Panelsamtale: Hva er best for barna ved samlivsbrudd?

Dette arrangementet ble skrevet om i Haugesund Avis sent på samme kveld. Artikkelen begrenser seg til å beskrive arrangementet og gir en kort oppsummering av noe av det som ble sagt, men dette er ganske begrenset og får ikke frem det jeg synes var noe av det mest positive ved samtalen. Derfor har jeg besluttet å skrive ned min egen opplevelse.

Torsdag 24. oktober deltok jeg i en panelsamtale arrangert av Øyo-biblioteket, på Haugesund folkebibliotek. Samtalen ble ledet av advokat Ingrid Lauvås, og de andre deltagerne var Hilde Lidén fra Institutt for samfunnsforskning som har vært med å lage rapporten «Delt bosted. Barns perspektiver og utfyllende kunnskap«, og Randi Orhammer som er leder for familievernkontoret Haugalandet. Frode Thuen var innleder og fortalte om forskningen og kunnskapsgrunnlaget.

Etter Frode Thuens gjennomgang av forskning og studier, hvor delt omsorg/bosted kort oppsummert kommer best ut, ble vi som skulle sitte i panelet presentert. Vi satte oss opp på scenen etter hvert som vi ble presentert. Jeg tittet utover blant de oppmøtte og så at det var veldig mange kvinner, og ikke fullt så mange menn. Det syntes jeg var litt skuffende, da jeg håpet at dette ville tiltrekke seg en del fedre og ev. mannlige fagpersoner. Samtidig er det positivt at kvinnelige fagpersoner og mødre er interesserte i temaet, og oppmøtet totalt sett var bra. Etter at alle paneldeltakerne hadde blitt presentert, kunne Ingrid Lauvås sette i gang samtalen.

I starten ble vi stilt litt spørsmål rundt dagens ordning, og svarte på konkrete spørsmål, men det var da samtalen kom litt mer i gang at det åpnet for viktige nyanser, og virkelig ble mulig å få demonstrert hvorfor et likeverdig utgangspunkt vil være det eneste riktige når ny barnelov kommer på plass.

Hilde Lidén ga en presentasjon av barnas perspektiv basert på intevjustudien hun hadde gjennomført. Hun nevnte bla. ei jente som syntes det etter hvert var litt slitsomt å flytte frem og tilbake, pakke ned i en bag, osv. En ganske vanlig situasjon som ofte trekkes frem som et argument mot delt omsorg. Men dette var ei jente som var 18 da hun ble intervjuet, slik det ser ut fra studien. I slutten av tenårene er mange barn mer opptatt av venner og fritid, enn av foreldre. Så jeg skøyt inn «Dette gjelder for eldre barn?» og fikk det bekreftet. Det var greit å påpeke med en gang. Hadde jeg hatt litt mer tid på å tenke meg om, ville jeg også ha påpekt hvor heldig jenta var som tross alt hadde hatt denne ordningen. Selv om hun mot slutten av tenårene begynte å tenke på andre ting, og oppfattet det litt mer slitsomt, så hadde hun trivdes godt med ordningen i starten. Selv om hun ikke reflekterte over det akkurat nå, så virket det som at det hadde gitt henne et godt forhold til begge foreldre. Når barn nærmer seg myndighetsalder er det derfor kanskje derfor litt misvisende å spørre hva de synes akkurat der og da. Jeg fikk også muligheten litt senere i samtalen til å påpeke at utfordringer knyttet til det å flytte frem og tilbake, «bo i bag», osv., gjelder alle barn som har foreldre som ikke bor sammen. Det er ikke enestående for barn som har delt bosted. Jeg opplevde at det å la presentasjonen av barnas opplevelser bli lagt frem slik, for deretter å nyansere slik jeg beskriver over, var veldig nyttig. Det gjorde poengene mine med at slike utfordringer ikke er begrenset til delt bosted veldig tydelige, og ingen av de andre hadde noen innvendinger til det.

Litt senere i samtalen kom det opp et spørsmål om loven var for streng, mht. til å kunne dømme delt bosted. På det spørsmålet svarte jeg at det var viktig å tenke over hva det faktisk innebærer. Fast bosted er egentlig avgjørelsesmyndighet. Delt fast bosted betyr at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet. Loven sier egentlig at dersom foreldrene er uenige, så skal retten gå ut fra at de ikke er likeverdige foreldre. Det må foreligge særlige grunner for at likeverdig foreldreskap skal idømmes. Det er ganske spesielt i seg selv. Deretter påpekte jeg kravet fra lovforarbeidene. For at delt bosted skal dømmes, må alle kriterier som (i følge noen) kreves for at det skal fungere være på plass. Dvs. bo nærme hverandre, samarbeide godt, begge hjem har kort vei til skole, venner, aktiviteter, barnet må ønske det, osv. Men det er ikke nok, og det er heller ikke nok at foreldrene i tillegg er gode omsorgspersoner og barnet er knyttet til begge. Domstolen må være uten den minste tvil om det er best for barnet. Dersom man tenker at en ev. konflikt vil avta etter litt tid, så er ikke det godt nok. Dette er krav skrevet av noen som ikke vil at delt bosted skal kunne idømmes. Ofte regner man saker som trekkes for retten som høykonfliktsaker. Så hvordan skal da disse kriteriene oppfylles?

Det ble fra Randi Orhammer nevnt at hun syntes det var litt paradoksalt at retten skulle pålegge foreldrene å samarbeide. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun reflekterte litt over det. Men hva er alternativet? Jeg påpekte da at beslutningene fast bosted gir myndighet over er: Flytting innenlands med barn; hvorvidt barnet skal gå i barnehage; hvorvidt barnet skal gå på SFO/AKS; og hvilke organisert fritid barnet skal delta på. Alle andre avgjørelses ligger under foreldreansvaret, eller den av foreldrene barnet er hos på tidspunktet. Hvorfor er samarbeidet rundt disse fire tingene noe som er så ekstra krevende? Dette var også noe som lot seg enkelt tydeliggjøre pga. samtaleformen. Det var veldig enkelt å ta utgangspunkt i bekymringen, og så forklare at samarbeid kreves for så mange ting uansett, at disse fire avgjørelsene ikke hadde gjort noe fra eller til. Tenk også på det faktum at flytting med barnet er en ting som skal avgjøres av kun én forelder, og prøv så å finne på en plausibel grunn for at barnets beste vil være å flytte.

Hilde Lidén nevnte så vold, rus, osv. Dette var også tilfeller hvor delt bosted kunne være problematisk. Her også ble muligheten til nyansering servert på gullfat. Jeg understreket at hun selvsagt hadde helt rett, men det hun tok opp var spesifikke situasjoner. Et lovverk må basere seg på det som generelt fungerer best. Det er nettopp det barn er tjent med. Det er unntakene som må behandles. I dag er det omvendt. Dermed må man kjempe for å bevise at man er god nok til å anses som likeverdig, dersom man ikke har kommet til enighet om dette. I stedet for at sak først reises når det foreligger reelle grunner til å gjøre.

Frode Thuen var med i siste del av samtalen. Han mente at et likeverdig utgangspunkt i barneloven ville være et viktig bidrag for å få ned konfliktnivået. Noe jeg er enig i. Det vil alltid finnes noe uenighet og konflikt, men vi må ha et utgangspunkt som passer for de fleste tilfeller. Det er likeverdig foreldreskap, og barns rett til begge foreldre. Med et slik utgangspunkt, vil man kunne finne løsninger på botid uten at det knyttes til privilegier hos den ene forelderen. Man vil kunne gjøre avtaler om man ønsker, men fortsatt ha et utgangspunkt som ligger i bunn. Man vil videre kunne fokusere på saker hvor barna faktisk trenger beskyttelse eller hvor foreldrene faktisk trenger assistanse for å kunne samarbeide, i stedet for å holde gode foreldre unna sine barn, fordi den andre ikke vil slippe dem til.

Et av kveldens høydepunkter var etter samtalen. Da sa Hilde Lidén at hun nok var enig med meg, i at det i dagens samfunn og mht. de rollene vi har som foreldre i dag, sannsynligvis ville være mest fornuftig med et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd i barneloven. Jeg tror at samtaleformen, hvor man kan adressere innvendinger eller refleksjoner kort tid etter at de tas opp, er en veldig nyttig måte å bli hørt på. Det er noe jeg håper jeg for oppleve mer av.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa