Høyesterett tillater brudd på varslingsplikten

Høyesterett kom nylig frem til at brudd på varslingsplikten i barneloven ikke får konsekvenser. 31. januar 2018 hadde jeg et kort innlegg i Aftenposten hvor jeg forespeilet dette. Innlegget het «Barneloven er fortsatt uendret» («etter endringer» var min fulle tittel), og her er et sitat fra den:

«Varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder.»
Varslingsfristen ble innført i 2010. Men ifølge §37 i barneloven kan ikke samværsforeldre motsette seg større avgjørelser bostedsforelderen tar. Hvordan styrker det barnas rettigheter? Man får fortsatt ikke muligheten til å motsette seg avgjørelsen. Ved å utvide varslingsfristen får man bare doblet ventetiden frem til flyttingen. I tillegg får brudd på varslingsfristen sjelden konsekvenser i en ev. sak.

Terje Goa, pappa og blogger, «Kort sagt» Aftenposten

Problemet oppstår fordi loven sier at barna ved uenighet skal bo fast hos én forelder som hovedregel. Dermed får denne forelderen utvidet avgjørelsesmyndighet, som innebærer flytting innenfor landets grenser. Det er noe samværsforelderen ikke kan motsette seg. Alternativet er å reise sak for å endre bosted. Varlsingsplikten går ut på at bostedsforelderen må varlse om flytting senest tre måneder før selve flyttingen skjer. Før var det seks uker.

Varslingsplikten må bety noe

Siden samværsforelderen ikke kan motsette seg at bostedforelderen flytter med barnet, så varslingsplikten han en relevans. Den være viktig å overholde. Likevel viser høyesterett at den ikke er det. Man må selvsagt være åpen for at det det kan være momenter som tilsier at det kan være til barnets beste å flytte, men det kommer ikke frem av denne dommen. Det som kommer frem er at mor valgte å flytte til Vestlandet fra Oslo-området fordi far kjøpte et nabohus for å komme nærmere barna. Noen vil sikkert hevde at dette er å ikke ta hensyn til mor e.l., men hvordan skal man forholde seg til det? Det finnes nok av tilfeller hvor en mor er bitter på far, uten at det er gode grunner til det. Skal far da sette barnas behov til side for mors skyld?

Mor flyttet til Vestlandet fordi far kjøpte hus nærmere barna. Det er åpenbart ikke en handling gjort med barnets beste i tankene, det er en handling gjort pga. egne behov. Denne flyttingen ble heller ikke varslet riktig. Flertallet i Høyesterett kom frem til at bruddet på varslingsplikten likevel ikke skal ha konsekvenser, og legger vekt på at barna har et godt forhold til begge foreldre og er harmoniske og klarer seg fint slik de har det. Det hevdes at bytte av bosted vil kunne ha større skadevirkninger enn tapt kontakt med far, men det virker svakt fundert siden det ikke ser ut til å være noen konkret årsak til at man tror det, annet enn byttet i seg selv. I så fall er det i strid med forskning på bosted, som viser at tap av kontakt har større negativ helseeffekt.

Dersom det å bryte varslingsplikten ved å flytte langt unna, begrunnet i at far flyttet nærmere barna, ikke får noen rettslige konskvenser, må man spørre seg når det faktisk kan få konsekvenser. Dette er nok et signal om at bostedsforeldre kan ta seg til rette. Retten skriver til og med at «Hensynet til best samlet foreldrekontakt kan tilsi fast bosted hos far og samvær med mor i denne saken.(…) Men gitt at mor og far nå vil bli boende langt fra hverandre, er det likevel begrenset hvilken betydning dette vil ha i praksis.» Best samlet foreldrekontakt tilsier bosted hos far, men siden mor allerede har sørget for stor avstand, så kan barna like gjerne ha mindre kontakt med far.

Dette er nok en skandaledom fra norsk Høyesterett. Det som står i loven må jo være utgangspunktet for en hver behandling. Dersom loven sier at flytting utenlands med barnet krever samtykke fra begge foreldre så må det være utgangspunktet – det kan ikke være sånn at bare fordi den ene vil flytte så settes den andres myndighet til side. Og dersom loven sier at flytting skal varsles så kan det ikke være sånn at det gis unntak, særlig ikke når flyttingen er begrunnet i å flytte vekk fra den andre forelderen. Men høyesterett har altså det siste drøye året ved to anledninger bidratt til å undergrave samværsforelderens rolle enda mer ved å nettopp sette loven til side.

Jeg vil likevel avslutte med et lyspunkt. Dommer Cecilie Østensen Berglund og dommer Kine Steinsvik tok dissens i saken. De vektla både svakheter ved den sakkyndiges vurdering, og redegjorde for problemet ved å gi bosted til den forelderen som var minst villig til å tilrettelegge for samvær. De vektlegger at begge barnas første reaksjon på at de skulle bli boende på Vestlandet var fortvilelse. De viser til at far tidligere hadde gått til sak for vanlig samværsrett etter å ha forsøkt å finne en løsning på dette utenfor retten helt frem til barna var i skolealder, hvor mor reagerte med politianmeldelse og begjæring om besøksforbud.

Det finnes altså dommere som vektlegger barna i større grad, og vurderer foreldrene etter hva de faktisk gjør og bakgrunnen til at de gjør det. La oss håpe de vil kommer i flertall etter hvert.

Far, 40

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..