Norske forskere overser barnas interesser.

Nok en gang ser vi et par norske fagpersoner som er imot at barn skal sikres kontakt med begge foreldre som utgangspunkt, underbygget av ytterligheter og feil bruk av begreper. Denne gangen i Morgenbladet fra 7. juli 2017. Det er en betalingsmur, men jeg har lest artikkelen, som er skrevet av Thea Storøy Elnan. Mange av opplysningene Elnan oppgir i saken er feil, jeg tar en gjennomgang av disse til slutt i dette innlegget. I første del tar jeg for meg påstandene til et par av fagpersonene i artikkelen.

Fagpersonene er Trine Eikrem og Odd Tjersland. De omtales som forskere, men jeg finner ingen publisert forskning av Trine Eikrem overhodet, og Odd Tjerslands forskning relatert til samlivsbrudd er ikke på omsorgløsninger, men på meklingstjenesten.

Saken begynner med en kort innledning. «Når to foreldre går fra hverandre, hvem skal ha hovedansvaret for barnet? Spørsmålet kan skape bitre konflikter og gjelder svært mange. Det er mødre og fedre som opplever en fortvilet situasjon over å ikke få være med barna sine.» Dette følges så av et sitat fra Trine Eikrem: «Det er utfordringen i denne debatten. Folk blir så forferdelig sinte og krenket.»

Licensed from: tupungato / yayimages.com

Trine Eikrem skrev i et innlegg i Aftenposten i mars 2017: «Internasjonal forskning slår klart fast at langvarige, intense og fiendtlige foreldrekonflikter er skadelige for barn.»

1. Trine Eikrem har altså sagt at konflikt kan være skadelig for barn.
2. Artikkelen begynner med å si at spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter.
3. Trine Eikrem sier at utfordringen i debatten er at folk blir sinte og krenket.

Merk deg disse punktene!

Artikkelen fortsetter med noen kommentarer fra Frode Thuen, som viser til at delt bosted og likeverdig foreldreskap er forbundet med de mest positive utfallene for barn etter samlivsbrudd. Men så kommer Eikrems innspill, og hun mener at man ikke kan konkludere så tydelig utfra forskningsfunnene. Hun sier: «Forskningen tar ikke hensyn til sosioøkonomiske ulikheter. Foreldre som velger 50/50 deling har til nå som regel vært ressurssterke og høyt utdannede. Dette gjør ofte at konfliktnivået blir lavere og at barnet får det bedre.»

1. Delt bosted kan være 50/50, men også alt fra 35-65% botid hos hver forelder defineres som delt bosted i forskning. Jeg oppfatter den stadige referansen til delt bosted som 50/50 et forsøk på å legetimere argumentet om at delt bosted handler om foreldrerettferdighet, hvilket er helt feil.
2. Forskningen som finnes i dag viser tegn til at barn med foreldre som har konflikt også gjør det bedre med delt bosted.
3. At høy utdannede og ressursterke oftere velger delt bosted i følge statistikken, er nok riktig. Men hvorfor er det et poeng? Hvis man setter seg inn i forskningen, vil man også se at barn som bor hovedsaklig eller utelukkende hos en forelder oftere får div. helseproblemer. Dersom ett bosted er bedre ved konflikt, hvorfor kommer disse barna likevel dårligere ut?

Så kommer et interessant ressonement fra Eikrem. «Eikrem er redd konfliktnivået øker dersom foreldrene må møtes oftere gjennom tvungen delt bostedsordning.» Møtes oftere? La oss gå ut fra Eikrems premisser om at delt bosted er 50/50. Det betyr gjerne at barnet er én uke av gangen hos hver forelder. Det betyr at foreldrene møtes fire (4) ganger på fire uker. Om de derimot har normalt samvær, så er barnet annenhver helg og en natt i mellomliggende uke hos samværsforelderen. Det er åtte (8) ganger på fire uker. Er disse møtene så vanskelig kan også overleveringene skje via barnehage eller skole. Da trenger de ikke møtes overhodet. Uansett virker det som en veldig problemorientert holdning fra en psykolog som har vært leder ved et familievernkontor. Kanskje mer vekt skulle legges på det å løse konflikter, fremfor å forverre dem ved å forskjellsbehandle foreldre? Husker du punktene over? Spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter, og folk blir sinte og krenket. Kan det være fordi de blir satt til å skulle velge hvem som får fortsette å være være fullverdig forelder? Det står i første avsnitt, og Eikrem er åpenbart klar over at det er hva som gjør foreldre frustrerte. Likevel klarer hun å konkludere med at konfliktnivået vil øke ved å behandle foreldrene som likeverdige, fordi da må de «møtes oftere.»

Eikrem trekker så inn forskningen igjen, og sier at den ikke støtter at én ordning er er bra for alle barn, men at det som er bra for barn er mye samvær med begge foreldre. «Dette er ikke det samme som å si at samværet må være helt likt fordelt.» Hun kommer så med et argument som minner om barneombudet, hvor hun hevder at foreldrenes perspektiv settes foran barna. Hvor mange ganger er jeg nødt til å påpeke at dette ikke stemmer?

1. Ingen forskning er best for alle barn, ingen påstar det og ingen forventer det. Men én løsning er bedre på gruppenivå, og det er delt bosted.
2. Heller ingen sier at samværet må være helt likt. Det er gjentatt mange ganger de siste årene at delt bosted innebærer botid på 35-65 %. At mye samvær er bra støtter å ha delt bosted som utgangspunkt etter disse premissene. Dessuten handler loven om fast bosted om avgjørelsesmyndighet.
3. Jeg kjenner til flere kunnskapsoppsummeringer om bostedsordninger, og noen nyere enkeltstudier. Disse viser at delt bosted forbindes med best utfall for barn. Hovedsakelig eller utelukkende å bo hos én forelder med dårligst utfall. Da er ikke den som argumenterer for delt bosted som glemmer barnets perspektiv.

Så kommer vi til Odd Arne Tjersland. Han mener at endringen i barneloven av 7. mars kan bli lest av rettsmyndigheter og foreldre som om at det er den foretrukne løsningen. Det mener han er uheldig, og også han snakker om at det da handler om foreldrenes rettigheter.

1. Endringen i barneloven er kun bytte av rekkefølgen på fast bosted. I beste fall en symbolsk endring. Barnelovens §36 andre ledd, sier fortsatt at retten må bestemme «at barnet skal bu fast hos ein av dei.» Derfor er det lite sansynlig at rettsmyndigheter vil tenke slik Tjersland antyder.
2. Dersom rekkefølgen har betydning for hvordan foreldre tenker, så er vel det tilfelle uansett hvilken ordning som nevnes først. Den gamle teksten lyder «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.» I den nye teksten bytter «begge» plass med «ein av dei». Av en eller annen grunn ser Tjersland ut til å tro at foreldre vil tolke delt bosted som foretrukken løsning dersom «begge» står først i teksten, men ikke at det samme skjer i forhold til ett bosted dersom «ein av dei» står først, i tillegg til at retten må bestemme at barnet skal bo hos «ein av dei» ved uenighet.
3. Er ikke delt bosted den foretrukne løsningen i botid? Tenk på hvilke alternativer som finnes. Delt bosted 35-65 % hos hver forelder, barnet har omfattende kontakt med begge foreldre, forbundet med best utfall i forskningen på de forskjellige løsningene. Hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder, barnet får redusert kontakten med den andre forelederen, forbundet med dårligst utfall i forskningen. Hvorfor er Tjersland redd for at den løsningen som kommer best ut skal ses på som fortrukken, mens han ikke bekymrer seg for det når det gjelder den løsningen som kommer dårligst ut?

Tjersland mener at delt omsorg har en del forutsetninger, som at både foreldre og barn er vant til en slik løsning fra samlivet, og at de allerede før bruddet har et godt og likestilt samarbeid. Han mener at foreldre velger delt bosted selv dersom de har delt omsorgen før bruddet, og hevder: «Det er altså ikke delt bosted i seg selv som skaper trivsel for barn, men forholdet i forkant av bruddet.

1. Hva bygger Tjersland disse påstandene på? Det er meg bekjent ingen av studiene på bosted som viser at delt bosted har spesielle forutsetninger for å kunne fungere bra, som ikke også gjelder andre løsninger.
2. Det finnes foreldre som har delt på omsorgen før bruddet som likevel ikke kommer til enighet om dette etterpå. Dette fremstår også som en tvilsom påstand.
3. At det er ikke er delt bosted som skaper trivsel for barn, er nok en påstand som ikke kan underbygges. Om man ser på studien til Fabricius, W. V., & Suh, G. W. (2016, November 28). Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data. Psychology, Public Policy, and Law. Advance online publication. http://dx.doi.org/10.1037/law0000108, så ser de på utvikling hos collegeelever hvis foreldre gikk fra hverandre før de fylte tre år. Det ble sett på overnattinger og samvær for barn under ett år, barn som var ett år og barn som var 2 år. Antall overnattinger hadde stor innvirkning på forholdet til foreldrene på sikt. De som hadde omfattende samvær med fedrene og mødrene, hadde også bedre forhold til begge foreldre. Var det pga. forholdet i forkant av bruddet?

Tjersland mener det utvilsomt handler om likestilling, og han forstår at man sier at foreldrene er like viktige når fedre involverer seg fra første stund. Derimot ikke når far har deltatt lite, og han mener det er i disse tilfellene konflikten er høyest og at han er bekymret for barnets beste.

1. OK. Les det avsnittet. Tjersland er bekymret for de tilfellene hvor far har deltatt lite. Er det med andre ord far som er grunnen til å være forsiktig med delt bosted som utgangspunkt? Er det fordommer mot fedre vi ser her? På hvilket grunnlag Tjersland kan hevde at det er en sammenheng mellom høy konflikt og lav deltakelse fra far, nevnes ikke. Det er dog lite trolig at det er hovedårsaken, og det uansett for marginalt til at det bør påvirke utgangspunktet for loven.
2. Tjerslands syn innebærer at gode fedre er prisgitt mor. For i dag skal foreldrene velge om de skal dele eller ikke. Men loven sier ikke noe om hvilken av foreldrene barnet bør bo hos. At bekymringen rettes mot fedre som ikke deltar, viser tydelig at Tjersland mener at ved bosted hos én, så snakkes det om mor.
3. Hvis vi igjen ser på studien til Fabricius & Wu, ser vi at funnene deres viser at ved konflikt trengs det faktisk flere overnattinger hos far for å opprettholde et godt forhold enn om det er mindre konflikt. Med andre ord er det mer sannsynlig at Tjerslands råd fører til dårligere forhold mellom barn og deres foreldre.

Til slutt vil jeg peke på noen ting i selve artikkelen som er feil.

Det hevdes at inntil endringen i barneloven har det blitt praktisert full avtalefrihet ved samlivsbrudd, og det sies at denne handler om barnets botid hos hver forelder. Det er feil. Botiden avtales fortsatt fritt etter lovendringen, og ville også kunne avtales fritt om delt bosted var utgangpunkt. Endringen lå i rekkefølgen på fast bosted «hos en» eller «begge foreldre». Fast bosted handler ikke om botid, men avgjørelsesmyndighet. Det at avgjørelsesmyndigheten må enes om, betyr at man ikke har avtalefrihet, med mindre begge er enige om det.

Det hevdes at det vanligste er å ha alt mellom «35/65 % til 50/50 % deling av omsorgsansvaret.» Dette er veldig misvisende. Definisjonen på delt bosted i forskning er 35-65 % botid hos hver forelder. 50/50 ligger innenfor dette. Ser man på de siste tallene som er fra 2012, så var andelene som hadde ca. 50/50 31 %, andelen som hadde 8-12 dager 24 %. Man må ha 11 dager for at det skal være 35 %, har man 8 dager er det ca 26 %. Det er derfor sannsynlig at de mindre enn 50% har en slik deling som det hevdes. Disse andelene er basert på både mødre og fedres svar.

Det hevdes at det alternativet forslaget til endring av ordlyden, var å gjøre 50/50 delt bostedsordning til hovedregel, «altså at barnet automatisk skal bo like mye hos begge foreldre ved samlivsbrudd.» Dette er helt feil. Alternativet var å gjøre delt bosted til utgangspunkt etter samlivsbrudd, men da i form av avgjørelsesmyndighet, ikke botid. Det er en vesentlig forskjell.

Det er  også en faktaboks om delt bosted. Denne inneholder fire punkter, hvor tre er feil og en i beste fall delvis riktig, men misvisende.

Én ting er at fagfolk gir feil fremstillinger og kommer med udokumenterte påstander. Det er ikke stor bedre når journalister og aviser ikke stiller et eneste kritisk spørsmål, i tillegg til å komme med uriktig presentasjon av hva delt bosted er, hvor utbredt det er, hva loven sier og hva endringen i loven innebærer, og hva som var alternativet. Vi må bare fortsette å spre kunnskap.

Far, 37.

Følg meg på Facebook!