Det manglende grunnlaget for å advare mot delt omsorg, og fagmiljøets erkjennelse.

Biracial baby boy asleep on father's chest
Licensed from: jarenwicklund / yayimages.com

Jeg har tatt for meg Barneombud Anne Lindboes uttalelser om delt omsorg flere ganger. Grunnen til at jeg er spesielt kritisk til mange av disse, er hennes rolle som ombud for barn, og hennes innflytelse på barneloven og systemet rundt samlivsbrudd for øvrig. Jeg har kritisert henne for manglende kunnskap på feltet omsorgsløsninger etter samlivsbrudd før, og jeg vil igjen vise at det er berettiget kritikk.

I 2014 ble hun intervjuet i Psykologtidsskriftet. Hun blir intervjuet angående sin oppfatning om omsorgsløsninger etter samlivsbrudd. Hun hadde samme standpunkt da som nå.

– Hvor mange henvendelser får dere som dreier seg om barn og skilsmisser?

– Da vi telte for et par år siden – før rapporten Barnas stemme stilner i stormen – var det rundt 100 i året. Nå vil jeg gjette på 150.

  • I overkant av 20000 barn opplever skilsmisse eller separasjon hvert år. 100 barn er 5 promille. Det er altså ikke så mange barn som henvender seg om dette. Jeg har tidligere gått gjennom henvendelser som ligger på ombudets nettsider, og da handlet de fleste om at barn ville bor mer eller mest hos samværsforelderen.
  • «Barnas stemme stilner i stormen» er ikke en vitenskapelig rapport. Det er greit å vite, siden barneombudet svært ofte trekker den frem. Det er i stor grad intervjuer med et lite utvalg barn, nærmere bestemt sju (7) stykker.

En ting som kom veldig godt frem i intervjuet, er at barneombudet går ut fra premisset om at delt omsorg utelukkende er 50/50 botid. Jmf. argumentet «Foreldrene har for eksempel gjort en 50-50-løsning. Fint for noen barn, mens det er veldig tungt for andre. Barn har vanskeligheter med å ta opp slike ting. De ønsker ikke å såre foreldrene.» Om man går utfra det, kan det kanskje høres riktig ut å si at det ikke passer for alle. Problemet er at barneombudet i dag bruker samme argumenter imot delt omsorg som utgangspunkt, vel vitende om at delt omsorg innebærer at barnet har en botid på ca. 35-65% hos hver forelder. Sett at foreldrene er like gode omsorgspersoner, men av en eller annen grunn opplever at 50/50 ikke passer for barna, så kan tiden justeres uten at det påvirker foreldrenes status som omsorgspersoner. Delt omsorg som utgangspunkt handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet, deres rettigheter og plikter i forhold til sine egne barn. Botiden vil likevel måtte avtales, så ingen barn påtvinges én løsning. Problemet ligger litt i det at barneombudet og mange andre ikke skiller på botid og juridisk delt omsorg.

En annen ting er fremstillingen av at det er vanskeligere for barn å håndtere kontakten med begge foreldre, enn at de mister mye kontakt med én av foreldrene. Som jeg har skrevet mye om før, er det omfattende støtte i forskningen for at delt omsorg har en positiv effekt på barn, samtidig som at de som bor mest eller hovedsakelig hos én oftere har diverse helseproblemer. Det betyr ikke at delt omsorg er en garanti for bedre helse eller ett bosted alltid fører til dårlig helse. Men jevnt over klarer barn med delt omsorg like bra eller bedre. Derfor fremstår det underlig at barneombudet uttrykker mer bekymring for delt omsorg enn for ett bosted. Det er også slik at barns opplevelse av tap av en forelder også er forbundet med økt risiko for diverse helseproblemer, og det er flere studier som viser at fedre er viktige for barns utvikling. Med tanke på Barneombudets bekymring for konflikt, er det påfallende at hun mener at særrettigheter er konfliktdempende etter et samlivsbrudd.

Det er et avsnitt som jeg synes er spesielt interessant, sett i lys av nye erkjennelser fra BUFDIR. Intervjueren: – Jeg kontaktet Odd Arne Tjersland og Frode Thuen, som begge har forsket mye på barn og skilsmisser, og spurte hva de synes om at barneombudet advarer mot delt bosted når barnet er under tre år. Begge var skeptiske til å bruke alder på den måten. De peker på at barns modenhet er forskjellig, og at det er mer vanlig i dag at begge foreldrene har et nært forhold til barnet fra dag én.

– Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet. Foreldre bør se at barnet trenger ro, at de selv kan tre litt til side og se barnet sitt. Dessuten vil jeg trekke frem føre-var-prinsippet. Og at barn er forskjellige, selvfølgelig. Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser. Vi vet ikke alltid hvem som tåler slike utfordringer. Foreldrene kan uansett være mye sammen med barnet sitt hvis begge er fleksible og legger til rette for det.

  • BUFDIRs anbefalinger er gitt på bakgrunn av tilbakevist og kritisert forskning. De var selv ute i Psykologtidsskriftet og sa «Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vetDet er greit at Anne Lindboe ikke kjenner alle detaljer selv, men det viser også at det hun sier om forskning ikke stemmer. Det betyr at hun ikke har grunnlag for sine advarsler, fordi hun baserer seg på BUFDIR, som erkjenner at det ikke finnes grunnlag for slike advarsler.
  • Delt omsorg betyr ikke å «flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner». Det betyr at barnet har omfattende kontakt med sine foreldre, to stykker, og at de veklser på å overnatte hos dem utfra en avtale mellom foreldrene.
  • Hva er «Føre-var-prinsippet«? Katrin Koch, tidligere leder i FOSAP, sammen med styremedlem Thomas Nordhagen og professor emeritus ved UiO, Lars Smith, brukte dette i et innlegg i psykologtidskriftet i 2015. Her svarer de på kritikk mot manglende kunnskapsgrunnlag for deres anbefalinger, som er de samme som BUFDIRs, og også basert på samme forskning. De bruker uttrykket for å forklare hvorfor de mener man bør vente med overnattinger, til tross for at det ikke finnes funn som underbygger dette. Problemet er dog at føre-var ikke gir mening om man ikke vet at ett tiltak faktisk har en positiv effekt, og er usikker på effekten av det andre tiltaket. Slik er det ikke her. Her er man generelt usikker. Samtidig finnes det annen kunnskap om barn og foreldre som taler for kontakt og overnattinger for små barn. Som f.eks. kunnskap om tilknytning, tap av foreldrekontakt, foreldrenes betydning for barnas utvikling, osv. Det er ting som faktisk har sammenheng med barns kontakt med foreldrene. 

Så vi ser at de anbefalingene som er utgitt av både BUFDIR og FOSAP er basert på egne oppfatninger og synsing. Barneombudet støtter seg til BUFDIR, som altså selv sier de ikke vet, og man kan da fastslå at hennes anbefalinger og advarsler ikke har støtte i forskning. Det oppstår dog et problem når både fagfolk og personer som Barneombudet likevel går hardt ut mot ordningen. For det første blir de trodd av andre som ikke har anledning til å sette seg inn i det som finnes av forskning eller annen fagkunnskap. Folk forventer at de er oppdatert og har faglig belegg for sine anbefalinger i form av deres roller. For det andre vil uttalelsene og anbefalingene lett kunne misrepresenteres av interesseorganisajoner.

Aktivister som er imot delt omsorg kan altså bruke disse anbefalingene til å rettferdiggjøre sine politiske mål. Dette finnes det eksempler på, f.eks. innenfor kvinnebeveglesen, hvor man bl.a. ser på kvinners bevegelsesfrihet som viktig. Selvsagt er den friheten også viktig isolert sett, men når et barn er inne i bildet, har barnet rett til kontakt med begge foreldre. Barnets rett vil da sette begrensninger på bevegelsesfriheten, som ellers ville ha vært i strid med barnets rett. Da er det jo problematisk om fagfolk fraråder delt omsorg. Det kan aktivistene bruke for å styrke sin sak.

Man ser også politikere støtte seg til uttalelsene og viser til barneombudet og forskning, uten at de selv har satt seg inn i materialet. Abid Raja er et godt eksempel. Partiet Venstre så ut til å støtte delt omsorg som utgangspunkt. Abid Raja valgte å gå imot partiet, fordi Barneombudet og FOSAP advarte. Han ønsket ikke delt omsorg som utgangspunkt, og ville innskrenke muligheten for barn opp til 3 år. Han kom med dette utsagnet: «-I Australia har man nylig prøvd ut dette med 50/50-fordeling av omsorgen og konkludert med at det var feilslått opp mot barna det gjelder. Det er bare klokt å innse at man har gjort feil, og det kan gjøres også her, sier Raja.» Er dette riktig gjengitt? Jeg har ikke funnet noe som underbygger det. I Australia kom det ut en rapport i 2010, som konkluderte med at barn 0-3 ikke burde overnatte borte fra sin «primære omsorgsperson». Denne ble ganske fort kritisert og tilbakevist. Blant annet støttet ikke funnene konklusjonen. Så det man egentlig fant ut, var at det ikke fantes grunnlag for å fraråde delt omsorg.

En annen ting som gir grunn til å ha et kritiskt blikk, er koblingene mellom de som kommer med anbefalingene. Bufdir engasjerte Ida Brandtzæg og Espen Walstad. FOSAP ble inntil nylig ledet av Katrin Koch, som også var sentral i utformingen av deres egne anbefalinger. Anbefalingene fra de to er så og si identiske. Kanskje ikke så rart. I 2005 skrev Katrin Koch og Espen Walstad bok sammen. Begge anbefalingsbrosjyrene kom ut i 2014, FOSAPs med Koch i spissen og BUFDIRs som nevnt utarbeidet av Walstad sammen med Ida Brandtzæg. Brandtzæg driver Tilknytningspsykologene.no med sin mann Stig Torsteinson. Alle jobber eller har jobbet som bl.a. sakkyndige psykologer. Ingen av brosjyrene forteller noe om usikkerhet rundt grunnlaget for anbefalingene som gis. Tvert imot er anbefalingene ganske klare. Anbefalingene har blitt kritisert på grunn av det svake grunnlaget. Det har også i den forbindelse blitt skrevet forsvar av anbefalingene av de som har utarbeidet dem. For FOSAP var det Katrin Koch, Thomas Nordhagen og Lars Smith (prof. emeritus UiO) som hadde signert innlegget. De erkjente at kunnskapsgrunnlaget var svakt, men viste bl.a. til en studie som viste at «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner». Studien var den delvis tilbakeviste og kritiserte McIntosh-rapporten fra 2010. Da Frode Thuen og Dag Furuholmen begynte å skrive om delt omsorg i 2016, skrev Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg en kronikk sammen, hvor de forsvarte BUFDIRs anbefalinger. Interessant nok hadde også de med seg Lars Smith som medforfatter på innlegget. De var kritiske til Warshak-rapporten fordi den (visstnok) utelot noe uenighet om metodekritikk mellom noen av de som skrev under rapporten, men med tanke på hva de selv har utelatt om kunnskapen om delt omsorg, virker det noe påfallende. Uansett erkjenner de her at det er lite grunnlag for deres råd om samvær for de minste.
Dag Furuholmen responderer, så Torsteinson og Co følger opp med en replikk. I denne forklarer de igjen at forskning tyder på at de har rett (uten å oppgi forkningen), men at den samtidig er så svak at de ikke kan slå fast. De vil like vel være «føre var«.
De kommer dog med en interessant erkjennelse: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.»

Det som er veldig interessant er at det de siste årene har blitt lagt press på BUFDIR, Barneombudet og politikere. Det kommer frem at forskningen er i favør delt omsorg, og at det for de minste ikke finnes grunnlag for å fraråde. Dette er nå såpass klart, at de ikke kan hevde noe annet, siden de ikke har forskning å vise til. De prøver fortsatt å forsvare sitt utgangspunkt med å vise til annen kunnskap, selv om denne ikke er helt relevant, eller de setter forutsetninger som egentlig ikke er riktige. Det er bare et tidsspørsmål før dette må snu, for nyere funn indikerer at delt omsorg også er gunstig for de minste.

Jeg oppfordrer alle som er engasjerte i barns rett til begge foreldre til å fortsette å utfordre politikere, BUFDIR, psykologer, barneombud, osv. Det vil få dem til å måtte tenke seg om og akseptere endringer.

Far, 36

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..