Siste nytt: Stortingsflertall for delt omsorg ved samlivsbrudd

-Tidligere så vi på dette som en kvinnekamp, der vi mente at kvinnene i alle fall skulle få beholde barna ved et brudd. Nå ser vi på barnas beste, og det viser seg at de har det best med delt omsorg, sier stortingsrepresentant Oddbjørg A. Starrfelt, Aps fraksjonsleder i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, til Dagsavisen.

Dette står i VG og er jo helt fantastisk! … Men vent litt. Denne saken var visst fra år 2000.

I november 2000 var altså AP for at foreldre skulle ha delt omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Grunnen oppgis å være at de hadde skiftet fokus fra kvinnekamp, til å se på barnets beste. Så hva skjedde?

I 2007 satte Karita Bekkemellem (AP) ned et utvalg, for å utrede barneloven og foreslå ev. endringer. NOU 2008:9 «Med barnet i fokus». Flertallet i utvalget kom ikke frem til at delt bosted skulle være utgangspunkt, men innvendingene handlet mest om misoppfatningen om at foreldrene kunne avtale bosted helt fritt slik loven var fra før. Vi vet i dag at lovens utforming vanskeliggjør dette, fordi loven krever enighet, og sier at retten må avgjøre bosted hos én forelder ved uenighet. Dermed vil den ene forelderen miste muligheten til medbestemmelse, dersom begge ikke er enige. Men noe utvalget fikk flertall om, var at flytting med barnet innenlands burde legges til foreldreansvaret. Et mindretall mente det burde innføre varslingsplikt for bostedsforelderen. Det var også flertall for at domstolene skulle kunne dømme delt bosted.

Og likevel, til tross for flertall for delt omsorg på stortinget, og enighet hos et flertall utvalget om å legge flytting under foreldreansvaret, falt man ned på å ikke gjøre endringer mht. dette. Mye grunnet høringsinstansene. Domstoler, statlige aktører og kvinnesaksgrupper var imot endringer. Dette er min oppfatning, men det ser ut for meg som at statlige aktører med høy kvinneandel har en tendens til å støtte opp om kvinnesaksperspektiver. F.eks. er Likestillingsombudet sitert i proposisjonen:

«Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.
»

Likestillings- og diskrimineringsombudet, Ot.prp. nr. 104 2008–2009

Likestillingsombudet var altså mest bekymret for hvordan en endring vil ramme kvinner. Slik var det også med eksempelvis Norsk kvinnesaksforening, som ga samme begrunnelse. Bufdir, Barneombudet og Fellesorganisasjonen brukte f.eks. et mer nøytralt språk, men de vet godt at bostedsforelderen oftest er mor, og det er bostedsforelderen som er i fokus, ikke barnet.

Det er 19 år siden VG publiserte saken over, og vi har fortsatt ikke delt omsorg som utgangspunkt i loven. Siden da er de publisert ca. 50 nye studier, og delt omsorg kommer best ut. Motstanden mot delt bosted er ikke fundert i fagkunnskap, men i ideologi. Det ser ut for meg som at kvinnekamp er den store bremsen, slik AP-politikeren avslørte i første avsnitt.

Jeg er ingen motstander av at kvinner skal ha like rettigheter og muligheter, og skal kunne ta egne avgjørelser. Men jeg synes heller ikke dette skal gå på andres bekostning, slik dagens barnelov tillater. Om vi leser argumentene mot endringer i dag, er det fortsatt kvinner og bostedforeldres rettigheter som trekkes frem fra ulike offentlige aktører og kvinnesaksorganisasjoner.

I fagmiljøet i Norge forsøker de å fremstå som nøytrale, men leter alltid etter innvendinger mot delt omsorg, mens de ikke viser noen som helst bekymring for bosted hovedsakelig etter utelukkende hos én forelder. De kan gjerne si at de ikke har noen formening hvem barnet bor hos, men legger så til at mor er et ganske naturlig valg. Man ser f.eks. at fagpersoner kan si at man ikke vet helt sikkert at det delt omsorg i seg selv som gjør at barn med delt omsorg klarer seg bedre. Det begynner å bli litt tynnslitt når det viser seg å gå igjen som det beste alternativet hele tiden. Dessuten er det ingenting som tyder på at de får det dårligere med delt omsorg, og heller ingenting som tyder på at bosted hos en forelder har noen positiv effekt på barnet.

Fagmiljøene var ikke mer positive tidlig på 2000-tallet. Professor ved UiB, Kari Wærness, uttalte seg i forbindelse med nyheten om Stortingsflertallet, og kom med en rekke innvendinger. Mye av det samme som man ser i dag – «Vet vi egentlig nok om dette?» – som om 60 studier som peker i samme retning ikke gir et lite hint. Samtidig som at funn, eller oftere enkelteksempler, som kan tolkes negativt vektes tyngre, og blåses opp mer. For meg er denne setningen litt avslørende for motivet bak motstanden:

Jeg synes det ligger implisitt en moralsk forargelse og underkjenning av kvinners innsats for barn og hjem.

Kari Wærness

Nok en gang handler det om kvinner.

Jeg mener: FÅ KVINNESAKSPERSPEKTIVET UT AV BARNELOVEN! Barneloven handler om barnets beste. Det er kontakt med begge foreldre.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa