Endring i barneloven

Fra 01.01.2020 trådte en endring i kraft i barneloven. Nærmere bestemt §35. Endringen går ut på at foreldre i dag automatisk vil få foreldreansvar for sine barn, også når de er er ugifte og ikke bor sammen. Tidligere var det kun mor som fikk det automatisk i disse tilfellene. Dette er en endring som ble stemt over samtidig som de andre forslagene i Prop. 161 L (2015–2016). De andre endringene tradte i kraft 01.01.2018. Hensikten med endringene skulle være å styrke likestilt foreldreskap. La oss se nærmere på den nye lovteksten.

§ 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte
Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine.
For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.

Barneloven

Likestilt foreldreskap?

Far får riktig nok automatisk foreldreansvar, men mor kan altså sende en melding til Folkeregisteret for å frata far dette, innen ett år fra farskapet er fastsatt. Dersom far er uenig i og ønsker fortsatt foreldreansvar, må han gå til retten. Det betyr at mor fortsatt har privilegier, og det i utgangspunktet er mor som bestemmer hvilke rettigheter far skal ha.

Dette går igjen i barneloven mht. foreldrenes roller etter brudd. I praksis har mor mulighet til å bestemme graden av fars deltagelse i omsorgen for barna, både mht. foreldreansvaret slik det kommer frem i endringen, og avgjørelsesmyndigheten som følger fast bosted.

Da høringsnotatet proposisjonen bygget på var ute på høring var de foreslåtte endringene større. Det ble bl.a. foreslått delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd, og også å legge avgjørelsen om flytting med barn inn under foreldreansvaret. Dette møtte mye motstand blant et flertall av høringsinstansene, og derfor ble endringeforslagene kraftig moderert. Man kan jo mene at dette er riktig, nettopp pga. de mange innvendingene. Jeg mener likevel at innvendingene må vurderes opp mot relevans og kunnskap. Barn som har omfattende kontakt med begge foreldre sliter mindre enn barn som bor hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder. Dette finnes det forskningsartikler som underbygger, og bl.a. stress er noe som forekommer oftere hos sistnevnte gruppe. Å f.eks. da innvende at barn blir stresset av den førstnevnte ordningen, er en feilaktig generalisering som ikke bør vektlegges. Det samme gjelder bostedsforelderens behov eller ønsker. Det var en av hovedinnvendingene til mange av høringsinstansene. Det er dog ikke relevant for barnets behov, og burde derfor ikke vektlegges som innvending. Likevel er det nettopp det som skjer.

Endringene som til slutt ble foreslått var altså veldig modererte. Det første var å endre rekkefølgen på hvor barna kunne bos fast, fra å stå at «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos ein av dei eller hos begge,» til «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei». Dette er ingen reell endring. Alternativene er uansett de samme som før, i motsatt rekkefølge. Ved uenighet må fortsatt retten bestemme bosted hos den ene. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Den andre endringen var å utvide varlsingsfristen for flytting med barnet fra seks uker til tre måneder. Det er heller ingen reell endring. Loven sier allerede at dersom barnet bor fast hos den ene forelderen, så kan ikke den andre motsette seg at bostedsforelderen flytter med barnet innenfor landets grenser. En utvidet varslingsfrist gir kun lenger tid til å reise sak for retten dersom man ønsker å overføre bosted, slik at barnet ikke kan flyttes vekk. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Den tredje endringen var å innføre meglingsplikt ved flytting, dersom foreldrene var uenige. Dette er i mine øyne ganske overflødig. Ved uenighet vil den som barnet ikke bor fast hos allerede måtte gå til retten. For å få saken opp i retten må man ha en meklingsattest. I tillegg bør det være kjent blant politikere og andre aktører at en mekling ved familiekontoret ikke inneholder så mye assistanse for å komme til enighet. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Så nå til slutt er altså den fjerde endringen på plass. I stedet for at kun mor automatisk får foreldreansvar når foreldrene ikke er gifte og bor sammen, får begge foreldre det. Men mor kan altså melde fra til folkeregisteret dersom hun ikke ønkser at far skal har foreldreansvaret, og da fjerner de det, uten noe form for vurdering eller klagetilgang, foruten rettslige skritt. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Det er slik at blant barn som har fast bosted hos en forelder så er 85-90% av bostedsforelderene mor. Det betyr i praksis at lovverket er satt opp slik at mor i stor grad kan ta avgjørelser alene, mens far i de fleste tilfellene må gå rettens vei for å ha innflytelse: Ved uenighet om fast bosted – ved uenighet om flytting – ved uenighet om foreldreansvar i den seneste endringen. Far henvises altså til retten, som anses som stedet for å løse «høykonfliktsaker». Der må han overbevise retten om at det er best for barna å bo hos ham, både ved uenighet om bosted og uenighet om flytting. Han må gå til sak for å forhindre noe mor i kraft av sin posisjon som bostedsforelder egentlig har lov til å gjøre uten at han kan motsette seg. Saksgang er selvsagt noe som også krever at far må betale potensielt store summer for å opprettholde kontakten mellom barna og seg selv. Risikoen for å ikke vinne frem er forholdsvis stor.

Ekte likestilt foreldreskap.

Likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd kan kun oppnås på én måte – at foreldrene har samme juridiske utgangspunkt. Utgangspunktet gjelder med mindre noe annet avtales. Retten kan endre på den juridiske avgjørelsesmyndigheten, dersom særlige grunner taler for det. En forelder som ønsker å flytte med barnet trenger samtykke fra den andre forelderen. Den som ønsker å flytte med barnet må ha ansvaret for å ev. reise sak for retten. Begge foreldre har foreldreansvar. Dersom begge er enige om at en av dem ikke skal ha det, kan de sende melding til folkeregisteret, signert av begge. Den som ev. ønsker at den andre forelderen ikke skal ha del i foreldreansvaret må ha byrden med å reise sak.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa