Delt omsorg som utgangspunkt, hva innebærer det?

Confused child thinking
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det er veldig mange misoppfatninger om delt omsorg, aka. delt bosted, så jeg skal prøve å oppklare litt rundt hva det er, og hva det vil innebære å ha delt omsorg. Delt omsorg som utgangspunkt i loven vil være aktuelt ved et samlivsbrudd eller skilsmisse med barn i bildet. I disse tilfellene har altså barna bodd sammen med begge foreldre frem til bruddet. Under samlivet har begge foreldrene foreldreansvar, og det betyr at de stiller likt i med tanke på rettigheter og plikter i forhold til egne barn. Juridisk betyr delt omsorg etter samlivsbrudd at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet. Med andre ord, når foreldrene i henhold til §36 i barneloven skal bestemme om barnet skal bo fast hos den ene eller hos begge, så betyr det ikke at de skal velge om barnet skal bo 50-50 hos begge eller 70-30 og mest hos den ene. Det betyr at de skal avtale om begge skal ha lik avgjørelsesmyndighet, eller om den ene skal bestemme mer enn den andre. For det er nemlig mulig å velge fast bosted hos den ene, og samtidig ha 50-50, eller å velge fast bosted hos begge og ha 30-70. Dette står i BUFDIRs egen brosjyre «Barn og brudd«, side 11-12.

I Nettavisens intervju med Henrik Hammerhei Slevigen kan vi se hvordan Barneombudet, denne gangen ved Hilde Rakvaag, kommenterer delt omsorg som utgangspunkt. Hun sier «Da fratar vi barns rett til individuell vurdering.» Hva mener Rakvaag skal vurderes i forhold til barna som ikke er mulig dersom foreldrene stiller likt? Hvordan mener hun individuell vurdering evt. sikres i dag? Som jeg altså har forklart, det foreldrene skal avtale i følge §36 er hvorvidt begge skal ha samme avgjørelsesmyndighet etter samlivsbruddet. Tenk at den ene ønsker delt omsorg og den andre ikke gjør det. Vi vet at dette ikke har betydning for botid. Dersom de faller ned på «fast bosted» hos den ene forelderen, betyr det at denne vil ha større avgjørelsesmyndighet. §37 i barneloven forteller hva det innebærer. Blant annet gir det bostedsforelderen rett til å flytte med barnet uten samtykke fra den andre forelderen. Dette gjelder selv om barnet bor 50% hos hver av foreldrene. Flytting må varsles seks uker før den foretas. MEN: Selv om den andre forelderen er uenig i flytting og uttrykker dette, kan bostedsforelderen ta med barnet og flytte vekk. Om barnet ikke ønsker å flytte, så kan bostedsforelderen likevel ta med barnet og flytte vekk. Varslingen har altså ingen reell betydning. Dersom samværsforelderen ønsker å forhindre flyttingen, må vedkommende reise sak. Dette er kostbart og forutsetter en viss økonomisk frihet. Flyttingen kan påvirke samværet kraftig. Det finnes dog ingen lov mot å gjøre dette som har noen reell effekt. Samværsabotasje er ikke straffbart. Hvor i denne eksempelrekken ser vi at barnet sikres en individuell vurdering? Ingen steder. Bostedsforelderen bestemmer hele veien. Det betyr ikke at denne ordningen ikke kan virke, mange foreldre har mye kontakt og godt samarbeid likevel, men spørsmålet er hvorfor dette skal være opptil én forelder å avgjøre. Burde én forelder ha mulighet til å holde den andre borte, og til å forhindre barnet i kontakt med denne?

Dersom foreldrene er uenige og ikke kommer til enighet etter en stund, sier loven at retten må bestemme at foreldrene må bo hos en av dem. Dette står i §36, andre ledd. Det står også at delt omsorg kan idømmes dersom særlige grunner taler for det. Det mange dessverre ikke vet er at de grunnene er så snevre at det i praksis er umulig å få gjennomslag for. Lovforarbeidene gir kommentarer til de forskjellige paragrafene,se side 72, kommentarer til §36, andre ledd. I forhold til å idømme delt omsorg, er det gitt en rekke forutsetninger, flere som egentlig ikke er relevante. I tillegg står det oppfyllelse av disse ikke er nok. Dersom domstolen tror konfliktnivået vil gå ned på sikt, skal det betegnes som tvil, og de må da dømme bosted hos én. Dersom barnet er under 7 år er det ikke aktuelt med delt omsorg overhodet. Det betyr i praksis at politikerne på Stortinget har bestemt at likeverdig foreldreskap ikke skal være et mulig utfall ved dom. Så den som på familievernkontoret ønsket delt omsorg, vil ikke kunne satse på å få det i retten. Da må de evt. gå til sak på hovedomsorg. Utfallet er uansett at én forelder for utvidet avgjørelsesmyndighet.

I intevjuet med Henrik snakker journalisten litt med Yvonne Severinsen, leder ved Homansbyen familievernkontor. Hun forteller at «Barneloven slik den er formulert i dag gir foreldrene full avtalefrihet når det gjelder å bestemme hvordan de skal ivareta omsorgen for sine barn». Dette er en påstand som også Barneobudet har ytret mange ganger. Slik jeg oppfatter det, stemmer ikke det overhodet. Avtalefriheten man har i dag begrenser seg som sagt til muligheten for å avtale hvorvidt man skal fortsette å være likeverdige foreldre eller ikke etter samlivsbruddet. Fortsatt likeverd forutsetter enighet mellom foreldrene. Som forklart i andre avsnitt, vil fast bosted hos én forelder innebære at denne kan ta store avgjørelser alene. Det betyr strengt tatt at man ikke har avtalefrihet i dag, med mindre man velger delt omsorg.

Det er nemlig kun ved delt omsorg man står fritt til å avtale løsninger som passer best for det individuelle barnet. Ved fast bosted hos en, er det denne som tar avgjørelsene alene. Ved delt omsorg tas avgjørelsene i felleskap. Ønsker den ene forelderen å flytte må den andre informeres, uavhengig av hvilken forelder det gjelder. Foreldrene må snakke om betydningen det har for barnets samvær med begge. De må høre med barnet. Ønsker barnet å flytte med, eller være igjen på stedet det allerede bor? Kanskje barnet ønsker å endre litt på botiden, og bo litt mer hos den ene. Foreldrene snakker med hverandre, lar barnet teste det ut. Foreldrene fortsetter å være likeverdige, uavheninge av botiden. De står fritt til å avtale løsninger, selv lenge etter samlivsbruddet. Barnet opprettholder kontakt med begge foreldre, noe som resulterer til et godt forhold til begge foreldrene. Det er dette barn vil være mest tjent med.

Kort oppsummert:

  • Barnelovens avtalefrihet, altså hvor barnet skal skal bo fast, handler kun om foreldrenes mulighet til å avtale hvorvidt de skal ha samme avgjørelsesmyndighet, eller om én skal kunne ta de største avgjørelsene alene.
  • Avtalefriheten handler ikke om botid. Botid må avtales uavhengig av fast bosted.
  • Dersom foreldre velger fast bosted hos én av dem, betyr at de ikke lenger har avtalefrihet i forhold til avgjørelser vedrørerende løsninger som er best for deres barn.
  • Delt omsorg er eneste løsning som sikrer vedvarende avtalefrihet, og som sikrer fortsatt individuell vurdering av hva som er best for barnet.

Far, 36

Følg meg gjerne på Facebook!

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..