Kommentarer til en familievernleders oppfatning om delt omsorg.

For et par dager siden leste jeg en sak i på TV2s sider, hvor de tar utgangspunkt i den nye svenske studien som viser at delt omsorg (botid) forbindes med best utfall på gruppenivå. I den undersøkelsen har de faktisk valgt å fokusere på de som har 50/50-løsninger, for å kunne lage et klart skille. Vanligvis regnes dog 35-65 % botid som delt omsorg. I slutten av saken snakker TV2 med Yvonne Severinsen, som er psykologspesialist og leder for Homansbyen familievernkontor. Hun kommer med en del uttalelser som jeg føler det er viktig å adressere, og ikke minst stille spørsmål ved. Jeg må innrømme at jeg synes journalister i norske medier er veldig late når det gjelder å sette seg inn i saker de skriver om, og denne saken er ikke noe unntak. Det er f.eks. ingen oppfølgingsspørsmål til Severinsen. Det er sikkert for å nyansere at de ber fagpersoner kommentere, men det blir jo ikke så nyansert når det ikke er belegg for mange av uttalelsene, og journalisten ikke klarer å fange opp dette. Derfor vil jeg komme med noen kommentarer. Jeg vil prøve å få frem hvordan jeg mener skepsisen til delt omsorg er innarbeidet i fagmiljøet, og at de aktivt leter etter hver lille innvending de kan komme med.

Licensed from: gemenacom / yayimages.com

Om studiens funn sier Severinsen: «Det er ikke overraskende at barn profitterer på å ha et nært forhold til begge foreldrene. Men for at en 50-50-fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt.»

• Som man ofte ser ellers kommer det en erkjennelse av at omfattende kontakt er bra, men så kommer det en forutsetning. Foreldrene må samarbeide godt. Hvorfor blir dette så veldig ofte trukket frem når det prates om delt omsorg?
• Når foreldre ikke bor sammen, er samarbeid viktig, uavhengig av løsning. Det er ikke unikt for delt omsorg.
• Om hvilken som helst fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt. Ikke bare når omsorgen fordeles 50/50. I så fall burde funn vise at andre fordelinger fungerer bedre for barn dersom foreldrene ikke samarbeider godt. Men det er ikke tilfelle. Dersom foreldrene ikke samarbeider godt, er delt omsorg likevel forbundet med best utfall. Det betyr at fokus må være på å veilede foreldrene ved konflikt, i stedet for å fremstille det som at å utelukke delt omsorg løser problemet.

Severinsen virker åpen for delt omsorg gitt at forutsetningene er til stede, som nevnt over, men kommer dog med en liten innvending:

«Men å si at en 50-50-ordning er den rette løsningen for alle familier, er farlig, for slik er det ikke.»

• Det er ingen som sier at det er løsningen for absolutt alle. Men det er jo underlig at løsningen som kommer best ut i alle relevante studier er løsningen det vises mest skepsis til. Man er mer redd for at noen skal velge delt omsorg der hvor det ikke er best, enn for at noen skal ende opp med ett bosted der det ikke er best, selv om det er flere problemer forbundet med sistnevnte, og det også er den mest valgte løsningen.
• Å si at det er farlig, virker overdramatisk. For det første fordi, som nevnt, ingen sier det. For det andre fordi ordningen i seg selv ikke ér farlig. Å si at «slik er det ikke», er en dårlig formulering, som tar oss tilbake til fremstillingen om at delt omsorg kun er bra under visse forutsetninger som er unikt for akkurat den løsningen, som ikke stemmer.

«Barn er utrolig lojale ovenfor foreldrene sine og kan føle ansvar for at mor og far har det bra. Fordelingen av tid med foreldrene kan forveksles som et mål på kjærlighet. Barn kan derfor undertrykke følelsene og behovene sine for ikke å skuffe mor eller far.
Mange barn velger derfor en 50-50-løsning for ikke å skuffe én av foreldrene. Severinsen mener det er viktig å la barnets ønsker bli hørt, men aldri la barnet ta ansvar for bostedsbeslutningen.

• At barn sier ting for å tekkes foreldrene kan sikkert forekomme. Men har Severinsen belegg for å hevde at barn undertrykker sine følelser og behov for å ikke skuffe foreldrene, og «velger» 50-50 pga. dette? For å ikke skuffe den éne?
• Det er noe paradoksalt over Severinsens påstander når hun kommenterer dette i forbindelse med en svenske studien som viser noe annet. Dersom hun har rett burde utfallene ved 50-50 sett annerledes ut.

Hvis du spør et barn hva han eller hun helst vil, så svarer nok de fleste at de vil at foreldrene skal bo sammen. Dernest svarer de at de vil at foreldrene skal være venner, uavhengig av bosted. Hvis vennlighet ikke er mulig og konfliktnivået forblir svært høyt mellom foreldrene, så kan det være bedre for barnet å bo mer hos én av dem.

• Hvorfor er det bedre å bo hos én ved høyt konfliktnivå? Som sagt støtter ikke utfallene i forskningen den påstanden. Derfor hadde det vært interessant å vite hva Severinsen bygger konklusjonen sin på.
• Hvordan skal man avgjøre hvem barnet evt. skal bo hos? Konflikten kan være så «enkel» som at én forelder ønsker å samarbeide og dele omsorgen, mens den andre ikke vil det. Det kan være slik at den som ikke ønsker delt omsorg ønsker hovedomsorgen. Er det da bedre å bo mest hos den som ikke ønsker delt omsorg? Eller er det best å bo mest med den som egentlig ønsker delt omsorg? Eller burde man endre fokus helt og veilede foreldrene i forhold til samarbeid?

«I 2014 publiserte SSB en rapport kalt «Hos mor, hos far eller delt bosted?» basert på intervjuer av foreldre som har skilt lag. Den viser at det er mest stabilt for barna å bo hos mor etter et samlivsbrudd. Men psykologspesialisten mener det ikke er synonymt med at barnet har det best hos mor, og at det er en gammeldags tenkningen som er i ferd med å dø ut.
– Det begynner å bli en foreldet tenkning at barnet har det best hos mor. Samfunnet vårt består av flere aktive og engasjerte fedre enn tidligere, og for dem er det helt naturlig å ha halvparten av omsorgen for barnet etter en skilsmisse. To aktive og engasjerte foreldre er uten tvil et godt for barnet, også etter brudd, forteller Severinsen, og legger til:
-Godt samarbeid og forutsigbarhet i bosituasjon er nøkkelord her. Uavhengig om barnet bor hos mor, far eller hos begge.

• Det SSB-rapporten viser er at det er flere som fortsetter med bosted hos mor av de som har dette fra før, i forhold til de som har delt omsorg, hvor det er flere som har endret til bosted hos mor eller far. At det er det samme som at løsningen er mer stabil for barna er en ganske misvisende fremstilling. Det bare viser hvilke løsninger foreldre hadde på et tidspunkt og hvilket de rapporterer å ha litt senere.
• Fedre hadde kanskje en annerledes rolle tidligere. Men betyr det at de ikke var aktive og engasjerte, eller at de ikke var like viktige for barna før? Mange av disse påstandene går igjen i diskusjoner om temaet, men er de riktige? Mange av påstandene som fremsettes av fagmiljøet fremstår dessverre ofte som synsing basert på subjektive oppfatninger og observasjoner. Likevel blir de ikke utfordret av journalister.
• Uansett er det bra at Severinsen til en viss grad også ser verdien i å ha begge foreldre i livet sitt. Skulle bare ønske at hun kunne innse at å begrense kontakten mellom den ene forelderen og barnet ikke er løsningen på konflikt. Hun skriver at det er gammeldags å tenke at barnet har det best hos mor, det kan like gjerne være hos far. Jeg tror dog hun fokuserer på feil sted. Dersom mor og far ikke blir enige, hjelper det ikke å bli fortalt at det er samme hvem barnet bor mest hos, så lenge det er én. Det vil sette foreldrene mot hverandre.
• Hun sier altså at det like gjerne kan være far, som mor. Det er også en litt underlig konklusjon. For de generelle anbefalingene som har kommet fra BUFDIR, FOSAP o.l. tidligere er forsiktighet med overnattingsamvær det første tre årene. Dersom man følger disse vil man redusere barnets sjanser for en trygg tilknytning til sin far. Vil det da være helt likegyldig hvem barnet bor mest med senere? 

Min oppfatning er at det ved familievernkontorene ofte legges opp til at man skal få den parten som ønsker å dele på omsorgen til å godta at den andre ønsker hovedomsorg, og innfinne seg i det. Er man uenig og mener omsorgen bør være delt, både i botid og juridisk, blir man betraktet som konfliktsøkende. Men er ikke ønsket om å stille opp og delta i barnets liv en positiv innstilling?

Jeg mener barn bør ha mye kontakt med sine foreldre fra de er født, også om foreldrene ikke bor sammen. Det finnes selvsagt praktiske hensyn å ta, men det er lite grunn til å frykte overnattinger for de minste, og delt omsorg generelt. Det som til syvende og sist er viktigst, er barnets kontakt med begge foreldre. Å miste kontakten med sin mor eller far er mer skadelig enn konflikt. Det er mer skadelig enn stresset med flytting mellom to hjem. Det er mer skadelig en å være noen netter borte fra den såkalte primære omsorgspersonen. Det er mer skadelig enn det er for bostedsforelderen å ikke kunne flytte uten samtykke.

Far, 36.

Følg meg gjerne på Facebook!