om at det er noen midlertidig ordning som gjelder om ikke annet er avtalt eller rettslig avgjort, derfor har man ingenting å forholde seg til om ikke kommer til enighet. Mao. må man nødvendigvis ha et utgangspunkt. Det er helt urealistisk å legge til grunn at et utgangspunkt krever at det er best for alle barn. Man kan heller ikke velge den løsningen som kommer dårligst ut fordi den beste løsningen ikke er best for alle barn. Man vet også at fravær av far ofte har negative konskvenser og at det er åpenbart at å bo hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder ikke fører til bedre velvære hos barn. Å trekke frem usikkerhet rundt konsekvenser når kunnskapen man har peker i retning av at dagens ordning fører med seg flere negative konsekvenser, virker påfallende.

Dagens barnelov er nøytral, og trekker ikke frem en løsning som den beste, men gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som er best for sitt barn. Dette fremmer det enkelte barns rett til å få sitt beste vurdert og tatt hensyn til. Delt bosted som utgangspunkt kan svekke denne retten.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Men barneloven er ikke «nøytral». Foreldrene trenger ikke å vurdere noe som helst. Dersom den ene ønsker delt bosted, og den andre ikke gjør det, sier loven at retten må bestemme at barnet skal ha fast bosted hos den ene. Dette betyr at dersom barnet selv ønsker delt bosted og dette ville ha vært det beste, men f.eks. er 6 år gammelt, så er ikke delt bosted et alternativ. Loven pålegger retten å dømme fast bosted hos én forelder. Når retten kun har ett alternativ sier det seg selv at det ikke fremmer barnets rett til å få sitt beste vurdert. Delt bosted som utgangspunkt vil styrke barnets rett, fordi ingen av foreldrene kan ta avgjørelser på barnets vegne uten å snakke med den andre. De må samarbeide. Dermed kan barnet, dersom en av foreldrene f.eks. ønsker å flytte, velge å bli boende hos den andre. Barnet kan også tilpasse botiden etter behov, uten at foreldrene mister innflytelse og uten at de kan forhindre hverandre fra å ha kontakt, der hvor det ikke er grunnlag.

Jeg vil også påpeke noe interessant ved formuleringen i sitatet over. Da rekkefølgen i §36 ble endret fra «bu fast hos ein eller begge foreldra» til «bu fast hos begge foreldra eller en av dei» var barneombudet en av dem som innvendte at dette ville sende et kraftig signal om at foreldrerettferdighet gikk foran barnas beste. De skrev dette i sitt høringssvar (med min utheving) «Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem én løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie. En endring i lovteksten kan signalisere at delt bosted er den foretrukne løsningen, og på den måten svekke barns rett til gode, individuelle vurderinger om hva som er best for akkurat dem».
Nå som lovteksten er endret skriver de fortsatt nøyaktig det samme, at loven er nøytral, og ikke legger føringer. Så det er vel ganske åpenbart at dette kun er retorikk som er ment til å bidra til at å gi et negativt bilde at likeverdig utgangspunkt.

Delt bosted som hovedregel kan også innskrenke barnets rett til å bli hørt. Barnekonvensjonen artikkel 12 gir barnet rett til fritt å uttale seg om saker som angår dem, for eksempel om hvor de skal bo. Barnekomiteen uttaler at «fritt» betyr at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten å bli utsatt for press. Hvis loven sier at delt bosted er utgangspunktet, legger den føringer for hva som normalt er den riktige løsningen, noe barnet kan oppleve som et press og kan gi mindre rom for at barna kan uttrykke hvordan de vil ha det.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Delt bosted handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet, det er ikke barnet som har denne myndigheten. Hvordan styrkes barnet rett til å bli hørt i saker om hvor de skal bo når kun den ene forelderen kan avgjøre, og den andre ikke kan motsette seg? Ingenting av det Barneombudet skriver forteller oss noe som helst om hvordan lik avgjørelsesmyndighet begrenser barnets rett til å bli hørt, sammenlignet med en situasjon hvor foreldrene må velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet. Skulle barnet ha en mening om hvorvidt bare mamma, eller både mamma og pappa skal avgjøre om det skal gå i barnehage på SFO, eller om det skal flytte med en av dem? Om begge har lik avgjørelsesmyndighet, eller om de må velge mellom lik eller ulik har ikke noe med barnets rett til å bli hørt å gjøre. Dessuten er det først ved fast bosted hos én forelder at forelderen kan bestemme hvor barnet skal bo uten at den andre forelderen kan motsette seg. Da vil barnet også ha langt mindre innflytelse på avgjørelsen.
Det at barnet kan føle et press dersom delt bosted er utgangspunkt blir ganske spekulativt. Det alternativet Barneombudet ønsker å opprettholde vil jo faktisk legge ansvaret på barnet for å løse en ev. uenighet mellom foreldrene.

Barneombudet kan heller ikke se at det er framlagt tilstrekkelig med forskning som taler for at delt bosted vil være konfliktdempende og automatisk vil løse problemet med manglende foreldresamarbeid, som ofte blir nevnt som argumenter i debatten. Tvert imot viser forskning både i Norge og i mange andre land, at det er motstridende oppfatninger av om delt bosted er den beste løsningen forbarn etter samlivsbrudd og virker konfliktdempende8

8Se f.eks. Lidèn og Kitterød, Delt Bosted. Barns perspektiver og utfyllende kunnskap. Institutt for samfunnsforskning rapport 2019:3, skrevet på oppdrag for BLD.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Finnes det forskning som viser at ulik avgjørelsesmyndighet er konfliktdempende, eller at det løser problemet med manglende foreldresamarbeid? Selvsagt ikke. Hva er det som endrer situasjonen når det legges til fire punkter som skal avgjøres felles, eller likere botid generelt? Det som finnes av forskning viser følgende: Barn som bor tilnærmet likt hos hver forelder scorer like bra eller bedre på ulike målinger knyttet til trivsel, utvikling og foreholdet til foreldrene enn de som bor hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder. Barn i sistnevnte kategori viser mye oftere psykosomatiske symptomer. Det blir ganske tynt å si at to foreldre som har foreldreansvaret for barna sine som utgangspunkt, ikke kan ha avgjørelsesmyndighet over de siste fire avgjørelsene som utgangspunkt pga. at det ikke finnes tilstrekkelig forskning som viser at det er konfliktdempende, når alternativet heller ikke har slik støtte. Da oppstår også et annet åpenbart problem. Hvilken forelder er da det rette valget for fast bosted? Barneombudet mener altså at delt bosted ikke kan være utgangspunkt i tilfelle konflikt, men ønsker et utgangspunkt som krever at foreldrene kommer til enighet (krever samarbeid), og som ved uenighet må avgjøres i retten, eller ved selvtekt. Frem til retten får gjennomført rettsmøte eller hovedforhandling, så finnes det ikke noe utgangspunkt, så ingen av foreldrene har egentlig bosted. Det er vel ganske tydelig at dette verken er konfliktdempende, eller en situasjon som fører til bedre foreldresamarbeid.

Forskning viser ikke oppfatninger, men funn. De funnene som gjøres er ikke motstridende. Det finnes noen i fagmiljøene (særlig i Norge) som ikke ønsker å anerkjenne funnene, og prøver å så tvil om dem fordi de strider mot deres oppfatninger, men funnene peker i samme retning. Dessuten deltok jeg i en panelsamtale med Hilde Lidén, en av forfatterne av rapporten Barneombudet viser til, i oktober 2019 i Haugesund. Det var svært givende, for da fikk jeg muligheten til å nyansere underveis. Det gjorde at mine poenger kom tydeligere frem, og Lidén sa i etterkant at hun etter å ha hørt mine argumenter, nok kunne være enig i at delt bosted kunne være et riktig utgangspunkt i dagens samfunn. Dessuten viste ikke hennes studie at det var noe usikkerhet i om delt bosted var bra. Det var en intervjustudie, så man fikk bare betraktninger fra barn og unge med 50/50 botid. Den sammenlignet ikke disse med barn i andre løsninger. De som var mest «negative» var de som var i slutten av tenårene. Problemet var ikke delt bosted. Det var at de var i en alder hvor fritiden ble brukt på venner. Flere av utfordringen ville heller ikke vært løst av mindre botid hos den ene, og i alle fall ikke av ulik avgjørelsesmyndighet.

Delt bosted som hovedregel kan etter vår mening heller ikke forsvares med barns rett til familieliv. EMD har mange uttalelser om barn og foreldrenes rett til familieliv. Dette blir tolket på den måten at barn og foreldre må ha mulighet til å ha kontakt med hverandre. Utgangspunktet er, som også Grunnloven og barnekonvensjonen går utfra, at det er best for barnet å ha mest mulig samlet foreldrekontakt. Mest mulig samlet foreldrekontakt betyr likevel ikke at det i utgangspunktet skal være 50-50 eller lik foreldrekontakt. Her kommer barnets beste vurdering for fullt inn. Mange barn Barneombudet er i kontakt med er opptatt av en rettferdig fordeling, men som oftest fordi de synes synd på den pappaen eller den mammaen som de ser mindre. De fleste barn er samtidig opptatt av at de må kunne leve sine liv som passer dem best, særlig når de blir større. Ofte tør de likevel ikke å si fra enten fordi de synes ‘synd’ på (en av foreldrene) eller de er redde for konflikter.

Barneombudets innspill til barnelovsutvalget.

Barneombudet skriver altså et helt punkt om hvordan man bør klargjøre at delt bosted er avgjørelsesmyndighet, og at det ikke betyr at barnet må bo 50-50. Her er det likevel tydelig at det er nettopp det de argumenterer imot. Uansett har de ikke forskningen på sin side. Selv om litt større barn (gjerne fra 15/16-18 år) er mer selvsentrerte, så er foreldrene en viktig del av oppveksten deres. Det at de har lyst å bruke tiden på litt andre ting enn å forsikre seg om at de er like mange dager hos hver forelder, er ikke et godt argument mot at foreldrene har delt bosted som utgangspunkt. Mindre barn trives nemlig stort sett godt med slike løsninger, og det er viktig for deres utvikling på sikt. Det sikrer at de har gode forhold til foreldrene livet gjennom, selv om de synes at det er litt teite i tenårene. Å argumentere imot delt bosted som utgangpunkt fordi noen tenåringer i en kort periode synes det er litt pes, virker nærmest litt desperat.

At barn er opptatt av rettferdighet, betyr ikke at de egentlig ønsker å velge bare den ene. Dessuten har jeg tidligere gått gjennom henvendelsene fra barn til barneombudet. Det er ytterst få som ønsker å være mest hos én, men forblir hos begge like mye fordi de synes synd på den ene. Derimot er det mange som som bor mest hos en som ønsker mer tid med den andre. Det er ganske spesielt at barneombudet fokuserer på den andelen det er minst av. Ikke minst er det spesielt at barneombudet nærmest ønsker et utgangspunkt som er lengst unna det forskning viser som best og lengst unna hva barna ønsker seg, i følge deres egen plakat «Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd».

Et utgangspunkt i barneloven må baseres på det som generelt fungerer best og er mest optimalt for de fleste tilfeller. Barneloven må være slik at det er i de tilfellene hvor ting ikke er som normalt at man kan fjerne rettigheter og avgjørelsesmyndighet. Dette må da kreve særlige (som i sterke) grunner. I dag er det motsatt. Det blir opptil foreldrene å «velge» likeverd eller ikke, og man kan motsette seg den andres deltakelse uten et godt grunnlag. Man må da til retten for å få være forelder, og skal du være likeverdig også, så kreves det særlige grunner.

Dette må endres, og Barnelovsutvalget er nødt til å lese barneombudets innspill med et kritisk blikk.

Far, 40

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa