Endring av barneloven: Når høringsinstansene ikke forstår hva de skal uttale seg om.

father with sons silhouette at sunset
Licensed from: adrenalina / yayimages.com
Da jeg leste svarene til høringsnotatet i forbindelse med endringer i barneloven i 2015, ble jeg oppmerksom på noe ganske vesentlig. De fleste høringsinstansene vet tilsynelatende ikke hva delt bosted som utgangspunkt innebærer. Først og fremst de som var negative til endringer. Når det er tilfelle, blir mye av poenget med høringsinstansene borte. T.o.m domstolene og advokatene så ut til å ikke vite hva det innebar. Litt av poenget med høringsinstansene er å ta stilling til hva evt. endringer vil føre til. Men når de fleste tror at endringene innebærer noe annet enn det de faktisk gjør, risikerer man at motstanden mot endringene bygger på feil premisser.

Jeg skal forsøke å gi en analytisk gjennomgang av hva delt bosted og delt omsorg nødvendigvis må innebære.

Dette er en av hoveddelene av barneloven som det var snakk om å endre, slik den er i dag:

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Les gjennom og merk deg det jeg har markert. Ser du noe om botid? Nei. Det står noe om å «bu fast hos», og det er dét loven sier foreldrene kan avtale. Dersom foreldrene ikke blir enige må retten avgjøre at barnet skal bo hos én forelder. Loven trekker frem det å bo fast hos én forelder. Dette endres fra 2018, hvor å bo hos begge vil stå først. Men det vil fortsatt være slik at retten må velge én av foreldrene dersom de er uenige. Altså ingen endring av betydning i praksis.
Å «Bu fast hos» handler ikke om botid, det handler om avgjørelsesmyndighet. Det er altså en juridisk posisjon. Dette kommer veldig klart frem i § 37. Den barnet bor fast hos kan ta store avgjørelser alene. Når barnet har delt bosted juridisk, så betyr det at barnet har fast bosted hos begge foreldre. Det betyr at foreldrene tar avgjørelser sammen. Det betyr ikke 50/50 botid, selv om en del foreldre velger en tilnærmet 50/50 løsning.

Når barnet har bosted hos én forelder, har foreldrene ulik status juridisk. Den forelderen barnet har bosted hos kan bestemme seg for å flytte med barnet, uten at den andre forelderen kan motsette seg det. Bostedsforelderen kan flytte, selv om det fører til at samværet reduseres kraftig, selv om barnet flyttes fra sitt vante nærmiljø, selv om barnet ikke vil, selv om det vanskeliggjør samvær, selv om det bryter med evt. samværsavtaler, osv.

Foreldrene kan altså avtale hvorvidt de skal ha lik avgjørelsesmyndighet eller ikke. Men lik avgjørelsesmyndighet avhenger av at begge vil ha det. Domstolen må bestemme at én forelder skal ha det.

Bare for å klargjøre dette med botid. Delt bosted brukes av enkelte for å omtale botiden barnet har hos hver av foreldrene. Det bidrar dog mest til forvirring, fordi de da ofte snakker om 50/50 botid, som ikke er et kriterium for juridisk delt bosted. Forskning på bostedsordninger omfatter vanligvis botider på 35-65% hos hver forelder, når det snakkes om delt omsorg (f.eks Shared parenting). Det betyr at barnet har mye kontakt med begge foreldre, og begge foreldrene deler på det det faktiske omsorgsansvaret, men at det er rom for å ulike fordelinger av botiden. Det gir altså ikke mening at «bu fast hos» i barneloven skulle handle om botid. For å demonstrere dette kan vi se på hva å ha fast bosted innebærer dersom det skulle omhandle botid. Det er to muligheter dersom botid er sentralt for delt bosted juridisk.

  1. Foreldrene kan velge 50/50 botid, og de vil få lik avgjørelsesmyndighet. Dersom de velger en hvilken som helst annen fordeling, vil den som har mest botid har utvidet avgjørelsesmyndighet.
  2. Foreldrene kan avtale at barnet bor hos hver av dem fra 35-65 % (evt. 30-70%). Innen for en viss ramme, som ikke er definert i loven, men som nødvendigvis finnes, har foreldrene lik avgjørelsesmyndighet. Utenfor denne rammen har foreldrene ulik avgjørelsesmyndighet.

Begge disse kan vi finne bekreftelser på at ikke er tilfelle. Både i en brosjyre fra Bufdir og i et dokument som ligger på regjeringens sider opplyses det om at man kan ha delt bosted, men fortsatt ulik botid, og også fast bosted hos en med lik botid. Se videoer under.

video:Bufdir delt bosted

video:Regjering Delt bosted

Delt fast bosted som utgangspunkt i loven, handler om å gi foreldrene lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dersom de ikke er enige, vil ikke den ene bare kunne ta seg til rette. Det sikrer at foreldrene stiller likt frem til noe annet er avtalt. Det betyr også at de kan avtale botid uten at det reduserer noens avgjørelsesmyndighet. Likevel handler nesten alle argumenter imot delt bosted om 50/50 botid som utgangspunkt, eller det hevdes at visse forutsetninger må være til stede, som egentlig er forutsetninger for alle løsninger med to hjem.

Det er ganske interessant at regjeringen i tillegg tok opp spørsmålet flytting med barnet innenlands. Her hadde de to alternativer. Kort fortalt: Enten en utvidet varslingsfrist og obligatorisk mekling ved uenighet, eller at avgjørelser om flytting innelands skulle legges under foreldreansvaret. Dette er i grunnen ganske fascinerende. Dersom delt bosted hadde blitt utgangspunkt, hadde foreldrene hadde lik avgjørelsesmyndighet. Altså måtte de bli enige om flytting. Legger man flyttespørmål under foreldreansvaret, oppnår man så og si det samme. Det som evt. ville gjenstå for bostedsforelderen å avgjøre alene, er muligheten til å velge om barnet skal gå i barnehage, på SFO, og hvilke fritidssysler det kan delta på.

Likevel ser vi tilfeller hvor høringsinstanser sier ja til å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret, samtidig som de er imot delt bosted som utgangspunkt. En annen sak, er at mange er imot å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret fordi dette ville ramme mødre, siden de oftest er bostedsforelder. Det finnes en eldre undersøkelse om samværsfedre fra 2002, da hadde ca 8 % delt bosted (juridisk sett, etter hva jeg forstår). I dag er det anslått at ca. 25% har delt bosted, som er 17 prosentpoeng mer, men likevel er de følgende tallene interessante. I undersøkelsen kommer det frem at 47 % av samværsfedre mener delt bosted hadde vært best for deres barn. 12 % mener at de burde hatt hovedomsorgen for sitt barn. Dette tyder på at foreldre ikke kommer til enighet, selv om de kommer frem til en avtale, eller praktiserer en bestemt ordning. Det er her mye av problemet ligger. Fedrene velger nødvendigvis ikke mindre avgjørelsesmyndighet. De må bare frasi seg den. Resultatet blir noe sånn som dette:

  • Mange samværsfedre ønsker i utgangspunktet delt bosted eller fast bosted.
  • Når foreldrene ikke blir enige, ender én av dem opp med fast bosted.
  • Som oftest er dette mor (ca. 90 % av bostedsforeldre).
  • Dermed får vi en stor andel fedre som noe ufrivillig for redusert sin avgjørelsesmyndighet, også blant de som ikke havner i retten.

Det som da er veldig uheldig tankegang er denne:

  • En stor andel av høringsinstansene er imot at foreldrene skal ha et likeverdig utgangspunkt, og fremmer dermed et system som presser en rekke fedre inn i samværsrollen.
  • De bruker resultatet av dette som argument for å forhindre samværsforeldre i å få innflytelse over barnets bosted, som om det skulle være en konsekvens av at vedkommende ikke tar like mye ansvar.

Jeg ønsket delt bosted, men måtte godta å være samværsforelder. Jeg ønsket mer tid med min sønn, men måtte godta den samværstiden jeg fikk. Jeg ønsket ikke at han skulle flytte eller bytte barnehager, men hadde ingen rett til å uttale meg.

Det er ikke fordi jeg ikke deltok i omsorgen før samlivsbruddet, eller fordi jeg ikke øsnker å ta ansvar. Det er fordi dagens system ikke er likeverdig. Det har jeg tenkt å endre på.

Far, 37

Hjelp meg gjerne med å dele innlegget!

Lik siden min på Facebook!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..