Derfor må delt omsorg være utgangspunkt etter samlivsbrudd.

Photo by Andy Kuzma on Pexels.com

Hva er dagens utgangpunkt?

I dagens barnelov er ikke foreldrene likeverdige som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Det er barn og fedre som oftest taper på det. De som er negative til endringer hevder likevel i blant at foreldrene har avtalefrihet med dagens lov, og at det derfor vil være uheldig med én bestemt ordning som utgangspunkt. Men det er en misvisende påstand, for det er jo også i dag én ordning som er utgangspunkt. Se på §36 i barneloven.

§ 36.Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Utgangspunktet er det som gjelder dersom foreldrene ikke kommer til enighet. En avtale krever at foreldrene er enige. Hva gjelder i dag når de er uenige? Foreldrene må i retten for å få en avgjørelse. Der må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Med andre ord er dagens utgangspunkt: Barnet må bo fast hos én forelder fastsatt av retten, dersom ikke annet er avtalt.

Man skulle kanskje tro at det eksisterte en bestemmelse for hva som er gjeldene status fram til at retten ev. har avgjort saken, men slik er det ikke. Jeg har vært i kontakt med Barne- og likestillingsdepartementet mht. dette før, og det var tydelig at det ikke fantes noe konkret bestemmelse for dette. De skrev at ingen av foreldrene hadde noen fortrinnsrett, men når det gjaldt å ta seg til rette, var dette kun noe som ev. kunne vektlegges i en senere foreldretvist.

Ved uenighet må altså saken avgjøres i retten, som i seg selv er en kilde for økt konflikt. Når det i tillegg ikke finnes en formulering om hva som gjelder inntil annet er avgjort eller avtalt, vil det også bidra ytterligere til konflikt ved uenighet.

Dagens utgangspunkt er problematisk

Et utgangspunkt ved samlivsbrudd i barneloven må ta bygge på normalsituasjonen. De fleste foreldre er gode nok omsorgspersoner, også etter et brudd. Studier på bostedsordninger viser at barn som har ordninger med omfattende kontakt med begge foreldre klarer seg like bra eller bedre enn de som som bor hovedsakelige eller utelukkende hos én forelder. Dette er da det rasjonelle utgangspunktet for loven. Noe som er svært vanlig er at motstanderne av endring trekker frem spesifikke situasjoner når de innvender mot dette. Innvendingene er gjerne ting som at delt omsorg ikke passer for alle barn; vi må vurdere hva som passer hvert barn individuelt i hver sak; hva om det er vold i nære relasjoner, osv.

Men det er nettopp de spesifikke situasjonene som må vurderes i de individuelle sakene. De kan ikke ligge til grunn for utgangspunktet. Dersom et utgangspunkt skal ta høyde for at det f.eks. i noen tilfeller finnes barn som utsettes for vold, ender man opp med å stigmatisere en hel foreldregruppe. Som regel går dette utover fedrene, selv det statistisk sett oftere er mødrene som utsetter barna for vold, som dere kan se i tabellen under. Bare det i seg selv viser at dagens utgangspunkt ikke kan forebygge at barn utsettes for negative opplevelser eller hendelser. Men viktigst av alt er å huske på at det er de færreste barn som faktisk utsettes for vold.

Bilde henter fra BUFDIR.

Hva som er utgangspunkt har også stor betydning for utfallet i saker for retten. I domstolene har dommere lett for å tenke at det som er utgangspunkt vil være det sikre alternativet, altså den ordningen som fungerer best, og er tryggest å velge dersom man er i tvil. For å idømme den alternative ordningen, kreves helt spesielle grunner for dette. Da er det problematisk at dagens utgangspunkt baserer seg på spesifikke tilfeller, som er avvik fra normalen. I praksis blir det i dag slik at den ordningen som fungerer best for barn krever særlige grunner, mens den ordningen som flest barn sliter i, er den som vanligvis blir idømt.
Hadde vi hatt et likeverdig utgangspunkt ville dette sett helt annerledes ut. Da ville man ha krevet særlige grunner for at en forelder ikke skulle ha lik beslutningsmyndighet som den andre, og man ville kreve særlige grunner for at barnet skulle ha redusert kontakt med én av foreldrene.

Det er et slik utgangspunkt jeg kjemper for. Foreldrene skal ha samme avgjørelsesmyndighet, med mindre annet er avtalt. Barnet har rett til begge foreldre. Botiden kan avtales firtt, men burde som utgangspunkt være lik hos begge. Samværsordninger hvor botiden fordeles ulikt skal ikke påvirke foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Den av foreldrene som ev. mener at den andre ikke burde få ta del i foreldrerollen på lik linje med en selv, bør ha byrden med å gå til sak. Det skal særlige grunner til bl.a. for å:

  • frata den ene forelderen del i avgjørelsemyndighet.
  • redusere samvær.
  • flytte unna med barn.

Man kan ikke vurdere hva som er best for det enkelte barnet, dersom man krever særlige grunner for den løsningen som passer best for majoriteten av barn. Dersom denne løsningen er utgangspunkt, vil man derimot kunne vurdere om en annen løsning vil være bedre dersom særlig grunner taler for det. Derfor er det viktig å få endret barneloven snarest.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..