Et system som legger opp til forskjellsbehandling av foreldre.

Feminism
Licensed from: timbrk / yayimages.com

En av årsakene til at jeg valgte det navnet jeg gjorde på min blogg, er at jeg ønsker å endre et system legger opp til at foreldre ikke skal ha delt omsorg eller likeverd etter samlivsbrudd. Jeg mener det er en rekke ting i det norske systemet som fører til forskjellsbehandling og skjevheter, og jeg har sikkert ikke kommet over alle, men jeg har i alle fall kommet over en del. Så vidt jeg vet finnes det f.eks. ingen lover i dag som setter menns rettigheter foran kvinners rettigheter. Det finnes dog tilfeller av det motsatte. Likestillings- og diskrimineringsloven er dessverre et eksempel. Til tross for at lovens formål innledes slik: «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn…,» så kommer vi ikke unna dette: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.» «Loven gjelder på alle samfunnsområder,» så det er ikke bare snakk om arbeidsplassen, skoler eller i det offentlige, men også privat, som i en sak om fast bosted for barn. I alle fall oppfatter jeg det slik.

I barneloven fortsetter det. Om erklæring om farskap: «Erklæringa gjeld berre når ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far, eller når mora skriftleg har godteke erklæringa.» Og hva med denne: «Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren…» Når barnet ikke lenger er barn har det rett til å skaffe seg kunnskap om sin biologiske far.

Videre kan vi se på §36 i barneloven. Foreldrene kan i følge denne avtale lik eller ulik avgjørelsesmyndighet. Men blir de ikke enige må retten bestemme at de skal ha ulik avgjørelsesmyndighet. Loven legger altså opp til ulikhet, selv om man tilsynelatende har et valg. Problemet er at man må være enig om lik avgjørelsesmyndighet for å får det, og mange tror dette innebærer at barnet også må bo like mye hos hver forelder, hvilket dessverre mange vegrer seg for av ulike grunner.

En grunn er helt klart NAVs regler for stønader til enslige foreldre. Dette er kopiert fra sidene deres:

Hvem kan få stønad til enslig mor/far?

Du må fylle vilkårene under for å ha rett til stønad som enslig mor eller far:

  • Du og barnet må ha vært medlem av folketrygden de tre siste årene.
  • Du og barnet må oppholde dere i Norge.
  • Du må være ugift, skilt eller separert.
  • Du må være alene om omsorgen for barnet.
  • Du må ikke ha et forhold til den andre av barnets foreldre som kan bety at du ikke er enslig mor eller far.
  • Du må ikke ha samboer.
  • Du anses ikke som enslig mor eller far hvis du mottar, eller tidligere har mottatt stønad, til enslig mor eller far og får et nytt barn med samme partner.

Hva kan du få?

Det er flere stønader som er aktuelle for deg som er enslig mor eller far.

  • Du kan få overgangsstønad dersom du ikke har mulighet til å forsørge deg selv på grunn av omsorg for barnet.
  • Du kan få stønad til barnetilsyn for å dekke deler av kostnader til barnetilsyn på grunn av arbeid.
  • Du kan få tilleggsstønader og eventuelt stønad til skolepenger hvis du gjennomfører nødvendig og hensiktsmessig utdanning.
  • Du kan få tilleggsstønader hvis du er registrert hos NAV som reell arbeidssøker, eller hvis du må flytte for å komme i arbeid.

Du kan også ha rett til utvidet barnetrygd hvis du bor alene med barn. Utvidet barnetrygd er barnetrygd for ett barn mer enn du faktisk bor sammen med.

I tillegg til dette er det barnebidrag, som også ofte beregnes urettferdig. NAV tar f.eks. ikke hensyn til om det utøves samværssabotasje. Det finnes tilfeller hvor de faktisk krever høyere bidrag når barnet holdes borte fra samvær uten at det er grunnlag for det, og en domstol har bestemt at det skal være samvær.

NAV er altså et godt eksempel på hvordan systemet legger opp til skjevhetene mellom foreldrene. NAV tilbyr en rekke stønader om du har det vanskelig økonomisk, men da må du sørge for at barnet bor mest hos deg. Jeg vil tro at dette både kan føre til at foreldre ikke ønske delt bosted av økonimisk årsaker, at konfliktnivået øker, at flere mødre jobber mindre (se kriteriene for overgangsstønad), og at fedre for trangere økonomi pga. barnebidrag (91 % av bidragsmottakere er mødre). Til syvende og sist går det utover barna. Kvinner utgjør 95 % av de som mottar stønader i følge NAVS statistikk.

Vi har også familievernkontorene. Tall fra 2015 viser at det i Bufetat var ansatt 64 % kvinner og 36% menn. Dette kan også ha en innvirkning på skjevdelingen mellom foreldrene. I en Sintef-rapport fra 2012 skriver forskerne følgende: «Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett. Videre vil det alltid være en ubalanse mellom kjønnene da meklerens kjønn avgjør hvilket som er sterkest representert i meklingssituasjonen.»

Med andre ord bidrar meklerne til skjevhetene mellom foreldrene, og meklerens kjønn ser ut til å spille en rolle.

Fedre undervurderes og marginaliseres som omsorgspersoner i flere ledd av systemet. Mange fedre vegrer seg også for å si ifra eller snakke ut, fordi det kan få konsekvenser for dem i en evt. foreldretvist, eller fordi mor kanskje reagerer negativt på at far uttrykker seg, selv om han ikke snakker om personlige ting. Systemet jeg kjemper mot er et system som ikke lytter til fedres historier, som latterliggjør og avfeier dem, som ikke tillater kritikk og straffer dem om de tar opp kampen for å få omgås sine egne barn.

Far, 37

#FortsattPappa

Følg meg gjerne på Facebook

#FortsattPappa

Hvordan få oppmerksomhet på hvor mange fedre som opplever å få redusert sine rettigheter etter et samlivsbrudd?

Father holding son at beach
Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

Det er ikke bare fedre som opplever urett i systemet, men tallene tyder på at de oftere opplever det. Av bostedsforeldre er det ca. 90 % som er mødre, til tross for at det allerede i 2002 var 47 % av samværsfedre som var av den oppfatning at deres barn ville hatt det best med delt bosted, og 12 % mente barnet burde ha bosted hos dem. Det betyr ikke at alle disse fedrene nødvendigvis hadde rett i det, men det viser at foreldre ikke alltid kommer til enighet, selv om de ender opp med en ordning, og at det er oftest er mødre som ender opp med bosted alene.

Lovverket legger opp til at én forelder skal ha utvidet avgjørelsesmyndighet, og NAV tilbyr økonomisk støtte under forutsetning av at én foreldre har fast bosted. Det kan gjøre det økonomisk mer gunstig å ikke dele på omsorgen, og det er svært uheldig for mange barn.

Hvordan øke oppmerksomheten rundt et stort samfunnsproblem, som kan gi politikere, medier og folket ellers et inntrykk av omfanget av fedre som ser barna lite, som opplever samværssabotasje, som opplevere at mor flytter vekk med barnet, som har tapt saken sin i retten, eller som kanskje ikke får se barnet sitt i det hele tatt, på grunn av dagens system?

Jeg foreslår #FortsattPappa.

Selv om jeg har vært gjennom samlivsbrudd, er jeg #FortsattPappa.

Selv om jeg ikke bor med mitt første barns mor, er jeg #FortsattPappa.

Selv om barnet mitt ikke ser meg hver dag, er jeg #FortsattPappa.

Selv om barnet bor langt unna, er jeg #FortsattPappa.

Far, 37

Følg meg gjerne på Facebook!

 

Vedrørende Willy-Tore Mørchs blogg om skilsmisseboliger, og litt andre ting.

Divorce

Licensed from: leaf / yayimages.com

Dere har kanskje fått med dere at flere medier i forrige uke skrev om skilsmissboliger, et konsept hvor det er tenkt at foreldre som skiller lag, skal kunne kjøpe en bolig som er delt i to, men som har barnerom i mellom de to boenhetene som er til foreldrene, slik at barnet kan gå mellom de to foreldrene uten at det noen gang trenger å «flytte mellom to hjem».

Personlig oppfatter jeg ikke det som en gunstig løsning generelt, men tenker at det kan være ok for spesielt interesserte. Jeg er dog mer opptatt av at barnet får opprettholde en tett og god kontakt med begge foreldre, og at foreldre skal ha samme juridiske utgangpunkt ved bruddet for å sikre dette.

Dr. Willy -Tore Mørch er professor emeritus ved UiT, i barn og unges psykiske helse. Han har blogget om disse boligene, men sier også litt av hvert om delt omsorg i blogginnlegget. Så jeg synes det er interessant med en gjennomgang av det han skriver. Han begynner med en beskrivelse av leilighetene som er planlagt.

Så hopper han over til «debatten som raste om delt bosted tidligere i år.» Jeg vi presisere at Mørch hele veien forstår begrepet som botid. Her dukker det opp en del ting jeg synes det kan være greit å kommentere. Han begynner med kritikk av Mannsforum, som hevdes å fremme menns rettigheter i barneomsorgen, han sier de begrunner sine påstander med «forskning viser», at de viser til Warshak-rapporten som han sier konkluderer med «at verken delt bosted eller overnatting hos samværsforelderen er skadelig for barn, heller ikke for små barn.» Han avslutter avsnittet med å si at «Debatten førte forøvrig til en endring i barneloven der delt bosted står oppført først av flere løsninger og blir tolket som at dette er den foretrukne løsningen.»

  • Å fremme barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, er ikke å fremme menns rettigheter, men å fremme likeverd mellom foreldre, og barns rettigheter.
  • «Forskning viser» kan lett misbrukes. Men som Mørch selv påpeker, er det henvist til «en serie forskningsrapporter». Så hva er feil med disse, og hvilke svakheter har de evt.? Å bare avfeie noe ved å insinuere at ingen andre enn fagpersoner kan forstå forskning, fremstår noe arrogant. Dessuten er det fagfolk som både har utført studiene og konkludert i dem.
  • Warshak-rapporten konkluderer med at det for de fleste barn og foreldre ikke finnes noe grunnlag basert på eksisterende forskning, for å fraråde overnattingssamvær eller å redusere kontakten med den ene forelderen mye mer. Men det er sju punkter i konklusjonen, og den er underskrevet av 110 andre sentrale forskere og fagpersoner på feltet. Så man kan jo spørre seg hvilke innvendinger Mørch har, og hvordan de kan begrunnes.
  • Endringen i barneloven er i beste fall symbolsk. Det står nøyaktig det samme som tidligere, bare rekkefølgen på ord er endret. Delt bosted er heller ikke en «løsning» i barneloven. Det er en juridisk posisjon. Kort fortalt kan foreldre velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet, og endringen går ut på at lik avgjørelsesmyndighet står først i teksten. Hvordan dette blir tolket, er jo helt individuelt.

Neste avsnitt tar for seg kritikerne av delt bosted, som ser ut til inkludere ham selv. De hevder «at det er slitsomt for barn å flytte fra den ene til den andre forelderen annen hver uke» og at det krever godt samarbeid. Visstnok er det også slik at «forskningen forøvrig [sic]» viser at konfliktnivået må være lavt. Det er visstnok og vanskelig å finne positive effekter av delt bosted. Mørch viser til en studie av 100 barn i California. SAnnsynligvis er det snakk om studie fra 1988 «Ongoing post-divorce conflict in families constesting custody». Han skriver  «Oppfølgingen av 100 barn i California med delt bosted der foreldrene var i konflikt med hverandre viste at barna ble nedstemte, trakk seg tilbake, hadde høyere grad av sykelighet og var mer aggressive enn andre barn.» 

  • At det er slitsomt å flytte annenhver uke, er ikke det samme som at det er verre å flytte enn å miste kontakt med en av foreldrene sine.
  • Barn med «normalt samvær» flytter oftere enn en gang annenhver uke.
  • Hvordan kan man si at å ha barnet like mye hos hver krever bedre samarbeid enn 60/40 eller 70/30? Alle ordninger hvor barnet har kontakt med begge foreldre krever samarbeid. Noen ganger lurer jeg litt på hvilken ordning Mørch og andre norske fagfolk snakker om når de insinuerer at det finnes en ordning som ikke krever samarbeid, og som også er bra for barna.
  • Hvilken forskning viser at konfliktnivået må være lavt for delt bosted (minner om at vi forholder oss til botid, siden det er det Mørch gjør), men ikke for andre ordninger? Dessuten er det en catch 22. Man kan ikke ha delt bosted grunnet konflikt. Konflikten oppstår fordi man ikke kan dele på omsorgen. Merk at Mørch aldri trekker frem noe konkret, selv om han mener at motpartens forskning ikke god nok. 
  • Studien med 100 barn i California er sannsynligvis «Ongoing postdivorce conflict: Effects on children of joint custody and frequent access». Jeg har bare skummet, men det står at ved oppfølgingen av de 100 barne etter 4,5 år var det 35 barn som hadde delt bosted. Studien er også nevnt i NOU 1998: 17 «Barnefordelingssaker? – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted». Studien tar for seg familier som tilhører ytterlighetene når det gjelder konflikt. Det er en av tingene som stadig forundrer meg. Man må jo gå utfra normale omstendigheter. Men de norske fagfolkene er mest opptatt av ytterligheten. Og hvis bostedsordningen ikke passer for ett barn som lever i en ekstrem konfliktsituasjon, så er det bedre at de hundre barna det passer for lider litt ekstra som en konsekvens, fordi ordningen frarådes. Hovedforskeren bak rapporten, Janet R. Johnston, var selv klar over feilbruken av funnene i denne. I en nyere artikkel, «RESEARCH UPDATE Children’s Adjustment in Sole Custody Compared to Joint Custody Families and Principles for Custody Decision Making», fra 1995 skrev hun: 
  • Dr. Linda Nielsen skriver også om rapporte Mørch viser til i sin artikkel fra 2016, Reexamining the Research on Parental Conflict, Coparenting, and Custody Arrangements :
  • Det siste sitatet er altså fra studien Mørch viser til, og han gjør akkurat det motsatte av å følge oppfordringen.

De siste to avsnittene hans handler altså om boligene. Vi er ikke helt uenige om at de er for spesielt interesserte. Men jeg synes det er fascinerende at nå en løsning løser flyttingen mellom hjem, som tilsynelatende Mørch mener er problematisk, så finner han istedet andre problemer med å opprettholde kontakt med barnet. Selv har jeg ikke sett indikasjoner på at flytting mellom to boliger er det største problemet barn støter på, det er så vidt jeg vet utelukkende basert på synsing. Derimot finner jeg det mer plausibelt at foreldre kan føle at det blir litt mye å bo «oppå» hverandre i to ganske små boliger. Kanskje dette kunne være løsningen for foreldre som får barn, men ikke er i et forhold med hverandre, eller som går fra hverandre innen det første året, slik at barnet kan få en tilknytning til begge?

Far, 37

Følg med gjerne på Facebook!

Høringssvarene i forbindelse med endring av barneloven.

Mallet of justice!
Licensed from: BrunoWeltmann / yayimages.com

Jeg har gått gjennom alle høringssvar som ble avgitt i forbindelse med endringer i barneloven. Hovedmålet mitt var å finne ut hva de forskjellige høringsinstansene har svart med tanke på delt bosted som utgangspunkt og det å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret, og hva de bygger det på, for å lage en enkel statistikk.

Det går ganske greit å lage en enkel oversikt over de som er for og imot delt bosted og flytteavgjørelsen. Det er var litt vanskeligere er å lage noen korte oppsummeringer for å dekke begrunnelsene som ble gitt, så jeg laget noe noe korte forklaringer. Disse kan jeg evt. utdype mer etter hvert. Noen begrunnelser ang. flytteavgjørelsen var også litt for vage for å kunne beskrives, eller rett og slett ikke gitt. Det vil si at noen instanser bare var uenige, f.eks.

Det var 72 instanser som svarte totalt, men i utgangpunktet var det 129 instanser, + departementene. 8 departementer svarte uten merknad. Det vil si at av de 129 andre instansene var det 77 som ikke svarte. Vedrørende delt bosted var det 17 som ikke ga merknad og 3 som svarte uklart. Det tilsvarer nesten 28 %. Vedrørerende flytteavgjørelsen var det 22 som ikke ga merknad og 4 som var uklare. Det er ca. 36%.

Delt bosted som utgangspunkt for loven.

  • 44 instanser svarte nei. Det er 61% totalt, men ca. 85% av de som avga svar med merknad.
  • 8 instanser svarte ja, som er ca. 11% totalt, og ca. 15% av de som avga svar med merknad.

Det som er interessant her er hvor mange av de som sa nei til delt bosted totalt, som ikke så ut til forstå hva delt bosted som utgangspunkt i loven innebærer. Når jeg sier dette, bygger det på den argumentasjonen som brukes imot, satt opp mot hva delt bosted faktisk innebærer. Jeg har gått gjennom det før i et innlegg fra ganske nylig, og baserer det på faktiske opplysninger fra myndigheter, hva som faktisk står i loven, og hva statusen faktisk innebærer i praksis. 
Argumentasjonen imot delt bosted som utgangspunkt varierer noe, noen skriver mer enn andre, og trekker frem litt forskjellige ting. Men i essensen er mye likt. De argumenterer bl.a. imot at alle barn skal bo like mye hos hver forelder. De argumenterer med at delt bosted ikke passer for mindre barn, gjerne da opp til 7 år. De argumenter med at delt bosted krever særlig godt samarbeid, at foreldrene bor nære hverandre, o.l. Standard argumenter, som er veldig like hverandre, og de fleste vet sikkert ikke hvor disse i utgangspunktet stammer fra heller. Mange gjentar bare ting de har hørt, uten å kunne vise til konkret kunnskap for å underbygge argumentasjonen. Inspirasjonen for mange er nok Barneombudet, BUFDIR og Aleneforeldreforeningen. Mange av standardfrasene deres gjentas av de andre instansene. Jeg valgte å legge inn at de ikke forsto begrepet, istedet for en oppsummering av grunnlaget de oppga, fordi det var så oppsiktsvekkende.

Departementet kan også selv ha hatt litt skyld i forvirringen, hvis man leser høringsnotatet. De nevner at en av hovedforskjellene på delt bosted og samvær er avgjørelsesmyndigheten. Men de sier også at at delt bosted betyr at barnet i praksis bor nesten like mye hos hver forelder. Problemet er at selv om det kanskje er tilfelle i praksis, så er det ikke det delt bosted som utgangspunkt betyr. Det burde de ha vært mye klarere på.

Tilbake til tallene.

  • 44 instanser blant de som sa nei, forstår (tilsynelatende) ikke hva delt bosted innebærer. Altså SAMTLIGE av de som sa nei. Dette er et ganske påfallende funn. Det betyr ikke at de ville sagt ja dersom de forsto hva det innebar. Det kan kan også hende de forstår det bedre enn de gir uttrykk for, men at det å endre betydningen av begrepet gir bredere støtte fra andre instanser og aktører.
  • 6 instanser vektla barnets behov i sitt svar, blant de som sa ja.
  • 1 som sa ja, mente det skulle være en grense på sju år for delt bosted. Man kan hevde at denne instansen heller ikke klart forsto betydningen av delt bosted i denne sammenhengen.
  • 1 som sa ja, mente at far burde få hovedomsorg for guttebarn, mens at det burde være delt omsorg for jentebarn, som utgangspunkt.

Å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret.

  • 36 instanser var imot å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret. 50 % totalt,
  • 10 instanser var for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret. 3 av dem var imot delt bosted som utgangspunkt.
  • 1 instans som var imot mener likevel at flytteavgjørelsen under foreldreansvaret kunne vært en god idé der hvor det utøves normalt eller utvidet samvær.

At noen er for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret, men imot delt bosted som utgangspunkt, er et godt eksempel på at de ikke forstår betydingen av delt bosted i juridisk sammenheng.

Det er ikke alle instansene som gir helt klare begrunnelser for motstand eller støtte for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret. Men det er interessant å se hvor mange av motstanderne som oppgir bostedsforeldrenes rettigheter og kvinners rettigheter. Med tanke på andelen bostedsforeldre som er mødre, er det også meget sannsynlig at en del instanser, til tross for nøytralt språk, vektlegger kvinners individuelle rettigheter. Det understøttes av tidligere høringssvar fra de aktuelle instansene, i 2008, fra bl.a. Norsk Kvinnesaksforening og LDO. Unio trekker også frem i sitt høringssvar at det fortsatt er slik at vi må styrke kvinners stilling. Det er ganske trist å lese med tanke på at saken handler om endringer i barneloven.

  • 22 instanser nevner bostedsforelderens rettigheter som en avgjørende grunn.
  • 6 instanser nevner kvinners rettigheter som en avgjørende grunn.
  • 8 instanser nevner barnets rettigheter som en avgjørende grunn.
  • Samtlige av de som oppgir bostedsforeldre og kvinners rettigheter som grunner, er imot å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret.
  • Samtlige av de som oppgir barnets rettigheter som en grunn, er for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret.

Andre interessante funn.

Instanser som er imot og fint kunne ha vært representert samlet, ender opp med flere representanter som sier det samme. Jeg vet ikke hvordan departementet vektlegger disse, men det er ganske uheldig om det i praksis gir enkelte instanser en dobbeltstemme.

  • Norges kvinnelobby er en samling av ti kvinneorganisasjoner. De har ti medlemsorganisasjoner. Av disse ti er det fire som er kommenterende høringsinstanser. Seks stykker er plukket ut som høringsinstanser totalt.
  • Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – RVTS,  er med to ganger, med samme tekst. Men det ene svaret ser ut til å gjelde kun RVTS Nord, mens det andre ser ut til å gjelde hele RVTS, og jeg er derfor usikker på om det bør regnes to ganger.
  • Politiet er også med to ganger, representert av Kripos og politidirektoratet, som bare tiltrer Kripos. Jeg tenker at det kan være problematisk med de to sistnevnte høringsinstansene, også fordi fokuset på ytterligheter står fremst.
  • Fellesorganisasjonen og Fagforbundet er en medlemsorganisasjoner i LO, og begge er høringsinstanser, i tillegg til LO selv. Kun LO og FO har svart. LO vektlegger kvinners rettigheter i forbindelse med flytteavgjørelsen.

Slik jeg ser det er det for lite fokus på barna fra de som er imot endringer i barneloven, i tillegg til at kunnskapen om både fordelene av kontakt med begge foreldre, og kunskapen om hva delt bosted innebærer juridisk er fraværende hos de fleste av dem.

Jeg håper dere som leser kan hjelpe meg med å spre denne informasjonen til så mange som mulig, slik at folk blir mer bevisste på nettopp dette.

Far, 37

Følg meg på Facebook!

 

Endring av barneloven: Når høringsinstansene ikke forstår hva de skal uttale seg om.

father with sons silhouette at sunset
Licensed from: adrenalina / yayimages.com
Da jeg leste svarene til høringsnotatet i forbindelse med endringer i barneloven i 2015, ble jeg oppmerksom på noe ganske vesentlig. De fleste høringsinstansene vet tilsynelatende ikke hva delt bosted som utgangspunkt innebærer. Først og fremst de som var negative til endringer. Når det er tilfelle, blir mye av poenget med høringsinstansene borte. T.o.m domstolene og advokatene så ut til å ikke vite hva det innebar. Litt av poenget med høringsinstansene er å ta stilling til hva evt. endringer vil føre til. Men når de fleste tror at endringene innebærer noe annet enn det de faktisk gjør, risikerer man at motstanden mot endringene bygger på feil premisser.

Jeg skal forsøke å gi en analytisk gjennomgang av hva delt bosted og delt omsorg nødvendigvis må innebære.

Dette er en av hoveddelene av barneloven som det var snakk om å endre, slik den er i dag:

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Les gjennom og merk deg det jeg har markert. Ser du noe om botid? Nei. Det står noe om å «bu fast hos», og det er dét loven sier foreldrene kan avtale. Dersom foreldrene ikke blir enige må retten avgjøre at barnet skal bo hos én forelder. Loven trekker frem det å bo fast hos én forelder. Dette endres fra 2018, hvor å bo hos begge vil stå først. Men det vil fortsatt være slik at retten må velge én av foreldrene dersom de er uenige. Altså ingen endring av betydning i praksis.
Å «Bu fast hos» handler ikke om botid, det handler om avgjørelsesmyndighet. Det er altså en juridisk posisjon. Dette kommer veldig klart frem i § 37. Den barnet bor fast hos kan ta store avgjørelser alene. Når barnet har delt bosted juridisk, så betyr det at barnet har fast bosted hos begge foreldre. Det betyr at foreldrene tar avgjørelser sammen. Det betyr ikke 50/50 botid, selv om en del foreldre velger en tilnærmet 50/50 løsning.

Når barnet har bosted hos én forelder, har foreldrene ulik status juridisk. Den forelderen barnet har bosted hos kan bestemme seg for å flytte med barnet, uten at den andre forelderen kan motsette seg det. Bostedsforelderen kan flytte, selv om det fører til at samværet reduseres kraftig, selv om barnet flyttes fra sitt vante nærmiljø, selv om barnet ikke vil, selv om det vanskeliggjør samvær, selv om det bryter med evt. samværsavtaler, osv.

Foreldrene kan altså avtale hvorvidt de skal ha lik avgjørelsesmyndighet eller ikke. Men lik avgjørelsesmyndighet avhenger av at begge vil ha det. Domstolen må bestemme at én forelder skal ha det.

Bare for å klargjøre dette med botid. Delt bosted brukes av enkelte for å omtale botiden barnet har hos hver av foreldrene. Det bidrar dog mest til forvirring, fordi de da ofte snakker om 50/50 botid, som ikke er et kriterium for juridisk delt bosted. Forskning på bostedsordninger omfatter vanligvis botider på 35-65% hos hver forelder, når det snakkes om delt omsorg (f.eks Shared parenting). Det betyr at barnet har mye kontakt med begge foreldre, og begge foreldrene deler på det det faktiske omsorgsansvaret, men at det er rom for å ulike fordelinger av botiden. Det gir altså ikke mening at «bu fast hos» i barneloven skulle handle om botid. For å demonstrere dette kan vi se på hva å ha fast bosted innebærer dersom det skulle omhandle botid. Det er to muligheter dersom botid er sentralt for delt bosted juridisk.

  1. Foreldrene kan velge 50/50 botid, og de vil få lik avgjørelsesmyndighet. Dersom de velger en hvilken som helst annen fordeling, vil den som har mest botid har utvidet avgjørelsesmyndighet.
  2. Foreldrene kan avtale at barnet bor hos hver av dem fra 35-65 % (evt. 30-70%). Innen for en viss ramme, som ikke er definert i loven, men som nødvendigvis finnes, har foreldrene lik avgjørelsesmyndighet. Utenfor denne rammen har foreldrene ulik avgjørelsesmyndighet.

Begge disse kan vi finne bekreftelser på at ikke er tilfelle. Både i en brosjyre fra Bufdir og i et dokument som ligger på regjeringens sider opplyses det om at man kan ha delt bosted, men fortsatt ulik botid, og også fast bosted hos en med lik botid. Se videoer under.

video:Bufdir delt bosted

video:Regjering Delt bosted

Delt fast bosted som utgangspunkt i loven, handler om å gi foreldrene lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dersom de ikke er enige, vil ikke den ene bare kunne ta seg til rette. Det sikrer at foreldrene stiller likt frem til noe annet er avtalt. Det betyr også at de kan avtale botid uten at det reduserer noens avgjørelsesmyndighet. Likevel handler nesten alle argumenter imot delt bosted om 50/50 botid som utgangspunkt, eller det hevdes at visse forutsetninger må være til stede, som egentlig er forutsetninger for alle løsninger med to hjem.

Det er ganske interessant at regjeringen i tillegg tok opp spørsmålet flytting med barnet innenlands. Her hadde de to alternativer. Kort fortalt: Enten en utvidet varslingsfrist og obligatorisk mekling ved uenighet, eller at avgjørelser om flytting innelands skulle legges under foreldreansvaret. Dette er i grunnen ganske fascinerende. Dersom delt bosted hadde blitt utgangspunkt, hadde foreldrene hadde lik avgjørelsesmyndighet. Altså måtte de bli enige om flytting. Legger man flyttespørmål under foreldreansvaret, oppnår man så og si det samme. Det som evt. ville gjenstå for bostedsforelderen å avgjøre alene, er muligheten til å velge om barnet skal gå i barnehage, på SFO, og hvilke fritidssysler det kan delta på.

Likevel ser vi tilfeller hvor høringsinstanser sier ja til å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret, samtidig som de er imot delt bosted som utgangspunkt. En annen sak, er at mange er imot å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret fordi dette ville ramme mødre, siden de oftest er bostedsforelder. Det finnes en eldre undersøkelse om samværsfedre fra 2002, da hadde ca 8 % delt bosted (juridisk sett, etter hva jeg forstår). I dag er det anslått at ca. 25% har delt bosted, som er 17 prosentpoeng mer, men likevel er de følgende tallene interessante. I undersøkelsen kommer det frem at 47 % av samværsfedre mener delt bosted hadde vært best for deres barn. 12 % mener at de burde hatt hovedomsorgen for sitt barn. Dette tyder på at foreldre ikke kommer til enighet, selv om de kommer frem til en avtale, eller praktiserer en bestemt ordning. Det er her mye av problemet ligger. Fedrene velger nødvendigvis ikke mindre avgjørelsesmyndighet. De må bare frasi seg den. Resultatet blir noe sånn som dette:

  • Mange samværsfedre ønsker i utgangspunktet delt bosted eller fast bosted.
  • Når foreldrene ikke blir enige, ender én av dem opp med fast bosted.
  • Som oftest er dette mor (ca. 90 % av bostedsforeldre).
  • Dermed får vi en stor andel fedre som noe ufrivillig for redusert sin avgjørelsesmyndighet, også blant de som ikke havner i retten.

Det som da er veldig uheldig tankegang er denne:

  • En stor andel av høringsinstansene er imot at foreldrene skal ha et likeverdig utgangspunkt, og fremmer dermed et system som presser en rekke fedre inn i samværsrollen.
  • De bruker resultatet av dette som argument for å forhindre samværsforeldre i å få innflytelse over barnets bosted, som om det skulle være en konsekvens av at vedkommende ikke tar like mye ansvar.

Jeg ønsket delt bosted, men måtte godta å være samværsforelder. Jeg ønsket mer tid med min sønn, men måtte godta den samværstiden jeg fikk. Jeg ønsket ikke at han skulle flytte eller bytte barnehager, men hadde ingen rett til å uttale meg.

Det er ikke fordi jeg ikke deltok i omsorgen før samlivsbruddet, eller fordi jeg ikke øsnker å ta ansvar. Det er fordi dagens system ikke er likeverdig. Det har jeg tenkt å endre på.

Far, 37

Hjelp meg gjerne med å dele innlegget!

Lik siden min på Facebook!

Kristelig folkeparti er ikke alene om å være motstandere av likestilt foreldreskap.

Det er snart valg, og politikerne har lært seg å bruke Facebook til valgkamp. Fordelen med dette er at man kan utfordre dem på deres politikk direkte. Forleden kom jeg over en sak hvor Kristelig folkepartis Geir Jørgen Bekkevold hadde lagt ut en video, se nederst i innlegget. Beskrivelsen under videoen låt slik: «KrF ønsker å fremme en familiepolitikk som setter barnas og familienes behov først, og ikke en familiepolitikk som først og fremst sikrer deltakelse i arbeidslivet.» Barn og familiers behov er faktisk viktige saker. Det er noen ganger lurt og tenke over at samfunnet vårt utvikler seg raskt, og det er ikke nødvendigvis slik at det som er moderne er bedre eller mer riktig. De fleste mennesker vokser opp og får egne barn, derfor er mange av vår egenskaper et resultat av utvikling i et annet miljø enn hva vi lever i i dag. Likevel er det noen realiteter vi må forholde oss til.

KrF henger ikke med når det gjelder samlivsbrudd. De er ett av partiene, ved siden av Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som er så sterkt imot likeverdig foreldreskap etter samlivsbrudd, at de til og med stemte imot å sette «fast bosted hos begge» foreldre forrest i lovteksten.

Så jeg skrev dette: «Krf er imot likestilt foreldreskap som utgangspunkt etter samlivsbrudd. De er imot å sikre barnas rett til begge foreldrene sine. Det er ikke å sette familie først.» 

Da svarte Bekkevold: «Og det er vi ikke alene om å mene! Sjekk BufDir, Barneombud osv. Vi er for likestilt foreldreskap – men så er det ikke alltid det er mulig pga høyt konfliktnivå. Da mener vi barns beste må veie tyngst!»

Dette bekrefter det jeg skrev i mitt forrige innlegg. Politikere lytter til BUFDIR og Barneombudet, selv om BUFDIR sier de ikke vet, og barneombudet sier de forholder seg til BUFDIR. Men noe annet jeg syntes var veldig interessant var kommentaren om at Krf ikke var alene om å mene det jeg hevdet de mente. Er det en erkjennelse av at de mener det jeg hevdet? Altså at de er imot likestilt foreldreskap som utgangspunkt etter samlivsbrudd? At der er imot å sikre barns rett til begge foreldre? Ikke nok med det, men at de mener BUFDIR og Barneombudet mener det samme? Det er jo veldig interessant i så fall.https://www.facebook.com/plugins/post.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Ffarskamp%2Fposts%2F1852260105089788&width=500

Jeg ser selvsagt, som sikkert mange andre også ser, at han fortsetter med at de faktisk er for likestilt foreldreskap. Så man kan jo tenke at formuleringen kom litt uheldig ut. Men husk dette: likestilt foreldreskap betyr at begge foreldre stiller likt hva gjelder rettigheter, plikter og muligheter. Det gjør de ikke i dag. Krf er imot å endre dette, og det stemmer at BUFDIR og Barneombudet også er imot. Alle støtter også bostedsforelderens rett til å flytte med barnet uten samtykke. De er imot å legge myndigheten for å avgjøre dette under foreldreansvaret. Så da er de ikke for likestilt foreldreskap. At det ikke alltid er mulig pga. konfliktnivået er et dårlig argument, siden ingen på forhånd kan vite hva konflikten skyldes, hvem som driver konflikten, om den best egnede forelderen i så fall ender opp med bosted, osv. Slike saker er ytterligheter, og de må løses uansett. Om likeverdige foreldre ikke gir lavere konflikt, så er ikke det noe poeng så lenge dagens ordning heller ikke gjør det. I mange tilfeller ser det ut til at dagens ordning er det som fører til mange konflikter. Saker for retten handler ofte om at den ene planlegger å flytte vekk med barnet, barnets bosted eller at den ene holder tilbake samvær. Dette er saker som er relaterte til manglende likeverd mellom foreldrene.

Bekkevold skrive også at barnas beste må veie tyngst. Barnas beste er ofte bare en floskel. Det er ikke barnets beste å ikke se den ene forelderen fordi den andre ikke vil.

Far, 37

Følg meg på Facebook!

 

Tunge aktører på barns beste ved samlivsbrudd, som ikke vet.

Happy children at home
Licensed from: Anna Om / yayimages.com

I 2014 ble det utgitt anbefalinger fra både Bufdir og fra Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP), som handlet om hvilke løsninger som de mente var best for barn etter samlivsbrudd. FOSAP tok for seg de minste barna 0-3 år. BUFDIR tok også for seg disse, i tillegg til større barn. Begge aktørene frarådet delt omsorg for de minste barna, og i tillegg rådet de til minimalt med overnattinger hos samværsforelderen. Frem til tre år er det meste anbefalte samværet to overnattinger annenhver helg og noe midtukesamvær. Et problem med begge brosjyrene er at anbefalingene ikke gjør forskjell på barn som har bodd med begge foreldre og barn som ikke har gjort det. Når man leser anbefalingene fremstår det som at man hele tiden går utfra at foreldrene ikke har bodd sammen, eller at foreldrene gikk fra hverandre tidlig i barnets første leveår. Et annet problem er at anbefalingene ikke bygger på ordentlig forskning. Dvs. studiene som vektlegges for å underbygge anbefalingene er i beste fall irrelevante. Men etter noen år med å bli konfrontert med annen dokumentasjon og motargumenter, har noen av aktørene begynt å erkjenne at deres anbefalinger ikke er så godt fundert, og at delt omsorg tross alt er en bra løsning med støtte i forskning. Jeg skal ta det for meg kronologisk her.

FOSAPs brosjyre er utarbeidet av bl.a. Katrin Koch, mens BUFDIRs brosjyre er utarbeidet av Espen Walstad og Ida Brandtzæg. Noen interessante fakta, er at Katrin Koch har vært sentral i utformingen av utdanningsprogrammet som kreves for å opptre som barnefaglig sakkyndig i retten. Hun har også gitt ut en bok sammen med Walstad som handler om samvær med barn. Altså er det en ganske nær forbindelse mellom forfatterne av begge brosjyrene.

FOSAP intervjues i Dagens medisin.

Katrin Koch, daværende styreleder i FOSAP, ble intervjuet i Dagens Medisin i oktober 2014, i en artikkel med tittelen «Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år»,i forbindelse med utgivelsen av FOSAPs brosjyre.  «Jeg har møtt mødre som er rystet over at familiekontoret har anbefalt delt omsorg så snart ammingen er avsluttet, sier psykologspesialist Katrin Koch.» At noen er rystet, betyr ikke at de har grunn til det. Det er viktig å huske på. Det kan også være at de rett og slett ikke vet som er greit eller hva som fungerer.

På spørsmål om årsaken til hvorfor de fraråder delt omsorg de første årene svarer Koch: «- Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Jeg vil komme tilbake til det nevnte prosjektet.

Det forklares videre: «Målet med brosjyren er å nå andre fagpersoner, foreldre og dommere, som ifølge Koch ofte har en misforstått rettferdighetstankegang i slike saker.» Altså er det en hensikt bak anbefalingene, og det er å videreformidle disse idéene til fagpersoner, som kan være sakkyndige psykologer, familievernkontorer, advokater, og til domstoler.

Jeg synes også dette sitatet er greit å ha med: «- Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.» Koch gir et inntrykk av at mor er en mer sentral tilknytningsperson, og fremstiller til og med far som en barnet blir skeptisk til rundt ett års alder, på lik linje med en fremmed person.

BUFDIR uttaler seg i Aftenposten.

Saken kom også i Aftenposten, ti dager senere under samme overskrift. I tillegg til Katrin Koch, uttaler BUFDIRs Mari Trommald seg her. «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste. Vi vet også at foreldrekonflikter kan være skadelig for barnet. Barnets beste er familievernkontorenes utgangspunkt, sier direktør Mari Trommald.» Trommald sier at de vet, og det er utgangspunktet familievernkontorene jobber utfra.

Men det er ikke alt. «- Bufdir har laget en brosjyre med råd til foreldre om samværsordninger og bostedsløsninger som sier nettopp dette. Brosjyren er delt ut på alle familievernkontorene og er tilgjengelig på nettet. Brosjyren skal også oversettes til flere språk. Familievernkontorene treffer ikke avgjørelser, men gir råd til foreldre i slike situasjoner, legger hun til.» BUFDIR har altså laget sin brosjyre med anbefalinger med tanke på familievernkontorenes ansatte. Det er greit å være bevisst på at det er formålet deres.

Barneombudet intervjues ang. delt bosted for de minste.

Barneombudet er en aktør som tillegges mye vekt og ofte uttaler seg i forhold til omsorgsløsninger. Hun er konsekvent imot delt bosted som utgangspunkt. Men hvor mye har hun egentlig satt seg inn i kunnskapen på dette feltet? I 2014 uttalte hun seg i Psykologtidskriftet. Barneombudet har lenet seg til BUFDIRs anbefalinger i forhold til omsorgsløsninger, men har tilsynelatende ingen fagkunnskap utover det. «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet.»

Det som er verdt å ta med seg her, er at barneombudet ser ut til å vektlegge at BUFDIRs anbefalinger er forskningsbaserte. Hun bruker også floskelen «barnets perspektiv». Den siste setningen gir i tillegg et inntrykk av mangelfull forståelse av hva delt bosted som ordning innebærer. Det er ikke å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner. Det er å ha omfattende kontakt med og omsorg fra begge foreldre, akkurat som i en intakt familie. Delt bosted innebærer ikke mer flytting enn normalt samvær, det kan derimot redusere antall flyttinger.

 «Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser.»

Siden delt bosted ikke er utelukkende 50-50 løsning, kan man se at barneombudet ikke har tilstrekkelig kunnskap om ordningen. Hun viser til forskning, men har allerede forklart at hun forholder seg til BUFDIR. Men å referere til forskning hjelper kanskje med å fremstå som en som snakker med litt mer tyngde?

Det stilles spørsmål ved anbefalingene.

Anbefalingene førte til reaksjoner. Atle Fretheim stilte spørsmål ved FOSAPs anbefalinger i Psykologtidskriftet 2014. Fretheim skriver blant annet: «Men er det til barnets beste å lytte til Psykologforeningen i dette tilfellet? Det er ikke godt å si, for gruppen som utformet anbefalingene viser verken til referanser eller noe annet som likner på vitenskapelig dokumentasjon. De skriver ganske enkelt at «anbefalingene er basert på erfaringer fra arbeid med barn, familier og aktuell utviklingspsykologisk kunnskap». Det er ikke godt nok. Hvilke «erfaringer» er det snakk om? Hva slags kriterier er brukt for å definere aktuell utviklingspsykologisk kunnskap? Og har man sett bort fra alle oppfølgingsstudier av barn med forskjellige samværsordninger?»

FOSAP forsvarer anbefalingene.

Likevel forsvarer FOSAP anbefalingene i Psykologtidsskriftet i 2015. Innlegget er skrevet at Katrin Koch og Thomas Nordhagen, sammen med Lars Smith, som er professor emeritus ved UiO. Interessant nok skriver de «Han kan ha rett i at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner,» og «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert.» De erkjenner altså at de ikke har bygget anbefalingene sine på forskning på feltet. Med bruk av ord og utrykk som «sannsynligvis» og «Vi går ut fra…», er det mye som fremstår som synsing, etter å ha lest gjennom debattinnlegget.

De har også noen referanser til studier og forskning. Blant annet det australske forskningsprosjektet som de viste til i Dagens medisin. Det er snakk om J. McIntosh, B. Smyth, M. Kelaher, Y. Wells & C. Long (2010). De viser konkret til ett funn fra denne studien: «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner.»

 

Siden de trekker frem McIntosh-rapporten, kan vi jo se på funnene det vises til. Her er alle tre tabellene fra McIntosh-rapporten om barn under to år. Det første vi kan se på er omfanget av overnattinger for disse barna. For barna under to år betyr «intact» at foreldrene er gifte eller samboere, altså intakte familier; «rare contact» betyr at foreldrene ikke bor sammen og barnet ikke har overnattingssamvær, men noe dagsamvær; primary betyr at barnet har minst én overnatting i måneden, men mindre enn én overnatting i uken (jeg forstår det som at barnet kan har 1 overnatting i uken 3 av 4 uker, f.eks.), la oss her kalle det normalt samvær; og «shared» betyr en eller flere netter i uken, for enkelthets skyld kaller vi det delt bosted. I følge FOSAP viste altså sistnevnte ordning betydelige stressreaksjoner hos barna.

Se på disse figurene. Figur fire, den til venstre, viser at barn med delt bosted scoret høyere på «Irritability», en de med normalt samvær. Men de scoret likt med barna i intakte familier. Den løsningen som kom dårligst ut var den uten samværsovernattinger. Selv om man kunne tolket at delt bosted ikke var bra for barna, kunne man også ut fra denne tabellen tolke at det ikke ville være bra for barn å bo i intakte familier. I den neste ser vi noe av det samme. Normalt samvær scorer lavere (bedre) enn delt bosted. Men se på hva scoren er. 2,3 for normalt samvær, 2,4 for intakt familie, 2,5 for delt bosted. Kvalifiserer det for betydelig stressreaksjon? Og hvorfor er fortsatt normalt samvær bedre enn intakt familie? Dette tolkes for øvrig som innenfor normalvariasjonen. Den tredje tabellen, figur 3, viser dog større forskjeller.

Her ser det ut som at barn under to år kommer dårligere ut ved delt bosted. Men hvorfor kommer barna uten overnattinger også dårligere ut? For det er merkelig utfall. Altså intakt er bra, ingen samværsovernattinger scorer dårlig, 1-3 overnattinger i måneden scorer bra, mens 4+ overnattinger scorer dårligst.  Særlig når tilsvarende måling for barn 2-3 år viser noe helt annet, som i figur 6. Legg merker til at delt bosted plutselig kommer best ut blant de barna som ikke bor i intakte hjem. Merk også at andelen «wheezing reporting none» er like lav som for delt bosted hos de minste barna. Så hvorfor er det bekymringsverdig når andelen som sier «no» på wheezing ved delt omsorg kun er 60% for barn under 2 år, men ikke når andelen «no» er nøyaktig den sammen på barna med normalt samvær eller begrenset samvær for barn 2-3 år? Legg også merke til inndelingen i figur 3 og figur 6. I figur 3 ser vi at y-aksen begynner på 55 % og havner på 90 %. Mens i figur 6 viser den 0 % til 80 %. Det gir et veldig ulikt inntrykk av forskjellene.

En viktig faktor for funnene er antall barn. Målingene på barn under 2 år kan dere se på tabell 5a. Det er snakk om en måling som tar for seg totalt nesten 5000 barn, men bare 17 av dem har normalt samvær, og 55 har delt bosted, i den grad man kan kalle ett til flere ukentlig samvær for delt bosted. På side 112 i rapporten finnes også en mer detaljert inndeling som viser at kun 11 av barna har 5 eller flere overnattinger i løpet av en 14-dagers periode, dvs. fra 35 %. De har valgt å ta med barna som har 1-2 overnattinger i uken for de minste barna, selv om disse havner i kategorien «primary care» for de større barna.  

For barna som var 2-3 år er det heller ikke snakk om høye tall for disse barna, men der har de som nevnt i alle fall sett på barn som bor minst 35% hos samværsforelderen. De barna som faktisk hadde delt bostedsløsning gjorde det altså bedre på «wheezing», men det ser ikke ut til å påvirke anbefalingene til FOSAP, eller BUFDIR. Jeg vil anbefaler å titte på tabellene for de av dere som er interesserte. Der står det flere faktorer som er interessante, slik som konfliktnivå mellom foreldrene.

Dr. Richard Warshaks konsensusrapport.

Bakgrunnen for Warshaks konsensusrapport var at blant annet McIntosh-rapporten ble brukt som grunnlag for tilsvarende retningslinjer som det BUFDIR og FOSAP har prøvd å legge opptil, i andre land. For å understreke hvor forskningsmiljøet faktisk sto i dette spørsmålet brukte han to år på gå gjennom relevant forskning på feltet. Han fikk inspill fra andre anerkjente fagpersoner og forskere, og 110 av dem stilte seg bak konklusjonene i rapporten. De pekte på at det ikke var grunnlag for å fraråde overnattinger eller delt bosted for mindre barn. De viste også til at det var annen relevant forskning som tvertimot støttet tanken om fortsatt omfattende kontakt med begge foreldre. Noe som var interessant å oppdage var at Dr. Richard Warshaks konsensusrapport kom ut allerede i 2014, før anbefalingene. Særlig det at FOSAP har den med i sin litteraturliste overrasket meg. Rapporten tar for seg et eksempelet, for å vise at tallene i McIntosh-rapporten ikke nødvendigvis stemte med konklusjonene.

An example of contradicting the actual data is seen in the following quote, into which we have inserted the actual statistical means from McIntosh et al. (2010, p. 133, Figures 4-5) to show how the description contradicts the findings. «Babies under two years who lived one or more overnights a week with both parents [Mean = 2.5] were … more irritable … than babies who had less [Mean = 2.2] or no [Mean = 2.6] overnight time away from their primary caregiver» (p. 2).

Målet med Warshak-rapporten var altså ikke å påstå at forskningen peker på at det beste utvilsomt er at alle små barn har delt bosted som ordning. Det rapporten forteller er at forskningen ikke gir grunnlag for å fraråde overnattinger og holde fedre på sidelinjen i barnas første leveår. De påpeker at det itillegg finnes en rekke gode grunner for å inkludere fedre i større grad i de første årene da det er viktig for bade tilknytning og barnas utvikling på sikt. Dessuten er det en ting politikere og andre aktører burde være mer bevisste på. Selv om barn kan klare seg fint ved å vokse opp med en forelder, betyr ikke det at det dermed ikke er så viktig med den andre forelderen. Så lenge ingenting tyder på at det er verre å ha kontakt med begge foreldre, så bør man gå utfra at det vil være det mest gunstige utgangspunktet.

De norske aktørene erkjenner motvillig manglende kunnskapsgrunnlag.

Etter å ha utfordret ekspertene på sine standpunkter over en periode på et par år, har det dukket opp en del interessante erkjennelser. De er ikke alltid like klare, men de er der. Katrin Koch skrev i Aftensposten 20. mars 2016. «Noen, for eksempel kollega Frode Thuen, ser ut til å mene at så lenge det ikke finnes god nok forskning som viser at delt omsorg er skadelig, bør hensynet til barns kontakt med far gå foran de fleste andre hensyn.»

Koch kommer ingen steder med innvendinger til at det ikke finnes forskningsbelegg. Det hun i stedet gjør er å stille spørsmål rundt faktorer som i stor grad er irrelevante, og som ikke ivaretas bedre av å velge andre løsninger, eller dagens juridiske utgangspunkt. Hun fremstiller det som at Frode Thuen mener kontakten med far er viktigere enn de fleste andre hensyn, som om det er en ubegrunnet motivasjon. Men det er jo det forskningen faktisk viser oss. Kontakt med begge foreldre ser ut til å føre til like bra eller bedre utfall for barn, selv når andre hensyn er tatt. Selvsagt er det unntak, men retningslinjer skal ikke bygges på unntak.

En av de to forfatterne bak BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg skrev i «Nye Meninger» sammen med sin mann og kollega Stig Torsteinson, og professor emiritus Lars Smith, to innlegg med titlene «Uetterrettelig om de minste barna etter samlivsbrudd» og «Uetterrettelighet når nye høyder». Her siktet de til Frode Thuen og Dag Furuholmen som har vært i mediene å påpekt manglende grunnlag for BUFDIR og FOSAPs anbefalinger. I det første innlegget kommer erkjennelsen om mangel på kunnskapsgrunnlag. De skriver «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet.» De forsøker selvsagt gjennom hele innlegget å forsvare sitt standpunkt, men kommer ikke bort fra erkjennelsen av at de ikke vet. Det at de ikke vet underbygger at de baserer sine egne anbefalinger på synsing. I det andre innlegget kommer de med nok en erkjennelse. Nemlig denne: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Det er altså solid forskningsmessig støtte for barn over 2-3 år. Dette er verdt å merke seg, da retningslinjer for ordninger etter samlivsbrudd fortsatt bygger på sterk skepsis og motstand mot delt bosted, også for større barn.

Så sent som i 2017 kom BUFDIR med den de viktigste erkjennelsene av alle. Interessant nok kom de med disse to steder, både i Psykologtidsskriftet og i «Nye Meninger».
Wenche Mobråten, avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, skrev i Psykologtidsskriftet i januar 2017, at «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» En erkjennelse som ikke samsvarer med deres høringssvar i forbindelse med endring av barneloven, og heller ikke anbefalingene deres som egentlig fremstiller delt bosted som en mer krevende ordning, enn et fast bosted, selv om forskningen viser det motsatte. 

En vel så viktig erkjennelse Mobråten skriver er denne:  «Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» BUFDIR erkjenner veldig klart at de ikke vet. Likevel har de en brosjyre liggende ute med tittelen «BARNETS BESTE VED SAMLIVSBRUDD», som inneholder klare anbefalinger for hvordan samvær og overnattinger bør utøves. Det står i heftet at «Særlige hensyn som gjelder de minste barna er spesielt omtalt.» Hensyn de sier de altså ikke vet nok om. Det står også «Heftet omfatter ikke familier med volds- og overgrepsproblematikk eller familier der det er mistanke om svekket omsorg.» Det er altså anbefalinger rettet mot foreldre med normale omsorgsevner. Vi kan også lese følgende om brosjyren på hjemmesiden til Ida Brandtzæg: «Den er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister og har vært på høring hos Norsk Psykologforening, Den Norske Advokatforening, Dommerforeningen og hos Barneombudet.» Barneombudet forholder seg altså til en brosjyre som har vært på høring hos dem selv. Brosjyren er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister, likevel sier Mobråten og Trommald at de ikke vet, for de har ikke nok kunnskap. Hva sier det om kvalitetssikringen? Hva sier det om høringsinstansene?

Erkjennelsene fra Mobråten ble gjentatt i det andre nevnte innlegget publisert i Nye Meninger, hvor Mari Trommald klipte og limte inn tekst fra Mobråtens innlegg. Trommald går fra å si «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste,» i Aftenposten 2014 til å si «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet,» i 2017.

 

At BUFDIR ikke vet, betyr at barneombudet ikke vet. Det betyr at barneombudets utsagn fra 2014 «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning,» er irrelevante. Anbefalingene er ikke underbygget av forskning.

Mobråten skrev i sitt innlegg at BUFDIR la vekt på kunnskapsoppsummeringer. Det gjorde de ikke da de skrev anbefalingene. Jeg mottok litteraturliste for brosjyren 11.08.2017.

  • ·         Solomon & George (1999): -The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.- I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.
  •         Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.
  •         McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department.
  •         Altenhofen, S., Sutherland, K., & Biringen, Z. (2010). Families experiencing divorce: Age at onset of overnight stays, conflict, and emotional availability as predictors of child attachment. Journal of Divorce and Remarriage, 51(3), 141-156.
  •         Mcintosh J.E. Smyth B.M. & Kelaher M. (2013) Overnight care patterns following parental separation: Associations with emotion regulation in infants and young children. Journal of Family Studies /abstract content, Vol. 19, (3).
  •         Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

Ingen av disse studiene er kunnskapsoppsummeringer. Det er studier som hevder å vise, eller hevdes å vise det BUFDIR anbefaler. Men det også sterkt kritiserte og tilbakeviste studier. Det finnes kunnskapsoppsummeringer fra samme periode som viser delt bosted som den mest fordelaktige, selv om det var begrensede studier på små barn. Det er helt legitimt å bruke det som finnes av studier, også de svake, da disse også kan bidra med relevante tall og funn. Men å kun plukke ut studiene som kan brukes for å støtte ett syn virker litt vel spesielt, når det finnes flere studier som gir et annet bilde. Hvorfor har BUFDIR kun vektlagt de studiene? Hvorfor har de kun sett på studier som handler om de minste barna når anbefalingene gjelder helt opp til 12 + år? For husk dette sitatet fra Ida Brandtzæg, en av de som utarbeidet brosjyren: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Glem heller ikke denne fra BUFDIR selv: «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» Likevel har de skrevet anbefalinger som sier det motsatte, og delt disse ut på familievernkontorene som retningslinjer.

Problemet er til sist politikerne.

Politikere lener seg på aktører de anser som eksperter på feltet omsorgsløsninger. Se bare på disse politikernes begrunnelser for å ikke gå inn for delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd.

Geir Jørgen Bekkevold. KrF, 22.02.2017, ang. endring av barneloven, om at delt bosted ikke foreslås som utgangspunkt: «Dette er vi glade for, fordi det overveldende flertallet av instanser verdt å lytte til, inkludert Barneombudet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, er entydige på at en slik lovendring ikke ville tatt tilstrekkelig høyde for at barnas beste må vurderes i hvert enkelt tilfelle.»

Kjersti Toppe, SP, 27.09.2016, om samme lovendring: «- Jeg har stor sympati for Barneombudets innvendinger, og når hun er så klar som hun er, lytter vi.»

Abid Q. Raja. 03.04.2016: «- Det er et stykke arbeid som vil måtte gjøres overfor andre partier, men fordi Sakkyndige Psykologers Forening og barnets beste er på min side, og jeg tror at også Barneombudet også vil ha sans for det, tror jeg det skal gå an å få det til, sier Raja.» Raja sikter til  FOSAP her, og at de og Barneombudet støtter hans forslag om forbud mot delt bosted for barn under 3 år.

Politikere forholder seg til Barneombudet, BUFDIR og FOSAP som tunge aktører i forhold til delt bosted som utgangspunkt i loven. Dermed vektlegges disse mer enn andre aktører som har mer relevant kunnskap. Så la oss til slutt ramse opp de «tunge aktørenes» egne uttalelser.

BUFDIR 2017, ved Wenche Mobråten, om grunnlaget for å komme sine anbefalinger rundt bostedsordning for de minste barna: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet

BUFDIR 2017, ved Mari Trommald, samme tema: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet

En av personene bak utarbeidelsen av BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg m.fl. 2016: «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet

Barneombudet 2014, ved Anne Lindboe: «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning.»

FOSAP ved Katrin Koch og Thomas Nordhagen, 2015, ang. grunnlaget for sine anbefalinger rundt bostedsordninger:  «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert

Aktørene som har gitt ut brosjyrer erkjenner altså at kunnskapsgrunnlaget er usikkert, og at de utfra dette ikke vet om delt bosted for mindre barn, altså i form av botid, er bra eller dårlig. Med tiden har de også erkjent at delt bosted er bra for barn fra 3 år og oppover. Likevel er den generelle innstillingen å være forsiktige eller tilbakeholdne med delt bosted. Og Barneombudet sitter ikke selv på kunnskap om bostedsordninger, men forholder seg til BUFDIR som sier de ikke vet. Likevel betrakter politikere Barneombudet som en tung aktør. Det er et stort problem at politikere ikke har større kritisk sans enn at de hører på Barneombudet i kraft av hennes stilling, fremfor hennes kunnskap. Det er også et stort problem at mediene som kaster seg over politikere som ikke tror på forskning om bl.a. klimaendringer, ikke tar tak i politikere og aktører som ikke tror på forskning om barns beste.

Far, 37.

Følg og lik meg på Facebook!

PS.

Ang. forskning på de minste barna. I november 2016 kom en  studie fra William V. Fabricius og Go Woon Suh: «Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data». De har samlet inn data fra collegestudenter hvis foreldre gikk fra hverandre da de var 0-3 år, og foreldrene deres. Det var foreldre som hadde valgt ulike omsorgsløsninger, både ved enighet og uenighet, med og uten konflikt. Barna som hadde delt bosted kom best ut. I Sverige jobbes det også med en studie på de minste barna. Forskning.no skrev dette om forskningen «Nå forsker Bergström videre på hvordan treåringer i separerte familier har det. Resultatene peker så langt i samme retning som for de eldre barna.» Det vil si at det peker i retning av at delt omsorg er forbundet med bedre utfall.

Norske forskere overser barnas interesser.

Nok en gang ser vi et par norske fagpersoner som er imot at barn skal sikres kontakt med begge foreldre som utgangspunkt, underbygget av ytterligheter og feil bruk av begreper. Denne gangen i Morgenbladet fra 7. juli 2017. Det er en betalingsmur, men jeg har lest artikkelen, som er skrevet av Thea Storøy Elnan. Mange av opplysningene Elnan oppgir i saken er feil, jeg tar en gjennomgang av disse til slutt i dette innlegget. I første del tar jeg for meg påstandene til et par av fagpersonene i artikkelen.

Fagpersonene er Trine Eikrem og Odd Tjersland. De omtales som forskere, men jeg finner ingen publisert forskning av Trine Eikrem overhodet, og Odd Tjerslands forskning relatert til samlivsbrudd er ikke på omsorgløsninger, men på meklingstjenesten.

Saken begynner med en kort innledning. «Når to foreldre går fra hverandre, hvem skal ha hovedansvaret for barnet? Spørsmålet kan skape bitre konflikter og gjelder svært mange. Det er mødre og fedre som opplever en fortvilet situasjon over å ikke få være med barna sine.» Dette følges så av et sitat fra Trine Eikrem: «Det er utfordringen i denne debatten. Folk blir så forferdelig sinte og krenket.»

Frustration
Licensed from: tupungato / yayimages.com

Trine Eikrem skrev i et innlegg i Aftenposten i mars 2017: «Internasjonal forskning slår klart fast at langvarige, intense og fiendtlige foreldrekonflikter er skadelige for barn.»

  1. Trine Eikrem har altså sagt at konflikt kan være skadelig for barn.
  2. Artikkelen begynner med å si at spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter.
  3. Trine Eikrem sier at utfordringen i debatten er at folk blir sinte og krenket.

Merk deg disse punktene!

Artikkelen fortsetter med noen kommentarer fra Frode Thuen, som viser til at delt bosted og likeverdig foreldreskap er forbundet med de mest positive utfallene for barn etter samlivsbrudd. Men så kommer Eikrems innspill, og hun mener at man ikke kan konkludere så tydelig utfra forskningsfunnene. Hun sier: «Forskningen tar ikke hensyn til sosioøkonomiske ulikheter. Foreldre som velger 50/50 deling har til nå som regel vært ressurssterke og høyt utdannede. Dette gjør ofte at konfliktnivået blir lavere og at barnet får det bedre.»

  1. Delt bosted kan være 50/50, men også alt fra 35-65% botid hos hver forelder defineres som delt bosted i forskning. Jeg oppfatter den stadige referansen til delt bosted som 50/50 et forsøk på å legetimere argumentet om at delt bosted handler om foreldrerettferdighet, hvilket er helt feil.
  2. Forskningen som finnes i dag viser tegn til at barn med foreldre som har konflikt også gjør det bedre med delt bosted.
  3. At høy utdannede og ressursterke oftere velger delt bosted i følge statistikken, er nok riktig. Men hvorfor er det et poeng? Hvis man setter seg inn i forskningen, vil man også se at barn som bor hovedsaklig eller utelukkende hos en forelder oftere får div. helseproblemer. Dersom ett bosted er bedre ved konflikt, hvorfor kommer disse barna likevel dårligere ut?

Så kommer et interessant ressonement fra Eikrem. «Eikrem er redd konfliktnivået øker dersom foreldrene må møtes oftere gjennom tvungen delt bostedsordning.» Møtes oftere? La oss gå ut fra Eikrems premisser om at delt bosted er 50/50. Det betyr gjerne at barnet er én uke av gangen hos hver forelder. Det betyr at foreldrene møtes fire (4) ganger på fire uker. Om de derimot har normalt samvær, så er barnet annenhver helg og en natt i mellomliggende uke hos samværsforelderen. Det er åtte (8) ganger på fire uker. Er disse møtene så vanskelig kan også overleveringene skje via barnehage eller skole. Da trenger de ikke møtes overhodet. Uansett virker det som en veldig problemorientert holdning fra en psykolog som har vært leder ved et familievernkontor. Kanskje mer vekt skulle legges på det å løse konflikter, fremfor å forverre dem ved å forskjellsbehandle foreldre? Husker du punktene over? Spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter, og folk blir sinte og krenket. Kan det være fordi de blir satt til å skulle velge hvem som får fortsette å være være fullverdig forelder? Det står i første avsnitt, og Eikrem er åpenbart klar over at det er hva som gjør foreldre frustrerte. Likevel klarer hun å konkludere med at konfliktnivået vil øke ved å behandle foreldrene som likeverdige, fordi da må de «møtes oftere.»

Eikrem trekker så inn forskningen igjen, og sier at den ikke støtter at én ordning er er bra for alle barn, men at det som er bra for barn er mye samvær med begge foreldre. «Dette er ikke det samme som å si at samværet må være helt likt fordelt.» Hun kommer så med et argument som minner om barneombudet, hvor hun hevder at foreldrenes perspektiv settes foran barna. Hvor mange ganger er jeg nødt til å påpeke at dette ikke stemmer?

  1. Ingen forskning er best for alle barn, ingen påstar det og ingen forventer det. Men én løsning er bedre på gruppenivå, og det er delt bosted.
  2. Heller ingen sier at samværet må være helt likt. Det er gjentatt mange ganger de siste årene at delt bosted innebærer botid på 35-65 %. At mye samvær er bra støtter å ha delt bosted som utgangspunkt etter disse premissene. Dessuten handler loven om fast bosted om avgjørelsesmyndighet.
  3. Jeg kjenner til flere kunnskapsoppsummeringer om bostedsordninger, og noen nyere enkeltstudier. Disse viser at delt bosted forbindes med best utfall for barn. Hovedsakelig eller utelukkende å bo hos én forelder med dårligst utfall. Da er ikke den som argumenterer for delt bosted som glemmer barnets perspektiv.

Så kommer vi til Odd Arne Tjersland. Han mener at endringen i barneloven av 7. mars kan bli lest av rettsmyndigheter og foreldre som om at det er den foretrukne løsningen. Det mener han er uheldig, og også han snakker om at det da handler om foreldrenes rettigheter.

  1. Endringen i barneloven er kun bytte av rekkefølgen på fast bosted. I beste fall en symbolsk endring. Barnelovens §36 andre ledd, sier fortsatt at retten må bestemme «at barnet skal bu fast hos ein av dei.» Derfor er det lite sansynlig at rettsmyndigheter vil tenke slik Tjersland antyder.
  2. Dersom rekkefølgen har betydning for hvordan foreldre tenker, så er vel det tilfelle uansett hvilken ordning som nevnes først. Den gamle teksten lyder «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.» I den nye teksten bytter «begge» plass med «ein av dei». Av en eller annen grunn ser Tjersland ut til å tro at foreldre vil tolke delt bosted som foretrukken løsning dersom «begge» står først i teksten, men ikke at det samme skjer i forhold til ett bosted dersom «ein av dei» står først, i tillegg til at retten må bestemme at barnet skal bo hos «ein av dei» ved uenighet.
  3. Er ikke delt bosted den foretrukne løsningen i botid? Tenk på hvilke alternativer som finnes. Delt bosted 35-65 % hos hver forelder, barnet har omfattende kontakt med begge foreldre, forbundet med best utfall i forskningen på de forskjellige løsningene. Hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder, barnet får redusert kontakten med den andre forelederen, forbundet med dårligst utfall i forskningen. Hvorfor er Tjersland redd for at den løsningen som kommer best ut skal ses på som fortrukken, mens han ikke bekymrer seg for det når det gjelder den løsningen som kommer dårligst ut?

Tjersland mener at delt omsorg har en del forutsetninger, som at både foreldre og barn er vant til en slik løsning fra samlivet, og at de allerede før bruddet har et godt og likestilt samarbeid. Han mener at foreldre velger delt bosted selv dersom de har delt omsorgen før bruddet, og hevder: «Det er altså ikke delt bosted i seg selv som skaper trivsel for barn, men forholdet i forkant av bruddet.

  1. Hva bygger Tjersland disse påstandene på? Det er meg bekjent ingen av studiene på bosted som viser at delt bosted har spesielle forutsetninger for å kunne fungere bra, som ikke også gjelder andre løsninger.
  2. Det finnes foreldre som har delt på omsorgen før bruddet som likevel ikke kommer til enighet om dette etterpå. Dette fremstår også som en tvilsom påstand.
  3. At det er ikke er delt bosted som skaper trivsel for barn, er nok en påstand som ikke kan underbygges. Om man ser på studien til Fabricius, W. V., & Suh, G. W. (2016, November 28). Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data. Psychology, Public Policy, and Law. Advance online publication. http://dx.doi.org/10.1037/law0000108, så ser de på utvikling hos collegeelever hvis foreldre gikk fra hverandre før de fylte tre år. Det ble sett på overnattinger og samvær for barn under ett år, barn som var ett år og barn som var 2 år. Antall overnattinger hadde stor innvirkning på forholdet til foreldrene på sikt. De som hadde omfattende samvær med fedrene og mødrene, hadde også bedre forhold til begge foreldre. Var det pga. forholdet i forkant av bruddet?

Tjersland mener det utvilsomt handler om likestilling, og han forstår at man sier at foreldrene er like viktige når fedre involverer seg fra første stund. Derimot ikke når far har deltatt lite, og han mener det er i disse tilfellene konflikten er høyest og at han er bekymret for barnets beste.

  1. OK. Les det avsnittet. Tjersland er bekymret for de tilfellene hvor far har deltatt lite. Er det med andre ord far som er grunnen til å være forsiktig med delt bosted som utgangspunkt? Er det fordommer mot fedre vi ser her? På hvilket grunnlag Tjersland kan hevde at det er en sammenheng mellom høy konflikt og lav deltakelse fra far, nevnes ikke. Det er dog lite trolig at det er hovedårsaken, og det uansett for marginalt til at det bør påvirke utgangspunktet for loven.
  2. Tjerslands syn innebærer at gode fedre er prisgitt mor. For i dag skal foreldrene velge om de skal dele eller ikke. Men loven sier ikke noe om hvilken av foreldrene barnet bør bo hos. At bekymringen rettes mot fedre som ikke deltar, viser tydelig at Tjersland mener at ved bosted hos én, så snakkes det om mor.
  3. Hvis vi igjen ser på studien til Fabricius & Wu, ser vi at funnene deres viser at ved konflikt trengs det faktisk flere overnattinger hos far for å opprettholde et godt forhold enn om det er mindre konflikt. Med andre ord er det mer sannsynlig at Tjerslands råd fører til dårligere forhold mellom barn og deres foreldre.

Til slutt vil jeg peke på noen ting i selve artikkelen som er feil.

Det hevdes at inntil endringen i barneloven har det blitt praktisert full avtalefrihet ved samlivsbrudd, og det sies at denne handler om barnets botid hos hver forelder. Det er feil. Botiden avtales fortsatt fritt etter lovendringen, og ville også kunne avtales fritt om delt bosted var utgangpunkt. Endringen lå i rekkefølgen på fast bosted «hos en» eller «begge foreldre». Fast bosted handler ikke om botid, men avgjørelsesmyndighet. Det at avgjørelsesmyndigheten må enes om, betyr at man ikke har avtalefrihet, med mindre begge er enige om det.

Det hevdes at det vanligste er å ha alt mellom «35/65 % til 50/50 % deling av omsorgsansvaret.» Dette er veldig misvisende. Definisjonen på delt bosted i forskning er 35-65 % botid hos hver forelder. 50/50 ligger innenfor dette. Ser man på de siste tallene som er fra 2012, så var andelene som hadde ca. 50/50 31 %, andelen som hadde 8-12 dager 24 %. Man må ha 11 dager for at det skal være 35 %, har man 8 dager er det ca 26 %. Det er derfor sannsynlig at de mindre enn 50% har en slik deling som det hevdes. Disse andelene er basert på både mødre og fedres svar.

Det hevdes at det alternativet forslaget til endring av ordlyden, var å gjøre 50/50 delt bostedsordning til hovedregel, «altså at barnet automatisk skal bo like mye hos begge foreldre ved samlivsbrudd.» Dette er helt feil. Alternativet var å gjøre delt bosted til utgangspunkt etter samlivsbrudd, men da i form av avgjørelsesmyndighet, ikke botid. Det er en vesentlig forskjell.

Det er  også en faktaboks om delt bosted. Denne inneholder fire punkter, hvor tre er feil og en i beste fall delvis riktig, men misvisende.

Én ting er at fagfolk gir feil fremstillinger og kommer med udokumenterte påstander. Det er ikke stor bedre når journalister og aviser ikke stiller et eneste kritisk spørsmål, i tillegg til å komme med uriktig presentasjon av hva delt bosted er, hvor utbredt det er, hva loven sier og hva endringen i loven innebærer, og hva som var alternativet. Vi må bare fortsette å spre kunnskap.

Far, 37.

Følg meg på Facebook!

 

 

Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd.

Jeg var på helsestasjonen med mitt yngste barn denne uken. Der så jeg en plakat fra Barneombudet. Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd.


I grunn ikke en dårlig liste. Dette er ting man bør ta hensyn til ved samlivsbrudd. Men har Barneombudet selv hørt på barna?

Barna sier bl.a.:

  • Bo i nærheten av hverandre.
  • La meg beholde mitt gamle nærmiljø.

Dersom foreldrene stiller likt og tar avgjørelser sammen er det lettere å sikre at barnet ikke blir flyttet langt unna sitt nærmiljø. Delt bosted som utgangspunkt i loven kan sikre dette på en bedre måte, siden delt bosted innebærer lik avgjørelsesmyndighet. Det vil også gjøre det mer sannsynlig at barnet faktisk blir spurt når det dreier seg om dem, et annet punkt på listen. Det samme kan det å legge flytteavgjørelser under foreldreansvaret føre til. Barneombudet sier de har et barneperspektiv, så hva sier de til dette? Vi kan se i Barneombudets høringssvar i forbindelse med forslag til endringer i barneloven.

«Barneombudet støtter ikke forslaget om å legge avgjørelser om flytting innenfor landets grenser til foreldreansvaret, slik at begge foreldrene må samtykke der hvor de har felles foreldreansvar»
«Barneombudet støtter ingen av de to alternative forslagene om delt bosted for barn etter et samlivsbrudd.»
Barneombudet støtter altså verken «En videreføring av gjeldende rett om at foreldrene selv avtaler bostedsløsning, men slik at delt bosted framheves som mulighet i loven» eller «Delt bosted som utgangspunkt i loven.»
Hvordan utdyper så Barneombudet sin motstand mot at begge foreldre skal avgjøre i fellesskap?
 
«En bostedsforelder som for eksempel ikke kan flytte for å ta utdanning og for å være nær familie og nettverk, vil i verste fall kunne oppleve eller føle på å få redusert sin mulighet til å gi barnet den oppveksten hun eller han har potensiale til. Barneombudet mener imidlertid at spørsmålet om flytting må dreie seg om hvor det vil være best for barnet å bo. Hvor barnet vil få det best, handler ikke kun om vesentlige endringer i samvær, men om en lang rekke andre momenter, slik som barnets tilknytning og nettverk på sitt nåværende bosted, individuelle forhold ved barnet og ikke minst hva barnet selv tenker om flyttespørsmålet.»

Barneombudet fokuserer først på bostedsforelderens følelser, i stedet for på barnet. De er bekymret for at bostedsforelderen kan begrenses i forhold til å flytte nærmere sin familie, i stedet for å bekymre seg for barnets relasjon til sin familie. Barneombudet ser ikke ut til å ta innover seg at barnets stemme lettere vil bli hørt ved avgjørelser dersom begge foreldre stiller likt. I tillegg ser de ikke ut til å forstå at samvær er en svært viktig faktor i forhold til barnets forhold til foreldrene.

 
«Samværshyppighet og geografisk nærhet til den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, kan ikke vektes så tungt at man innfører regler som nærmeste legger opp til at det er domstolen som må avgjøre om det er til barnets beste om det flytter eller ikke.»

Selv om barna har nærhet mellom hjemmene som et av punktene på sin ønskeliste, mener Barneombudet at dette ikke bør vektes så tungt at domstolen nærmest må avgjøre. I stedet mener de at én forelder skal avgjøre alene. Dersom den andre er uenig, betyr det ingenting. Eneste måten den forelderen barnet ikke bor fast hos evt. kan forhindre en flytting som ikke er til barnets beste, er ved å anlegge sak. Altså gjennom at domstolene avgjør. En annen utfordring ved dagens ordning, er at det ofte vinkles som at det er bostedforelderen som forhindres i å flytte. Dersom flyttespørsmålet legges under foreldreansvaret, eller delt bosted er utgangspunkt vil begge foreldre ha noe å si. Dersom de ikke er enige, vil den som skal flytte gå til sak. Da vil det også legges mer vekt på hvordan flytting vil gagne barnet, fremfor å fokusere på hvorfor barnet ikke burde flytte. Da vil også forelderen som vil flytte stå fritt til å flytte uten barnet.

I forhold til dette temaet synes jeg stadig at jeg kommer over eksempler som viser alt annet enn barneperspektiv fra barneombudet. De har oppfatninger som er i strid med barnekonvensjonen, og som er i strid med barnas egne ønsker. Håper flere ser dette og utfordrer Barneombudet på dette området.

Far, 37

Delt omsorg som utgangspunkt, hva innebærer det?

Confused child thinking
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det er veldig mange misoppfatninger om delt omsorg, aka. delt bosted, så jeg skal prøve å oppklare litt rundt hva det er, og hva det vil innebære å ha delt omsorg. Delt omsorg som utgangspunkt i loven vil være aktuelt ved et samlivsbrudd eller skilsmisse med barn i bildet. I disse tilfellene har altså barna bodd sammen med begge foreldre frem til bruddet. Under samlivet har begge foreldrene foreldreansvar, og det betyr at de stiller likt i med tanke på rettigheter og plikter i forhold til egne barn. Juridisk betyr delt omsorg etter samlivsbrudd at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet. Med andre ord, når foreldrene i henhold til §36 i barneloven skal bestemme om barnet skal bo fast hos den ene eller hos begge, så betyr det ikke at de skal velge om barnet skal bo 50-50 hos begge eller 70-30 og mest hos den ene. Det betyr at de skal avtale om begge skal ha lik avgjørelsesmyndighet, eller om den ene skal bestemme mer enn den andre. For det er nemlig mulig å velge fast bosted hos den ene, og samtidig ha 50-50, eller å velge fast bosted hos begge og ha 30-70. Dette står i BUFDIRs egen brosjyre «Barn og brudd«, side 11-12.

I Nettavisens intervju med Henrik Hammerhei Slevigen kan vi se hvordan Barneombudet, denne gangen ved Hilde Rakvaag, kommenterer delt omsorg som utgangspunkt. Hun sier «Da fratar vi barns rett til individuell vurdering.» Hva mener Rakvaag skal vurderes i forhold til barna som ikke er mulig dersom foreldrene stiller likt? Hvordan mener hun individuell vurdering evt. sikres i dag? Som jeg altså har forklart, det foreldrene skal avtale i følge §36 er hvorvidt begge skal ha samme avgjørelsesmyndighet etter samlivsbruddet. Tenk at den ene ønsker delt omsorg og den andre ikke gjør det. Vi vet at dette ikke har betydning for botid. Dersom de faller ned på «fast bosted» hos den ene forelderen, betyr det at denne vil ha større avgjørelsesmyndighet. §37 i barneloven forteller hva det innebærer. Blant annet gir det bostedsforelderen rett til å flytte med barnet uten samtykke fra den andre forelderen. Dette gjelder selv om barnet bor 50% hos hver av foreldrene. Flytting må varsles seks uker før den foretas. MEN: Selv om den andre forelderen er uenig i flytting og uttrykker dette, kan bostedsforelderen ta med barnet og flytte vekk. Om barnet ikke ønsker å flytte, så kan bostedsforelderen likevel ta med barnet og flytte vekk. Varslingen har altså ingen reell betydning. Dersom samværsforelderen ønsker å forhindre flyttingen, må vedkommende reise sak. Dette er kostbart og forutsetter en viss økonomisk frihet. Flyttingen kan påvirke samværet kraftig. Det finnes dog ingen lov mot å gjøre dette som har noen reell effekt. Samværsabotasje er ikke straffbart. Hvor i denne eksempelrekken ser vi at barnet sikres en individuell vurdering? Ingen steder. Bostedsforelderen bestemmer hele veien. Det betyr ikke at denne ordningen ikke kan virke, mange foreldre har mye kontakt og godt samarbeid likevel, men spørsmålet er hvorfor dette skal være opptil én forelder å avgjøre. Burde én forelder ha mulighet til å holde den andre borte, og til å forhindre barnet i kontakt med denne?

Dersom foreldrene er uenige og ikke kommer til enighet etter en stund, sier loven at retten må bestemme at foreldrene må bo hos en av dem. Dette står i §36, andre ledd. Det står også at delt omsorg kan idømmes dersom særlige grunner taler for det. Det mange dessverre ikke vet er at de grunnene er så snevre at det i praksis er umulig å få gjennomslag for. Lovforarbeidene gir kommentarer til de forskjellige paragrafene,se side 72, kommentarer til §36, andre ledd. I forhold til å idømme delt omsorg, er det gitt en rekke forutsetninger, flere som egentlig ikke er relevante. I tillegg står det oppfyllelse av disse ikke er nok. Dersom domstolen tror konfliktnivået vil gå ned på sikt, skal det betegnes som tvil, og de må da dømme bosted hos én. Dersom barnet er under 7 år er det ikke aktuelt med delt omsorg overhodet. Det betyr i praksis at politikerne på Stortinget har bestemt at likeverdig foreldreskap ikke skal være et mulig utfall ved dom. Så den som på familievernkontoret ønsket delt omsorg, vil ikke kunne satse på å få det i retten. Da må de evt. gå til sak på hovedomsorg. Utfallet er uansett at én forelder for utvidet avgjørelsesmyndighet.

I intevjuet med Henrik snakker journalisten litt med Yvonne Severinsen, leder ved Homansbyen familievernkontor. Hun forteller at «Barneloven slik den er formulert i dag gir foreldrene full avtalefrihet når det gjelder å bestemme hvordan de skal ivareta omsorgen for sine barn». Dette er en påstand som også Barneobudet har ytret mange ganger. Slik jeg oppfatter det, stemmer ikke det overhodet. Avtalefriheten man har i dag begrenser seg som sagt til muligheten for å avtale hvorvidt man skal fortsette å være likeverdige foreldre eller ikke etter samlivsbruddet. Fortsatt likeverd forutsetter enighet mellom foreldrene. Som forklart i andre avsnitt, vil fast bosted hos én forelder innebære at denne kan ta store avgjørelser alene. Det betyr strengt tatt at man ikke har avtalefrihet i dag, med mindre man velger delt omsorg.

Det er nemlig kun ved delt omsorg man står fritt til å avtale løsninger som passer best for det individuelle barnet. Ved fast bosted hos en, er det denne som tar avgjørelsene alene. Ved delt omsorg tas avgjørelsene i felleskap. Ønsker den ene forelderen å flytte må den andre informeres, uavhengig av hvilken forelder det gjelder. Foreldrene må snakke om betydningen det har for barnets samvær med begge. De må høre med barnet. Ønsker barnet å flytte med, eller være igjen på stedet det allerede bor? Kanskje barnet ønsker å endre litt på botiden, og bo litt mer hos den ene. Foreldrene snakker med hverandre, lar barnet teste det ut. Foreldrene fortsetter å være likeverdige, uavheninge av botiden. De står fritt til å avtale løsninger, selv lenge etter samlivsbruddet. Barnet opprettholder kontakt med begge foreldre, noe som resulterer til et godt forhold til begge foreldrene. Det er dette barn vil være mest tjent med.

Kort oppsummert:

  • Barnelovens avtalefrihet, altså hvor barnet skal skal bo fast, handler kun om foreldrenes mulighet til å avtale hvorvidt de skal ha samme avgjørelsesmyndighet, eller om én skal kunne ta de største avgjørelsene alene.
  • Avtalefriheten handler ikke om botid. Botid må avtales uavhengig av fast bosted.
  • Dersom foreldre velger fast bosted hos én av dem, betyr at de ikke lenger har avtalefrihet i forhold til avgjørelser vedrørerende løsninger som er best for deres barn.
  • Delt omsorg er eneste løsning som sikrer vedvarende avtalefrihet, og som sikrer fortsatt individuell vurdering av hva som er best for barnet.

Far, 36

Følg meg gjerne på Facebook!