Politikere, fagpersoner og offentlige aktører imot delt bosted som utgangspunkt i barneloven: Skam dere!

Photo by Josh Willink on Pexels.com

Jeg er opptatt av barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, noe som virkelig ikke får nok oppmerksomhet her i landet.

Derfor følger jeg med på det dere politikere, dere dommere, dere advokater og dere fagpersoner gjør og sier. Jeg skulle ikke ha sittet her og skrevet og blogget om disse tingene; jeg skulle ha fulgt barnet mitt på fritidsaktiviteter, hjulpet med lekser, gitt trygge rammer og en god oppdragelse. Men dere har bestemt at jeg ikke skal få være en likeverdig forelder etter samlivsbrudd dersom mor ikke vil, eller «særlige grunner» taler for det i retten. «Særlige grunner» for å anses som likeverdige? Deres fordommer mot fedres omsorgsevner fører til tap av kontakt mellom tusenvis av barn og deres fedre. Skam dere!

Dere stjeler barndommen fra barn, med deres floskler om «barnets beste». Barn flyttes langt vekk fra sine fedre fordi mor ønsker å flytte, til «barnets beste». Barn nektes samvær med sine fedre, uten at det finnes grunnlag for det, og uten at det får reelle konsekvenser for de som saboterer samværet. Tallene viser at så mange som ca. 50.000 – 90.000 fedre har lite til ingen kontakt med barna sine etter samlivsbrudd. Forskning viser oss at dette tapet av kontakt i mange tilfeller fører til negative konsekvenser for barna. Likevel fortsetter dere å sette kvinnesakspolitikk foran barnas interesser.

Forskningen de siste tiårene har også vist oss at det er barna som fortsetter å ha kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd som klarer seg best. Hvordan kan dere se bort fra disse funnene, og konsekvensene dagens lovverk og retningslinjer har for barn som følger av disse? Dere sier at det er viktig at fedre har lang permisjonstid sammen med barna, at fedre tar en større del av omsorgen i familien. Men så fort samlivsbruddet er et faktum reduserer dere fedre til annenrangs omsorgspersoner.

Dere later som at gjeldende lovverk handler om barna, selv om dere vet det ikke stemmer. For la oss være ærlige: Det er ikke barnet som tjener på at mor kan flytte dem milevis unna far pga. «arbeid, utdannelse og nettverk». Det er ikke barnet som tjener på delt bosted ikke kan velges dersom det er imot «den ene forelderens vilje». Dere later som at delt bosted handler om «foreldrerettferdighet», selv om det er fast bosted hos én forelder som vektlegger forelderens behov. Dere begrunner deres motstand mot et likeverdig utgangspunkt med at delt bosted ikke passer for alle barn, selv om barn med lite til ingen kontakt er de som oftest får problemer.

Når dere har hatt endringer i barneloven ute til høring har dere valgt å lytte til dem som er imot endringer pga. at det rammer kvinners privilegier eller individuelle rettigheter, i stedet for å lytte til dem som setter barna først. Hvor mange som er uenige er visst viktigere for dere enn hvorfor de er uenige.

Dere har gjort et valg om å sette kvinnesak foran likeverd og foran barnas beste, på et område hvor kvinner fra før har mest makt, også juridisk. Jeg som er «samværsfar» ønsker å si ifra. Jeg vil være en stemme for de fedrene i samme situasjon som ikke tør å si ifra i frykt av konsekvensene for sin egen situasjon. Jeg gjør dette for barnas skyld. Jeg ønsker ikke å kjempe mot mor – jeg ønsker samarbeid og likeverd. Samtidig vil jeg ikke at noen få kvinnesakskvinner skal bli hørt over kunnskap og vitenskap om barns behov og velvære. Jeg ønsker at barna skal få beholde hele sin familie etter et brudd. Det inkluderer både mamma og pappa, besteforeldre på begge sider, tanter og onkler. Det er så enormt mye bedre enn hva dagens system legger til rette for.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Uetisk advokatpraksis

I 2017 kom jeg over en ganske provoserende reklame for Osloadvokatene, hvor de promoterte seg selv gjennom å tilby hjelp med å frata den andre forelderen foreldreansvaret dersom du ønsket å flytte utenlands med barnet. Jeg kommenterte innlegget deres og delte det flere steder.

Til og med Kjetil Rolness plukket opp dette og skrev noen ord.

Disse reaksjonene førte faktisk til at Osloadvokatene endret teksten sin i etterkant, men det gjorde meg også mer bevisst på hvor kyniske advokater faktisk er i denne type saker.

Spol frem til i dag. Plutselig er Osloadvokatene tilbake i samme spor. De har selvsagt fått med seg at domstolene fra 2016 ble gitt en mulighet til å avgjøre saker om flytting til utlandet med barn uten å frata samværsforelderen foreldreansvaret, pga. en lovendring som snek seg inn i barneloven. Høyesterett tolket sommer 2019 denne til å innebære at mor kunne flytte utenlands dersom barna bodde fast hos henne og hun ønsket å flytte. Jeg kommenterte dommen tidligere.

På vei til utlandet.
Photo by Jason Toevs on Pexels.com

«Felles foreldreansvar er ikke lenger til hinder for å flytte til utlandet med barna»

Med utgangpunkt i denne dommen har altså Osloadvokatene igjen siktet seg inn på å hjelpe bostedsforeldre med å flytte utenlands med barna. Det er ikke snakk om tilfeller hvor samværsforelderen ikke stiller opp, eller på andre måter er uskikket. I ingressen skriver de:

«Det hender at en av foreldrene ønsker å flytte alene til utlandet med barna når samlivet tar slutt. Man har kanskje fått jobbtilbud i utlandet eller ønsker å flytte tilbake til hjemlandet. Lenge har dette kun vært mulig i de tilfeller man har hatt foreldreansvaret alene. Dette har nå blitt endret. «

Det er altså egoistiske årsaker som ligger til grunn. Det er greit å få det etablert. Ofte vil folk tenke at det er gode grunner til at domstolene bestemmer at den ene forelderen skal kunne flytte. Det er fordi de ofte ikke kjenner til konkrete saker, og noe annet ville vel ført til større reaksjoner? Vel, her ser vi at «jobbtilbud i utlandet» og «ønsker å flytte» er grunner til å flytte utenlands og at det presenteres som grunn nok.

Osloadvokatene fortsetter så å skrive om hvordan det var tidligere. Da måtte man ha foreldreansvaret alene for å flytte utenlands. Terskelen for å miste det var imidlertid høy, hevder de. Siden jeg har opplevd nettopp å miste foreldreansvaret i en slik sak, kan jeg si at det ikke stemmer, men det er en historie for senere. Osloadvokatene vil uansett frem til at barneloven ble endret i 2016, og at domstolen nå kan avgjøre spørsmålet uten å frata foreldreansvar.

Det er dermed ikke lenger nødvendig at det foreligger særlige grunner som tilsier at forelderen skal ha foreldreansvaret alene for å kunne flytte.

Osloadvokatene

Faktum er at paragrafen som sier at foreldrene må være enige om flytting med barn utenlands fortsatt står som før. Derfor er det en aldri så liten krise at høyesterett ikke tok det i betraktning da de tolket lovendringen, og kun vektlegger at mor ønsker å flytte og har såkalt hovedomsorg. Betydningen av barnas tap av kontakt med far og øvrig familie tillegges ingen vekt, og vi blir sittende med en rettspraksis som sier at barnets tilknytning til far er mindre viktig enn mors ønsker.

«Slik går du frem dersom du ønsker å flytte alene med barna til utlandet: «

Osloadvokatene kommer så med en oppskrift på å flytte med barn utenlands. De forklarer skritt for skritt prosessen, med korte beskrivelser av hvordan retten vurderer ulike faktorer, mer eller mindre presise. Dersom man kjenner til HR-dommen, og hvordan retten ofte vurdere i disse sakene, vet man at «konkrete vurderinger av relevante momenter» gjerne er tom retorikk, og at sentrale momenter ofte overses til fordel for mer irrelevante momenter. Ofte pga. av svært mangelfull kunnskap fra domstolene. F.eks. er tap av kontakt med far en større risikofaktor for et barns utvikling, enn at mor ikke får flytte dit hun vil. Slik vurderer ikke retten det. De tror mors sorg over å ikke få oppfylt sine ønsker påvirker barnets utvikling mer.

Til slutt skriver advokatene:

«Trenger du hjelp i forbindelse med en sak om flytting med barna til utlandet?

Dersom du trenger hjelp i forbindelse med at du ønsker å flytte til utlandet med barna, bistår vi deg gjerne. Vi har mange dyktige advokater som har lang og bred erfaring i saker om barnefordeling. Advokatene har høy kompetanse innen fagfeltet, og vil gjøre sitt ytterste for å ivareta deg og dine interesser på best mulig måte. Ta kontakt dersom du ønsker en vurdering av din sak, og råd om hvordan du best bør gå frem videre.

Osloadvokatene

De bistår altså gjerne den forelderen som ønsker å flytte til utlandet med barna. De bistår i prosessen med å skille barna fra den andre forelderen. Som de selv skriver, så setter de forelderen og forelderens interesser først.

Denne måten å promotere seg på er i mine øyne svært uetisk. Både det å miste kontakten med sin egen forelder, og det å miste kontakten med sitt eget barn er en enorm påkjenning. I dag er det svært vanlig at fedre involverer seg masse i barna, og mødre er oftest i arbeid. Dette burde gjenspeiles etter brudd. I stedet gis bostedsforelderen (som oftest mor) utvidet makt, som i tilfellet lovendringen som gjør det lettere å flytte utenlands med barn. Dette utnytter Osloadvokatene til egen vinning. De ønsker å profittere på andres lidelse, og de gjør det såpass skamløst at det skremmende å se.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Ulike reaksjoner på lignende situasjoner.

Photo by burak kostak on Pexels.com

Aftenposten skrev for litt siden om Mahsa Aghabararian som ble utvist fra Norge. En av tingene det ble mye reaksjoner på var at hun hadde en liten datter på 6 måneder. Å sende mor fra et så lite barn, var vanskelig for å forstå for mange. Hvorfor er dette så mye vanskeligere å akseptere for enn da høyesterett i sommer bestemte at en italiensk mor skulle få flytte med to barn på 4 og 6 år til Italia, med tap av kontakt med far som konsekvens?

Selv om det er ulikheter, slik som at mor og far i HR-saken hadde gått fra hverandre, så er konsekvensene veldig like. Barna mister kontakt med en viktig omsorgsperson. Mht. Mahsa Aghabararian ble det i Aftenposten lagt mye vekt på at hun fikk beskjed om at hun måtte opprettholde kontakt med datteren via telefon og internett. I HR-dommen skrev HR «Den daglege kontakten med far må varetakast gjennom bruk av telefon og internett. « Selv om det er aldersforskjell og barna på 4 og 6 år selvsagt har noe mer forståelse for bruk av tlf. og internett, så er det svært begrenset hva slags kontakt som kan gjennomføres på denne måten, også på dere alder. En vesentlig forskjell ligger også i at HR-dommen får konsekvenser for fremtidig rettspraksis. Media reagerte ikke på den, og har ikke skrevet ett ord om dommen, mens UDI-saken ble nevnt i flere stor medier. Politikere reagerte; UDI lovet ny gjennomgang og skulle fjerne formuleringen om kontakt via telefon og internett fra sine vedtak, og snudde vedtaket til slutt. Mht. til HR-saken jobbes det ideelt for å samle inn midler for å få saken til EMD.
UDI-saken pådro seg også annen oppmerksomhet, og jeg skal ta for meg det i neste avsnitt, at tilknytningsforskere reagerte på «sjokkerende mangel på psykologisk kunnskap om tilknytning.»

Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson reagerte altså ganske kraftig på UDIs uttalelser om at mor kunne opprettholde kontakt via nett og telefon. I og for seg ikke noe feil ved en slik reaksjon. Det eneste er at de i den forbindelse kommer med opplysninger som får meg til å sette spørsmålstegn ved deres tidligere arbeid med råd om barnets beste ved samlivsbrudd. Ingen av psykologene har publisert forskning, så vi kan fastslå at de baserer seg på eksisterende kunnskap. Brandtzæg har forfattet Bufdirs tidligere anbefalinger for barn etter samlivsbrudd, og i flere artikler fra media er det åpenbart at begge to er samkjørte på dette. De har gitt ut bøker sammen, og driver Tilknytningspsykologene sammen. De nevnte anbefalingene er ganske klare på at barna de første tre årene skal være forsiktige med overnattingssamvær borte fra sin «primære omsorgsperson». Tanken om én psykologisk forelder kalles monotropi. Den innebærer at barnet knytter seg til én omsorgperson, og at det derfor er viktig å etablere denne tilknytningen de første leveårene. Det er ingenting i forskning som støtter en slik teori, siden barn knytter seg til flere personer. Det er likevel denne teorien som tilsynelatende ligger til grunn for anbefalinger om begrenset overnattingssamvær de første årene.

Merk dog hva Brandtzæg og Torsteinson sier om tap av kontakt mht. UDI-saken.

«Facetime eller telefonsamtaler blir dermed ikke tilstrekkelig for å opprettholde en helsefremmende tilknytningsrelasjon.»

Brandtzæg og Torsteinson

Da vil jo dette åpenbart også gjelder for barn og fedre etter brudd. For å opprettholde en helsefremmende tilknytningsrelasjon må de også ha en like omfattende kontakt som mor og barn.

Tap av en elsket tilknytningsperson er en av de mest smertefulle opplevelsene vi kjenner til, særlig egen omsorgsperson. Forskning bekrefter at tap av omsorgsperson er en potensielt traumatisk hendelse som innebærer mulige konsekvenser for barnets psykiske fungering over tid.

Brandtzæg og Torsteinson

Det er ikke slik at Brandtzæg og Torsteinson rett ut har sagt at far ikke bør være i bildet, eller at far ikke er viktig etter et samlivsbrudd. Likevel er det i praksis slik at de anbefaler en skjev fordeling, som gir folk en forståelse av at den ene forelderen er langt viktigere enn den andre, og at dette er faglig underbygget. Når dette så følges opp i retningslinjer og lovverk er konsekvensen i mange tilfeller at barn ender opp med lite til ingen kontakt med sine fedre etter brudd, og dette er altså omsorgspersoner som de – i de aller fleste tilfeller – har en god tilknytning til. De sier nærmest at å følge deres egne anbefalinger kan være traumatisk og ha konsekvenser for barnets psykiske fungering. Det neste avsnittet er nesten det mest påfallende.

Tap i alderen null til tre år synes å ha størst konsekvenser for barnets fungering. De minste barnas selvopplevelse og trygghetsfølelse er uløselig forbundet med tilknytningspersonene. Fordi de minste barna ikke har utviklingsmessige forutsetninger for å forstå eller kommunisere om tapet, vil oppgaven med å hjelpe barnet med tapet også være ekstra komplisert.

Brandtzæg og Torsteinson

Det er barna i denne aldersgruppen Brandtzæg i Bufdirs anbefalinger anbefaler mest forsiktighet med overnattinger for. Den gruppen som tap av forelderen har størst konsekvenser for. Er psykologene klar over at dette blir ganske inkonsekvent?

Det er vanskelig å nå frem i kampen for en barnelov med likeverdig utgangspunkt, og det å oppleve fagpersoner motarbeide dette gjør det ekstra utfordrende. Men å se at de samme fagpersonene i tilknytning (no pun intended) til en annen sak langt på vei erkjenne at tapet av kontakt med omsorgsperson kan være veldig alvorlig, og dermed underbygge at en nær relasjon til begge er desto enda viktigere etter et brudd, er nesten litt frustrende. For jeg er usikker på om de forstår at dette kan overføres til samlivsbrudd.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Panelsamtale: Hva er best for barna ved samlivsbrudd?

24.10.2019 Haugesund bibliotek øyo-biblioteket Foto: Arnstein Olaisen, Haugesund Avis.

Dette arrangementet ble skrevet om i Haugesund Avis sent på samme kveld. Artikkelen begrenser seg til å beskrive arrangementet og gir en kort oppsummering av noe av det som ble sagt, men dette er ganske begrenset og får ikke frem det jeg synes var noe av det mest positive ved samtalen. Derfor har jeg besluttet å skrive ned min egen opplevelse.

Torsdag 24. oktober deltok jeg i en panelsamtale arrangert av Øyo-biblioteket, på Haugesund folkebibliotek. Samtalen ble ledet av advokat Ingrid Lauvås, og de andre deltagerne var Hilde Lidén fra Institutt for samfunnsforskning som har vært med å lage rapporten «Delt bosted. Barns perspektiver og utfyllende kunnskap«, og Randi Orhammer som er leder for familievernkontoret Haugalandet. Frode Thuen var innleder og fortalte om forskningen og kunnskapsgrunnlaget.

Etter Frode Thuens gjennomgang av forskning og studier, hvor delt omsorg/bosted kort oppsummert kommer best ut, ble vi som skulle sitte i panelet presentert. Vi satte oss opp på scenen etter hvert som vi ble presentert. Jeg tittet utover blant de oppmøtte og så at det var veldig mange kvinner, og ikke fullt så mange menn. Det syntes jeg var litt skuffende, da jeg håpet at dette ville tiltrekke seg en del fedre og ev. mannlige fagpersoner. Samtidig er det positivt at kvinnelige fagpersoner og mødre er interesserte i temaet, og oppmøtet totalt sett var bra. Etter at alle paneldeltakerne hadde blitt presentert, kunne Ingrid Lauvås sette i gang samtalen.

I starten ble vi stilt litt spørsmål rundt dagens ordning, og svarte på konkrete spørsmål, men det var da samtalen kom litt mer i gang at det åpnet for viktige nyanser, og virkelig ble mulig å få demonstrert hvorfor et likeverdig utgangspunkt vil være det eneste riktige når ny barnelov kommer på plass.

Hilde Lidén ga en presentasjon av barnas perspektiv basert på intevjustudien hun hadde gjennomført. Hun nevnte bla. ei jente som syntes det etter hvert var litt slitsomt å flytte frem og tilbake, pakke ned i en bag, osv. En ganske vanlig situasjon som ofte trekkes frem som et argument mot delt omsorg. Men dette var ei jente som var 18 da hun ble intervjuet, slik det ser ut fra studien. I slutten av tenårene er mange barn mer opptatt av venner og fritid, enn av foreldre. Så jeg skøyt inn «Dette gjelder for eldre barn?» og fikk det bekreftet. Det var greit å påpeke med en gang. Hadde jeg hatt litt mer tid på å tenke meg om, ville jeg også ha påpekt hvor heldig jenta var som tross alt hadde hatt denne ordningen. Selv om hun mot slutten av tenårene begynte å tenke på andre ting, og oppfattet det litt mer slitsomt, så hadde hun trivdes godt med ordningen i starten. Selv om hun ikke reflekterte over det akkurat nå, så virket det som at det hadde gitt henne et godt forhold til begge foreldre. Når barn nærmer seg myndighetsalder er det derfor kanskje derfor litt misvisende å spørre hva de synes akkurat der og da. Jeg fikk også muligheten litt senere i samtalen til å påpeke at utfordringer knyttet til det å flytte frem og tilbake, «bo i bag», osv., gjelder alle barn som har foreldre som ikke bor sammen. Det er ikke enestående for barn som har delt bosted. Jeg opplevde at det å la presentasjonen av barnas opplevelser bli lagt frem slik, for deretter å nyansere slik jeg beskriver over, var veldig nyttig. Det gjorde poengene mine med at slike utfordringer ikke er begrenset til delt bosted veldig tydelige, og ingen av de andre hadde noen innvendinger til det.

Litt senere i samtalen kom det opp et spørsmål om loven var for streng, mht. til å kunne dømme delt bosted. På det spørsmålet svarte jeg at det var viktig å tenke over hva det faktisk innebærer. Fast bosted er egentlig avgjørelsesmyndighet. Delt fast bosted betyr at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet. Loven sier egentlig at dersom foreldrene er uenige, så skal retten gå ut fra at de ikke er likeverdige foreldre. Det må foreligge særlige grunner for at likeverdig foreldreskap skal idømmes. Det er ganske spesielt i seg selv. Deretter påpekte jeg kravet fra lovforarbeidene. For at delt bosted skal dømmes, må alle kriterier som (i følge noen) kreves for at det skal fungere være på plass. Dvs. bo nærme hverandre, samarbeide godt, begge hjem har kort vei til skole, venner, aktiviteter, barnet må ønske det, osv. Men det er ikke nok, og det er heller ikke nok at foreldrene i tillegg er gode omsorgspersoner og barnet er knyttet til begge. Domstolen må være uten den minste tvil om det er best for barnet. Dersom man tenker at en ev. konflikt vil avta etter litt tid, så er ikke det godt nok. Dette er krav skrevet av noen som ikke vil at delt bosted skal kunne idømmes. Ofte regner man saker som trekkes for retten som høykonfliktsaker. Så hvordan skal da disse kriteriene oppfylles?

Det ble fra Randi Orhammer nevnt at hun syntes det var litt paradoksalt at retten skulle pålegge foreldrene å samarbeide. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun reflekterte litt over det. Men hva er alternativet? Jeg påpekte da at beslutningene fast bosted gir myndighet over er: Flytting innenlands med barn; hvorvidt barnet skal gå i barnehage; hvorvidt barnet skal gå på SFO/AKS; og hvilke organisert fritid barnet skal delta på. Alle andre avgjørelses ligger under foreldreansvaret, eller den av foreldrene barnet er hos på tidspunktet. Hvorfor er samarbeidet rundt disse fire tingene noe som er så ekstra krevende? Dette var også noe som lot seg enkelt tydeliggjøre pga. samtaleformen. Det var veldig enkelt å ta utgangspunkt i bekymringen, og så forklare at samarbeid kreves for så mange ting uansett, at disse fire avgjørelsene ikke hadde gjort noe fra eller til. Tenk også på det faktum at flytting med barnet er en ting som skal avgjøres av kun én forelder, og prøv så å finne på en plausibel grunn for at barnets beste vil være å flytte.

Hilde Lidén nevnte så vold, rus, osv. Dette var også tilfeller hvor delt bosted kunne være problematisk. Her også ble muligheten til nyansering servert på gullfat. Jeg understreket at hun selvsagt hadde helt rett, men det hun tok opp var spesifikke situasjoner. Et lovverk må basere seg på det som generelt fungerer best. Det er nettopp det barn er tjent med. Det er unntakene som må behandles. I dag er det omvendt. Dermed må man kjempe for å bevise at man er god nok til å anses som likeverdig, dersom man ikke har kommet til enighet om dette. I stedet for at sak først reises når det foreligger reelle grunner til å gjøre.

24.10.2019 Haugesund bibliotek øyo-biblioteket Foto: Arnstein Olaisen, Haugesund Avis.

Frode Thuen var med i siste del av samtalen. Han mente at et likeverdig utgangspunkt i barneloven ville være et viktig bidrag for å få ned konfliktnivået. Noe jeg er enig i. Det vil alltid finnes noe uenighet og konflikt, men vi må ha et utgangspunkt som passer for de fleste tilfeller. Det er likeverdig foreldreskap, og barns rett til begge foreldre. Med et slik utgangspunkt, vil man kunne finne løsninger på botid uten at det knyttes til privilegier hos den ene forelderen. Man vil kunne gjøre avtaler om man ønsker, men fortsatt ha et utgangspunkt som ligger i bunn. Man vil videre kunne fokusere på saker hvor barna faktisk trenger beskyttelse eller hvor foreldrene faktisk trenger assistanse for å kunne samarbeide, i stedet for å holde gode foreldre unna sine barn, fordi den andre ikke vil slippe dem til.

Et av kveldens høydepunkter var etter samtalen. Da sa Hilde Lidén at hun nok var enig med meg, i at det i dagens samfunn og mht. de rollene vi har som foreldre i dag, sannsynligvis ville være mest fornuftig med et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd i barneloven. Jeg tror at samtaleformen, hvor man kan adressere innvendinger eller refleksjoner kort tid etter at de tas opp, er en veldig nyttig måte å bli hørt på. Det er noe jeg håper jeg for oppleve mer av.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Gratulerer med farsdagen!

Farsdagen er en ganske vanlig søndag, men kanskje med litt ekstra fokus på pappa, og et kort på senga. Jeg har brukt dagen til å ake med sønnene mine. Den eldste er hjemme på samvær og den minste løper etter og gjentar det meste han sier og gjør. Det er veldig stas.

Det er også siste dagen i samværshelgen, og det er alltid en tyngre dag. Jeg har hatt samvær mens han bodde i nærheten tidligere, hvor samværet ble avsluttet med levering i barnehagen, og nå med levering på togstasjonen, bussterminal, eller noen ganger også kjøring helt tilbake til Sverige. Jeg kan si at erfaringen min er at lang avstand og denne typen avslutning på samvær er en mye større påkjenning for alle parter. Det er tyngre å si «ha det». Man må kanskje reise mens man er opptatt med lek, eller aktiviteter, og så bruke kvelden på selve reisen.

At situasjonen er slik den er, er et resultat av dagens lovverk og retningslinjer. Foreldrene er ikke likestilte etter brudd. Foreldrene kan avtale likeverdig foreldreskap, men det er nok at én ikke ønsker det, og dermed blir situasjonen uklar og uviss. Barneloven har ingen regel for hva som gjelder dersom foreldren ikke blir enige. Det eneste barneloven sier er at retten da må bestemme at barnet skal ha fast bosted hos én av foreldrene, som i praksis betyr at denne forelderen har utvidet beslutningsmyndiget. Den kan altså ta flere avgjørelser om barnet alene. Domstolen kan dømme at foreldrene skal være likeverdig, dersom det foreligger særlige grunner. Tenk på det. Særlige grunner for å være en likeverdig forelder.

Jeg har ett ønske på farsdagen. Jeg ønsker at barneloven endres og at man legger barnas interesser til grunn for den nye loven. Foreldrene skal ha et likeverdig utgangspunkt etter bruddet. De kan avtale noe annet, men om de ikke blir enige, er de likeverdige til annet er avtalt eller avgjort. Dersom saken kommer til retten, så skal det særlige grunner til at en forelder mister beslutningsmyndighet. Det må utvilsomt være til skade for barnet. Det er ikke nok at den andre forelderen ønsker å ha utvidet myndighet alene, ønsker å flytte, eller setter frem anklager uten noen form for dokumentasjon.

Et likeverdig utgangspunkt er det eneste utgangspunktet man kan ha. Nei, det er ikke å sette likestilling foran barna. Nei, det betyr ikke at barn har mindre sjanse til å bli hørt. Nei, det betyr ikke at barna løper større risiko for å måtte bo med en uskikket forelder. Loven må ha et utgangspunkt, enten at foreldrene er likeverdige, eller at de ikke er det. I dag har vi det siste. Det er heller ikke noe som heter å ikke ha et utgangpunkt, slik forrige batnelovsutvalg virket å mene. Noe må faktiskt være gjeldende. Å la det være opp til den ene forelderen om den andre skal få være likeverdig, og deretter gi denne utvidet myndighet til å ta avgjørelser den andre ikke kan motsette seg ivaretar ikke barnets mulighet til å bli hørt eller barnets beste.

Det finnes ingen gode argumenter mot delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dersom man vil redusere muligheten for konflikt må man ha et likeverdig utgangspunkt. At den ene forelderen kan motsette seg likverd, fører til konflikt. At domstolen må avgjøre uenighet, fremfor å ha likeverdig foreldreskap frem til annet er avgjort, fører til konflikt. At den ene forelderen kan ta avgjørelser den andre ikke kan motsette seg, fører til konflikt.

Ønsker alle en god farsdag!

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Barneloven diskriminerer fedre.

Utgangspunktet etter samlivsbrudd i dagens barnelov er at foreldrene ikke er likeverdige. Kun dersom det foreligger særlige grunner, kan foreldrene likevel likestilles.

Du har kanskje hørt Barneombudet hevde at dagens barnelov er nøytral, og at foreldrene kan avtale hvilken ordning som passer best for deres barn. Dagens lov trekker ikke frem én ordning som foretrukken. Det er både feil og villedende. Foreldre kan riktignok avtale hvilke ordning de skal ha, men et utgangspunkt er hva som gjelder før en ev. avtale inngås. Dersom man ikke oppnår en avtale, eller med andre ord ikke blir enige, så er man tilbake til utgangspunktet. Og hva sier barneloven om dette? La oss se på § 36:

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

At barnet skal bo fast hos den ene er altså en foretrukken løsning. La oss samtidig sammenligne dette med foreldreansvaret, i § 34.

Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman.

Foreldrene har foreldreansvaret sammen inntil avtale eller avgjørelse om noe annet foreligger. Men mht. bosted er ikke dette tilfelle. Dersom foreldrene er uenige må saken avgjøres av retten. De må avgjøre at barnet skal bo fast hos én forelder. Ved særlige grunner kan de dømme fast bosted hos begge. Hva betyr dette for utgangspunktet? Med fast bosted følger beslutningsmyndighet. Den eller de barnet bor fast hos kan ta noen beslutninger ang. barnet som ikke ligger under foreldreansvaret. Dersom én forelder har bosted, kan denne ta disse avgjørelsene alene, uten at den andre forelderen kan motsette seg. § 37 beskriver dette.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

85-90% av bostedsforeldre er mødre. I praksis betyr dette at dagens utgangspunkt ved samlivsbrudd er at fedre ikke er likeverdige foreldre med mødre. Retten må velge at én forelder skal ha større beslutningsmyndighet. Kun ved særlig tilfeller kan de avgjøre at begge foreldre skal stille likt. Lovens forarbeider er dog klar på at det ikke er aktuelt dersom barnet er under 7 år. Dessuten – frem til en avgjørelse er gjort, finnes det ingen klarhet i foreldrenes beslutningsmyndighet. Dette åpner for selvtekt. Dette har jeg fått bekreftet av BLD tidligere, hvor de skrev «Dersom en forelder tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje, kan dette være noe som tillegges vekt i en eventuell senere foreldretvist.» Dette får altså ingen reelle konsekvenser, men kan muligens tillegges vekt i en sak.

Det at en forelder er uskikket, eller at tilnærmet lik botid ikke passer for noen barn – det er avvik fra normalen. Dagens utgangspunkt i barneloven legger avvikene som premiss. Den ene forelderen er ikke så viktig eller så bra som den andre, med mindre en rekke (ofte urimelige) krav er oppfylt. Da kan kanskje dommeren dømme at foreldrene er likeverdige, så sant det ikke hersker den minste tvil om at det er til «barnets beste». Dette utgangspunkt er det motsatte av hva det burde være. Barna burde få tilbringe tilnærmet samme botid hos begge foreldre som utgangspunkt. Foreldrene burde ha lik beslutningsmyndighet som utgangspunkt. Foreldrene kan fortsatt avtale andre ordninger. Dersom særlige grunner foreligger, kan retten vurdere en annen fordeling av tid, ev. en reduksjon i beslutningsmyndighet, eller avgjøre en konkret uenighet. Først da vil barna faktisk få en reell vurdering av hva som er best for dem. Da vil avvikene ligge til grunn for andre løsninger og avgjørelser.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Derfor må delt omsorg være utgangspunkt etter samlivsbrudd.

Photo by Andy Kuzma on Pexels.com

Hva er dagens utgangpunkt?

I dagens barnelov er ikke foreldrene likeverdige som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Det er barn og fedre som oftest taper på det. De som er negative til endringer hevder likevel i blant at foreldrene har avtalefrihet med dagens lov, og at det derfor vil være uheldig med én bestemt ordning som utgangspunkt. Men det er en misvisende påstand, for det er jo også i dag én ordning som er utgangspunkt. Se på §36 i barneloven.

§ 36.Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Utgangspunktet er det som gjelder dersom foreldrene ikke kommer til enighet. En avtale krever at foreldrene er enige. Hva gjelder i dag når de er uenige? Foreldrene må i retten for å få en avgjørelse. Der må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Med andre ord er dagens utgangspunkt: Barnet må bo fast hos én forelder fastsatt av retten, dersom ikke annet er avtalt.

Man skulle kanskje tro at det eksisterte en bestemmelse for hva som er gjeldene status fram til at retten ev. har avgjort saken, men slik er det ikke. Jeg har vært i kontakt med Barne- og likestillingsdepartementet mht. dette før, og det var tydelig at det ikke fantes noe konkret bestemmelse for dette. De skrev at ingen av foreldrene hadde noen fortrinnsrett, men når det gjaldt å ta seg til rette, var dette kun noe som ev. kunne vektlegges i en senere foreldretvist.

Ved uenighet må altså saken avgjøres i retten, som i seg selv er en kilde for økt konflikt. Når det i tillegg ikke finnes en formulering om hva som gjelder inntil annet er avgjort eller avtalt, vil det også bidra ytterligere til konflikt ved uenighet.

Dagens utgangspunkt er problematisk

Et utgangspunkt ved samlivsbrudd i barneloven må ta bygge på normalsituasjonen. De fleste foreldre er gode nok omsorgspersoner, også etter et brudd. Studier på bostedsordninger viser at barn som har ordninger med omfattende kontakt med begge foreldre klarer seg like bra eller bedre enn de som som bor hovedsakelige eller utelukkende hos én forelder. Dette er da det rasjonelle utgangspunktet for loven. Noe som er svært vanlig er at motstanderne av endring trekker frem spesifikke situasjoner når de innvender mot dette. Innvendingene er gjerne ting som at delt omsorg ikke passer for alle barn; vi må vurdere hva som passer hvert barn individuelt i hver sak; hva om det er vold i nære relasjoner, osv.

Men det er nettopp de spesifikke situasjonene som må vurderes i de individuelle sakene. De kan ikke ligge til grunn for utgangspunktet. Dersom et utgangspunkt skal ta høyde for at det f.eks. i noen tilfeller finnes barn som utsettes for vold, ender man opp med å stigmatisere en hel foreldregruppe. Som regel går dette utover fedrene, selv det statistisk sett oftere er mødrene som utsetter barna for vold, som dere kan se i tabellen under. Bare det i seg selv viser at dagens utgangspunkt ikke kan forebygge at barn utsettes for negative opplevelser eller hendelser. Men viktigst av alt er å huske på at det er de færreste barn som faktisk utsettes for vold.

Bilde henter fra BUFDIR.

Hva som er utgangspunkt har også stor betydning for utfallet i saker for retten. I domstolene har dommere lett for å tenke at det som er utgangspunkt vil være det sikre alternativet, altså den ordningen som fungerer best, og er tryggest å velge dersom man er i tvil. For å idømme den alternative ordningen, kreves helt spesielle grunner for dette. Da er det problematisk at dagens utgangspunkt baserer seg på spesifikke tilfeller, som er avvik fra normalen. I praksis blir det i dag slik at den ordningen som fungerer best for barn krever særlige grunner, mens den ordningen som flest barn sliter i, er den som vanligvis blir idømt.
Hadde vi hatt et likeverdig utgangspunkt ville dette sett helt annerledes ut. Da ville man ha krevet særlige grunner for at en forelder ikke skulle ha lik beslutningsmyndighet som den andre, og man ville kreve særlige grunner for at barnet skulle ha redusert kontakt med én av foreldrene.

Det er et slik utgangspunkt jeg kjemper for. Foreldrene skal ha samme avgjørelsesmyndighet, med mindre annet er avtalt. Barnet har rett til begge foreldre. Botiden kan avtales firtt, men burde som utgangspunkt være lik hos begge. Samværsordninger hvor botiden fordeles ulikt skal ikke påvirke foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Den av foreldrene som ev. mener at den andre ikke burde få ta del i foreldrerollen på lik linje med en selv, bør ha byrden med å gå til sak. Det skal særlige grunner til bl.a. for å:

  • frata den ene forelderen del i avgjørelsemyndighet.
  • redusere samvær.
  • flytte unna med barn.

Man kan ikke vurdere hva som er best for det enkelte barnet, dersom man krever særlige grunner for den løsningen som passer best for majoriteten av barn. Dersom denne løsningen er utgangspunkt, vil man derimot kunne vurdere om en annen løsning vil være bedre dersom særlig grunner taler for det. Derfor er det viktig å få endret barneloven snarest.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Norsk Kvinnesaksforening om det å ikke se sine barn: -Det er hjerteskjærende.

Photo by Josh Willink on Pexels.com

Jeg fikk dessverre ikke denne i BT, så jeg har tilpasset den for bloggen. Hjelp meg gjerne å dele så den når så mange som mulig.

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) var tydelige i sitt høringssvar i 2015 ang. endringer i barneloven, på at mors individuelle friheter og behov, sto over barn og fars behov og rett til kontakt etter samlivsbrudd. De var sterkt imot en lov som krevde samtykke for flytting med barn innenfor landets grenser, da dette kunne ramme kvinners individuelle behov og ønsker. Hensikten med samtykke ved flytting er dog å forhindre at barnet mister kontakt med den andre forelderen. Det ville fortsatt være fullt mulig for en forelder å flytte uten barnet, og dermed selv gjennomføre samvær. Men hos NKF var det altså ikke mye omtanke for barn- og farrelasjonen.

Far og barn mister altfor ofte kontakt etter samlivsbrudd. Et sted mellom 26-43 % av samværsfedre har lite til ingen kontakt med sine barn etter samlivsbrudd. Det er mellom 50.000 – 90.000 fedre, og sannsynligvis da flere barn, med tanke på at noen har mer enn ett. Mangelen på et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd er hovedårsaken til at fedre ender opp som «samværsforelder», og dette fører igjen til at de ikke har muligheten til å motsette seg dersom mor flytter med barnet. Dette fører til lang avstand mellom en stor andel av fedrene, og deres barn. Jeg har selv kjempet i flere år for en endring av barneloven. En barnelov som etter barna i sentrum, og vektlegger deres behov og rett til å beholde begge foreldre i livet etter et samlivsbrudd, og som beskytter denne retten ved å ikke gi én forelder fire tøyler til å flytte vekk med barnet etter eget forgodtbefinnende.

Barneloven rammer mange barn negativt i dag, og med tanke på at NKF forsvarer en slik barnelov, er det derfor fascinerende å lese deres hjertesukk på vegne mødre som soner i fengsel, i Bergens Tidende, 1. august i år. De skriver at kvinner i Hordaland nå må sone på Sørlandet eller Østlandet, etter at Bergen har mistet et åpent soningstilbud.

«Dette gjør det for mange vanskelig å gjennomføre samvær med sine barn, og i det hele tatt opprettholde relasjoner.»

NKF

Dette er akkurat den samme situasjon tusenvis av fedre opplever, fordi mor f.eks. flytter langt unna med barnet. Oftest innenlands, men også utenlands, fordi domstoler lar dem gjøre det.

«Kvinnelige innsatte får tilbud om Skype. Det er et bra supplement, men dersom tanken er at Skype kan kompensere for mindre fysisk samvær, er det en hån mot barna og deres mødre. Barn har rett til samvær. Som en mor som sonet så treffende uttrykte det: «Prøv å holde kontakt med en ettåring på telefon».»

NKF

Prøv det samme som samværsfar. I 2017 skrev Agnes Andenæs, Peder Kjøs og Odd Arne Tjersland et fagessay i Psykologtidsskriftet. Her hevdet de at kun tre % av samværfedre har lite til ingen kontakt med sine barn. De konkluderte derfor med at det ikke var slik at «skilsmissebarna mister kontakt med fedrene sine, selv om foreldrene flytter fra hverandre.» Men det viste seg at de pyntet på tallene. De tre psykologene mente nemlig at kontakt med barnet via telefon eller internett var tilstrekkelig til å ikke inkludere fedrene i gruppen «lite til ingen kontakt». Sannheten var dog at 26% av fedrene selv oppga lite til ingen kontakt innenfor definisjonen som var satt for dette, i rapporten tallet var hentet fra. Er ikke dette åpenbart også et hån mot barna og deres fedre, særlig når mangelen på kontakt bagatelliseres og fremstilles som om den forekommer langt mindre enn det faktisk gjør, fordi man teller kontakt via telefon og internett? I en dom fra Høyesterett nå i sommer kom de frem til at en mor skulle få flytte med to barn til Italia. Der skriver de «Den daglege kontakten med far må varetakast gjennom bruk av telefon og internett.» Det er noe fedre tydeligvis må innfinne seg med.

«Videre kommer det frem i JURKs rapport at tre av fem kvinner ikke har samvær med sine barn. Forsøk å sette deg inn i å ikke være sammen med dine barn, eller at et barn ikke får møte sine foreldre. Det er hjerteskjærende.»

NKF

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i. Det er slik situasjonen er for en rekke barn og fedre. Og det er ikke fordi fedrene har gjort noe kriminelt, men fordi de ikke lenger bor med mødrene. Norsk barnelov og norske retningslinjer gjør det enkelt for mødre å motsette seg likeverdig foreldreskap, særlig når det gjelder barn opp til ca. 7 år. Det er mye av årsaken til at fedre i så mye større grad ender med samværsrollen. Jeg vil også gjenta dette tallet: 50.000 – 90.000 fedre har altså lite til ingen kontakt med sine barn etter samlivsbrudd, som igjen trolig rammer 65.000 – 110.000 barn. Til sammenligning var det 37 mødre med barn under 18 år i fengsel i 2014. Fedrene kan oppleve lite til ingen kontakt gjennom hele barnets oppvekst. Gjennomsnittlig domslengde for kvinner i 2014 var 855 dager. Soningstiden er ofte kortere. Det er ikke vanskelig å se at utfordringene med lite samvær og kontakt rammer fedre i langt større grad enn kriminelle mødre. Tallene jeg nevner er totalen. NFK viser til kvinner fra Hordaland, som har åpen soning, så antall mødre som rammes og domslengde er sannsynligvis mindre.

Noe av det jeg prøver å peke på her, er tendensen en del har til å føle sympati med kvinner i en vanskelig situasjon, samtidig som de ikke har noen medfølelse for menn som opplever de samme tingene. NKF kommer med et veldig godt eksempel på dette. De bidrar på den ene siden til at barn kan holdes borte fra sine fedre etter samlivsbrudd, og forteller så på neste side hvor hjerteskjærende det er å ikke få være sammen med sine barn. Så sant du er mor og sitter i fengsel.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Siste nytt: Stortingsflertall for delt omsorg ved samlivsbrudd

Photo by Josh Willink on Pexels.com

-Tidligere så vi på dette som en kvinnekamp, der vi mente at kvinnene i alle fall skulle få beholde barna ved et brudd. Nå ser vi på barnas beste, og det viser seg at de har det best med delt omsorg, sier stortingsrepresentant Oddbjørg A. Starrfelt, Aps fraksjonsleder i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, til Dagsavisen.

Dette står i VG og er jo helt fantastisk! … Men vent litt. Denne saken var visst fra år 2000.

I november 2000 var altså AP for at foreldre skulle ha delt omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Grunnen oppgis å være at de hadde skiftet fokus fra kvinnekamp, til å se på barnets beste. Så hva skjedde?

I 2007 satte Karita Bekkemellem (AP) ned et utvalg, for å utrede barneloven og foreslå ev. endringer. NOU 2008:9 «Med barnet i fokus». Flertallet i utvalget kom ikke frem til at delt bosted skulle være utgangspunkt, men innvendingene handlet mest om misoppfatningen om at foreldrene kunne avtale bosted helt fritt slik loven var fra før. Vi vet i dag at lovens utforming vanskeliggjør dette, fordi loven krever enighet, og sier at retten må avgjøre bosted hos én forelder ved uenighet. Dermed vil den ene forelderen miste muligheten til medbestemmelse, dersom begge ikke er enige. Men noe utvalget fikk flertall om, var at flytting med barnet innenlands burde legges til foreldreansvaret. Et mindretall mente det burde innføre varslingsplikt for bostedsforelderen. Det var også flertall for at domstolene skulle kunne dømme delt bosted.

Og likevel, til tross for flertall for delt omsorg på stortinget, og enighet hos et flertall utvalget om å legge flytting under foreldreansvaret, falt man ned på å ikke gjøre endringer mht. dette. Mye grunnet høringsinstansene. Domstoler, statlige aktører og kvinnesaksgrupper var imot endringer. Dette er min oppfatning, men det ser ut for meg som at statlige aktører med høy kvinneandel har en tendens til å støtte opp om kvinnesaksperspektiver. F.eks. er Likestillingsombudet sitert i proposisjonen:

«Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.
»

Likestillings- og diskrimineringsombudet, Ot.prp. nr. 104 2008–2009

Likestillingsombudet var altså mest bekymret for hvordan en endring vil ramme kvinner. Slik var det også med eksempelvis Norsk kvinnesaksforening, som ga samme begrunnelse. Bufdir, Barneombudet og Fellesorganisasjonen brukte f.eks. et mer nøytralt språk, men de vet godt at bostedsforelderen oftest er mor, og det er bostedsforelderen som er i fokus, ikke barnet.

Det er 19 år siden VG publiserte saken over, og vi har fortsatt ikke delt omsorg som utgangspunkt i loven. Siden da er de publisert ca. 50 nye studier, og delt omsorg kommer best ut. Motstanden mot delt bosted er ikke fundert i fagkunnskap, men i ideologi. Det ser ut for meg som at kvinnekamp er den store bremsen, slik AP-politikeren avslørte i første avsnitt.

Jeg er ingen motstander av at kvinner skal ha like rettigheter og muligheter, og skal kunne ta egne avgjørelser. Men jeg synes heller ikke dette skal gå på andres bekostning, slik dagens barnelov tillater. Om vi leser argumentene mot endringer i dag, er det fortsatt kvinner og bostedforeldres rettigheter som trekkes frem fra ulike offentlige aktører og kvinnesaksorganisasjoner.

I fagmiljøet i Norge forsøker de å fremstå som nøytrale, men leter alltid etter innvendinger mot delt omsorg, mens de ikke viser noen som helst bekymring for bosted hovedsakelig etter utelukkende hos én forelder. De kan gjerne si at de ikke har noen formening hvem barnet bor hos, men legger så til at mor er et ganske naturlig valg. Man ser f.eks. at fagpersoner kan si at man ikke vet helt sikkert at det delt omsorg i seg selv som gjør at barn med delt omsorg klarer seg bedre. Det begynner å bli litt tynnslitt når det viser seg å gå igjen som det beste alternativet hele tiden. Dessuten er det ingenting som tyder på at de får det dårligere med delt omsorg, og heller ingenting som tyder på at bosted hos en forelder har noen positiv effekt på barnet.

Fagmiljøene var ikke mer positive tidlig på 2000-tallet. Professor ved UiB, Kari Wærness, uttalte seg i forbindelse med nyheten om Stortingsflertallet, og kom med en rekke innvendinger. Mye av det samme som man ser i dag – «Vet vi egentlig nok om dette?» – som om 60 studier som peker i samme retning ikke gir et lite hint. Samtidig som at funn, eller oftere enkelteksempler, som kan tolkes negativt vektes tyngre, og blåses opp mer. For meg er denne setningen litt avslørende for motivet bak motstanden:

Jeg synes det ligger implisitt en moralsk forargelse og underkjenning av kvinners innsats for barn og hjem.

Kari Wærness

Nok en gang handler det om kvinner.

Jeg mener: FÅ KVINNESAKSPERSPEKTIVET UT AV BARNELOVEN! Barneloven handler om barnets beste. Det er kontakt med begge foreldre.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Ny dom fra Høyesterett, ang. flytting utenlands med barn.

Jeg fikk se en dom fra Høyesterett (HR) for noen uker siden, som handlet om flytting med barn utenlands. Den bekreftet langt på vei min oppfatning om at domstolene mangler den nødvendige kompetansen til å ta god avgjørelser i saker om bosted, flytting og samvær. I tillegg demonstrerte det godt hvordan noen dommere vektlegger mors behov foran barna. Dere kan lese avgjørelsen her.

Det er ikke enkelt for en lekmann å kjenne loven med alle sine forarbeider og tolkninger, så jeg lærte noe nytt da jeg leste dommen. Det jeg visste fra før er at foreldreansvaret skal gi foreldrene en viss sikkerhet mht. avgjørelser vedrørende barnet, som bl.a. flytting utenlands (avsnitt 29 i dommen), som vi kan se i § 40 i barneloven: «Dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphald utanfor landet utover stuttare utanlandsferder, jf. § 41.» Jeg husker at jeg reagerte med vantro da jeg selv mistet foreldreansvaret, begrunnet med at mor da selv skulle kunne avgjøre ev. flytting utenlands, i 2015.

I samme år kom det en lovendring, som trådde i kraft 1 juli 2016. Det som står i selve paragrafen om dette er «Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.»
I dommen skriver HR at «Barnelova § 56 fyrste ledd tredje punktum gjev no heimel for at sak om flytting med born ut av landet kan reisast av ein forelder med foreldreansvar utan at det samstundes blir kravd at vedkomande skal ha foreldreansvaret aleine.» Jeg kan ikke se tydelig at det er det som kan leses ut av teksten. Det står noe om hvem som kan reise sak, men er det virkelig anledning til å tolke det som at man kan flytte utenlands selv om den andre har foreldreansvar? For § 40 er jo fortsatt der, og teksten sier vel bare noe om hvem som kan reise sak?

Vel, ikke helt. Forarbeidene påpeker at BLD ønsker at domstolene skal behandle saker om flytting utenlands. Tidligere kunne man kun reise sak om foreldreansvar, bosted eller samvær. Siden det nå kan reises sak om flytting utenlands, kan dette avgjøres uten å ta vekk foreldreansvaret.

Så er det ikke bra at man kan komme til en slik avgjørelse uten at far mister foreldreansvaret? Nei. Det som hadde vært bra var om det ble vanskeligere å miste foreldreansvaret i saker om flytting utenlands. Å kunne godkjenne flytting uten å frata foreldreansvaret gir i stedet økt makt til bostedsforelder, særlig etter denne dommen. HR ser ut til å se på dette som et mindre inngrep i familien, siden foreldreansvaret beholdes. Men hva hjelper det med norsk foreldreansvar, så lenge mor bor i Italia? Hva betyr det norske foreldreansvaret der? Inngripenen er jo separasjonen mellom far og barn. Den blir ikke mindre fordi far fikk beholde foreldreansvaret.

Hvordan det juridiske kan tolkes er nå én ting. Jeg skal ikke si at HR ikke skjønner loven og hvordan den kan anvendes. Det de ikke skjønner er hva som er best for barn, og hvordan man skal vurdere det. En ting som gjelder domstolene generelt er det at de ikke har noe kunnskap om konsekvensene i etterkant av dommene. Deres kunnskap er begrenset til rettspraksis, og hvordan de pleier å reflektere rundt barnets interesser, uten at de nødvendigvis forstår dem.

Isolert sett er det ikke sikkert at forskjellen på å vokse opp i Toscana og Vestfold, slik det står i dommen, er så vesentlig. Barna kan sikkert få venner og bra liv på begge steder. Men det vesentlige her er at den ene avgjørelsen tar barna vekk fra én forelder (far), vekk fra sitt vante nærmiljø, vekk fra besteforeldre og øvrig familie. Den alternative avgjørelsen gjør at barna beholder nær kontakt med begge foreldre, blir boende i sitt vante miljø, og har muligheter til å besøke mors familie inkludert besteforeldrene på mors side ofte nok. For det å besøke besteforeldrene en gang i blant, og kanskje få besøk av dem i blant er mer akseptabelt, enn at det er forholdet de skal ha til sin far.

Mitt inntrykk er at sannsynligheten for at domstolene dømmer som her er størst når barna er små, opptil rundt 7-8 års alder. Når barna er 10-12 år, eller eldre kan utfallene kanskje være litt annerledes. Det virker som at man blant dommere og sakkyndige tenker at de minste barna er mer avhengig av én omsorgsperson (mor), mens de større barna lettere kan håndtere en jevnere fordeling, og mer omfattende tid meg begge foreldrene. Sannsynligvis er det det motsatte av hva som stemmer. Barn knytter seg til foreldrene når de er små. De er avhengig av foreldrene på en annen og mer grunnleggende måte, så det er på denne tiden at omfattende tid med begge foreldre er viktig. Den tilknytningen som bygges gjennom stell, mating, legging, osv. er unik og veldig viktig. Når de blir eldre vil de oftere være mer med venner, og mindre med foreldrene. Foreldrene er fortsatt viktige, men man kan ikke ta igjen det man ev. taper de tidlige årene.

Det virker også som at dommerne har et behov til å overbevise seg selv om at de kommer frem til rett avgjørelse, og i den forbindelse formulerer avsnitt om far på en måte som gir en litt mer negativ fremtoning, mens avsnittene om mor fremstår mer positive. La oss gå gjennom dommen.

Høysterett oppsummerer situasjonen og alternativene.

HR faller ned på at barna skal flytte til Italia med mor. Det er fascinerende når man leser hva som vektlegges. Her er noen sitater og utdrag med kommentarer, og jeg nummerer etter avsnittene i dommen.


((42) C og D, som no er seks og fem år gamle, er skildra som to velfungerande og normalt utvikla born med god og trygg tilknyting til begge foreldra. Borna har vist stressreaksjonar etter foreldras samlivsbrot, men reaksjonane har ikkje vore alvorlege. Det er ikkje noko som tyder på at nokon av dei har særlege behov som spelar inn på vurderinga av flyttespørsmålet. Barnehagen har ikkje uttrykt uro for nokon av borna. Den sakkunnige for Høgsterett har likevel gjeve uttrykk for at Cs framferd viser «underliggende sårbarhet som aktiveres i situasjoner som oppleves som ubehagelige/stressende for han».

Trygg tilknytning til begge foreldre. Dette taler for at de burde få opprettholde regelmessig kontakt med begge. Den «underliggende sårbarheten» blir veldig diffus. Ut fra resten av innholdet nedover er mitt inntrykk at den sakkyndige for HR har tatt mors parti, og bruker denne type beskrivelser for å styrke mors sak.


(43) «Den sakkunnige for Høgsterett har konkludert med at mor har svært god omsorgsevne, men at ho er sliten, kjenner seg einsam og utan støtte. Dette er ei utfordring for omsorgsevna. Den sakkunnige meiner at det er ein risiko for at mors omsorgsevne kan bli redusert dersom ho blir buande i Noreg framover. Heller ikkje den sakkunnige for tingretten og lagmannsretten hadde noko å utsetja på mors omsorgsevne. Eg legg til grunn at mor er ein god omsorgsperson.»

Her kan vi se den sakkyndige for HR tar mors parti. Hun hevder at mor har svært god omsorgsevne, men at denne kan bli redusert om hun blir boende i Norge. Hun trekker frem positive sider ved mor, samtidig som hun uttrykker en fare for at disse kan gå tapt ved å bo i Norge. Dette er et av problemene i disse sakene, og med ordningen ved å gi en forelder en slags opphøyet status som bostedsforelder. Man ser ikke da etter en løsning hvor far kan avlaste mer, ved mer botid hos ham, eller delt bosted. I stedet fokuserer man på mors behov, og hvordan hennes følelser er viktige for barna. Den smerten far ev. vil føle ved å separeres fra barna og motsatt, blir ikke nevnt, ei heller barnas tap av kontakt med ham.

Den sakkunnige for Høgsterett har vurdert også fars omsorgsevne. Denne blir ikkje skildra like positivt som mors. Den sakkunnige for tingretten og lagmannsretten stilte derimot ikkje spørsmål ved fars omsorgsevne. Heller ikkje barnehagen, som har observert både far og mor over fleire år, har noko å utsetja på far. Erklæringa frå den sakkunnige for Høgsterett er i ein viss grad innretta som ei vurdering av mors kontra fars omsorgsevne. Men spørsmålet i saka er ikkje om borna skal bu fast hjå mor eller far – og i liten grad omfanget av samværet. Ut frå det samla provbiletet legg eg til grunn at far er ein vanleg god omsorgsperson.

Det er interessant hvordan fars omsorgsevne ikke vurderes like positivt som mors. Dette kan fort være en fordom. Særlig da den tidligere sakkyndige, og barnas barnehage er positive. Barnehagen har garantert sett mye til barna og begge foreldre, men deres oppfatning er ikke vektlagt av den sakkyndige for HR, som tilsynelatende kun lener seg på egne observasjoner. HR skriver at det dog ikke er så viktig, siden dette ikke er spørsmål om fast bosted, eller omfanget av samvær. Det er en underlig vurdering. Når spørsmålet handler som flytting til et annet land, som ligger langt unna, er selvsagt samvær en stor del av spørsmålet. I tillegg burde det at begge foreldre vurderes å gode omsorgsevner tale imot å marginalisere én av dem.

(45) Temaet i saka her er kor mor og borna skal bu. Mor og far er samde om å ha felles foreldreansvar, og at borna skal bu fast hjå mor – uansett om dette blir i Noreg eller i Italia. Vurderinga av dei to alternativa må såleis ta utgangspunkt i dette.

Dette er en tolkning som virker ganske søkt. I oppsummeringen fra de tidligere instansene (kan leses i dommen) er det ganske klart at far i prosessen har lagt frem påstand om at bosted skal være hos ham, og også at foreldrene skal ha delt bosted. Det er ingenting som tyder på at far ønsker at mor skal flytte med barna, noe selve ankesaken reflekterer. Så å hevde at de er enige om at mor skal ha bosted enten hun bor i Norge eller Italia, fremstår som et forsøk av HR å rettferdiggjøre sin egen avgjørelse. I avsnitt (7) står det klart at far tok til motmæle, og krevde fast bosted, men at de endte med en midlertidig avtale i et saksforberende møte. De som selv har vært med på dette, kan sikkert kjenne seg igjen i det å presses inn i en avtale de ikke er (helt) enig i. Litt av problemet er bl.a. at dersom man som samværsfar motsetter seg, vil man fort blitt sett på som vanskelig. Altså at om du protesterer og står på ditt er du vanskelig, og dersom du akspterer samværsrollen, så er du «enig» i at mor skal ha bosted og gjør deg selv mindre viktig. Damned if you do, damned if you don’t.
Mor endret før hovedforhandling kravet fra å ha foreldreansvaret alene, til å gjelde flytting til Italia, mens far endret til delt bosted. Mor fikk (beholde) fast bosted i tingretten, men ikke medhold i flytting til Italia. Hun anket så flyttespørsmålet til lagmannsretten (11). Det står at de ble enige om en ny avtale dersom mor fikk flytte til Italia. Det man bør være klar over er at en slik «avtale» ikke handler om at man er enig i flytteavgjørelsen. Det er heller noe retten pålegger for det tilfellet at mor får gjennomslag. Å nekte å bli med å lage en slik, vil igjen kunne vurderes som at man er lite samarbeidsvillig. Det er altså ingenting som tyder på denne enigheten HR peker på. Lagmannsretten kom frem til at mor kunne flytte til Italia under tvil. Greit å vite: I Norge er det veldig klart at retten ikke kan dømme til delt bosted under den minste tvil. Å dømme at mor får flytte barna til Italia, derimot…

(46) Borna bur i dag fast hjå mor i partanes tidlegare felles bustad. Borna har budd heile livet på den same staden. Mor er aleine om omsorga for borna når dei er hjå henne. Ho har ingen kontakt med fars familie, utan gjennom borna. Borna går i barnehage der dei har vener og har funne seg godt til rette. Dersom dei blir buande i Noreg, vil dei gå på skule i nærleiken. Det er kort veg til fars bustad. Borna har samvær med far annankvar helg og annankvar onsdag, i tillegg til i feriar. Samværet utgjer om lag ein tredel av tida.

Barna ble født i februar 2013 og april 2014. Foreldrene ble separert i 2016, men det er ikke spesifisert når. Vi kan dog gå utfra at barna var tre og to år på tidspunktet. Det er ingen indikasjoner på at barna ikke har en god tilknytning til far. Det står tvert imot at de har en god og trygg tilknytning til begge foreldra (42). I avsnittet over er det åpenbart at å bli boende vil sikre god kontakt med far, ved at det er kort avstand. De har også bodd på plassen hele livet. Men merk samtidig hvordan det nevnes at «mor er aleine om omsorga» og «har ingen kontakt med fars familie». Det er altså ingenting i avsnittet vedrørende barna som taler for flytting til Italia, dog får man et inntrykk av at dagens ordning ikke er bra nok for mor. Her kan man også se noe av problemet med «fast bosted», og ev. «hovedomsorg» som også blir eller har blitt brukt av domstolene. Det sier egentlig noe om at den ene forelderen har litt mer beslutningmyndighet, og viser ofte til at denne også har barnet noe mer boende hos seg. Men det er juridiske uttrykk, det er ikke psykologiske uttrykk. Derfor sier de i utgangspunktet ingenting om barnas tilknytning eller kontaktbehov. Likevel brukes de ofte som om de gjorde det. For å sette det litt på spissen: Har mor «hovedomsorgen» (fast bosted og f.eks. 70-60 % botid) går domstolen ut fra at mors velvære har mer betydning for barnet, enn kontakten det har med sin far. Det er en tankegang som ikke har noen rot i kunnskapgrunnlaget rundt barn og tilknytning, eller bostedsforskning.

(47) Borna har hatt kontakt med – og har ein relasjon til – sine to halvsysken, men dei har aldri budd saman i det daglege. Det er ut frå alderen ikkje grunn til å tru at kontakten blir meir omfattande enn han har vore. Far budde frå juni 2017 til februar 2019 i ei leilegheit hjå mor si på Y – der også borna var ved samvær. Kontakten med farmor vil truleg bli noko mindre etter at far har flytta tilbake til Z. Borna har ei god tilknyting til farmor.

Her har vi også samme type subtile formuleringer, som fremstår ganske harmløse, men som igjen nedspiller fars betydning. Slikt er gjennomgående i flere dommer jeg har lest. Barna har altså to halvsøsken på farsiden, men siden de ikke har bodd sammen i det daglige (fordi far har hatt samvær) og fordi de er en del eldre vurderes det at kontakten ikke vil bli mer omfattende selv om barna skulle bli boende i Norge. Vi vet jo allerede resultatet, så dette er et fascinerende ressonement. Kontakten er mindre fordi de er halvsøsken, i tillegg er alle barna kun på samvær hos far. Men flyttingen vil sannsynligvis redusere kontakten ytterligere, kanskje til nesten ingen kontakt. Så domstolen velger å påpeke at de sikkert ikke kommer til å ha noe særlig mer omfattende kontakt fremover om de blir boende i Norge likevel, og dermed klipper de et par strenger. Farmor nevnes også. Da far bodde i leilighet hos henne, så barna henne en del ved samvær, men denne kontakten blir nok noe mindre etter at far fikk bolig nærmere barna. Nok en streng klippet.

(48) Borna har ofte vore på vitjing hjå mors foreldre i Italia – dei seinare åra mellom tre til fem gonger i året. Besteforeldra har vitja Noreg tilsvarande ofte. Mor og borna har hatt jamleg kontakt med hennar foreldre gjennom telefon og video. Det er ikkje grunn til å tru at dette vil bli vesentleg annleis dersom mor og borna ikkje flyttar til Italia.

Når besteforeldrene på morsiden omtales, virker mindre omfattende kontakt enn de har hatt med farmor, likevel som en sterkere kontakt. Denne «regelmessigheten» antas å ville opprettholdes dersom mor ikke får flytte. Det får det til å se litt ut som at mor er opptatt av å opprettholde kontakt mellom barn og besteforeldre, i motsetning til far, hvor barna vil ha mindre kontakt med farmor fordi han flyttet nærmere dem. I tillegg fremstår det som at mer kontakt med mors foreldre taler til fordel for flyttingen, men det ikke legges noe tilsvarende vekt på tap av kontakt med familien på fars side.

(49) Ved flytting til Italia vil mor busetja seg med borna i den landsbyen der ho vaks opp. Mor har eit stort nettverk av familie og vener der. Mor og borna vil bu i det same huset som mors foreldre, i ei eiga leilegheit. Borna er godt kjente, også med mors nettverk. Borna kan gå i barnehage og på skule i nærleiken. Om mors omsorgsevne vil bli meir robust ved flytting til Italia, kjem eg tilbake til nedanfor.

Det fokuseres først på mor. Hun har nettverk av familie og venner i Italia. Så på barna. De er godt kjente med mors nettverk. Disse tingene er litt frustrerende. For slik det formuleres så fremstår dette som et positivt tiltak om det gjennomføres. Det virker som at mor har alt på plass, og at alt ligger til rette allerede. Vet domstolen at dette er tilfelle? Erfaringsmessig kan mor bare si at bolig er i orden, jobbtilbud og studieplass er i boks, uten dokumentasjon, og retten aksepterer dette som sant. I realiteten er kanskje ingenting på plass. Ingen følger opp dette i etterkant. Og har ikke barna dette allerede i Norge?

(50) Ved flytting vil borna bli rivne opp frå det miljøet og nettverket dei i dag er ein del av. Det er vidare urealistisk at samværet med far kan gjennomførast like hyppig som i dag. Den daglege kontakten med far må varetakast gjennom bruk av telefon og internett.

Alt i dette avsnittet taler imot flytting. Å tas vekk fra sitt vante miljø. Å få redusert kontakt med sin far, noe som man vet ut fra et faglig ståsted har større sannsynlighet for å føre til negative konsekvenser for barna. Å holde kontakt med småbarn gjennom telefon og internett er ikke en fullgod erstatning for å tilbringe tid sammen, ikke i nærheten en gang. Men det viser HRs manglende forståelse av fars rolle i barnas liv, at dette ikke vektlegges.

(51) Ingen av partane har kravd samværet mellom far og borna fastsett ved dom dersom mor får medhald i kravet om flytting. Ut frå det som vart framført på vegner av mor under ankeforhandlinga i Høgsterett, legg eg til grunn at det vil kunne bli eit omfattande samvær, slik at borna får høve til å oppretthalde si gode og nære tilknyting til far. Det er ikkje grunn til å tru at ei endring av jurisdiksjonen for spørsmålet om samvær frå Noreg til Italia vil skape risiko for at fars kontakt med borna blir vanskelegare. Den sakkunnige for Høgsterett har gjeve uttrykk for at forholda ligg uvanleg godt til rette for vitjingar frå far. Eg nemner at far har gjeve uttrykk for at han vil vitje borna i Italia dersom mor får medhald. Mor har på si side gjeve uttrykk for at dersom borna får flytte til Italia, vil far alltid vera velkomen på vitjing, og at han kan ta med sine særkullsborn og bli så lenge han vil. Han kan i slike tilfelle bu i mors leilegheit og låne bilen hennar. Ho kjem også til å vitje Noreg med borna. Mor understrekar at borna er både norske og italienske. Ho vil snakke norsk til borna sidan det er viktig at dei held på språket for kontakten med far, familien hans og Noreg.

Her er et kroneksempel på HRs manglende kompetanse, og forståelse av realitetene. Når far bor i Norge og mor flytter med barna til Italia, er det ikke som heter «omfattende samvær». Dette vil begrense seg både mht. reiseutgifter, antall feriedager fra jobb, barnas skolegang, m.m. Dette er problematikk HR ikke engang tar opp. Selvsagt vil far besøke barna selv om de flyttes. Det er jo barna hans, og han ønsker vel ikke kutte kontakten selv om det skulle gå slik. Det betyr ikke at det er en akseptabel løsning av den grunn. At mor stiller leilighet og bil til disposisjon, skal besøke Norge med barna og snakke norsk med dem, høres sikkert veldig omtenksomt ut. Men dette er uvesentlige detaljer som ikke handler om barnas interesser. Dette er en beskrivelse av hvordan å gjøre det beste ut av en «worst case»-situasjon.
Jeg merker meg for øvrig at mor er født i 1980, flyttet til Norge som 28-åring, og har bodd her i litt over 10 år. Barna snakker italiensk, så hun har nok snakket det til dem. Det er mulig hun snakker godt norsk likevel, men er det plausibelt at hun kommer til å snakke norsk til barna?

Å lengte etter en far som er langt er langt unna, er det i barnets interesse?

HRs vurdering av barnets beste

Drøftingen HR gjør her er pinlig, så frem med puta. Jeg gjør som over, limer inn sitatene og kommentere under.

(53) Spørsmålet er om å bu med mor i Italia vil vera betre for C og D enn å bu med mor i Noreg. Fordelane må vegast opp mot ulempene. Det ligg føre gode argument for begge alternativa. Borna i denne saka vil truleg få det godt uansett alternativ; spørsmålet er kva for løysing som samla sett vil vera den beste for dei. Dette må som nemnt vurderast konkret.

Det er dette HR altså mener skal vurderes: er det best for barna å bo med mor i Italia eller i Norge. Det burde være tydelig hvorfor «fast bosted» er probematisk. Fordi mor har dette, så er far tatt ut av problemstillingen. Barna har nemlig «fast bosted» hos mor. Så skal barna bos hos mor i Italia, hvor mor ønsker å bo, og har nettverk, eller hos mor i Norge, hvor hun mistrives? Når man angriper saken slik, blir plutselig mors følelser et spørsmål om «barnets beste». Er det best at mor har det kjipt, eller bra?

(54) Eit moment er kva for løysing som vil gje best samla foreldrekontakt. Tydinga av kontakt med begge foreldra er mellom anna uttrykt i FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 3 og artikkel 18 nr. 1. Det er utan vidare klart at innhaldet i den samla foreldrekontakten vil endrast dersom mor flyttar med borna til Italia. Ved flytting til Italia vil samværet med far endre karakter. Innhaldet i dagens samværsordning kan ikkje kompenserast ved lengre feriesamvær og hyppige telefon- og videosamtaler. Samstundes er det grunn til å peike på at ein ved vektlegginga av samvær i ei vurdering av barnets beste, ikkje berre kan sjå på omfanget og frekvensen isolert.

Dette kan oppsummeres kort: Flytting vil være i strid med det barneloven sier skal vektlegges, og i strid med barnekonvensjonen. Men la oss late som at vi har gode grunner til å gå imot dette.
Merk at HR er klar over at det vil bli mindre samvær og at telefon og video ikke erstatter dette. Så skriver de at de samtidig ikke bare kan se på omfang og frekvens isolert. Så hva annet må man se på? Det nevnes ikke.

(55) I forlenginga av dette må reiseavstanden nemnast. Det forholdet at det kan vera lange reiseavstandar også i Noreg svekker ikkje dette motargumentet. Samstundes er det grunn til å peike på at borna alt er vane med relativt hyppige reiser mellom Noreg og Italia. Dette vil truleg halde fram uansett kvar dei bur.

At barna er vant til å reise mellom Norge og Italia, og vil fortsette med det uansett er et usedvanlig dårlig poeng. Det er en vesentlig forskjell på å reise mellom landene for å dra på ferie og besøke besteforeldre, enn å måtte reise mellom landene for å følge opp sine egne barn eller se sin egen far. Men høyesterett ser kun på selve reisen, og ikke hvorfor den gjennomføres.

(56) Eit anna moment er alderen til borna. Dette momentet får tyding på fleire måtar. Eg nemner fyrst at born har rett til å bli høyrt i spørsmål som har tyding for dei, jf. Grunnlova § 104 fyrste ledd, FNs barnekonvensjon artikkel 12 og barnelova § 31. Det er ikkje noka aldersgrense for retten til å uttale seg. Bornas eiga meining vil etter omstenda kunne få avgjerande vekt. Dette føresett at borna er i stand til å vurdere spørsmålet på eit sjølvstendig grunnlag. Det er ikkje tilfellet her. Borna er for små til å ha noka velgrunna meining om dette komplekse spørsmålet. Partane er samde i å skjerme borna mot spørsmålet om flytting.

At barna er for små til å vurdere flyttespørsmålet er en god grunn til å avvente flyttingen. HR mener altså selv at barna er for små til å kunne gjøre velbegrunnede avgjørelser, og så presterer de likevel å ta en avgjørelse på deres vegne som gjør at de får redusert kontakten med sin egen far, og potensielt mister den på sikt.

(57) C og D er i dag seks og fem år gamle. I motsetnad til for eldre born vil det vera ein større risiko for at dei mistar det norske språket heilt eller delvis og med det reduserer høvet til kontakt med far og familien hans. I saka her vil det vera mykje opp til mor om borna opprettheld norsk som språk.

Igjen: dette taler imot flytting. Mor er italiensk, og har bodd i Norge i drøye 10 år. HR er likevel villig til å risikere at barna mister evnen til å kommunisere språklig med far og hans familie.

(58) Tilknyting til nærmiljøet er eit viktig moment. Begge borna har god tilknyting til barnehagen og vener i Noreg. C skal eventuelt byrje på skulen til hausten saman med kameratar. Ei flytting vil ta bort kontakten med fars familie. Samstundes legg begge dei sakkunnige til grunn at det ikkje er stor risiko knytt til ei flytting. Borna snakkar alt italiensk og vil koma til eit miljø dei kjenner. Rett nok har dei berre vore i Italia på mors fritid, men dei kjenner besteforeldra og omgjevnadene godt. I Italia vil borna bu i det same huset som besteforeldra, som dei alt har ein nær relasjon til. Barnehage og skule er i nærleiken. Høvet til dagleg kontakt med besteforeldra er positivt for borna. Også i Noreg vil borna faktisk bli utsett for skifte av miljø, til dømes ved overgang frå barnehage til skule. Eit kjenneteikn ved denne konkrete saka er såleis at risikoen ved miljøskiftet er svært liten, om nokon.

Dette er også en kortslutning hos HR. Som i de andre avsnittene drøfter de, men jeg synes de bommer grovt. Begge barn er knyttet til barnehage og venner. HR mener til og med at barna vil miste kontakten med fars familie. «Samstundes» mener de sakkyndige at det ikke er en stor risiko ved flytting. Personlig har jeg ikke så veldig stor tiltro til sakkyndiges vurderinger. Jeg mener de ofte gjør for korte og lite grundige forarbeider, og ofte har de fordommer mot én av foreldrene, gjerne far. Vurderingen som nevnes her viser det. Barna kan italiensk, kjenner miljøet og har besteforeldre i Italia. De reiser dit allerede regelmessig. Så om de hadde blitt boende i Norge, hadde de beholdt venner, nærmiljø, kontakt med fars familie, og ikke minst med sin egen far, i tillegg til å ha kontakt med familien i Italia og besteforeldrene. I stedet vurderer høyesterett at mer kontakt med mors foreldre, som de allerede har en nær relasjon til, veier opp for det de mister i Norge, selv om de ved å bo i Norge ikke ville ha mistet noe av dette. De skriver faktisk at daglig kontakt med besteforeldrene er positivt for barna. Tenk det. Å argumentere for at mor skal flytte barna dine fra deg og redusere deres kontakt med hverandre, med at de da kan få ha daglig kontakt med besteforeldrene sine! ..og så avslutte med at faktisk det å begynne på skole også er et miljøskifte. Ærlig talt. Det finnes noe som heter nyanser. Om du bor i en bolig og går i barnehage, og så skal begynne på skole med barn fra samme barnehage, men fortsatt bor i samme bolig, samme seng, samme nærområde, så er det noe ganske annet, enn å flytte til et annet land, med et annet språk, en annen kultur, nye barn du ikke kjenner, ny bolig, nytt nærområde, i tillegg til at du mister kontakt med far og familie på fars side.

(59) Eit siste moment er omsynet til barnet elles. I saka her ligg det fast at borna uansett skal bu hjå mor. Eg legg difor ikkje vekt på at borna er noko mindre knytt til far enn til mor. Mor er og skal vera primæromsorgspersonen. Mors omsorgsevne i Noreg kontra i Italia blir då sentral.

Dette er så kunnskapløst at det er vanskelig å ikke bli litt provosert. Igjen ser vi problemet med fast bosted. HR tolker dette til å bety at mor «er og skal vera primæromsorgspersonen.» Et barns tilknytning bestemmes ikke av «fast bosted». Et barns behov for far, reduseres ikke av juridiske inndelinger av foreldrene i båser som bostedsforelder og samværsforelder. HR forstår ikke dette, og ser bort fra barna, og vektlegger i stedet mor. Og hvordan kan HR vurdere barnas tilknytning, og at den er noe mindre til far? Dette er ikke noe en sakkyndig klarer på en times hjemmebesøk, det stemmer ikke med med barnehagens oppfatning, og er i alle fall ingenting HR har forutsetning for å vite.

(60) Mors økonomiske situasjon vil nok bli betre i Italia. Som barnehagetilsett i Noreg har ho ikkje høg inntekt for å handtere eit bustadlån på over to millionar kroner. I Italia vil ho vera gjeldfri. Mor og borna vil bu kostnadsfritt i ei leilegheit mor på sikt vil overta frå foreldra sine. Dette kjem borna til gode.

Utgangpunkt i mor. Mor vil få bedre økonomi. Selvsagt er det bedre å være gjeldfri enn å ha gjeld. Men det er ikke mange forunt å være gjeldfrie. Vurderingen handler ikke om hva som er best for barna, men at å ikke ha gjeld kommer dem til gode økonomisk sett.

(61) Mor gjev uttrykk for at ho er aleine og einsam. Ho opplever eit vedvarande sakn av heimstaden i Italia og fellesskapet ho opplever med familie og vener der. Den sakkunnige har peikt på at mor er sliten, og er uroa for mors psykiske helse og meiner at mor lever under konstant press med manglande støtte i Noreg. Dette kan svekke hennar ressursar og på sikt føre til depresjon. Det er såleis risiko for at mors omsorgsevne blir redusert dersom ho og borna blir verande i Noreg. Ved flytting til Italia vil mor kunne få bistand frå sine foreldre, som vil bu i det same huset, og nettverket elles. Eg finn det klart at mor vil få det betre i Italia enn i Noreg. Dette vil truleg verke inn på omsorgsevna hennar.

Jeg har uthevet i avsnittet over. Det handler igjen om mor. HR vil heller at mor skal få flytte og få hjelp med omsorgen for barna av foreldrene sine, enn at f.eks. far får mer tid med dem. Det er en viss bekymring for mors pyskiske helse og hvordan dette kan påvirke omsorgsevnen hennes, men i stedet for å da utvide fars omsorgsrolle slik at hun avlastes, får mor muligheten til å flytte, mens fars kontakt med barna reduseres. Altså utvider de omsorgsansvaret til den de er bekymret for den psykiske helsen til. Dette kommer til å bli rettspraksis fremover. Advokater som representerer mødre fra andre land sier at mor mistrives og savner landet sitt, og at det går utover omsorgsevnen. Og domstolene kommer ikke til å følge opp sakene i etterkant. De kommer bare å se på vurderingene i forkant, og følge disse.

(62) Sidan risikoen ved miljøskifte er svært liten og borna uansett skal bu fast hjå mor, må ein kunne vente at borna får den mest robuste omsorgsbasen med mor i Italia. Flytting til Italia vil best tryggje bornas oppvekst og utvikling. Det er større usikkerheit ved omsorgssituasjonen dersom dei blir i Noreg. Sjølv om sjeldnare kontakt med far vil vera eit tap for borna, ligg forholda godt til rette for at dei kan oppretthalde ei god og sterk tilknyting også etter ei flytting.

Det er merkelig at vurderingen av risikoen ved miljøskifte ikke tar i betraktning tapet av kontakten med far, men kun på at barna kjenner til stedet de ev. skal flytte, og dermed vurderes som liten. Det er også merkelig at HR tror at å «bo fast hos» er avgjørende for hva som er viktig for barna. De tror at det å «bo fast hos» er det som er avgjørende for oppvekst og utvikling, og dermed at kontakten med far ikke er like viktig for dette. Det er kunnskapsløst, og samsvarer overhodet ikke med kunnskapen på dette feltet. Dette er Høyesterett anno 2019.

Denne dommen illusterer hovedproblemet i dagens barnelov. Foreldrene er ikke likeverdige som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dermed ender mange barn opp med fast bosted hos én forelder. Domstolene blander sammen fast bosted med barns tilknytning, og vurderer feilaktig forelderen som har dette som viktigere for barnet, mht. utvikling og oppvekst. Dermed vektlegger de bostedsforelderens behov foran barna. Det jeg har kjempet for de siste årene er å likestille foreldrene etter samlivsbrudd. I dag er det nok at en forelder motsetter seg delt bosted, som er likeverdig foreldreskap, for å forhindre dette. Ansatte på familievernkontorer og i domstolene (og mange andre) virker å feilaktig tro at mor automatisk er bostedsforelder etter bruddet, og det finnes ingen tvangsmidler dersom hun tar seg til rette – det finnes altså ingen tiltak om hun flytter ut med barnet, eller ber far flytte ut, mens hun holder barnet vekk fra samvær. Å ta seg til rette gir tilsynelatende automatisk status som bostedsforelder. Når da domstolene vurderer at denne statusen i seg selv gjør barnet mer knyttet til vedkommende forelder, og ser helt bort fra den faktiske kunnskapen om hva som er best for barn etter brudd, gir det domsavgjørelser som går på tvers av barnets interesser. Endringen i barneloven som denne dommen behandlet har bidratt til å svekke samværsforelderen og barna ytterligere. Å frata foreldreansvaret skal være vanskelig, men har i en del saker vært for enkelt i forbindelse med flytting utenlands. Når nå flyttespørsmålet kan avgjøres uten å frata foreldreansvaret er det dog enda enklere. Det er en svært uheldig utvikling. Dersom samtlige dommere i HR mener at dette skal gi retningslinjer for vurderingen av barnets beste i saker om flytting til utlandet i fremtiden, kan man trygt si at de har sviktet barna.

Barna trenger begge foreldre. Det er det barneloven må ha som utgangspunkt. At foreldrene ikke kan gjennomføre alt de vil er en konsekvens av å få barn. Denne konsekvensen må begge foreldre ta ansvar for. Derfor må barneloven endres, slik at foreldrene stiller likt som utgangspunkt, og at barna får beholde begge foreldrene i sitt liv, gjennom hele oppveksten.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa