Jeg fikk dessverre ikke denne i BT, så jeg har tilpasset den for bloggen. Hjelp meg gjerne å dele så den når så mange som mulig.
Norsk Kvinnesaksforening (NKF) var tydelige i sitt høringssvar i 2015 ang. endringer i barneloven, på at mors individuelle friheter og behov, sto over barn og fars behov og rett til kontakt etter samlivsbrudd. De var sterkt imot en lov som krevde samtykke for flytting med barn innenfor landets grenser, da dette kunne ramme kvinners individuelle behov og ønsker. Hensikten med samtykke ved flytting er dog å forhindre at barnet mister kontakt med den andre forelderen. Det ville fortsatt være fullt mulig for en forelder å flytte uten barnet, og dermed selv gjennomføre samvær. Men hos NKF var det altså ikke mye omtanke for barn- og farrelasjonen.
Far og barn mister altfor ofte kontakt etter samlivsbrudd. Et sted mellom 26-43 % av samværsfedre har lite til ingen kontakt med sine barn etter samlivsbrudd. Det er mellom 50.000 – 90.000 fedre, og sannsynligvis da flere barn, med tanke på at noen har mer enn ett. Mangelen på et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd er hovedårsaken til at fedre ender opp som «samværsforelder», og dette fører igjen til at de ikke har muligheten til å motsette seg dersom mor flytter med barnet. Dette fører til lang avstand mellom en stor andel av fedrene, og deres barn. Jeg har selv kjempet i flere år for en endring av barneloven. En barnelov som etter barna i sentrum, og vektlegger deres behov og rett til å beholde begge foreldre i livet etter et samlivsbrudd, og som beskytter denne retten ved å ikke gi én forelder fire tøyler til å flytte vekk med barnet etter eget forgodtbefinnende.
Barneloven rammer mange barn negativt i dag, og med tanke på at NKF forsvarer en slik barnelov, er det derfor fascinerende å lese deres hjertesukk på vegne mødre som soner i fengsel, i Bergens Tidende, 1. august i år. De skriver at kvinner i Hordaland nå må sone på Sørlandet eller Østlandet, etter at Bergen har mistet et åpent soningstilbud.
«Dette gjør det for mange vanskelig å gjennomføre samvær med sine barn, og i det hele tatt opprettholde relasjoner.»
NKF
Dette er akkurat den samme situasjon tusenvis av fedre opplever, fordi mor f.eks. flytter langt unna med barnet. Oftest innenlands, men også utenlands, fordi domstoler lar dem gjøre det.
«Kvinnelige innsatte får tilbud om Skype. Det er et bra supplement, men dersom tanken er at Skype kan kompensere for mindre fysisk samvær, er det en hån mot barna og deres mødre. Barn har rett til samvær. Som en mor som sonet så treffende uttrykte det: «Prøv å holde kontakt med en ettåring på telefon».»
NKF
Prøv det samme som samværsfar. I 2017 skrev Agnes Andenæs, Peder Kjøs og Odd Arne Tjersland et fagessay i Psykologtidsskriftet. Her hevdet de at kun tre % av samværfedre har lite til ingen kontakt med sine barn. De konkluderte derfor med at det ikke var slik at «skilsmissebarna mister kontakt med fedrene sine, selv om foreldrene flytter fra hverandre.» Men det viste seg at de pyntet på tallene. De tre psykologene mente nemlig at kontakt med barnet via telefon eller internett var tilstrekkelig til å ikke inkludere fedrene i gruppen «lite til ingen kontakt». Sannheten var dog at 26% av fedrene selv oppga lite til ingen kontakt innenfor definisjonen som var satt for dette, i rapporten tallet var hentet fra. Er ikke dette åpenbart også et hån mot barna og deres fedre, særlig når mangelen på kontakt bagatelliseres og fremstilles som om den forekommer langt mindre enn det faktisk gjør, fordi man teller kontakt via telefon og internett? I en dom fra Høyesterett nå i sommer kom de frem til at en mor skulle få flytte med to barn til Italia. Der skriver de «Den daglege kontakten med far må varetakast gjennom bruk av telefon og internett.» Det er noe fedre tydeligvis må innfinne seg med.
«Videre kommer det frem i JURKs rapport at tre av fem kvinner ikke har samvær med sine barn. Forsøk å sette deg inn i å ikke være sammen med dine barn, eller at et barn ikke får møte sine foreldre. Det er hjerteskjærende.»
NKF
Det er ikke vanskelig å sette seg inn i. Det er slik situasjonen er for en rekke barn og fedre. Og det er ikke fordi fedrene har gjort noe kriminelt, men fordi de ikke lenger bor med mødrene. Norsk barnelov og norske retningslinjer gjør det enkelt for mødre å motsette seg likeverdig foreldreskap, særlig når det gjelder barn opp til ca. 7 år. Det er mye av årsaken til at fedre i så mye større grad ender med samværsrollen. Jeg vil også gjenta dette tallet: 50.000 – 90.000 fedre har altså lite til ingen kontakt med sine barn etter samlivsbrudd, som igjen trolig rammer 65.000 – 110.000 barn. Til sammenligning var det 37 mødre med barn under 18 år i fengsel i 2014. Fedrene kan oppleve lite til ingen kontakt gjennom hele barnets oppvekst. Gjennomsnittlig domslengde for kvinner i 2014 var 855 dager. Soningstiden er ofte kortere. Det er ikke vanskelig å se at utfordringene med lite samvær og kontakt rammer fedre i langt større grad enn kriminelle mødre. Tallene jeg nevner er totalen. NFK viser til kvinner fra Hordaland, som har åpen soning, så antall mødre som rammes og domslengde er sannsynligvis mindre.
Noe av det jeg prøver å peke på her, er tendensen en del har til å føle sympati med kvinner i en vanskelig situasjon, samtidig som de ikke har noen medfølelse for menn som opplever de samme tingene. NKF kommer med et veldig godt eksempel på dette. De bidrar på den ene siden til at barn kan holdes borte fra sine fedre etter samlivsbrudd, og forteller så på neste side hvor hjerteskjærende det er å ikke få være sammen med sine barn. Så sant du er mor og sitter i fengsel.
Far, 39
Fars Kamp mot Systemet 
NKF var veldig tydelige på at de tar utgangspunkt i barnets interesser og ikke i mannskamp. Hvis menn ikke får se barnet er det vanligvis en veldig god grunn til det. Dessverre er det en del menn som er lite egnet som fedre, og som med god grunn holdes borte fra barna pga vold, kontrollerende oppførsel, eller andre personlige problemer. Dette er noe mannsaktivistene ser bort fra.
NKF er en sentrumsorientert breddeorganisasjon med et flertall av menn blant stifterne, herunder Høyre-statsminister Francis Hagerup, og som alltid har hatt mannlige medlemmer. NKF har et sentrumsorientert, humanistisk likestillingsståsted og står for ukontroversielle synspunkter som de fleste menn og kvinner kan slutte opp om. NKF er upopulær blant radikalfeminister for sin moderate linje. På 1970-tallet var NKF de eneste feministene som støttet likestillingsloven; de andre feministorganisasjonene ville nemlig ikke ha noen lov om likestilling, men om kvinnefrigjøring. Av alle de feministiske organisasjonene i Norge er NKF den klart mest mannsvennlige. I Ottar og Kvinnefronten er ikke menn engang velkomne som medlemmer.
Det blir derfor merkelig å skyte på den aller mest moderate, sentrumsorienterte og mannsvennlige feministorganisasjonen, og den eneste feministorganisasjonen som også er en organisasjon for menn og som likestillingsvennlige menn som Hagbart Berner spilte en viktig rolle i etableringen av.
LikerLiker
Hei, Erik.
Det du sier stemmer ikke. NKF tar utgangspunkt i kvinners interesser. Forskningen er ganske entydig på at barnets interesser er å opprettholde kontakt med begge foreldre etter brudd. Når NKF heller vektlegger kvinners individuelle rettigheter, så tar de ikke utgangspunkt i barnets interesser. At du velger å kalle ønkset om likeverdig foreldreskap for «mannskamp», er ganske beskrivende.
Du hevder at dersom menn ikke får se sine barn, så er det vanligvis en god grunn. Det finnes ingen oversikter over årsaker, så dette har du ikke grunnlag for å hevde. Det handler heller ikke bare om å ikke se barna overhodet, men også svært lite pga. ting som flytting, eller tilbakeholding av samvær. Dette kan gjøres uten grunn, fordi loven legger opp til det. Det er noe av det sentrale i innlegget, som du ikke adresserer overhodet. Dessuten finnes det statistikk på vold mot barn (ligger ute på Bufdirs sider), som viser at kvinner utøver dette oftere enn menn. At du forsøker å legitimere å holde fedre ute av barns liv fordi de oftere er uegnede som foreldre, blir da helt urimelig.
«Mannsaktivister» forstår i større grad at man ikke kan generalisere på bakgrunn av noen få. At det finnes voldelige menn kan ikke legges til grunn for at mor alltid skal avgjøre fars rolle etter et samlivsbrudd. Det faktum at mor oftere utøver vold mot barn styrker det poenget.
Om NKF er sentrumsorientert er lite relevant. De er imot likeverdig foreldreskap, og mener at det er greit å flytte barn vekk fra fedre med foreldreansvar på generelt grunnlag, samtidig som de kjemper for at kriminelle mødre ikke havner i samme situasjon. Sånn apropos egnede foreldre.
LikerLiker
At NKF skulle være «imot likeverdig foreldreskap» er bare ordmagi. De er kanskje mot det du kaller «likeverdig foreldreskap», men som folk utenfor mannsaktivismemiljøet vil kalle noe helt annet, f.eks. mannsaktivisme. Det handler ikke om å være mot «likeverdighet», men å være for det som er best for barn. Det er i de aller, aller fleste tilfeller ikke noen motsetning mellom kvinners og barns interesser, dette er som regel to sider av samme sak. Særlig når det gjelder veldig små barn. Dette har Torild Skard skrevet litt om basert på bl.a. hjerneforskeren Allan Schore (som også virker å være populær blant mannsaktivister). https://kvinnesak.no/2014/10/oppsiktsvekkende-ny-forskning-smabarnspolitikken-ma-endres/
LikerLiker
Når de er for at mor skal ha mer å si enn far etter samlivsbrudd, så er det vel ikke feil å si at de er imot likeverdig foreldreskap?
«Ordmagi»? Tror du bør lese deg opp litt.
Utdyp gjerne hva du tror jeg mener med likeverdig foreldreskap, dersom du mener andre oppfatter det som «mannsaktivisme».
Det som går igjen at er best for barn er å bo ca. like mye hos hver forelder. Jeg er for at dette er det generelle utgangspunktet. NKF er imot, og da handler det ikke om hva som er best for barna. Noe du også bekrefter i din påstand om at barn og kvinners interesser sammenfaller.
Kjenner du Allan Schores forskning selv? Se om du finner noe hvor han ser på barn i ulike bostedsordninger, eller hvor han også inkluderer fedre i studiene.
LikerLiker