21. mars 2019 hadde Mannsforum et seminar kalt «Barneloven satt i et Skandinavisk perspektiv». Der kunne vi høre Jesper Lohse fra foreningen far, og ikke minst den svenske barnepsykologen Malin Bergström. I forbindelse med arrangementet skrev jeg en liten brosjyre, som ble delt ut til paneldeltagere, som jeg ga tittelen «Delt omsorg, forskningen og juridisk delt bosted.» Denne brosjyren ble delt ut til paneldeltagere, og noen få andre utvlagte.
Men teksten er utvilsomt av interesse for andre også. Derfor deler jeg den her. Del den gjerne også videre.
Delt omsorg og forskning
Å velge ordninger der barnet har omfattende botid hos begge foreldre etter et samlivsbrudd er mer og mer vanlig. Det kalles delt omsorg, eller gjerne shared parenting eller Joint Physical custody (JPC) i forskningen. Med årene har også ulike omsorgsløsninger blitt undersøkt og det er utført en del studier. Trenden er klar. Der hvor familiene velger å dele botiden tilnærmet likt er der barna jevnt over klarer seg best. Dette har vi sett siden Robert Bauserman publiserte sin metaanalyse Child Adjustment in Joint-Custody Versus Sole-Custody Arrangements: A Meta-Analytic Review, i 2002. Bauserman tok for seg 33 studier, hvor kun 11 var publisert i ulike journaler mellom 1988 og 1999.
Det finnes det også de som har laget kunnskapsoppsummeringer som hevder at omfattende botid hos begge foreldre (heretter kalt delt omsorg), er forbundet med mer risiko enn å hovedsakelig bo med den ene forelderen (heretter ett bosted). Men som Linda Nielsen påpeker i sin oppsummering fra 2018, Joint versus sole physical custody: Outcomes for children independent of family income or parental conflict, så velger disse gjerne å utelate majoriteten av studier som viser bedre utfall for barn med delt omsorg, i tillegg til at de gjengir tallmateriale eller funn uriktig. Slik kommer de så frem til at man bør utvise forsiktighet med delt omsorg. I Nielsens oppsummering gis det flere eksempler på dette, men de er ikke inkludert her.
I dag finnes det 60 publiserte studier utgitt på engelsk, som har sett på omsorgsløsninger og utfall for barn. Linda Nielsen har gjennomgått samtlige av disse, 40 stk. i 2014 og 2015, og har supplert de siste 20 i ovennevnte oppsummering. Hun er opptatt av å ta for seg de innvendingene som ofte brukes mot delt bosted. Dette er svært relevant for Norge, siden det norske fagmiljøet ofte kommer med nettopp disse innvendingene. I oppsummeringen fra 2018 fokuserer hun hovedsakelig på hvordan utfallene ved delt omsorg og ett bosted henger sammen med foreldrenes inntekt og konflikt mellom foreldrene. Det blir nemlig hevdet fra noen hold at delt omsorg velges av foreldre med høy inntekt (og ev. utdanning) og med lav konflikt, altså at de allerede samarbeider godt.
Dette er litt av hva de 60 studiene viste:
I 34 av studiene hadde barna med delt omsorg bedre utfall på alle mål av velvære. I 14 av studiene hadde de bedre utfall på noen mål og like utfall på andre. I 6 av studiene var det ingen signifikante forskjeller mellom de som hadde delt bosted og de som hadde ett bosted. På de seks siste hadde barna med delt omsorg dårligere utfall på ett mål, men like eller bedre utfall på restene av målingene.
I tillegg fant Nielsen at selv der hvor foreldrene ble pålagt delt omsorg mot sin vilje, hadde barna bedre utfall. Også etter at konflikt ble tatt i betraktning hadde barn med delt omsorg generelt bedre utfall. Ett annet viktig funn er at barn med delt omsorg generelt har bedre forhold til sine fedre og til besteforeldre og øvrig familie. Dette er også svært viktig for barns velvære.
I Norge har store deler av fagmiljøet tilsynelatende vært preget av skepsis mot delt omsorg. Det som er interessant å se på, historisk sett, er hvordan innvendingene mot delt omsorg har vedvart, til tross for at studier på feltet har underbygget ordningen som det beste utgangspunktet for barn ved samlivsbrudd. Det er også interessant, samtidig som det er veldig alvorlig, at fremtredende fagpersoner har vært med å bidra til å gi et uriktig bilde av kunnskapen gjennom mange år.
Vi finner eksempler på dette allerede i NOU 1998: 17, og NOU 2008: 9, fra de to tidligere utvalgene som har sett på Barneloven. I både NOU 1998: 17, og NOU 2008: 9, kan vi finne referanser til studien Ongoing Postdivorce Conflict: Effects on Children of Joint Custody and Frequent Access av Johnston, J. R., Kline, M., & Tschann, J. M. (1989). I den førstnevnte NOU-en siterer de fra slutten av studien, og utvalget konkluderer:
«Som det går fram av ovenstående advares det mot å gi domstolene adgang til å pålegge familier delt bosted i saker hvor konflikten er så stor at foreldrene har gått til sak om barnefordelingsspørsmålene, og hvor de heller ikke etter mekling har klart å bli enige. Det går også klart fram at erfaringene med frivillige ordninger med delt bosted ikke kan overføres til disse tilfellene. Dette må etter utvalgets syn også få vesentlig betydning ved utformingen av norsk rett.»
De overser dermed en viktig del av teksten de siterer: «This study helps remind us that it is important not to make custody and visitation decisions, or to frame social policy and laws, based on studies from unrepresentative populations.» Min understreking.
Johnston og medarbeidere skriver altså tydelig at det er svært viktig å ikke utarbeide retningslinjer og lovverk basert på studier av ikke-representative populasjonsutvalg. Ved å be om at dette likevel skal få vesentlig betydning ved utformingen av norsk rett, ignorerer utvalget fra 1998 dette og gjør nettopp det som studien advarer mot. Det vises til denne konklusjonen igjen i 2008, og det er uheldig, da dette kan villede bl.a. høringsinstansene, og det kan være vanskelig å fange opp denne viktige presiseringen forfatterne av studien selv fremmer, for dem som ikke har den faglige kompetansen til å komme med innvendinger.
Både BUFDIR og Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) har tidligere utgitt anbefalinger om hva som er best for barna ved samlivsbrudd, med et særlig fokus på de minste barna. Der ble delt omsorg frarådet, særlig for de minste barna, opptil tre år. Ved utgivelsen av disse ble det fort reagert fra bl.a. Mannsforum, på at disse anbefalingene ikke virket å ha støtte i forskningen på feltet. Daværende leder for FOSAP, Katrin Koch, sa til Dagens Medisin 3.10.2014, som grunnen for anbefalingene: «Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.»
Prosjektene hun viste til var McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department, og Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.
Årsaken til at disse ble lagt til grunn for anbefalingene var at de konkluderte
med at delt omsorg ikke var bra for små barn. Men begge rapportene var allerede
på tidspunktet for anbefalingene kraftig kritisert. Tornello m.fl. i stor grad
pga. bruk av svært lite representativt utvalg. McIntosh m.fl. ble kritisert i
større grad for å feiltolke funnene. I den rapporten ble det trukket
konklusjoner som ikke samsvarte med tallene.
Pga. at McIntosh-studien også ble brukt for å fremme restriksjoner i overnattinger hos samværsforeldre (stort sett fedre) i flere land og ulike stater i USA, valgte Dr. Richard Warshak å skrive en artikkel hvor han påpekte svakhetene og feilene i både McIntosh og Tornellos artikler, og påpekte at det ikke fantes grunnlag for å hevde at barn under 3 år ikke bør overnatte hos samværsforelderen. Rapporten ble signert av 110 andre forskere og anerkjente fagpersoner fra flere land.
FOSAP og BUFDIRs brosjyrer ble utgitt etter Warshak-rapporten. Likevel kunne man finne både McIntosh og Tornello på litteraturlistene. Kort tid etter utgivelsene sa BUFDIR-direktør Mari Trommald følgende til Aftenposten: «Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste.» Som nevnt har dette blitt utfordret av Mannsforum og meg selv over flere år. I 2017 kom så plutselig denne uttalelsen: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» Anbefalingene var altså ikke fundert i forskningen likevel.
FOSAP har også revidert sine anbefalinger. Men det kommer frem et mønster her. Når det dukker opp studier som kan benyttes for å fraråde delt omsorg, legges det stor vekt på disse, og det skrives og utgis sågar anbefalinger, til tross for avvik mellom funn og konklusjoner i studiene. Samtidig utvises det stor varsomhet for delt omsorg, til tross for omfattende indikasjoner på at dette burde være normen ved samlivsbrudd.
Forskjell mellom delt omsorg og delt bosted
Delt omsorg og forskning rundt dette handler om botid, og viser oss hvordan barn trives med å bo mye med begge foreldre, i forhold til å bos hovedsakelig eller utelukkende hos én. Det ser også på andre faktorer som kan spille inn. Delt bosted er derimot navnet på en juridisk ordning, som handler om avgjørelsesmyndighet. De to begrepene henger utvilsomt sammen, men det er viktige nyanser. Botiden kan nemlig tilpasses uavhengig av delt bosted.
I dagens barnelov § 36, står det at foreldrene kan bestemme om barnet skal bo fast hos begge foreldrene, eller bo fast hos en av dem. Å bo fast hos begge er det som kalles delt bosted. Ved uenighet må retten bestemme at barnet skal bo fast hos en av dem.
En av utfordringene med dagens lovverk er at man ved dette tilrettelegger for at én forelder skal kunne avgjøre hvorvidt foreldrene skal stille likt etter samlivsbrudd. Dette er hovedgrunnen til konflikter og saker for retten etter samlivsbrudd. For der hvor foreldreansvaret deles likt, og er noe begge foreldre har med mindre de blir enige om noe annet, så er fast bosted noe foreldrene må enes om og som retten må bestemme at skal være hos én av dem ved uenighet.
Et stor problem er at bostedskompetansen (myndigheten den eller de barnet bor fast med har) omfatter ting som handler om forelderens behov. F.eks. flytting innenlands med barnet. Dersom foreldrene deler bostedskompetansen, delt bosted, må de sammen komme til enighet om en slik flytting. Men dersom den ene har det alene kan denne flytte uten at den andre kan motsette seg flyttingen. I tillegg gir den rett på ulike stønader, og fører til at foreldrene forholder seg ulikt til å bli nektet samvær. Hvorfor er loven laget slik at den ene forelderen kan motsette seg at den andre skal ha samme avgjørelsesmyndighet? Hvorfor er dette skilt ut fra foreldreansvaret? Og i hvilken grad handler dette om barnets interesser?
Denne paragrafen er mye av grunnen til at mange fedre har lite til ingen kontakt med sine barn etter samlivsbrudd. Fagpersonene Agnes Andenæs, Odd-Arne Tjersland og Peder Kjøs skrev et fagessay i Psykologtidsskriftet 1. mars 2017. De skrev «Seint på 1980-tallet valgte tre-fire prosent av foreldrene en samværsordning tilsvarende delt bosted etter samlivsbrudd, og omtrent 30 prosent av barna hadde liten eller ingen kontakt med samværsforelderen (vanligvis far) etter bruddet (Kitterød, Lidén, Lyngstad, & Wiik, 2016). Etter den tid har det skjedd store endringer. I 2012 var det bare tre prosent av samværsfedrene som svarte at de verken hadde månedlig samvær eller hadde hatt kontakt per telefon, sosiale medier, e-post osv. siste måned (Lyngstad, Kitterød, Lidén, & Wiik, 2015). Det er altså ikke slik at skilsmissebarna mister kontakt med fedrene sine, selv om foreldrene flytter fra hverandre.»
De hevder altså at andelen fedre som har lite til ingen kontakt etter brudd er redusert fra 30% til 3% på rundt 20 år. Men ser man i studien de refererer til for 3% ser man fort at det tallet ikke stemmer. Ut fra om man spør samværsfedre eller bostedsmødre, så er andelen fedre med lite til ingen kontakt hhv. 26 og 43 prosent. Andenæs m.fl. har dog valgt å bare se på dem som ikke har månedlig kontakt, som heller ikke hadde kontakt på telefon, mail eller sosiale medier siste måned. Slik skaper de et inntrykk av at et stort problem er veldig lite. Andenæs gjentok også dette i Dagsnytt 18 i desember 2018, som forteller oss at det ikke er en tilfeldig glipp. Dessverre bidrar dette til at fokus på noe som er et stort problem uteblir.
På side 78. i NOU 2008:9 finner vi interessant nok dette «Erfaringer fra Sverige, hvor domstolene siden 1990-tallet har hatt adgang til å kunne idømme delt bosted («växelvis boende»), ville vært nyttige.» Dette har vi i dag, og funnene peker i retning av at det fungerer positivt også der hvor ordningen er idømt. Til og med for barn under 4 år: «Even parents who reported having been hesitant about JPC at the start most often found ways to make JPC work.» – What Can We Say Regarding Shared Parenting Arrangements for Swedish Children? Emma Fransson , Anders Hjerna,, and Malin Bergström.
Malin Bergström er forsker ved
Karolinska Universitetet, og har forsket på feltet i mange år. Hun har jobbet
med Elvis-prosjektet, som ser på växelvist boande, som tilsvarer delt omsorg. I
forskningen blir ofte botid fra 35 % hos den ene forelderen sett på som delt
omsorg, men i Elvis-prosjektet har ofte barn med 50/50-løsning blitt
sammenlignet med barn med hovedsakelig eller utelukkende ett bosted. På
prosjektets nettsiden kan man finne 15 publikasjoner.
Studiene viser at barn som har delt omsorg etter samlivsbrudd har bedre utfall enn
barn som bor hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder på alle mål.
Med tanke på at tidligere utvalg har etterspurt denne informasjonen, er det svært gledelig at den nå er tilgjengelig. Studiene viser gjennomgående at barn har det best med delt omsorg og tilnærmet lik botid hos begge foreldre etter samlivsbrudd. Dette er tett knyttet opp mot det juridiske i dag. Muligheten for å motsette seg delt bosted, som i praksis betyr å motsette seg lik avgjørelsesmyndighet, bidrar også til majoriteten av tilfellene hvor barn og fedre har lite til ingen kontakt etter brudd.
For å sikre barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd må normen være likt utgangspunkt. Full avtalefrihet forutsetter et likeverdig utgangspunkt. Så lenge én forelder kan motsette seg lik avgjørelsesmyndighet, så er ikke avtalefriheten til stede. Barnets beste vil også vike, når én forelder kan motsette seg at den andre skal delta på lik linje.
Far, 39
Fars Kamp mot Systemet 