Tunge aktører på barns beste ved samlivsbrudd, som ikke vet.

Happy children at home
Licensed from: Anna Om / yayimages.com

I 2014 ble det utgitt anbefalinger fra både Bufdir og fra Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP), som handlet om hvilke løsninger som de mente var best for barn etter samlivsbrudd. FOSAP tok for seg de minste barna 0-3 år. BUFDIR tok også for seg disse, i tillegg til større barn. Begge aktørene frarådet delt omsorg for de minste barna, og i tillegg rådet de til minimalt med overnattinger hos samværsforelderen. Frem til tre år er det meste anbefalte samværet to overnattinger annenhver helg og noe midtukesamvær. Et problem med begge brosjyrene er at anbefalingene ikke gjør forskjell på barn som har bodd med begge foreldre og barn som ikke har gjort det. Når man leser anbefalingene fremstår det som at man hele tiden går utfra at foreldrene ikke har bodd sammen, eller at foreldrene gikk fra hverandre tidlig i barnets første leveår. Et annet problem er at anbefalingene ikke bygger på ordentlig forskning. Dvs. studiene som vektlegges for å underbygge anbefalingene er i beste fall irrelevante. Men etter noen år med å bli konfrontert med annen dokumentasjon og motargumenter, har noen av aktørene begynt å erkjenne at deres anbefalinger ikke er så godt fundert, og at delt omsorg tross alt er en bra løsning med støtte i forskning. Jeg skal ta det for meg kronologisk her.

FOSAPs brosjyre er utarbeidet av bl.a. Katrin Koch, mens BUFDIRs brosjyre er utarbeidet av Espen Walstad og Ida Brandtzæg. Noen interessante fakta, er at Katrin Koch har vært sentral i utformingen av utdanningsprogrammet som kreves for å opptre som barnefaglig sakkyndig i retten. Hun har også gitt ut en bok sammen med Walstad som handler om samvær med barn. Altså er det en ganske nær forbindelse mellom forfatterne av begge brosjyrene.

FOSAP intervjues i Dagens medisin.

Katrin Koch, daværende styreleder i FOSAP, ble intervjuet i Dagens Medisin i oktober 2014, i en artikkel med tittelen «Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år»,i forbindelse med utgivelsen av FOSAPs brosjyre.  «Jeg har møtt mødre som er rystet over at familiekontoret har anbefalt delt omsorg så snart ammingen er avsluttet, sier psykologspesialist Katrin Koch.» At noen er rystet, betyr ikke at de har grunn til det. Det er viktig å huske på. Det kan også være at de rett og slett ikke vet som er greit eller hva som fungerer.

På spørsmål om årsaken til hvorfor de fraråder delt omsorg de første årene svarer Koch: «- Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Jeg vil komme tilbake til det nevnte prosjektet.

Det forklares videre: «Målet med brosjyren er å nå andre fagpersoner, foreldre og dommere, som ifølge Koch ofte har en misforstått rettferdighetstankegang i slike saker.» Altså er det en hensikt bak anbefalingene, og det er å videreformidle disse idéene til fagpersoner, som kan være sakkyndige psykologer, familievernkontorer, advokater, og til domstoler.

Jeg synes også dette sitatet er greit å ha med: «- Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.» Koch gir et inntrykk av at mor er en mer sentral tilknytningsperson, og fremstiller til og med far som en barnet blir skeptisk til rundt ett års alder, på lik linje med en fremmed person.

BUFDIR uttaler seg i Aftenposten.

Saken kom også i Aftenposten, ti dager senere under samme overskrift. I tillegg til Katrin Koch, uttaler BUFDIRs Mari Trommald seg her. «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste. Vi vet også at foreldrekonflikter kan være skadelig for barnet. Barnets beste er familievernkontorenes utgangspunkt, sier direktør Mari Trommald.» Trommald sier at de vet, og det er utgangspunktet familievernkontorene jobber utfra.

Men det er ikke alt. «- Bufdir har laget en brosjyre med råd til foreldre om samværsordninger og bostedsløsninger som sier nettopp dette. Brosjyren er delt ut på alle familievernkontorene og er tilgjengelig på nettet. Brosjyren skal også oversettes til flere språk. Familievernkontorene treffer ikke avgjørelser, men gir råd til foreldre i slike situasjoner, legger hun til.» BUFDIR har altså laget sin brosjyre med anbefalinger med tanke på familievernkontorenes ansatte. Det er greit å være bevisst på at det er formålet deres.

Barneombudet intervjues ang. delt bosted for de minste.

Barneombudet er en aktør som tillegges mye vekt og ofte uttaler seg i forhold til omsorgsløsninger. Hun er konsekvent imot delt bosted som utgangspunkt. Men hvor mye har hun egentlig satt seg inn i kunnskapen på dette feltet? I 2014 uttalte hun seg i Psykologtidskriftet. Barneombudet har lenet seg til BUFDIRs anbefalinger i forhold til omsorgsløsninger, men har tilsynelatende ingen fagkunnskap utover det. «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet.»

Det som er verdt å ta med seg her, er at barneombudet ser ut til å vektlegge at BUFDIRs anbefalinger er forskningsbaserte. Hun bruker også floskelen «barnets perspektiv». Den siste setningen gir i tillegg et inntrykk av mangelfull forståelse av hva delt bosted som ordning innebærer. Det er ikke å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner. Det er å ha omfattende kontakt med og omsorg fra begge foreldre, akkurat som i en intakt familie. Delt bosted innebærer ikke mer flytting enn normalt samvær, det kan derimot redusere antall flyttinger.

 «Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser.»

Siden delt bosted ikke er utelukkende 50-50 løsning, kan man se at barneombudet ikke har tilstrekkelig kunnskap om ordningen. Hun viser til forskning, men har allerede forklart at hun forholder seg til BUFDIR. Men å referere til forskning hjelper kanskje med å fremstå som en som snakker med litt mer tyngde?

Det stilles spørsmål ved anbefalingene.

Anbefalingene førte til reaksjoner. Atle Fretheim stilte spørsmål ved FOSAPs anbefalinger i Psykologtidskriftet 2014. Fretheim skriver blant annet: «Men er det til barnets beste å lytte til Psykologforeningen i dette tilfellet? Det er ikke godt å si, for gruppen som utformet anbefalingene viser verken til referanser eller noe annet som likner på vitenskapelig dokumentasjon. De skriver ganske enkelt at «anbefalingene er basert på erfaringer fra arbeid med barn, familier og aktuell utviklingspsykologisk kunnskap». Det er ikke godt nok. Hvilke «erfaringer» er det snakk om? Hva slags kriterier er brukt for å definere aktuell utviklingspsykologisk kunnskap? Og har man sett bort fra alle oppfølgingsstudier av barn med forskjellige samværsordninger?»

FOSAP forsvarer anbefalingene.

Likevel forsvarer FOSAP anbefalingene i Psykologtidsskriftet i 2015. Innlegget er skrevet at Katrin Koch og Thomas Nordhagen, sammen med Lars Smith, som er professor emeritus ved UiO. Interessant nok skriver de «Han kan ha rett i at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner,» og «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert.» De erkjenner altså at de ikke har bygget anbefalingene sine på forskning på feltet. Med bruk av ord og utrykk som «sannsynligvis» og «Vi går ut fra…», er det mye som fremstår som synsing, etter å ha lest gjennom debattinnlegget.

De har også noen referanser til studier og forskning. Blant annet det australske forskningsprosjektet som de viste til i Dagens medisin. Det er snakk om J. McIntosh, B. Smyth, M. Kelaher, Y. Wells & C. Long (2010). De viser konkret til ett funn fra denne studien: «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner.»

 

Siden de trekker frem McIntosh-rapporten, kan vi jo se på funnene det vises til. Her er alle tre tabellene fra McIntosh-rapporten om barn under to år. Det første vi kan se på er omfanget av overnattinger for disse barna. For barna under to år betyr «intact» at foreldrene er gifte eller samboere, altså intakte familier; «rare contact» betyr at foreldrene ikke bor sammen og barnet ikke har overnattingssamvær, men noe dagsamvær; primary betyr at barnet har minst én overnatting i måneden, men mindre enn én overnatting i uken (jeg forstår det som at barnet kan har 1 overnatting i uken 3 av 4 uker, f.eks.), la oss her kalle det normalt samvær; og «shared» betyr en eller flere netter i uken, for enkelthets skyld kaller vi det delt bosted. I følge FOSAP viste altså sistnevnte ordning betydelige stressreaksjoner hos barna.

Se på disse figurene. Figur fire, den til venstre, viser at barn med delt bosted scoret høyere på «Irritability», en de med normalt samvær. Men de scoret likt med barna i intakte familier. Den løsningen som kom dårligst ut var den uten samværsovernattinger. Selv om man kunne tolket at delt bosted ikke var bra for barna, kunne man også ut fra denne tabellen tolke at det ikke ville være bra for barn å bo i intakte familier. I den neste ser vi noe av det samme. Normalt samvær scorer lavere (bedre) enn delt bosted. Men se på hva scoren er. 2,3 for normalt samvær, 2,4 for intakt familie, 2,5 for delt bosted. Kvalifiserer det for betydelig stressreaksjon? Og hvorfor er fortsatt normalt samvær bedre enn intakt familie? Dette tolkes for øvrig som innenfor normalvariasjonen. Den tredje tabellen, figur 3, viser dog større forskjeller.

Her ser det ut som at barn under to år kommer dårligere ut ved delt bosted. Men hvorfor kommer barna uten overnattinger også dårligere ut? For det er merkelig utfall. Altså intakt er bra, ingen samværsovernattinger scorer dårlig, 1-3 overnattinger i måneden scorer bra, mens 4+ overnattinger scorer dårligst.  Særlig når tilsvarende måling for barn 2-3 år viser noe helt annet, som i figur 6. Legg merker til at delt bosted plutselig kommer best ut blant de barna som ikke bor i intakte hjem. Merk også at andelen «wheezing reporting none» er like lav som for delt bosted hos de minste barna. Så hvorfor er det bekymringsverdig når andelen som sier «no» på wheezing ved delt omsorg kun er 60% for barn under 2 år, men ikke når andelen «no» er nøyaktig den sammen på barna med normalt samvær eller begrenset samvær for barn 2-3 år? Legg også merke til inndelingen i figur 3 og figur 6. I figur 3 ser vi at y-aksen begynner på 55 % og havner på 90 %. Mens i figur 6 viser den 0 % til 80 %. Det gir et veldig ulikt inntrykk av forskjellene.

En viktig faktor for funnene er antall barn. Målingene på barn under 2 år kan dere se på tabell 5a. Det er snakk om en måling som tar for seg totalt nesten 5000 barn, men bare 17 av dem har normalt samvær, og 55 har delt bosted, i den grad man kan kalle ett til flere ukentlig samvær for delt bosted. På side 112 i rapporten finnes også en mer detaljert inndeling som viser at kun 11 av barna har 5 eller flere overnattinger i løpet av en 14-dagers periode, dvs. fra 35 %. De har valgt å ta med barna som har 1-2 overnattinger i uken for de minste barna, selv om disse havner i kategorien «primary care» for de større barna.  

For barna som var 2-3 år er det heller ikke snakk om høye tall for disse barna, men der har de som nevnt i alle fall sett på barn som bor minst 35% hos samværsforelderen. De barna som faktisk hadde delt bostedsløsning gjorde det altså bedre på «wheezing», men det ser ikke ut til å påvirke anbefalingene til FOSAP, eller BUFDIR. Jeg vil anbefaler å titte på tabellene for de av dere som er interesserte. Der står det flere faktorer som er interessante, slik som konfliktnivå mellom foreldrene.

Dr. Richard Warshaks konsensusrapport.

Bakgrunnen for Warshaks konsensusrapport var at blant annet McIntosh-rapporten ble brukt som grunnlag for tilsvarende retningslinjer som det BUFDIR og FOSAP har prøvd å legge opptil, i andre land. For å understreke hvor forskningsmiljøet faktisk sto i dette spørsmålet brukte han to år på gå gjennom relevant forskning på feltet. Han fikk inspill fra andre anerkjente fagpersoner og forskere, og 110 av dem stilte seg bak konklusjonene i rapporten. De pekte på at det ikke var grunnlag for å fraråde overnattinger eller delt bosted for mindre barn. De viste også til at det var annen relevant forskning som tvertimot støttet tanken om fortsatt omfattende kontakt med begge foreldre. Noe som var interessant å oppdage var at Dr. Richard Warshaks konsensusrapport kom ut allerede i 2014, før anbefalingene. Særlig det at FOSAP har den med i sin litteraturliste overrasket meg. Rapporten tar for seg et eksempelet, for å vise at tallene i McIntosh-rapporten ikke nødvendigvis stemte med konklusjonene.

An example of contradicting the actual data is seen in the following quote, into which we have inserted the actual statistical means from McIntosh et al. (2010, p. 133, Figures 4-5) to show how the description contradicts the findings. «Babies under two years who lived one or more overnights a week with both parents [Mean = 2.5] were … more irritable … than babies who had less [Mean = 2.2] or no [Mean = 2.6] overnight time away from their primary caregiver» (p. 2).

Målet med Warshak-rapporten var altså ikke å påstå at forskningen peker på at det beste utvilsomt er at alle små barn har delt bosted som ordning. Det rapporten forteller er at forskningen ikke gir grunnlag for å fraråde overnattinger og holde fedre på sidelinjen i barnas første leveår. De påpeker at det itillegg finnes en rekke gode grunner for å inkludere fedre i større grad i de første årene da det er viktig for bade tilknytning og barnas utvikling på sikt. Dessuten er det en ting politikere og andre aktører burde være mer bevisste på. Selv om barn kan klare seg fint ved å vokse opp med en forelder, betyr ikke det at det dermed ikke er så viktig med den andre forelderen. Så lenge ingenting tyder på at det er verre å ha kontakt med begge foreldre, så bør man gå utfra at det vil være det mest gunstige utgangspunktet.

De norske aktørene erkjenner motvillig manglende kunnskapsgrunnlag.

Etter å ha utfordret ekspertene på sine standpunkter over en periode på et par år, har det dukket opp en del interessante erkjennelser. De er ikke alltid like klare, men de er der. Katrin Koch skrev i Aftensposten 20. mars 2016. «Noen, for eksempel kollega Frode Thuen, ser ut til å mene at så lenge det ikke finnes god nok forskning som viser at delt omsorg er skadelig, bør hensynet til barns kontakt med far gå foran de fleste andre hensyn.»

Koch kommer ingen steder med innvendinger til at det ikke finnes forskningsbelegg. Det hun i stedet gjør er å stille spørsmål rundt faktorer som i stor grad er irrelevante, og som ikke ivaretas bedre av å velge andre løsninger, eller dagens juridiske utgangspunkt. Hun fremstiller det som at Frode Thuen mener kontakten med far er viktigere enn de fleste andre hensyn, som om det er en ubegrunnet motivasjon. Men det er jo det forskningen faktisk viser oss. Kontakt med begge foreldre ser ut til å føre til like bra eller bedre utfall for barn, selv når andre hensyn er tatt. Selvsagt er det unntak, men retningslinjer skal ikke bygges på unntak.

En av de to forfatterne bak BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg skrev i «Nye Meninger» sammen med sin mann og kollega Stig Torsteinson, og professor emiritus Lars Smith, to innlegg med titlene «Uetterrettelig om de minste barna etter samlivsbrudd» og «Uetterrettelighet når nye høyder». Her siktet de til Frode Thuen og Dag Furuholmen som har vært i mediene å påpekt manglende grunnlag for BUFDIR og FOSAPs anbefalinger. I det første innlegget kommer erkjennelsen om mangel på kunnskapsgrunnlag. De skriver «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet.» De forsøker selvsagt gjennom hele innlegget å forsvare sitt standpunkt, men kommer ikke bort fra erkjennelsen av at de ikke vet. Det at de ikke vet underbygger at de baserer sine egne anbefalinger på synsing. I det andre innlegget kommer de med nok en erkjennelse. Nemlig denne: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Det er altså solid forskningsmessig støtte for barn over 2-3 år. Dette er verdt å merke seg, da retningslinjer for ordninger etter samlivsbrudd fortsatt bygger på sterk skepsis og motstand mot delt bosted, også for større barn.

Så sent som i 2017 kom BUFDIR med den de viktigste erkjennelsene av alle. Interessant nok kom de med disse to steder, både i Psykologtidsskriftet og i «Nye Meninger».
Wenche Mobråten, avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, skrev i Psykologtidsskriftet i januar 2017, at «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» En erkjennelse som ikke samsvarer med deres høringssvar i forbindelse med endring av barneloven, og heller ikke anbefalingene deres som egentlig fremstiller delt bosted som en mer krevende ordning, enn et fast bosted, selv om forskningen viser det motsatte. 

En vel så viktig erkjennelse Mobråten skriver er denne:  «Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» BUFDIR erkjenner veldig klart at de ikke vet. Likevel har de en brosjyre liggende ute med tittelen «BARNETS BESTE VED SAMLIVSBRUDD», som inneholder klare anbefalinger for hvordan samvær og overnattinger bør utøves. Det står i heftet at «Særlige hensyn som gjelder de minste barna er spesielt omtalt.» Hensyn de sier de altså ikke vet nok om. Det står også «Heftet omfatter ikke familier med volds- og overgrepsproblematikk eller familier der det er mistanke om svekket omsorg.» Det er altså anbefalinger rettet mot foreldre med normale omsorgsevner. Vi kan også lese følgende om brosjyren på hjemmesiden til Ida Brandtzæg: «Den er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister og har vært på høring hos Norsk Psykologforening, Den Norske Advokatforening, Dommerforeningen og hos Barneombudet.» Barneombudet forholder seg altså til en brosjyre som har vært på høring hos dem selv. Brosjyren er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister, likevel sier Mobråten og Trommald at de ikke vet, for de har ikke nok kunnskap. Hva sier det om kvalitetssikringen? Hva sier det om høringsinstansene?

Erkjennelsene fra Mobråten ble gjentatt i det andre nevnte innlegget publisert i Nye Meninger, hvor Mari Trommald klipte og limte inn tekst fra Mobråtens innlegg. Trommald går fra å si «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste,» i Aftenposten 2014 til å si «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet,» i 2017.

 

At BUFDIR ikke vet, betyr at barneombudet ikke vet. Det betyr at barneombudets utsagn fra 2014 «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning,» er irrelevante. Anbefalingene er ikke underbygget av forskning.

Mobråten skrev i sitt innlegg at BUFDIR la vekt på kunnskapsoppsummeringer. Det gjorde de ikke da de skrev anbefalingene. Jeg mottok litteraturliste for brosjyren 11.08.2017.

  • ·         Solomon & George (1999): -The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.- I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.
  •         Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.
  •         McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department.
  •         Altenhofen, S., Sutherland, K., & Biringen, Z. (2010). Families experiencing divorce: Age at onset of overnight stays, conflict, and emotional availability as predictors of child attachment. Journal of Divorce and Remarriage, 51(3), 141-156.
  •         Mcintosh J.E. Smyth B.M. & Kelaher M. (2013) Overnight care patterns following parental separation: Associations with emotion regulation in infants and young children. Journal of Family Studies /abstract content, Vol. 19, (3).
  •         Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

Ingen av disse studiene er kunnskapsoppsummeringer. Det er studier som hevder å vise, eller hevdes å vise det BUFDIR anbefaler. Men det også sterkt kritiserte og tilbakeviste studier. Det finnes kunnskapsoppsummeringer fra samme periode som viser delt bosted som den mest fordelaktige, selv om det var begrensede studier på små barn. Det er helt legitimt å bruke det som finnes av studier, også de svake, da disse også kan bidra med relevante tall og funn. Men å kun plukke ut studiene som kan brukes for å støtte ett syn virker litt vel spesielt, når det finnes flere studier som gir et annet bilde. Hvorfor har BUFDIR kun vektlagt de studiene? Hvorfor har de kun sett på studier som handler om de minste barna når anbefalingene gjelder helt opp til 12 + år? For husk dette sitatet fra Ida Brandtzæg, en av de som utarbeidet brosjyren: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Glem heller ikke denne fra BUFDIR selv: «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» Likevel har de skrevet anbefalinger som sier det motsatte, og delt disse ut på familievernkontorene som retningslinjer.

Problemet er til sist politikerne.

Politikere lener seg på aktører de anser som eksperter på feltet omsorgsløsninger. Se bare på disse politikernes begrunnelser for å ikke gå inn for delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd.

Geir Jørgen Bekkevold. KrF, 22.02.2017, ang. endring av barneloven, om at delt bosted ikke foreslås som utgangspunkt: «Dette er vi glade for, fordi det overveldende flertallet av instanser verdt å lytte til, inkludert Barneombudet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, er entydige på at en slik lovendring ikke ville tatt tilstrekkelig høyde for at barnas beste må vurderes i hvert enkelt tilfelle.»

Kjersti Toppe, SP, 27.09.2016, om samme lovendring: «- Jeg har stor sympati for Barneombudets innvendinger, og når hun er så klar som hun er, lytter vi.»

Abid Q. Raja. 03.04.2016: «- Det er et stykke arbeid som vil måtte gjøres overfor andre partier, men fordi Sakkyndige Psykologers Forening og barnets beste er på min side, og jeg tror at også Barneombudet også vil ha sans for det, tror jeg det skal gå an å få det til, sier Raja.» Raja sikter til  FOSAP her, og at de og Barneombudet støtter hans forslag om forbud mot delt bosted for barn under 3 år.

Politikere forholder seg til Barneombudet, BUFDIR og FOSAP som tunge aktører i forhold til delt bosted som utgangspunkt i loven. Dermed vektlegges disse mer enn andre aktører som har mer relevant kunnskap. Så la oss til slutt ramse opp de «tunge aktørenes» egne uttalelser.

BUFDIR 2017, ved Wenche Mobråten, om grunnlaget for å komme sine anbefalinger rundt bostedsordning for de minste barna: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet

BUFDIR 2017, ved Mari Trommald, samme tema: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet

En av personene bak utarbeidelsen av BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg m.fl. 2016: «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet

Barneombudet 2014, ved Anne Lindboe: «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning.»

FOSAP ved Katrin Koch og Thomas Nordhagen, 2015, ang. grunnlaget for sine anbefalinger rundt bostedsordninger:  «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert

Aktørene som har gitt ut brosjyrer erkjenner altså at kunnskapsgrunnlaget er usikkert, og at de utfra dette ikke vet om delt bosted for mindre barn, altså i form av botid, er bra eller dårlig. Med tiden har de også erkjent at delt bosted er bra for barn fra 3 år og oppover. Likevel er den generelle innstillingen å være forsiktige eller tilbakeholdne med delt bosted. Og Barneombudet sitter ikke selv på kunnskap om bostedsordninger, men forholder seg til BUFDIR som sier de ikke vet. Likevel betrakter politikere Barneombudet som en tung aktør. Det er et stort problem at politikere ikke har større kritisk sans enn at de hører på Barneombudet i kraft av hennes stilling, fremfor hennes kunnskap. Det er også et stort problem at mediene som kaster seg over politikere som ikke tror på forskning om bl.a. klimaendringer, ikke tar tak i politikere og aktører som ikke tror på forskning om barns beste.

Far, 37.

Følg og lik meg på Facebook!

PS.

Ang. forskning på de minste barna. I november 2016 kom en  studie fra William V. Fabricius og Go Woon Suh: «Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data». De har samlet inn data fra collegestudenter hvis foreldre gikk fra hverandre da de var 0-3 år, og foreldrene deres. Det var foreldre som hadde valgt ulike omsorgsløsninger, både ved enighet og uenighet, med og uten konflikt. Barna som hadde delt bosted kom best ut. I Sverige jobbes det også med en studie på de minste barna. Forskning.no skrev dette om forskningen «Nå forsker Bergström videre på hvordan treåringer i separerte familier har det. Resultatene peker så langt i samme retning som for de eldre barna.» Det vil si at det peker i retning av at delt omsorg er forbundet med bedre utfall.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..