Et system som legger opp til forskjellsbehandling av foreldre.

Licensed from: timbrk / yayimages.com

En av årsakene til at jeg valgte det navnet jeg gjorde på min blogg, er at jeg ønsker å endre et system legger opp til at foreldre ikke skal ha delt omsorg eller likeverd etter samlivsbrudd. Jeg mener det er en rekke ting i det norske systemet som fører til forskjellsbehandling og skjevheter, og jeg har sikkert ikke kommet over alle, men jeg har i alle fall kommet over en del. Så vidt jeg vet finnes det f.eks. ingen lover i dag som setter menns rettigheter foran kvinners rettigheter. Det finnes dog tilfeller av det motsatte. Likestillings- og diskrimineringsloven er dessverre et eksempel. Til tross for at lovens formål innledes slik: «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn…,» så kommer vi ikke unna dette: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.» «Loven gjelder på alle samfunnsområder,» så det er ikke bare snakk om arbeidsplassen, skoler eller i det offentlige, men også privat, som i en sak om fast bosted for barn. I alle fall oppfatter jeg det slik.

I barneloven fortsetter det. Om erklæring om farskap: «Erklæringa gjeld berre når ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far, eller når mora skriftleg har godteke erklæringa.» Og hva med denne: «Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren…» Når barnet ikke lenger er barn har det rett til å skaffe seg kunnskap om sin biologiske far.

Videre kan vi se på §36 i barneloven. Foreldrene kan i følge denne avtale lik eller ulik avgjørelsesmyndighet. Men blir de ikke enige må retten bestemme at de skal ha ulik avgjørelsesmyndighet. Loven legger altså opp til ulikhet, selv om man tilsynelatende har et valg. Problemet er at man må være enig om lik avgjørelsesmyndighet for å får det, og mange tror dette innebærer at barnet også må bo like mye hos hver forelder, hvilket dessverre mange vegrer seg for av ulike grunner.

En grunn er helt klart NAVs regler for stønader til enslige foreldre. Dette er kopiert fra sidene deres:

Hvem kan få stønad til enslig mor/far?

Du må fylle vilkårene under for å ha rett til stønad som enslig mor eller far:

• Du og barnet må ha vært medlem av folketrygden de tre siste årene.
• Du og barnet må oppholde dere i Norge.
• Du må være ugift, skilt eller separert.
• Du må være alene om omsorgen for barnet.
• Du må ikke ha et forhold til den andre av barnets foreldre som kan bety at du ikke er enslig mor eller far.
• Du må ikke ha samboer.
• Du anses ikke som enslig mor eller far hvis du mottar, eller tidligere har mottatt stønad, til enslig mor eller far og får et nytt barn med samme partner.

Hva kan du få?

Det er flere stønader som er aktuelle for deg som er enslig mor eller far.

• Du kan få overgangsstønad dersom du ikke har mulighet til å forsørge deg selv på grunn av omsorg for barnet.
• Du kan få stønad til barnetilsyn for å dekke deler av kostnader til barnetilsyn på grunn av arbeid.
• Du kan få tilleggsstønader og eventuelt stønad til skolepenger hvis du gjennomfører nødvendig og hensiktsmessig utdanning.
• Du kan få tilleggsstønader hvis du er registrert hos NAV som reell arbeidssøker, eller hvis du må flytte for å komme i arbeid.

Du kan også ha rett til utvidet barnetrygd hvis du bor alene med barn. Utvidet barnetrygd er barnetrygd for ett barn mer enn du faktisk bor sammen med.

I tillegg til dette er det barnebidrag, som også ofte beregnes urettferdig. NAV tar f.eks. ikke hensyn til om det utøves samværssabotasje. Det finnes tilfeller hvor de faktisk krever høyere bidrag når barnet holdes borte fra samvær uten at det er grunnlag for det, og en domstol har bestemt at det skal være samvær.

NAV er altså et godt eksempel på hvordan systemet legger opp til skjevhetene mellom foreldrene. NAV tilbyr en rekke stønader om du har det vanskelig økonomisk, men da må du sørge for at barnet bor mest hos deg. Jeg vil tro at dette både kan føre til at foreldre ikke ønske delt bosted av økonimisk årsaker, at konfliktnivået øker, at flere mødre jobber mindre (se kriteriene for overgangsstønad), og at fedre for trangere økonomi pga. barnebidrag (91 % av bidragsmottakere er mødre). Til syvende og sist går det utover barna. Kvinner utgjør 95 % av de som mottar stønader i følge NAVS statistikk.

Vi har også familievernkontorene. Tall fra 2015 viser at det i Bufetat var ansatt 64 % kvinner og 36% menn. Dette kan også ha en innvirkning på skjevdelingen mellom foreldrene. I en Sintef-rapport fra 2012 skriver forskerne følgende: «Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett. Videre vil det alltid være en ubalanse mellom kjønnene da meklerens kjønn avgjør hvilket som er sterkest representert i meklingssituasjonen.»

Med andre ord bidrar meklerne til skjevhetene mellom foreldrene, og meklerens kjønn ser ut til å spille en rolle.

Fedre undervurderes og marginaliseres som omsorgspersoner i flere ledd av systemet. Mange fedre vegrer seg også for å si ifra eller snakke ut, fordi det kan få konsekvenser for dem i en evt. foreldretvist, eller fordi mor kanskje reagerer negativt på at far uttrykker seg, selv om han ikke snakker om personlige ting. Systemet jeg kjemper mot er et system som ikke lytter til fedres historier, som latterliggjør og avfeier dem, som ikke tillater kritikk og straffer dem om de tar opp kampen for å få omgås sine egne barn.

Far, 37

#FortsattPappa

Følg meg gjerne på Facebook!