Delt omsorg. Best for hvem? Barn og foreldre!

Bloggeren Anne Brith er uenig med forskningen fra Sverige som viser at delt omsorg er best for barn etter samlivsbrudd. Hun kommer med noen argumenter imot, som jeg mener godt illustrere hvor lite innsikt mange har i hva delt omsorg er og hvorfor fordelene veier opp for evt. ulemper. Jeg gjengir hennes innlegg og kommenterer bit for bit. EDIT: Etter avtale med bloggeren Anne Brith, forteller jeg hva hun skriver, fremfor å gjengi hele innlegget. For å lese hele innlegget kan dere følge linken helt i starten av dette innlegget.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Anne Britt har fått med seg saken om den nye svenske studien om delt omsorg (bosted). Hun definerer så ordningen som å ha to hjem og bo annenhver uke hos hver forelder, og forklarer at studien viser at barn med delt omsorg generelt har det bedre enn de som bor fast hos én.

• Denne studien har faktisk delt inn barna slik at de ser på de som har ca. halvparten av botiden hos hver forelder. Derfor er det ekstra interessant at det gir best utfall.
• Delt omsorg defineres vanligvis som 35-65% botid hos hver forelder. Så det er ikke nødvendigvis 50/50 annenhver uke, selv om det kan være det. I tillegg innebærer det at foreldrene har samme rettigheter og forpliktelser juridisk. Så dersom 50/50 skulle være vanskelig, kan man fortsatt ha delt omsorg og tilpasse tiden.
• Alle barn med foreldre som ikke bor sammen har to hjem. Det er ikke unikt for barn med delt omsorg.
• Den aktuelle studien gjelder data for 5000 barn. De samme forskerne har tidligere gjort tilsvarende funn på enda større antall.

Hun forklarer så: «Jeg er alenemamma. Jeg har erfart delt bosted og ikke delt bosted. Min mening støtter ikke denne studien. Hvem er det egentlig best for?»

• Hennes mening er kun hennes mening. Derfor har man studier som gir er bredere bilde og en bedre analyse av effekten.
• Vel, funnene viser at det er best for både barna og foreldrene. Så alle!

Hun forteller videre hvordan konflikt er uheldig for barn, og at lavt konfliktnivå er en forutsetning for delt omsorg.

• Hvorfor er dette en forutsetning for delt omsorg? Konflikten forsvinner ikke ved at én forelder nektes kontakt med barnet. Hvem skal barnet i så fall bo hos? Dette er typisk Catch 22. Man kan ikke ha delt omsorg på grunn av konflikt (som gjerne kun er en liten uenighet), samtidig som en parts motvilje til delt omsorg ofte er årsaken til konflikten. Det betyr at den ene foreldren kan nekte, og dermed innfris ikke forutsetningen.
• Dette er for så vidt også en forutsetning som ikke har belegg. Både Linda Nielsens metastudie (2014) og ikke minst en studie fra 2016, « Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data», Fabricius, William V.; Suh, Go Woon, viser at fordelene ved delt omsorg ikke oppheves ved konflikt. Det betyr at selv om konflikt ikke er bra, bidrar tap av kontakt med den ene forelderen til å forsterke den negative effekten.

Hun viser så til egne barn og sin egen opplevelse av hvordan de trengte ett hjem for stabilitet og trygghet.

• Anekdotiske bevis kan være greit i enkeltsaker, men er også enkle å tilpasse til ens egen oppfatning. Her antydes det at barna var mer påvirket av boligen, enn av foreldrekontakten. Men vi vet ingenting om andre faktorer, eller forhold. Det er helt greit, for det er en privatsak, men gjør også at det er vanskelig å bruke eksempelet som støtte for det ene eller det andre synet.

Hun argumenterer så med at man kan snu ting på hodet og at foreldrene kunne flytte ut og inn. Hvordan ville de ha taklet det?

• Dette er et vanlig argument. Men hvordan er det argument mot delt omsorg? Er det verre med to hjem først når det er 7+7, istedet for 6+4+3+1 (som er vanlig botid ved normalt samvær)?
• At foreldrene flytter inn og ut, krever totalt tre boliger. Det krever at foreldrene deler soverom og garderobe, utgifter, vedlikhold, innkjøp og alt annet. Er det sammelignbart med barnets opplevelse?
• Hva med nye partnere, og evt. nye barn?
• Som vi vet, sier altså forskningen at delt omsorg gir bedre utfall enn hovedsaklig eller utelukkende ett. Så hvorfor da kreve at de som velger den løsningen som gir best utfall må fortsette å dele bolig, mens de som velger løsninger som forbindes med dårligere utfall kan få bo hver for seg?

Anne Brith hevder så at studien viser at det er delte meninger blant psykologer og at ikke alle psykologer støtter seg til studien. Hun avslutter med «Takk og lov for det!»

• Dette finner jeg ikke i studien, og er usikker på om det stemmer. Alle studier har begrensninger, og det er også nevnt i denne. Men altså ikke at meningene er delte.
• Å si «takk og lov» for at noen psykologer evt. ikke støtter konklusjonene, vitner vel litt om at man ønsker å bekrefte egne oppfatninger. Dersom noen finner feil og svakheter er én ting, men å bare være uenig uavhengig av funnene ville ha vært uredelig av en psykolog.

Hun praktiserer selv delt bosted for sitt ene barn, og sier tonen mellom foreldrene er bra. Barnet trives med ordningen. Likevel tror hun det ville ha vært bedre med ett hjem.

• Det er litt fascinerende å lese. Barnet trives med delt omsorg, og det er godt samarbeid mellom foreldrene. Likevel synes ikke bloggforfatteren noe om det, og tror det ville ha vært bedre med ett hjem. Hvorfor, når barnet trives med ordningen?
• Hvis det faktisk er oppriktig, og hennes oppfatning er at hvem barnet bor hos ikke er viktig, hvorfor ikke foreslå at barnet bor mest hos far, dersom han synes det er greit?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å konkludere med hva som er best for allmennheten. Vi bør ikke konkludere med hva som skal være normalen i dette. Vi må se på hver enkelt situasjon og så bedømme ut fra det. Foreldre vet best hva som passer deres barn. Noen er sterke, noen mer følsomme. Noen barn trenger å bli hørt andre barn klarer seg bedre om man tar avgjørelser for dem. 

Hun skriver så at vi bør være forsiktige med å konkludere hva som er best. Hun mener at foreldre vet best hva som passr for deres barn, og forutsetter dermed at alle foreldre gjør det riktige valget, og er enige om dette.

• Når funnene og tallene viser en sammenheng mellom ordningen og barns helse, er det vel fint at dette publiseres? Hvorfor skal man ikke konkludere med hva som generelt fungerer best når funnene er entydige?
• Dersom foreldre visste best, hadde ikke de fleste hatt skjevdeling av omsorg. Det er ikke uvanlig at ganske mange foreldre ønsker hovedomsorg fordi det gir mest tid med barnet, uten at det nødvendigvis er fordi det er barnets ønske eller beste.
• Delt omsorg handler også om likeverd mellom foreldrene. At det ikke er utgangspunktet inntil annet er avtalt, er trolig med på å øke antall konflikter og uenigheter.

Mot slutten sier Anne Brith: «Delt bosted er en løsning jeg ikke liker. Jeg liker det ikke fordi jeg vet at jeg selv hadde hatet å flytte fra den ene til den andre. Hvordan hadde du følt det om du skulle bodd i en bag? En uke her og en uke der?»

• Her kommer det egentlig frem at det handler mye om egne preferanser. Man ser ordningen utfra hvordan man personlig, som voksen, ville ha opplevd den.
• Hvor kommer dette uttrykket «bo i bag» fra? Man bor ikke mer i bag fordi man bor ganske likt hos hver forelder.
• Det jeg finner interessant er all retorikken. Hvordan man formulerer noe, bestemmer om det høres bra eller dårlig ut. Funnene viser at barna som bor mest eller utelukkende i ett hjem oftere føler seg mer stresset, enn de som bor nesten likt hos begge. Derfor ér det faktisk ikke så interessant om man selv synes det høres slitsomt ut.

Barn har rett på kontakt med begge foreldre, de har det bedre når de har kontakt med begge foreldre, og de har oftere ett godt forhold til begge foreldre når de har delt omsorg. Det er hva vi bør tenke på!

Far, 36