Fredag 30. oktober 2020 deltok jeg på Barnerettsdagen 2020 som foreleser. Temaet var foreldretvister og kjønn. Jeg fortalte om min opplevelse av å være far i en slik situasjon.
De øvrige foreleserne var spesialrådgiver Knut Oftung fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), som snakket om skilte fedre og mestring; psykolog Eir Torvik som snakket om sakkyndighetsvurderinger og kjønn; og Professor II – Dr.philos Kristin Skjørten UiO, som har gjennomgått utfall i lagmannsrettene.
Selve forelesningen har jeg ikke tenkt å gå inn på i denne omgang. For avslutningsvis var det litt paneldebatt, samt spørsmål og kommentarer fra salen. Dette ble gjort slik at man snakket etter tur, og derfor ble det ikke helt slik at man alltid fikk svart på kommentaren direkte, eller at man fikk kommentert alt, men det kom frem en del ting som jeg jeg skulle ha adressert. Jeg fikk derfor lyst til å skrive ned noen kommentarer som ble fremmet og gi mitt tilsvar på dem her. Det er ikke nødvendigvis ordrette sitater, men innholdet er det samme.
«Det er en korrelasjonsstudie og ingen konklusjoner kan trekkes ut fra det.»
Eir Torvik påpekte dette etter at jeg hadde nevnt sammenhengen mellom bostedsordning og helseplager, hvor plagene øker jo mer asymetrisk botiden er fordelt. Hun har rett i at dette er funn fra en korrelasjonsstudie og at korrelasjon ikke nødvendigvis er kausalitet (årsakssammenheng). Det betyr at selv om andelen helseplager går fra lavt til høyt når man ser på lik botid til botid hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder, så kan dette likevel skyldes andre ting. Det er for så vidt et gyldig poeng . Likevel er det greit å være klar over følgende: Alle studier som viser sammenheng mellom helseplager og bostedsordninger er korrelasjonsstudier.
Da BUFDIR og FOSAP i 2014 kom med anbefalinger rundt bosted etter samlivsbrudd baserte de seg på korrelasjonsstudier, bl.a. McIntosh et. al. 2010 er lenket her. Her viste det seg dog at tallene ikke støttet konklusjonene. Bl.a. ble det i den lenkede studien fra McIntosh konkludert at de minste barna (under 2 år) opplevde mer stress ved omfattende botid (delt omsorg) hos begge foreldre, enn når de hovedsakelig bodde hos den ene. Det viste seg imidlertid at tabellen som viste scoren for barn med delt omsorg var basert på 55 barn, mens det kun var 11 som oppfylte kriteriene for delt omsorg (minst 35% botid). De resterende 44 barna scoren var basert på hadde foreldrene altså ikke delt omsorg for.
Noen andre usikre resultater som kom frem i en av grafene var at barna som overnattet hovedsakelig hos den ene forelderen scoret lavere på «irritability» enn de som var i delt omsorg (som altså egentlig ikke var det), men også lavere enn dem som var i intakte familier (som hadde samme score som delt omsorg), og de som overnattet utelukkende hos den ene forelderen scoret høyest. De færreste vil hevde at det å bo med begge foreldre er uheldig for barna. Delt omsorg fikk samme score som å sammen med begge foreldre, men ble likevel fremstilt som en mindre god løsning sammenlignet med å bo hovedsaklig med én forelder. Jeg vil tro at de fleste anerkjenner problemet ved en slik konklusjon.
Disse svakhetene ble påpekt av flere andre fagfolk, og mest kjent er kanskje den rapporten vi ofte kaller Warshak-rapporten (Social Science and Parenting Plans for Young Children:A Consensus Report, 2014), som ble signert av 110 forskere og fagpersoner på feltet. Likevel ble de altså brukt som grunnlag for norske anbefalinger.
Poenget mitt: Selv om det er korrelasjonsforskning som ligger til grunn, så kan man finne mønstre. At barn med delt omsorg scorer like bra eller bedre er gjennomgående i disse studiene, som nå teller over 60 publikasjoner. McIntosh-rapporten er ett av få unntak hvor barn scorer dårligere på noen av målene med delt omsorg, men man har da de problemene som jeg nevnte over, som gjør funnene lite nyttige. Likevel er det en tendens i norske fagmiljøer å komme med sterkest innvendinger til delt omsorg. Disse innvendingene er ikke mer enn spekulasjoner, selv om man skal ta høyde for dem. Samtidig har noen av de samme personene benyttet bl.a. McIntosh-rapporten som grunnlag for å fraråde omsorg. Til tross for helt konkrete svakheter som har vært godt belyst, har man ikke vist en lignende skepsis til funnene der. Dette tyder på at det er enklere å akseptere en studie som bekrefter ens egen oppfatning, enn studier som peker i en annen retning.
«Jeg har til gode å se foreldre prøve å flytte inn og ut av bolig annenhver uke, som ikke finner ut at det er en dårlig løsning etter kort tid».
Tingrettsdommer Rikke Lassen, som var kurslederen, uttalte dette på et tidspunkt. Jeg opplever at denne sammenligningen er litt søkt. Barn og foreldre har helt ulike situasjoner, og er i svært ulike faser av livet. De voksne har ansvar for husholdningen og omsorgen for barnet. At barnet bytter på å bo hos foreldrene er noe ganske annet enn at foreldrene bytter på å bo «hos barnet». Dette har med rollene deres å gjøre. Jeg har ikke hørt noen si det samme dersom botiden er fordelt etter en annen brøk., f.eks.70/30. La oss si at barnet 9 dager hos den ene og 5 dager hos den andre over en 14 dagers periode. Er det greit å gjennomføre, eller mener du at foreldrene må prøve det ut selv først? Hvis det er greit, hva ved hhv. 2 dager færre og flere hos hver forelder gjør at det endrer seg?
Mitt inntrykk er at noen av konsekvensene av samlivsbrudd som barn kan oppfatte som litt vanskelige ofte blir forsøkt knyttet til delt omsorg. I realiteten er de knyttet til bruddet.
«Det er vel slik at en del barn blir stresset av flytting annenhver uke.»
Dette kom fra en deltager i salen. Dette er noen man ofte hører, men aldri får presentert dokumentasjon på. Forskningsfunnene tyder på at det snarere er motsatt. Derimot finnes det eksempler på noen barn som sier det er stressende, men det er da vanskelig å vite hva deres sammenligningsgrunnlag er. Likevel blir slike enkelteksempler ofte benyttet av barneombudet – bl.a. har de benyttet en slik uttalelse fra en henvendelse de hadde mottatt fra en gutt på 14 år, i et høringssvar hvor de argumenterte mot delt bosted som utgangspunkt i barneloven. Det er i grunn ganske interessant, siden hovedvekten av henvendelsene de har mottatt er fra barn som bor mest hos den ene forelderen som ønsker mer kontakt med den andre.
«Jeg lurer på om vi noen ganger glemmer barna i dette.»
Også fra en deltager i salen (fra Barneombudet, tror jeg). Dette er også noe som jeg synes går litt på tvers av hva forskning indikerer. Til tross for at det er ganske klare indikasjoner på at botid hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder oftere kan forbindes med ulike helseplager, fremstilles det som at å ønske lik botid er egoistisk, og den mest sårbare løsningen for barnet. Det fremstilles som at å bo mest hos den ene forelderen, som også gir denne rett på utvidet barnetrygd, overgangstønad, høyere barnebidrag, økonomisk støtte til tilsyn, utvidet avgjørelsesmyndighet som å bestemme hvor i landet skal bo, osv. bygger på barnets interesser, selv om alle disse fordelene kommer forelderen til gode. For å sette det litt på spissen: Fedre, som oftest kan forvente seg at tiden med barnet i beste fall er opptil 50 %, fremstilles som egoister for å fremme et slikt ønske, mens mødre som kan forvente botid fra 50% og oppover, fremstilles som at de ser barnets behov ved å ønske at det bor mest hos seg. Dette til tross for at det ikke finnes funn som indikerer at den sistnevnte løsningen er en tryggere løsning eller bedre løsning for barn. Å ønske å være tilstede i barnas liv er ikke å glemme barna, slik jeg ser det.
Som dere kan se så er innvendingene mot delt bosted og delt omsorg stort sett fortsatt de samme som alltid. Det er rett og slett en del etablerte oppfatninger som henger igjen, som sannsynligvis ikke har blitt møtt med så mange nye opplysninger eller nyere kunnskap. Det er viktig at vi kan møtes i slike fora og snakke sammen, og få litt nye perspektiver.
Far, 40
Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa
Fars Kamp mot Systemet 