Vedrørende Willy-Tore Mørchs blogg om skilsmisseboliger, og litt andre ting.

Licensed from: leaf / yayimages.com

Dere har kanskje fått med dere at flere medier i forrige uke skrev om skilsmissboliger, et konsept hvor det er tenkt at foreldre som skiller lag, skal kunne kjøpe en bolig som er delt i to, men som har barnerom i mellom de to boenhetene som er til foreldrene, slik at barnet kan gå mellom de to foreldrene uten at det noen gang trenger å «flytte mellom to hjem».

Personlig oppfatter jeg ikke det som en gunstig løsning generelt, men tenker at det kan være ok for spesielt interesserte. Jeg er dog mer opptatt av at barnet får opprettholde en tett og god kontakt med begge foreldre, og at foreldre skal ha samme juridiske utgangpunkt ved bruddet for å sikre dette.

Dr. Willy -Tore Mørch er professor emeritus ved UiT, i barn og unges psykiske helse. Han har blogget om disse boligene, men sier også litt av hvert om delt omsorg i blogginnlegget. Så jeg synes det er interessant med en gjennomgang av det han skriver. Han begynner med en beskrivelse av leilighetene som er planlagt.

Så hopper han over til «debatten som raste om delt bosted tidligere i år.» Jeg vi presisere at Mørch hele veien forstår begrepet som botid. Her dukker det opp en del ting jeg synes det kan være greit å kommentere. Han begynner med kritikk av Mannsforum, som hevdes å fremme menns rettigheter i barneomsorgen, han sier de begrunner sine påstander med «forskning viser», at de viser til Warshak-rapporten som han sier konkluderer med «at verken delt bosted eller overnatting hos samværsforelderen er skadelig for barn, heller ikke for små barn.» Han avslutter avsnittet med å si at «Debatten førte forøvrig til en endring i barneloven der delt bosted står oppført først av flere løsninger og blir tolket som at dette er den foretrukne løsningen.»

• Å fremme barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, er ikke å fremme menns rettigheter, men å fremme likeverd mellom foreldre, og barns rettigheter.
• «Forskning viser» kan lett misbrukes. Men som Mørch selv påpeker, er det henvist til «en serie forskningsrapporter». Så hva er feil med disse, og hvilke svakheter har de evt.? Å bare avfeie noe ved å insinuere at ingen andre enn fagpersoner kan forstå forskning, fremstår noe arrogant. Dessuten er det fagfolk som både har utført studiene og konkludert i dem.
• Warshak-rapporten konkluderer med at det for de fleste barn og foreldre ikke finnes noe grunnlag basert på eksisterende forskning, for å fraråde overnattingssamvær eller å redusere kontakten med den ene forelderen mye mer. Men det er sju punkter i konklusjonen, og den er underskrevet av 110 andre sentrale forskere og fagpersoner på feltet. Så man kan jo spørre seg hvilke innvendinger Mørch har, og hvordan de kan begrunnes.
• Endringen i barneloven er i beste fall symbolsk. Det står nøyaktig det samme som tidligere, bare rekkefølgen på ord er endret. Delt bosted er heller ikke en «løsning» i barneloven. Det er en juridisk posisjon. Kort fortalt kan foreldre velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet, og endringen går ut på at lik avgjørelsesmyndighet står først i teksten. Hvordan dette blir tolket, er jo helt individuelt.

Neste avsnitt tar for seg kritikerne av delt bosted, som ser ut til inkludere ham selv. De hevder «at det er slitsomt for barn å flytte fra den ene til den andre forelderen annen hver uke» og at det krever godt samarbeid. Visstnok er det også slik at «forskningen forøvrig [sic]» viser at konfliktnivået må være lavt. Det er visstnok og vanskelig å finne positive effekter av delt bosted. Mørch viser til en studie av 100 barn i California. SAnnsynligvis er det snakk om studie fra 1988 «Ongoing post-divorce conflict in families constesting custody». Han skriver  «Oppfølgingen av 100 barn i California med delt bosted der foreldrene var i konflikt med hverandre viste at barna ble nedstemte, trakk seg tilbake, hadde høyere grad av sykelighet og var mer aggressive enn andre barn.» 

• At det er slitsomt å flytte annenhver uke, er ikke det samme som at det er verre å flytte enn å miste kontakt med en av foreldrene sine.
• Barn med «normalt samvær» flytter oftere enn en gang annenhver uke.
• Hvordan kan man si at å ha barnet like mye hos hver krever bedre samarbeid enn 60/40 eller 70/30? Alle ordninger hvor barnet har kontakt med begge foreldre krever samarbeid. Noen ganger lurer jeg litt på hvilken ordning Mørch og andre norske fagfolk snakker om når de insinuerer at det finnes en ordning som ikke krever samarbeid, og som også er bra for barna.
• Hvilken forskning viser at konfliktnivået må være lavt for delt bosted (minner om at vi forholder oss til botid, siden det er det Mørch gjør), men ikke for andre ordninger? Dessuten er det en catch 22. Man kan ikke ha delt bosted grunnet konflikt. Konflikten oppstår fordi man ikke kan dele på omsorgen. Merk at Mørch aldri trekker frem noe konkret, selv om han mener at motpartens forskning ikke god nok. 
• Studien med 100 barn i California er sannsynligvis «Ongoing postdivorce conflict: Effects on children of joint custody and frequent access». Jeg har bare skummet, men det står at ved oppfølgingen av de 100 barne etter 4,5 år var det 35 barn som hadde delt bosted. Studien er også nevnt i NOU 1998: 17 «Barnefordelingssaker? – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted». Studien tar for seg familier som tilhører ytterlighetene når det gjelder konflikt. Det er en av tingene som stadig forundrer meg. Man må jo gå utfra normale omstendigheter. Men de norske fagfolkene er mest opptatt av ytterligheten. Og hvis bostedsordningen ikke passer for ett barn som lever i en ekstrem konfliktsituasjon, så er det bedre at de hundre barna det passer for lider litt ekstra som en konsekvens, fordi ordningen frarådes. Hovedforskeren bak rapporten, Janet R. Johnston, var selv klar over feilbruken av funnene i denne. I en nyere artikkel, «RESEARCH UPDATE Children’s Adjustment in Sole Custody Compared to Joint Custody Families and Principles for Custody Decision Making», fra 1995 skrev hun: 
• Dr. Linda Nielsen skriver også om rapporte Mørch viser til i sin artikkel fra 2016, Reexamining the Research on Parental Conflict, Coparenting, and Custody Arrangements :
  
• Det siste sitatet er altså fra studien Mørch viser til, og han gjør akkurat det motsatte av å følge oppfordringen.

De siste to avsnittene hans handler altså om boligene. Vi er ikke helt uenige om at de er for spesielt interesserte. Men jeg synes det er fascinerende at nå en løsning løser flyttingen mellom hjem, som tilsynelatende Mørch mener er problematisk, så finner han istedet andre problemer med å opprettholde kontakt med barnet. Selv har jeg ikke sett indikasjoner på at flytting mellom to boliger er det største problemet barn støter på, det er så vidt jeg vet utelukkende basert på synsing. Derimot finner jeg det mer plausibelt at foreldre kan føle at det blir litt mye å bo «oppå» hverandre i to ganske små boliger. Kanskje dette kunne være løsningen for foreldre som får barn, men ikke er i et forhold med hverandre, eller som går fra hverandre innen det første året, slik at barnet kan få en tilknytning til begge?

Far, 37

Følg med gjerne på Facebook!