Ny dom fra Høyesterett, ang. flytting utenlands med barn.

Jeg fikk se en dom fra Høyesterett (HR) for noen uker siden, som handlet om flytting med barn utenlands. Den bekreftet langt på vei min oppfatning om at domstolene mangler den nødvendige kompetansen til å ta god avgjørelser i saker om bosted, flytting og samvær. I tillegg demonstrerte det godt hvordan noen dommere vektlegger mors behov foran barna. Dere kan lese avgjørelsen her.

Det er ikke enkelt for en lekmann å kjenne loven med alle sine forarbeider og tolkninger, så jeg lærte noe nytt da jeg leste dommen. Det jeg visste fra før er at foreldreansvaret skal gi foreldrene en viss sikkerhet mht. avgjørelser vedrørende barnet, som bl.a. flytting utenlands (avsnitt 29 i dommen), som vi kan se i § 40 i barneloven: «Dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphald utanfor landet utover stuttare utanlandsferder, jf. § 41.» Jeg husker at jeg reagerte med vantro da jeg selv mistet foreldreansvaret, begrunnet med at mor da selv skulle kunne avgjøre ev. flytting utenlands, i 2015.

I samme år kom det en lovendring, som trådde i kraft 1 juli 2016. Det som står i selve paragrafen om dette er «Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.»
I dommen skriver HR at «Barnelova § 56 fyrste ledd tredje punktum gjev no heimel for at sak om flytting med born ut av landet kan reisast av ein forelder med foreldreansvar utan at det samstundes blir kravd at vedkomande skal ha foreldreansvaret aleine.» Jeg kan ikke se tydelig at det er det som kan leses ut av teksten. Det står noe om hvem som kan reise sak, men er det virkelig anledning til å tolke det som at man kan flytte utenlands selv om den andre har foreldreansvar? For § 40 er jo fortsatt der, og teksten sier vel bare noe om hvem som kan reise sak?

Vel, ikke helt. Forarbeidene påpeker at BLD ønsker at domstolene skal behandle saker om flytting utenlands. Tidligere kunne man kun reise sak om foreldreansvar, bosted eller samvær. Siden det nå kan reises sak om flytting utenlands, kan dette avgjøres uten å ta vekk foreldreansvaret.

Så er det ikke bra at man kan komme til en slik avgjørelse uten at far mister foreldreansvaret? Nei. Det som hadde vært bra var om det ble vanskeligere å miste foreldreansvaret i saker om flytting utenlands. Å kunne godkjenne flytting uten å frata foreldreansvaret gir i stedet økt makt til bostedsforelder, særlig etter denne dommen. HR ser ut til å se på dette som et mindre inngrep i familien, siden foreldreansvaret beholdes. Men hva hjelper det med norsk foreldreansvar, så lenge mor bor i Italia? Hva betyr det norske foreldreansvaret der? Inngripenen er jo separasjonen mellom far og barn. Den blir ikke mindre fordi far fikk beholde foreldreansvaret.

Hvordan det juridiske kan tolkes er nå én ting. Jeg skal ikke si at HR ikke skjønner loven og hvordan den kan anvendes. Det de ikke skjønner er hva som er best for barn, og hvordan man skal vurdere det. En ting som gjelder domstolene generelt er det at de ikke har noe kunnskap om konsekvensene i etterkant av dommene. Deres kunnskap er begrenset til rettspraksis, og hvordan de pleier å reflektere rundt barnets interesser, uten at de nødvendigvis forstår dem.

Isolert sett er det ikke sikkert at forskjellen på å vokse opp i Toscana og Vestfold, slik det står i dommen, er så vesentlig. Barna kan sikkert få venner og bra liv på begge steder. Men det vesentlige her er at den ene avgjørelsen tar barna vekk fra én forelder (far), vekk fra sitt vante nærmiljø, vekk fra besteforeldre og øvrig familie. Den alternative avgjørelsen gjør at barna beholder nær kontakt med begge foreldre, blir boende i sitt vante miljø, og har muligheter til å besøke mors familie inkludert besteforeldrene på mors side ofte nok. For det å besøke besteforeldrene en gang i blant, og kanskje få besøk av dem i blant er mer akseptabelt, enn at det er forholdet de skal ha til sin far.

Mitt inntrykk er at sannsynligheten for at domstolene dømmer som her er størst når barna er små, opptil rundt 7-8 års alder. Når barna er 10-12 år, eller eldre kan utfallene kanskje være litt annerledes. Det virker som at man blant dommere og sakkyndige tenker at de minste barna er mer avhengig av én omsorgsperson (mor), mens de større barna lettere kan håndtere en jevnere fordeling, og mer omfattende tid meg begge foreldrene. Sannsynligvis er det det motsatte av hva som stemmer. Barn knytter seg til foreldrene når de er små. De er avhengig av foreldrene på en annen og mer grunnleggende måte, så det er på denne tiden at omfattende tid med begge foreldre er viktig. Den tilknytningen som bygges gjennom stell, mating, legging, osv. er unik og veldig viktig. Når de blir eldre vil de oftere være mer med venner, og mindre med foreldrene. Foreldrene er fortsatt viktige, men man kan ikke ta igjen det man ev. taper de tidlige årene.

Det virker også som at dommerne har et behov til å overbevise seg selv om at de kommer frem til rett avgjørelse, og i den forbindelse formulerer avsnitt om far på en måte som gir en litt mer negativ fremtoning, mens avsnittene om mor fremstår mer positive. La oss gå gjennom dommen.

Høysterett oppsummerer situasjonen og alternativene.

HR faller ned på at barna skal flytte til Italia med mor. Det er fascinerende når man leser hva som vektlegges. Her er noen sitater og utdrag med kommentarer, og jeg nummerer etter avsnittene i dommen.


((42) C og D, som no er seks og fem år gamle, er skildra som to velfungerande og normalt utvikla born med god og trygg tilknyting til begge foreldra. Borna har vist stressreaksjonar etter foreldras samlivsbrot, men reaksjonane har ikkje vore alvorlege. Det er ikkje noko som tyder på at nokon av dei har særlege behov som spelar inn på vurderinga av flyttespørsmålet. Barnehagen har ikkje uttrykt uro for nokon av borna. Den sakkunnige for Høgsterett har likevel gjeve uttrykk for at Cs framferd viser «underliggende sårbarhet som aktiveres i situasjoner som oppleves som ubehagelige/stressende for han».

Trygg tilknytning til begge foreldre. Dette taler for at de burde få opprettholde regelmessig kontakt med begge. Den «underliggende sårbarheten» blir veldig diffus. Ut fra resten av innholdet nedover er mitt inntrykk at den sakkyndige for HR har tatt mors parti, og bruker denne type beskrivelser for å styrke mors sak.


(43) «Den sakkunnige for Høgsterett har konkludert med at mor har svært god omsorgsevne, men at ho er sliten, kjenner seg einsam og utan støtte. Dette er ei utfordring for omsorgsevna. Den sakkunnige meiner at det er ein risiko for at mors omsorgsevne kan bli redusert dersom ho blir buande i Noreg framover. Heller ikkje den sakkunnige for tingretten og lagmannsretten hadde noko å utsetja på mors omsorgsevne. Eg legg til grunn at mor er ein god omsorgsperson.»

Her kan vi se den sakkyndige for HR tar mors parti. Hun hevder at mor har svært god omsorgsevne, men at denne kan bli redusert om hun blir boende i Norge. Hun trekker frem positive sider ved mor, samtidig som hun uttrykker en fare for at disse kan gå tapt ved å bo i Norge. Dette er et av problemene i disse sakene, og med ordningen ved å gi en forelder en slags opphøyet status som bostedsforelder. Man ser ikke da etter en løsning hvor far kan avlaste mer, ved mer botid hos ham, eller delt bosted. I stedet fokuserer man på mors behov, og hvordan hennes følelser er viktige for barna. Den smerten far ev. vil føle ved å separeres fra barna og motsatt, blir ikke nevnt, ei heller barnas tap av kontakt med ham.

Den sakkunnige for Høgsterett har vurdert også fars omsorgsevne. Denne blir ikkje skildra like positivt som mors. Den sakkunnige for tingretten og lagmannsretten stilte derimot ikkje spørsmål ved fars omsorgsevne. Heller ikkje barnehagen, som har observert både far og mor over fleire år, har noko å utsetja på far. Erklæringa frå den sakkunnige for Høgsterett er i ein viss grad innretta som ei vurdering av mors kontra fars omsorgsevne. Men spørsmålet i saka er ikkje om borna skal bu fast hjå mor eller far – og i liten grad omfanget av samværet. Ut frå det samla provbiletet legg eg til grunn at far er ein vanleg god omsorgsperson.

Det er interessant hvordan fars omsorgsevne ikke vurderes like positivt som mors. Dette kan fort være en fordom. Særlig da den tidligere sakkyndige, og barnas barnehage er positive. Barnehagen har garantert sett mye til barna og begge foreldre, men deres oppfatning er ikke vektlagt av den sakkyndige for HR, som tilsynelatende kun lener seg på egne observasjoner. HR skriver at det dog ikke er så viktig, siden dette ikke er spørsmål om fast bosted, eller omfanget av samvær. Det er en underlig vurdering. Når spørsmålet handler som flytting til et annet land, som ligger langt unna, er selvsagt samvær en stor del av spørsmålet. I tillegg burde det at begge foreldre vurderes å gode omsorgsevner tale imot å marginalisere én av dem.

(45) Temaet i saka her er kor mor og borna skal bu. Mor og far er samde om å ha felles foreldreansvar, og at borna skal bu fast hjå mor – uansett om dette blir i Noreg eller i Italia. Vurderinga av dei to alternativa må såleis ta utgangspunkt i dette.

Dette er en tolkning som virker ganske søkt. I oppsummeringen fra de tidligere instansene (kan leses i dommen) er det ganske klart at far i prosessen har lagt frem påstand om at bosted skal være hos ham, og også at foreldrene skal ha delt bosted. Det er ingenting som tyder på at far ønsker at mor skal flytte med barna, noe selve ankesaken reflekterer. Så å hevde at de er enige om at mor skal ha bosted enten hun bor i Norge eller Italia, fremstår som et forsøk av HR å rettferdiggjøre sin egen avgjørelse. I avsnitt (7) står det klart at far tok til motmæle, og krevde fast bosted, men at de endte med en midlertidig avtale i et saksforberende møte. De som selv har vært med på dette, kan sikkert kjenne seg igjen i det å presses inn i en avtale de ikke er (helt) enig i. Litt av problemet er bl.a. at dersom man som samværsfar motsetter seg, vil man fort blitt sett på som vanskelig. Altså at om du protesterer og står på ditt er du vanskelig, og dersom du akspterer samværsrollen, så er du «enig» i at mor skal ha bosted og gjør deg selv mindre viktig. Damned if you do, damned if you don’t.
Mor endret før hovedforhandling kravet fra å ha foreldreansvaret alene, til å gjelde flytting til Italia, mens far endret til delt bosted. Mor fikk (beholde) fast bosted i tingretten, men ikke medhold i flytting til Italia. Hun anket så flyttespørsmålet til lagmannsretten (11). Det står at de ble enige om en ny avtale dersom mor fikk flytte til Italia. Det man bør være klar over er at en slik «avtale» ikke handler om at man er enig i flytteavgjørelsen. Det er heller noe retten pålegger for det tilfellet at mor får gjennomslag. Å nekte å bli med å lage en slik, vil igjen kunne vurderes som at man er lite samarbeidsvillig. Det er altså ingenting som tyder på denne enigheten HR peker på. Lagmannsretten kom frem til at mor kunne flytte til Italia under tvil. Greit å vite: I Norge er det veldig klart at retten ikke kan dømme til delt bosted under den minste tvil. Å dømme at mor får flytte barna til Italia, derimot…

(46) Borna bur i dag fast hjå mor i partanes tidlegare felles bustad. Borna har budd heile livet på den same staden. Mor er aleine om omsorga for borna når dei er hjå henne. Ho har ingen kontakt med fars familie, utan gjennom borna. Borna går i barnehage der dei har vener og har funne seg godt til rette. Dersom dei blir buande i Noreg, vil dei gå på skule i nærleiken. Det er kort veg til fars bustad. Borna har samvær med far annankvar helg og annankvar onsdag, i tillegg til i feriar. Samværet utgjer om lag ein tredel av tida.

Barna ble født i februar 2013 og april 2014. Foreldrene ble separert i 2016, men det er ikke spesifisert når. Vi kan dog gå utfra at barna var tre og to år på tidspunktet. Det er ingen indikasjoner på at barna ikke har en god tilknytning til far. Det står tvert imot at de har en god og trygg tilknytning til begge foreldra (42). I avsnittet over er det åpenbart at å bli boende vil sikre god kontakt med far, ved at det er kort avstand. De har også bodd på plassen hele livet. Men merk samtidig hvordan det nevnes at «mor er aleine om omsorga» og «har ingen kontakt med fars familie». Det er altså ingenting i avsnittet vedrørende barna som taler for flytting til Italia, dog får man et inntrykk av at dagens ordning ikke er bra nok for mor. Her kan man også se noe av problemet med «fast bosted», og ev. «hovedomsorg» som også blir eller har blitt brukt av domstolene. Det sier egentlig noe om at den ene forelderen har litt mer beslutningmyndighet, og viser ofte til at denne også har barnet noe mer boende hos seg. Men det er juridiske uttrykk, det er ikke psykologiske uttrykk. Derfor sier de i utgangspunktet ingenting om barnas tilknytning eller kontaktbehov. Likevel brukes de ofte som om de gjorde det. For å sette det litt på spissen: Har mor «hovedomsorgen» (fast bosted og f.eks. 70-60 % botid) går domstolen ut fra at mors velvære har mer betydning for barnet, enn kontakten det har med sin far. Det er en tankegang som ikke har noen rot i kunnskapgrunnlaget rundt barn og tilknytning, eller bostedsforskning.

(47) Borna har hatt kontakt med – og har ein relasjon til – sine to halvsysken, men dei har aldri budd saman i det daglege. Det er ut frå alderen ikkje grunn til å tru at kontakten blir meir omfattande enn han har vore. Far budde frå juni 2017 til februar 2019 i ei leilegheit hjå mor si på Y – der også borna var ved samvær. Kontakten med farmor vil truleg bli noko mindre etter at far har flytta tilbake til Z. Borna har ei god tilknyting til farmor.

Her har vi også samme type subtile formuleringer, som fremstår ganske harmløse, men som igjen nedspiller fars betydning. Slikt er gjennomgående i flere dommer jeg har lest. Barna har altså to halvsøsken på farsiden, men siden de ikke har bodd sammen i det daglige (fordi far har hatt samvær) og fordi de er en del eldre vurderes det at kontakten ikke vil bli mer omfattende selv om barna skulle bli boende i Norge. Vi vet jo allerede resultatet, så dette er et fascinerende ressonement. Kontakten er mindre fordi de er halvsøsken, i tillegg er alle barna kun på samvær hos far. Men flyttingen vil sannsynligvis redusere kontakten ytterligere, kanskje til nesten ingen kontakt. Så domstolen velger å påpeke at de sikkert ikke kommer til å ha noe særlig mer omfattende kontakt fremover om de blir boende i Norge likevel, og dermed klipper de et par strenger. Farmor nevnes også. Da far bodde i leilighet hos henne, så barna henne en del ved samvær, men denne kontakten blir nok noe mindre etter at far fikk bolig nærmere barna. Nok en streng klippet.

(48) Borna har ofte vore på vitjing hjå mors foreldre i Italia – dei seinare åra mellom tre til fem gonger i året. Besteforeldra har vitja Noreg tilsvarande ofte. Mor og borna har hatt jamleg kontakt med hennar foreldre gjennom telefon og video. Det er ikkje grunn til å tru at dette vil bli vesentleg annleis dersom mor og borna ikkje flyttar til Italia.

Når besteforeldrene på morsiden omtales, virker mindre omfattende kontakt enn de har hatt med farmor, likevel som en sterkere kontakt. Denne «regelmessigheten» antas å ville opprettholdes dersom mor ikke får flytte. Det får det til å se litt ut som at mor er opptatt av å opprettholde kontakt mellom barn og besteforeldre, i motsetning til far, hvor barna vil ha mindre kontakt med farmor fordi han flyttet nærmere dem. I tillegg fremstår det som at mer kontakt med mors foreldre taler til fordel for flyttingen, men det ikke legges noe tilsvarende vekt på tap av kontakt med familien på fars side.

(49) Ved flytting til Italia vil mor busetja seg med borna i den landsbyen der ho vaks opp. Mor har eit stort nettverk av familie og vener der. Mor og borna vil bu i det same huset som mors foreldre, i ei eiga leilegheit. Borna er godt kjente, også med mors nettverk. Borna kan gå i barnehage og på skule i nærleiken. Om mors omsorgsevne vil bli meir robust ved flytting til Italia, kjem eg tilbake til nedanfor.

Det fokuseres først på mor. Hun har nettverk av familie og venner i Italia. Så på barna. De er godt kjente med mors nettverk. Disse tingene er litt frustrerende. For slik det formuleres så fremstår dette som et positivt tiltak om det gjennomføres. Det virker som at mor har alt på plass, og at alt ligger til rette allerede. Vet domstolen at dette er tilfelle? Erfaringsmessig kan mor bare si at bolig er i orden, jobbtilbud og studieplass er i boks, uten dokumentasjon, og retten aksepterer dette som sant. I realiteten er kanskje ingenting på plass. Ingen følger opp dette i etterkant. Og har ikke barna dette allerede i Norge?

(50) Ved flytting vil borna bli rivne opp frå det miljøet og nettverket dei i dag er ein del av. Det er vidare urealistisk at samværet med far kan gjennomførast like hyppig som i dag. Den daglege kontakten med far må varetakast gjennom bruk av telefon og internett.

Alt i dette avsnittet taler imot flytting. Å tas vekk fra sitt vante miljø. Å få redusert kontakt med sin far, noe som man vet ut fra et faglig ståsted har større sannsynlighet for å føre til negative konsekvenser for barna. Å holde kontakt med småbarn gjennom telefon og internett er ikke en fullgod erstatning for å tilbringe tid sammen, ikke i nærheten en gang. Men det viser HRs manglende forståelse av fars rolle i barnas liv, at dette ikke vektlegges.

(51) Ingen av partane har kravd samværet mellom far og borna fastsett ved dom dersom mor får medhald i kravet om flytting. Ut frå det som vart framført på vegner av mor under ankeforhandlinga i Høgsterett, legg eg til grunn at det vil kunne bli eit omfattande samvær, slik at borna får høve til å oppretthalde si gode og nære tilknyting til far. Det er ikkje grunn til å tru at ei endring av jurisdiksjonen for spørsmålet om samvær frå Noreg til Italia vil skape risiko for at fars kontakt med borna blir vanskelegare. Den sakkunnige for Høgsterett har gjeve uttrykk for at forholda ligg uvanleg godt til rette for vitjingar frå far. Eg nemner at far har gjeve uttrykk for at han vil vitje borna i Italia dersom mor får medhald. Mor har på si side gjeve uttrykk for at dersom borna får flytte til Italia, vil far alltid vera velkomen på vitjing, og at han kan ta med sine særkullsborn og bli så lenge han vil. Han kan i slike tilfelle bu i mors leilegheit og låne bilen hennar. Ho kjem også til å vitje Noreg med borna. Mor understrekar at borna er både norske og italienske. Ho vil snakke norsk til borna sidan det er viktig at dei held på språket for kontakten med far, familien hans og Noreg.

Her er et kroneksempel på HRs manglende kompetanse, og forståelse av realitetene. Når far bor i Norge og mor flytter med barna til Italia, er det ikke som heter «omfattende samvær». Dette vil begrense seg både mht. reiseutgifter, antall feriedager fra jobb, barnas skolegang, m.m. Dette er problematikk HR ikke engang tar opp. Selvsagt vil far besøke barna selv om de flyttes. Det er jo barna hans, og han ønsker vel ikke kutte kontakten selv om det skulle gå slik. Det betyr ikke at det er en akseptabel løsning av den grunn. At mor stiller leilighet og bil til disposisjon, skal besøke Norge med barna og snakke norsk med dem, høres sikkert veldig omtenksomt ut. Men dette er uvesentlige detaljer som ikke handler om barnas interesser. Dette er en beskrivelse av hvordan å gjøre det beste ut av en «worst case»-situasjon.
Jeg merker meg for øvrig at mor er født i 1980, flyttet til Norge som 28-åring, og har bodd her i litt over 10 år. Barna snakker italiensk, så hun har nok snakket det til dem. Det er mulig hun snakker godt norsk likevel, men er det plausibelt at hun kommer til å snakke norsk til barna?

Å lengte etter en far som er langt er langt unna, er det i barnets interesse?

HRs vurdering av barnets beste

Drøftingen HR gjør her er pinlig, så frem med puta. Jeg gjør som over, limer inn sitatene og kommentere under.

(53) Spørsmålet er om å bu med mor i Italia vil vera betre for C og D enn å bu med mor i Noreg. Fordelane må vegast opp mot ulempene. Det ligg føre gode argument for begge alternativa. Borna i denne saka vil truleg få det godt uansett alternativ; spørsmålet er kva for løysing som samla sett vil vera den beste for dei. Dette må som nemnt vurderast konkret.

Det er dette HR altså mener skal vurderes: er det best for barna å bo med mor i Italia eller i Norge. Det burde være tydelig hvorfor «fast bosted» er probematisk. Fordi mor har dette, så er far tatt ut av problemstillingen. Barna har nemlig «fast bosted» hos mor. Så skal barna bos hos mor i Italia, hvor mor ønsker å bo, og har nettverk, eller hos mor i Norge, hvor hun mistrives? Når man angriper saken slik, blir plutselig mors følelser et spørsmål om «barnets beste». Er det best at mor har det kjipt, eller bra?

(54) Eit moment er kva for løysing som vil gje best samla foreldrekontakt. Tydinga av kontakt med begge foreldra er mellom anna uttrykt i FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 3 og artikkel 18 nr. 1. Det er utan vidare klart at innhaldet i den samla foreldrekontakten vil endrast dersom mor flyttar med borna til Italia. Ved flytting til Italia vil samværet med far endre karakter. Innhaldet i dagens samværsordning kan ikkje kompenserast ved lengre feriesamvær og hyppige telefon- og videosamtaler. Samstundes er det grunn til å peike på at ein ved vektlegginga av samvær i ei vurdering av barnets beste, ikkje berre kan sjå på omfanget og frekvensen isolert.

Dette kan oppsummeres kort: Flytting vil være i strid med det barneloven sier skal vektlegges, og i strid med barnekonvensjonen. Men la oss late som at vi har gode grunner til å gå imot dette.
Merk at HR er klar over at det vil bli mindre samvær og at telefon og video ikke erstatter dette. Så skriver de at de samtidig ikke bare kan se på omfang og frekvens isolert. Så hva annet må man se på? Det nevnes ikke.

(55) I forlenginga av dette må reiseavstanden nemnast. Det forholdet at det kan vera lange reiseavstandar også i Noreg svekker ikkje dette motargumentet. Samstundes er det grunn til å peike på at borna alt er vane med relativt hyppige reiser mellom Noreg og Italia. Dette vil truleg halde fram uansett kvar dei bur.

At barna er vant til å reise mellom Norge og Italia, og vil fortsette med det uansett er et usedvanlig dårlig poeng. Det er en vesentlig forskjell på å reise mellom landene for å dra på ferie og besøke besteforeldre, enn å måtte reise mellom landene for å følge opp sine egne barn eller se sin egen far. Men høyesterett ser kun på selve reisen, og ikke hvorfor den gjennomføres.

(56) Eit anna moment er alderen til borna. Dette momentet får tyding på fleire måtar. Eg nemner fyrst at born har rett til å bli høyrt i spørsmål som har tyding for dei, jf. Grunnlova § 104 fyrste ledd, FNs barnekonvensjon artikkel 12 og barnelova § 31. Det er ikkje noka aldersgrense for retten til å uttale seg. Bornas eiga meining vil etter omstenda kunne få avgjerande vekt. Dette føresett at borna er i stand til å vurdere spørsmålet på eit sjølvstendig grunnlag. Det er ikkje tilfellet her. Borna er for små til å ha noka velgrunna meining om dette komplekse spørsmålet. Partane er samde i å skjerme borna mot spørsmålet om flytting.

At barna er for små til å vurdere flyttespørsmålet er en god grunn til å avvente flyttingen. HR mener altså selv at barna er for små til å kunne gjøre velbegrunnede avgjørelser, og så presterer de likevel å ta en avgjørelse på deres vegne som gjør at de får redusert kontakten med sin egen far, og potensielt mister den på sikt.

(57) C og D er i dag seks og fem år gamle. I motsetnad til for eldre born vil det vera ein større risiko for at dei mistar det norske språket heilt eller delvis og med det reduserer høvet til kontakt med far og familien hans. I saka her vil det vera mykje opp til mor om borna opprettheld norsk som språk.

Igjen: dette taler imot flytting. Mor er italiensk, og har bodd i Norge i drøye 10 år. HR er likevel villig til å risikere at barna mister evnen til å kommunisere språklig med far og hans familie.

(58) Tilknyting til nærmiljøet er eit viktig moment. Begge borna har god tilknyting til barnehagen og vener i Noreg. C skal eventuelt byrje på skulen til hausten saman med kameratar. Ei flytting vil ta bort kontakten med fars familie. Samstundes legg begge dei sakkunnige til grunn at det ikkje er stor risiko knytt til ei flytting. Borna snakkar alt italiensk og vil koma til eit miljø dei kjenner. Rett nok har dei berre vore i Italia på mors fritid, men dei kjenner besteforeldra og omgjevnadene godt. I Italia vil borna bu i det same huset som besteforeldra, som dei alt har ein nær relasjon til. Barnehage og skule er i nærleiken. Høvet til dagleg kontakt med besteforeldra er positivt for borna. Også i Noreg vil borna faktisk bli utsett for skifte av miljø, til dømes ved overgang frå barnehage til skule. Eit kjenneteikn ved denne konkrete saka er såleis at risikoen ved miljøskiftet er svært liten, om nokon.

Dette er også en kortslutning hos HR. Som i de andre avsnittene drøfter de, men jeg synes de bommer grovt. Begge barn er knyttet til barnehage og venner. HR mener til og med at barna vil miste kontakten med fars familie. «Samstundes» mener de sakkyndige at det ikke er en stor risiko ved flytting. Personlig har jeg ikke så veldig stor tiltro til sakkyndiges vurderinger. Jeg mener de ofte gjør for korte og lite grundige forarbeider, og ofte har de fordommer mot én av foreldrene, gjerne far. Vurderingen som nevnes her viser det. Barna kan italiensk, kjenner miljøet og har besteforeldre i Italia. De reiser dit allerede regelmessig. Så om de hadde blitt boende i Norge, hadde de beholdt venner, nærmiljø, kontakt med fars familie, og ikke minst med sin egen far, i tillegg til å ha kontakt med familien i Italia og besteforeldrene. I stedet vurderer høyesterett at mer kontakt med mors foreldre, som de allerede har en nær relasjon til, veier opp for det de mister i Norge, selv om de ved å bo i Norge ikke ville ha mistet noe av dette. De skriver faktisk at daglig kontakt med besteforeldrene er positivt for barna. Tenk det. Å argumentere for at mor skal flytte barna dine fra deg og redusere deres kontakt med hverandre, med at de da kan få ha daglig kontakt med besteforeldrene sine! ..og så avslutte med at faktisk det å begynne på skole også er et miljøskifte. Ærlig talt. Det finnes noe som heter nyanser. Om du bor i en bolig og går i barnehage, og så skal begynne på skole med barn fra samme barnehage, men fortsatt bor i samme bolig, samme seng, samme nærområde, så er det noe ganske annet, enn å flytte til et annet land, med et annet språk, en annen kultur, nye barn du ikke kjenner, ny bolig, nytt nærområde, i tillegg til at du mister kontakt med far og familie på fars side.

(59) Eit siste moment er omsynet til barnet elles. I saka her ligg det fast at borna uansett skal bu hjå mor. Eg legg difor ikkje vekt på at borna er noko mindre knytt til far enn til mor. Mor er og skal vera primæromsorgspersonen. Mors omsorgsevne i Noreg kontra i Italia blir då sentral.

Dette er så kunnskapløst at det er vanskelig å ikke bli litt provosert. Igjen ser vi problemet med fast bosted. HR tolker dette til å bety at mor «er og skal vera primæromsorgspersonen.» Et barns tilknytning bestemmes ikke av «fast bosted». Et barns behov for far, reduseres ikke av juridiske inndelinger av foreldrene i båser som bostedsforelder og samværsforelder. HR forstår ikke dette, og ser bort fra barna, og vektlegger i stedet mor. Og hvordan kan HR vurdere barnas tilknytning, og at den er noe mindre til far? Dette er ikke noe en sakkyndig klarer på en times hjemmebesøk, det stemmer ikke med med barnehagens oppfatning, og er i alle fall ingenting HR har forutsetning for å vite.

(60) Mors økonomiske situasjon vil nok bli betre i Italia. Som barnehagetilsett i Noreg har ho ikkje høg inntekt for å handtere eit bustadlån på over to millionar kroner. I Italia vil ho vera gjeldfri. Mor og borna vil bu kostnadsfritt i ei leilegheit mor på sikt vil overta frå foreldra sine. Dette kjem borna til gode.

Utgangpunkt i mor. Mor vil få bedre økonomi. Selvsagt er det bedre å være gjeldfri enn å ha gjeld. Men det er ikke mange forunt å være gjeldfrie. Vurderingen handler ikke om hva som er best for barna, men at å ikke ha gjeld kommer dem til gode økonomisk sett.

(61) Mor gjev uttrykk for at ho er aleine og einsam. Ho opplever eit vedvarande sakn av heimstaden i Italia og fellesskapet ho opplever med familie og vener der. Den sakkunnige har peikt på at mor er sliten, og er uroa for mors psykiske helse og meiner at mor lever under konstant press med manglande støtte i Noreg. Dette kan svekke hennar ressursar og på sikt føre til depresjon. Det er såleis risiko for at mors omsorgsevne blir redusert dersom ho og borna blir verande i Noreg. Ved flytting til Italia vil mor kunne få bistand frå sine foreldre, som vil bu i det same huset, og nettverket elles. Eg finn det klart at mor vil få det betre i Italia enn i Noreg. Dette vil truleg verke inn på omsorgsevna hennar.

Jeg har uthevet i avsnittet over. Det handler igjen om mor. HR vil heller at mor skal få flytte og få hjelp med omsorgen for barna av foreldrene sine, enn at f.eks. far får mer tid med dem. Det er en viss bekymring for mors pyskiske helse og hvordan dette kan påvirke omsorgsevnen hennes, men i stedet for å da utvide fars omsorgsrolle slik at hun avlastes, får mor muligheten til å flytte, mens fars kontakt med barna reduseres. Altså utvider de omsorgsansvaret til den de er bekymret for den psykiske helsen til. Dette kommer til å bli rettspraksis fremover. Advokater som representerer mødre fra andre land sier at mor mistrives og savner landet sitt, og at det går utover omsorgsevnen. Og domstolene kommer ikke til å følge opp sakene i etterkant. De kommer bare å se på vurderingene i forkant, og følge disse.

(62) Sidan risikoen ved miljøskifte er svært liten og borna uansett skal bu fast hjå mor, må ein kunne vente at borna får den mest robuste omsorgsbasen med mor i Italia. Flytting til Italia vil best tryggje bornas oppvekst og utvikling. Det er større usikkerheit ved omsorgssituasjonen dersom dei blir i Noreg. Sjølv om sjeldnare kontakt med far vil vera eit tap for borna, ligg forholda godt til rette for at dei kan oppretthalde ei god og sterk tilknyting også etter ei flytting.

Det er merkelig at vurderingen av risikoen ved miljøskifte ikke tar i betraktning tapet av kontakten med far, men kun på at barna kjenner til stedet de ev. skal flytte, og dermed vurderes som liten. Det er også merkelig at HR tror at å «bo fast hos» er avgjørende for hva som er viktig for barna. De tror at det å «bo fast hos» er det som er avgjørende for oppvekst og utvikling, og dermed at kontakten med far ikke er like viktig for dette. Det er kunnskapsløst, og samsvarer overhodet ikke med kunnskapen på dette feltet. Dette er Høyesterett anno 2019.

Denne dommen illusterer hovedproblemet i dagens barnelov. Foreldrene er ikke likeverdige som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dermed ender mange barn opp med fast bosted hos én forelder. Domstolene blander sammen fast bosted med barns tilknytning, og vurderer feilaktig forelderen som har dette som viktigere for barnet, mht. utvikling og oppvekst. Dermed vektlegger de bostedsforelderens behov foran barna. Det jeg har kjempet for de siste årene er å likestille foreldrene etter samlivsbrudd. I dag er det nok at en forelder motsetter seg delt bosted, som er likeverdig foreldreskap, for å forhindre dette. Ansatte på familievernkontorer og i domstolene (og mange andre) virker å feilaktig tro at mor automatisk er bostedsforelder etter bruddet, og det finnes ingen tvangsmidler dersom hun tar seg til rette – det finnes altså ingen tiltak om hun flytter ut med barnet, eller ber far flytte ut, mens hun holder barnet vekk fra samvær. Å ta seg til rette gir tilsynelatende automatisk status som bostedsforelder. Når da domstolene vurderer at denne statusen i seg selv gjør barnet mer knyttet til vedkommende forelder, og ser helt bort fra den faktiske kunnskapen om hva som er best for barn etter brudd, gir det domsavgjørelser som går på tvers av barnets interesser. Endringen i barneloven som denne dommen behandlet har bidratt til å svekke samværsforelderen og barna ytterligere. Å frata foreldreansvaret skal være vanskelig, men har i en del saker vært for enkelt i forbindelse med flytting utenlands. Når nå flyttespørsmålet kan avgjøres uten å frata foreldreansvaret er det dog enda enklere. Det er en svært uheldig utvikling. Dersom samtlige dommere i HR mener at dette skal gi retningslinjer for vurderingen av barnets beste i saker om flytting til utlandet i fremtiden, kan man trygt si at de har sviktet barna.

Barna trenger begge foreldre. Det er det barneloven må ha som utgangspunkt. At foreldrene ikke kan gjennomføre alt de vil er en konsekvens av å få barn. Denne konsekvensen må begge foreldre ta ansvar for. Derfor må barneloven endres, slik at foreldrene stiller likt som utgangspunkt, og at barna får beholde begge foreldrene i sitt liv, gjennom hele oppveksten.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

En kommentar om “Ny dom fra Høyesterett, ang. flytting utenlands med barn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..