Delt bosted forutsetter samarbeid mellom foreldrene. De må bo i nærheten av hverandre. De må ha lavt konfliktnivå. Barnet må ha kort vei til skole eller barnehage, og ha mulighet til å opprettholde kontakt med venner, og kunne delta på fritidsaktiviteter fra begge hjem.
Dette har vi hørt før. Dette er ikke nødvendigvis feil, men alle disse tingene er jo bra for barna, og de bør oppmuntres til. Vi vil at forldrene skal samarbeide. Vi vil at de skal bo i nærheten av hverandre. Så hvorfor formuleres det som at det er vanskelig å få til, og at man derfor bør man velge en annen ordning? Egentlig burde man snu på premisset. For at barn skal få oppleve at foreldrene samarbeider om dem, for at de skal få ha foreldrene i nærheten, for at de skal kunne ha en fullverdig oppvekst med to likeverdige og delaktige foreldre, så er delt bosted en forutsetning.
Det at vi i dag gjerne får fremstilt delt bosted som det mest krevende alternativet, må da bety at fast bosted, inkludert mest botid, hos én ikke forutsetter bra samarbeid. At foreldrene ikke trenger å bo i nærheten av hverandre. At barna ikke trenger kort vei til skole, barnehage, venner og fritidsaktiviteter. Så hvorfor vil noen fremme det som foretrukken ordning? Dette er selvsagt satt litt på spissen, men likevel ikke så langt fra virkeligheten. Det er åpenbart at dårlig samarbeid og lange avstander ikke er bra for barna.
Likevel problematiseres ordningen som ivaretar barna mest, mens fast bosted hos én forelder gjøres til hovedordningen i det norske systemet. Det kreves særlige grunner for at foreldrene skal vurderes som likeverdige, mens å gi én forelder utvidet avgjørelsesmydighet er standard, ved å tildele fast bosted hos denne. Det beste er at foreldrene bor i nærheten av hverandre, det er også et punkt på barneombudets plakat med «Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd». Likevel legges det i loven opp til at forelderen som tildeles fast bosted kan flytte med barnet hvor som helst i landet, uten at den andre kan motsette seg.
Man kan undres hvorfor det er sånn. Dersom barna ønsker at foreldrene bor i nærheten av hverandre, at de samarbeider, at de har begge to i livet sitt – og at dette faktisk forutsetter delt bosted – så er dette utvilsomt i tråd med barnas interesser.
Det kan alltid være uenighet ved et brudd. Å kreve at foreldrene skal avtale hvorvidt de skal være likeverdige eller ikke rett etter bruddet, er svært ufornuftig. Delt bosted som utgangspunkt, altså likeverdig foreldreskap juridisk, gir foreldrene mindre å være uenige om. Hjelpeapparatet må hjelpe foreldrene med å løse, eller takle, konflikten mest mulig konstruktivt. Å tildele én forelder fast bosted løser ikke konflikt, det opprettholder den – kanskje det til og med forsterker den. Fast bosted hos én forelder krever ikke samarbeid, og fører potensielt til større lidelse for flere av partene. At en forelder flytter med barnet, påvirker samvær negativt, og kan medføre store påkjenninger for både barn og foreldre.
Dersom vi faktisk har barna i fokus og ønsker deres beste, så går vi inn for likeverdig foreldreskap ved samlivsbrudd.
Noen foreldre oppdrar barn helt alene. Det kan være at den andre forelderen har gått bort, at den andre forelderen er fraværende, eller i noen tilfeller pga. kunstig befruktning av enslig mor. Disse omtales gjerne som «aleneforeldre». I går hørte på psykolog Hedvig Montgomery i Aftenpostens podcast Foreldrekoden, som handler om å være alene med barn. Episoden passer nok godt for de som oppfyller kriteriene over, men jeg oppfatter at den også handler om foreldre som har barna mest boende hos seg. Derfor fikk den meg til å tenke på noen ting.
«Aleneforelder» er ikke et bra begrep når barnet har to foreldre som er tilstedeværende i barnets liv. Det er en langt vanligere situasjon enn at forelderen faktisk er helt alene. Jeg er selv én av mange fedre som har et barn som bor mindre hos meg enn hos sin mor, uten at det er noe jeg har valgt eller ønsket. Jeg har stilt opp for barnet mitt fra første stund, og har hele tiden kjempet for å kunne være en likeverdig forelder. Jeg har ønsket å ha en like stor del av omsorgen for barnet. Det har jeg ikke fått muligheten til, og det er en stor påkjenning. Jeg vet at mange er i en lignende situasjon, og i vanskeligere situasjoner.
Å da høre mor omtalt som «alenemor» øker den påkjenningen. Å kjempe for å få være forelder, samtidig som man gjøre alt for å stille ved hver eneste anledning, uten å anerkjennes som forelder, er ikke så veldig positivt. Det viktigste er selvsagt at barna opplever at man stiller opp og er der for dem, men hvordan foreldrene omtales i offentligheten har en effekt. Å kalle den ene forelderen «aleneforelder» marginaliserer den andre forelderen og dens rolle i barnets liv. Å omtale den ene forelderen som «aleneforelder» gir et inntrykk av at denne forelderen er helt alene om omsorgen og ikke får noe som helst støtte eller hjelp fra den andre, når det sannsynligvis i langt flere tilfeller er denne forelderen som selv har valgt å ha det slik, med god støtte fra det norske systemet.
I Aftenpostens podcast reagerer jeg også på uttalelsen «Barn trenger ikke to foreldre. Det er luksus.» Dette må selvagt ses i kontekst av situasjonen barnet er i, og det er viktig at barn som er i denne situasjonen ikke får en oppfatning av at det kommer til å gå dårlig med dem. Samtidig må man ta hensyn til de barna som har lite til ingen kontakt med sine fedre (og mødre) etter samlivsbrudd, og da synes jeg formuleringen er uheldig. For all del, det kan gå bra med barn som bor med én forelder, men det går ikke generelt bedre enn med de som vokser opp med begge to, og så lenge det finnes to foreldre som begge ønsker å være tilstede for barna sine, kan man ikke forsvare dagens system eller det å marginalisere den andre forelderen med at to foreldre er en luksus barna ikke trenger.
Det jeg også er litt redd for er at en slik uttalelse fra en fagperson bidrar til at beslutningstakere tenker at dersom barn ikke trenger to foreldre, så går det greit at den ene forelderen er alene om omsorgen så lenge ikke begge er enige om å dele den, akkurat slik det er i dag. Det er veldig viktig å være klar over at det er en stor fordel for barn å ha begge foreldre i livet sitt også nå de ikke bor sammen, noe som går igjen i flere studier. Forskning viser også at barn som lever hovedsakelig eller utelukkende oftere opplever psykosomatiske helseplager, som i store studier fra Sverige.
Jeg vil understreke at jeg forstår at de finnes foreldre som faktisk er alene om omsorgen, og at det er noe jeg har respekt for. Det jeg setter fokus på her er dog de situasjonene hvor et samlivsbrudd mellom foreldrene fører til at de ender opp i ulik posisjon grunnet dagens system. Disse er ikke aleneforeldre, og systemet bør legge opp til at de heller blir et foreldreteam, for det er nettopp det barna trenger.
Jeg har fått med meg at det har blitt mye oppstyr i Danmark, tilsynelatende fordi delt bosted etter samlivsbrudd har ført til mer konflikt mellom foreldrene. Er det virkelig slik?
Jeg vet ikke hvor mange som kjenner til det, men Danmark innførte regler 1. april 2019 som sa at foreldrene skulle ha delt bosted i en periode på tre måneder, i forbindelse med en såkalt refleksjonsperiode for å reflektere rundt hvorvidt man faktisk ønsker skilsmisse. Dette har ikke fungert så bra, med flere konflikter, og det virker som at en del danske politikere av den grunn ønsker å oppheve disse endringene.
Det jeg er litt bekymret for nå, er om enkelte kommer til å knytte konflikten til delt bosted utgangspunkt. Derfor vi jeg argumentere for at man ikke har grunnlag for en slik påstand. En av grunnene til det er at flere foreldre f.eks. har uttalt at de har unngått å flytte ut, fordi de har fryktet at de skal påvirke deres mulighet til å fortsatt ha bostedsforelderrollen etter at refleksjonsperioden er over.
Hele problemet ser ut til å ligge i at man gjør små endringer. Jeg synes jeg hører noen si «Vi er ikke mål, men det er et lite skritt i riktig retning». Men det vi trenger er å faktisk gå helt til mål med en gang. Det er ingenting som tilsier at barn med ett bosted har det bedre, mens det er tegn på at barn som bor hovedsakelig og utelukkende hos én forelder oftere har psykosomatiske problemer. Derfor er det paradoksalt å ha et lovverk som legger opp til den sistnevnte løsningen. Små endringer som gjør likeverdig foreldreskap tilgjengelig et kort øyeblikk, for å så kunne tas vekk det neste, gjør tilsynelatende prosessen vanskeligere, i tillegg til faren for at utvikling får et tilbakeskritt.
Det er ikke bedre for barna at foreldrene ved bruddet skal måtte avtale om begge skal ha lik avgjørelsesmyndighet eller ikke, og at de ved uenighet henvises til retten som skal bestemme at den ene skal miste innflytelse over avgjørelser rundt sitt eget barn. Det Danmark gjorde var ikke å gjøre delt bosted og tilnærmet lik botid til et utgangspunkt. Det de gjorde var å fortsatt ha en ordning hvor foreldrene må avtale slik som før, og slik som de må i Norge, men at de ikke kunne gjøre det før det hadde gått tre måneder. Dette førte altså tydeligvis for en del til at de fryktet å tape på å ev. flytte ut, og dette tvang dem nærmest til å fortsette å bo tett på hverandre i en periode hvor de kanskje hadde trengt litt avstand fra hverandre.
Delt bosted og lik botid hos foreldrene som utgangspunkt etter samlivsbrudd har støtte i forskning og studier. Foreldre i brudd kan være frustrerte og bitre på hverandre. Bruddet er ikke en tid for å skulle måtte avtale hvorvidt de skal være likeverdige mht. til barna, eller ikke. De skal ha fokus på barna, og ikke seg selv. Derfor må det være delt bosted som er utgangspunktet. Barna må få beholde dem begge som likeverdige omsorgspersoner i livet sitt. De foreldrene som har behov for det, må få hjelp til å finne måter å legge til rette for at barna for det så bra som mulig etterpå. Å få barn kommer med et ansvar. Er du forelder må du forvente å ofre noe for å oppdra og ta vare på barna. Det er det som må være i fokus etter bruddet, ikke bostedsforelderen.
Da har det nok en gang kommet en studie som kommer frem til at delt bosted er den beste løsningen ved samlivsbrudd. Så hvorfor er dette så vanskelig for politikere og fagaktører i Norge å ta til seg?
Det er ikke lenger mulig å overse at delt bosted, forstått som tilnærmet lik botid og omsorgsfordeling mellom foreldrene etter et samlivsbrudd, er det beste alternativet for barn. Samme resultater går igjen i studier fra ulike land, nå senest en studie fra Norge. Det er selvsagt også viktig å se dette i sammenheng med delt bosted juridisk, som i Norge gjerne henger sammen.
Tidligere har barneombudet vist seg å være en motstander av denne ordningen som utgangspunkt i barneloven, da dette ikke «er best for alle barn». En slik innvending er dog meningsløs av flere grunner, da ingen ordning er best for alle barn. Likevel er det slik at dersom man kan ha ett av to utgangspunkt, så er nødvendigvis det utgangspunktet som er best for de fleste barn det riktigste. I tillegg må man huske på den juridiske delen. Å hevde at et likeverdig utgangspunkt juridisk ikke er best for alle barn, vil man ikke ha grunnlag for. Det er viktig å forstå at barneombudets tanke om at barneloven i dag er uten noen bestemt ordning som utgangspunkt er feil. Barneombudet har nemlig gått ut fra at dagens utgangspunkt er at foreldrene kan avtale hvilken ordning de vil ha, og at dette betyr at ingen av ordningene har noe fortrinn, men må velges utfra hva som passer best for barna. Dette er en stor misforståelse av hva et utgangspunkt innebærer.
Et utgangspunkt er nemlig ikke hva man potensielt kan avtale, men hva som gjelder dersom man ikke bli enig om noe annet. I følge norsk barnelov må en ev. uenighet rundt ordning avgjøres rettslig, og retten pålegges å bestemme at barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Dette betyr at utgangspunktet i praksis er fast bosted hos den ene forelderen, som igjen som oftest betyr at barnet bor mest hos denne. Det er er et sted mellom 26 – 43 % av barn som har lite til ingen kontakt med sine fedre, som igjen tyder på at resultatet av dagens barnelov fører til at svært mange barn helt unødvendig har den ordningen som kommer dårligst ut, nemlig å bo hovedsakelig eller utelukkende hos den ene forelderen. Dersom foreldrene er uenige og ikke går til retten, vil det også være en stor sannsynlighet for at den ene forelderen begår selvtekt.
Et utgangspunkt i barneloven må bygge på hva som er best for barn på generelt grunnlag. At foreldrene stiller likt juridisk etter samlivsbruddet er helt nødvendig. Muligheten til å avtale andre ordninger skal være tilstede, men så fremt man ikke avtaler noe annet, gjelder utgangspunktet. Justering av botid er også mulig, uten at foreldrene mister juridiske rettigheter eller avgjørelsesmyndighet. Retten gis mulighet til å redusere botid eller fjerne avgjørelsesmyndighet kun dersom særlige grunner foreligger.
Far er ikke bare viktig etter de første årene i barnets liv. Far er viktig fra første stund. En studie fra England som ble publisert i 2017 så på samspillet mellom barn og far ved 3 måneder og 24 måneder. Deres funn fikk dem til å komme frem til at tidlig involvering av fedre er av stor betydning for barnets kognitive utvikling. Studien kan leses her.
Kort fortalt viser den at der hvor far er delaktig og involvert i omsorgen fra første stund (ved tre måneder i studien), så har dette en positiv effekt på barnets kognitive utvikling senere, da de målte ved 2 års alder. Dette taler altså for at fedre bør anerkjennes som en svært viktig del av barnets liv, også i de første leveårene. Det som er bra med studien er at den ikke er basert på selvrapportering, men observasjon. Det var også ulike observatører ved 3 måneder og 24 måneder, og det er gjort ulike grep for å redusere bias og feil i målinger.
Funnene samsvarer med tidligere studier på samme tema, og det samsvarer med studier på omsorgsløsninger. Vi ser gang på gang at det har en positiv effekt for barn å ha begge foreldre i livet sitt, også etter brudd. Det har blitt vanskeligere å overse disse funnene nå. Dagens lovverk og retningslinjer kan ikke lenger rettferdiggjøres med den kunnskapen som er tilgjengelig.
Etter å ha lest i enkelte fora at noen mener mor er viktigere fordi hun ammer; at far ikke trenger å være så delaktig i starten fordi barnet utvikler tilknytning uansett; at andre samfunn har ordninger hvor fedre ikke er involvert før barnet er fire og at dette derfor er mer i tråd med biologien, o.l., fra personer som hevder de baserer seg på kunnskap, syntes jeg dette var viktig å få frem.
Det er altså ikke slik at jeg mener fedre er viktigere enn mødre, men at de er like viktige. Det er ikke slik at jeg mener fedre skal erstatte mødre, jeg mener derimot at de skal anses som likeverdige omsorgspersoner som skal delta i omsorgen for egne barn på lik linje med mor, også etter brudd. Dette er viktig for barna.
Det oppgis ofte en rekke krav og kriterier for at delt bosted (forstått som lik botid) skal fungere godt. For å ta et eksempel som omfatter kriteriene som vanligvis kommer opp:
Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.
Ot.prp. nr. 104 2008-2009
Dette er ikke nødvendigvis urimelige kriterier i seg selv. Samtidig bør man spørre hvorfor dette stilles som et krav for delt bosted spesielt. For sannheten er vel at for å fungere godt, så må godt samarbeid, lavt konfliktnivå og barnets trivsel være tilstede uavhengig av ordning. Om foreldrene bor langt unna hverandre gjør det selvsagt en 50-50-ordning vanskeligere. Men det er fordi avstanden vanskeliggjør daglig oppfølging, pga. skolegang, jobb o.l. Dette viser ikke at 50-50 er en dårlig løsning, men at å flytte langt unna med barnet er det.
Det er også interessant at f.eks. å opprettholde kontakt med venner fra begge hjem er et kriterium. Det er enda en brist i logikken til beslutningstakerne, som her anerkjenner viktigheten av venner samtidig som de totalt neglisjerer viktigheten av kontakten mellom barn og forelder. At barna skal ha regelmessig botid hos begge foreldre forutsetter altså at de kan ha kontakt med venner, samtidig som at f.eks bostedsforelderen kan flytte uten samtykke.
Videre er det også verdt å se på premisset. Et samlivsbrudd er ganske åpenbart et brudd på samlivet. Man har levd sammen, men skal altså slutte med det. Man har jo ikke en stor geografisk avstand i utgangspunktet da. Dersom en forelder umiddelbart velger å flytte langt unna, med en intensjon om å gjøre det permanent, så er det sannsynlig at vedkommende er enig i at barnet har mindre botid hos seg. Dersom en forelder skulle velge å flytte langt unna sammen med barnet, før avtale eller avgjørelse er det selvtekt, og skal i utgangspunktet ikke være mulig.
Det finnes rundt 60 publiserte studier i dag som viser at barn som lever med delt bosted (fortsatt forstått som ca. 50-50) kommer best ut på psykisk og fysisk helse, stress, trivsel, skoleresultater osv. Å da hevde at dette likevel har spesielle forutsetninger for å fungere, når man samtidig ser at barn som bor hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder scorer dårligere, er ikke troverdig. For dersom disse kriteriene ikke er tilstede burde sistnevnte ordninger fungere bedre generelt. Det vil si at disse burde fungere godt dersom kriteriene delt bosted ikke er tilstede, i tillegg til tilfeller hvor de er tilstede, men ikke praktiseres. Siden ordninger hvor barn som bor hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder scorer dårligere, er det ingenting som tyder på at dette er ordninger som fungerer bedre for barn. Samtidig er det heller ingenting som tyder at å velge delt bosted gjør at barn får det verre.
Jeg skal lage en kort oppsummering. Likeverdig foreldreskap med ca. 50-50 botid krever altså en mulighet for barnet til å opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviter, men ved fast bosted hos én forelder kan bostedforelderen flytte med barnet hvor som helst i Norge, uten samtykke. Likeverdig foreldreskap med ca. 50-50 botid krever godt samarbeid, og at barnet trives med en slik ordning. Dette indikerer at andre ordninger ikke krever det samme, noe som ikke gir mening, siden disse kommer dårligere ut i forskningen. Det virker som at man ønsker å fremstille delt bosted som mer krevende enn andre løsninger, noe man ikke har grunnlag for. Det er altså ingenting som skulle indikere at man må ha særskilte krav for å velge delt bosted, kontra andre løsninger. Heller motsatt.
Fast bosted og delt bosted er forvirrende begreper for mange. Jeg skriver her min tolkning av begrepene. Jeg utelukker ikke at det kan være ting jeg ikke har tenkt på eller ikke kjenner til, men ut fra hva jeg har lest av definisjoner og forklaringer på statlige nettsider, lovverk og NOU-er så er dette innholdet.
Fast bosted er et juridisk begrep. Det er knyttet til avgjørelsesmyndighet for barn når foreldrene ikke bor sammen. Det vil si at det handler om hva foreldre kan bestemme mht. avgjørselser som angår barnets liv. Dette er oppsummert i §37.
§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med. Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
Barneloven
Dersom begge foreldre har fast bosted, altså delt bosted, så tas disse avgjørelsene i fellesskap. Delt bosted handler ikke om hvor mye barnet bor hos hver forelder, slik mange tror, og noen ganger gir uttrykk for. Det har i praksis ofte en sammenheng med botiden foreldrene faktisk har avtalt, men det er altså ikke avhengig av dette. Dette er også mye av årsaken til at §36 ønskes endret. Det at foreldrene må avtale avgjørelsesmyndighet, i stedet for at dette er fastsatt til å være likt som utgangspunkt, gir bare økt konflikt og åpner for selvtekt. Det at retten i tillegg pålegges å dømme at kun én forelder skal ha avgjørelsesmyndigheten som følger fast bosted, bidrar til å forsterke konfliktene.
Det er i tillegg flere ting ved fast bosted som ikke kommer frem i barneloven. Å ha fast bosted alene er en forutsetning for ulike stønader fra NAV, og ikke minst avgjørende for barnebidrag. Man kan motta barnebidrag også ved delt bosted, men utregningen gjøres da på et helt annet grunnlag når det fastsettes av NAV.
En siste ting som fast bosted har betydning for er §261 i straffeloven. Det kan være straffbart unndra omorg fra den barnet bor fast hos. Det er ikke tilfellet når barnet unndras omsorg fra den det ikke bor fast hos.
Det er ingenting ved dette som vitner om at innvendinger mot delt bosted som utgangspunkt har noe med barnets interesser å gjøre. Å ha et lovverk hvor den ene forelderen kan motsette seg at den andre skal ha samme rettigheter ser derimot ut til å handle om den ene forelderens rettigheter. Det er også ganske tydelig at dagens barnelov gjør det veldig enkelt for en bostedsforelder å stille den andre forelderen på sidelinjen, og å rett og slett sabotere samvær mellom denne og barnet:
Et svakt utgangspunkt i barneloven, hvor foreldrene ikke er likeverdige med mindre de blir enige om det, åpner for selvtekt. Det vil å ta seg til rette. Dette må ev. tas til retten dersom man ønsker å gjøre noe med det, men får sjelden konsekvenser.
Et bidragssystem som beregner bidrag etter antall netter gir mulighet for å holde samværet nede og få økt bidrag, til tross bidragsbetalers ønske om å stille opp.
En straffelov som kun gjør det straffbart å unndra omsorg fra bostedsforelderen, gjør det også enkelt å holde barnet borte den andre forelderen.
Det er derfor det er viktig å ha et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd. Barnelovens hensikt må være å ivareta barnas interesser – ikke å sørge for den ene forelderens ønsker og behov, eller tilrettelegge for konflikt. Vi må ha en endring i 2020.
Blant studiene som finnes på delt omsorg i dag kommer ordningen godt ut. Minst like bra, og ofte bedre enn å bo hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder. Likevel er dette ordningen norske fagaktører utviser mest skepsis til. Hva begrunner de det med, og kan vi ha tillit til deres rådgivning? Disse aktørene som jeg tar for meg her har stor innflytelse over beslutningstakerne, og påvirker dermed barneloven og retningslinjene rundt samlivsbrudd med barn. Det er derfor viktig å se hva de bygger sine uttalelser på, og hvorvidt denne kunnskapen er holdbar.
I 2014 ga Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) ut en brosjyre med «anbefalinger om samvær for de minste barna etter lov om barn og foreldre». Anbefalingene gjelder for barn 0-3 år. I brosjyren anbefaler de at barnet skal ha ett fast bosted, og ha én hovedomsorgsperson. Dette førte til artikler i både Dagens medisin og i Aftenposten med tittelen «Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år». Årsaken for utgivelsen var i følgende daværende leder Katrin Koch, at det ble gitt mange ulike råd og det var mye synsing. Årsaken til at de frarådet delt omsorg de først tre årene var » Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn».
Men stemmer nå dette? Kort fortalt: Nei! Forskningen fra Australia er denne «Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children» av Jennifer McIntosh med flere, fra 2010 (McIntosh-rapporten). Denne rapporten var allerede kritisert for å konkludere i strid med funnene den bygde på. Den mest klare kritikken var en rapport skrevet at Dr. Richard Warshak. Den ble skrevet fordi McIntosh-rapporten ble brukt av aktivister for å påvirke belutningstakere. Warshak viste til at McIntosh-rapporten ikke ga grunnlag for å fraråde overnattinger hos fedre de første årene, heller ikke ordninger med opp til 50-50 botid. Denne rapporten ble igjen underskrevet av 110 andre forskere og fagpersoner fra en rekke land, bl.a. Sverige, som er ledende på forskning på delt omsorg.
Warshak-rapporten kom i februar 2014. FOSAPs rapport kom rundt oktober. At fagpersonene i FOSAP har fått med seg McIntosh-rapporten, uten å se svakhetene, i tillegg til å ikke ha fått med seg kritikken av den, er svært lite sansynlig. Likevel valgte de å utgi en borsjyre med anbefalinger som bygget på denne.
Dette var de ikke alene om, for BUFDIR gjorde det samme. Sjekk nederst i Aftenposten-artikkelen over, den som ble skrevet i forbindelse med FOSAPs anbefalinger. Der finner du en uttalelse fra Mari Trommald i BUFDIR.
Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste. Vi vet også at foreldrekonflikter kan være skadelig for barnet. Barnets beste er familievernkontorenes utgangspunkt. Bufdir har laget en brosjyre med råd til foreldre om samværsordninger og bostedsløsninger som sier nettopp dette. Brosjyren er delt ut på alle familievernkontorene og er tilgjengelig på nettet. Brosjyren skal også oversettes til flere språk.
Mari Trommald, BUFDIR
Samme påstand og samme anbefalinger, som de også har laget en brosjyre om. Denne er basert på samme studie, samt noen andre studier som også blir trukket frem av Warshak. Dette er nemlig studier som går igjen blant dem som ønsker å fremme ett bosted, men som i realiteten ikke viser noe som kan underbygge en slik anbefaling. Forfatterne var Espen Walstad og Ida Brandtzæg. Et interessant sammentreff er at Walstad tidligere har jobbet tett med Koch fra FOSAP, blant annet har de skrevet en bok sammen i 2005, «Samvær mellom barn og foreldre som ikke bor sammen.» Det er kanskje ikke helt tilfeldig at anbefalingene i de to brosjyrene er ganske like.
Jeg skal ikke spekulere i hvorfor fagpersonene har valgt å gi et uriktig bilde av kunnskapen, men det er utvilsomt slik at de har gjort det. Etter å ha blitt konfrontert med dette over et par år endret FOSAP sin anbefalinger og utga en ny brosjyre. BUFDIR fjernet linken til sin brosjyre og erstattet denne med en nettside hvor det står ting som at «Barn trenger begge foreldrene sine» og «Barn trenger at foreldrene samarbeider». Dette skjedde heller ikke før de hadde blitt konfrontert med forskningen og studier. I to ulike innlegg svarte hhv. Mari Trommald og Wenche Mobråthen at de ikke hadde kunnskap for å si verken det ene eller det andre om delt omsorg for de minste barna. I sine innlegg ønsket de å påpeke at personene de svarte tok feil om at delt omsorg som en løsning for de minste barna hadde støtte i forskningen. Det som stemmer er for øvrig at det ikke finnes så mye materiell om delt omsorg for de minste barna. Det som finnes viser derimot ikke funn eller resultater som tyder på problemer med overnattinger, slik BUFDIR og FOSAP frarådet. Studier av eldre barn viser også ganske klart at barn med delt omsorg klarer seg bedre.
Tilbake til Trommald og Mobråthens innlegg – i samme moment erkjente de noe langt viktigere, nemlig at de faktisk ikke har noe reelt kunnskapsgrunnlag for sine opprinnelige anbefalinger, og at kunnskap viser at det er «best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn.» Dette motstrider det Trommald uttalte i 2014. Det betyr ikke nødvendigvis at hun personlig uttalte seg mot bedre vitende, men noen i BUFDIR burde ha reagert med tanke på innleggene hun og Mobråthen hadde i 2017, hvor det tydeliggjøres at de er opptatt av kunnskapsoppsummeringer. For det finnes ingen kunnskapoppsummeringer som støtter de anbefalingene de har gitt.
BUFDIRs anbefalinger var problematiske bl.a. fordi de ble lagt til grunn for Barneombudets anbefalinger og synspunkter. I et intervju i Psykologtidsskriftet i forbindelse med at Barneombudet hadde advart mot delt bosted for barn under tre år, ble det spurt om bakgrunnen for dette. Hennes svar til det var «Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning.» Dette er altså en referanse til BUFDIRs brosjyre, og som vist over bygget deres anbefalinger ikke på forskning. Også i artiklene nevnt over fra Dagens Medisin og Aftenposten står det om anbefalingene til FOSAP at «I en ny brosjyre fra Forening for sakkyndige psykologer (FOSAP) advares det mot delt omsorg for barn under tre år. Dette er i tråd med Barneombudets anbefalinger.» Problemet som oppstår er at anbefalingene får en faglig tyngde siden store fagaktører som BUFDIR, FOSAP og Barneombudet står bak dem. De har vært utdelt på familievernkontorer, til advokater og dommere, og de har ligget tilgjengelig på nett for de som søker råd.
Mange tror også at dette fortsatt er gjeldende anbefalinger, og det norske fagmiljøet ser ikke helt ut til å ville gi slipp på det. Dette ser vi bl.a. fra trioen Andenæs, Tjersland og Kjøs som forfattet et fagessay i 2017. I essayet ønsker de å adressere hvordan forskning gjengis uriktig, og at man overdriver sikkerheten i en del av funnene. Akkurat det er helt betimelig. Dessverre lar de sine egne oppfatninger farge hvordan de selv gjengir forskningen. Et tydelig eksempel er deres sammenligning av barn som har lite til ingen kontakt med sine fedre på slutten av 80-tallet med samme situasjon 2012. Her endrer de kriteriene for å gi inntrykk av at tallet har godt drastisk ned, for å skape et bilde av at dagens lovverk allerede sikrer barn og fedres kontakt godt nok. Det er uriktig. Andelen er rundt det samme, men Andenæs, Tjersland og Kjøs velger å kun se på dem som ikke har samvær en vanlig måned i tillegg til å ikke ha kontakt via telefon, internett, o.l. Jeg lagde en video om dette i fjor.
Et annet eksempel er hvordan de bruker Warshak-rapporten, hvor de fremstiller det som at den brukes for å fremme delt omsorg for alle barn. Det stemmer ikke. Warshak rapporten påpeker derimot at andre studier som har blitt brukt for å fraråde delt omsorg for de minste barna (ca. 0-3 år), ikke inneholder funn som støtter fraråding. Sett i sammenheng med at barn som er litt større jevnt over kommer like bra eller bedre ut med delt omsorg taler imot at det skulle være helt motsatt for mindre barn. De kommer også med følgende påstand:
«Det er imidlertid vanskelig å fastslå at det er bedre med deleforeldreskap enn med aleneforeldreskap (sole parenting), fordi det mangler direkte sammenliknbare saker.»
Andenæs, Tjersland og Kjøs
Men hvorfor må det være bedre? Selv om det er like bra, så har man ingen grunn til holde den ene forelderen ute av barnets liv. Dessuten er det faktisk ganske mange funn etter hvert som støtter opp under at barn som vokser opp med delt omsorg har færre problemer enn de som vokser opp hovedsakelig eller utelukkende med en forelder.
De tre psykologene kommer dog med litt kritikk til FOSAPs første brosjyre med anbefalinger, blant annet for å ha veldig klare aldersnormer, altså at det fremtilles som at alle barne modnes helt likt og har nøyaktig samme behov ut fra de konkrete aldersgruppene. I tillegg påpeker de at McIntosh-rapporten ikke gir grunnlag for absolutte grenser for overnattinger, og at FOSAP har litt for sterkt fokus på tilknytning til «hovedomsorgspersonen», slik at de overser den andre forelderen og andre familiemedlemmer, som besteforeldre. Men også i denne kritikken klarer de også å fremstille Warshak som overdrevent opptatt av å kritisere McIntosh, samtidig som de fremstiller sistnevnte som misforstått og mistolket. Sannheten er at Warshak ikke skrev sin rapport kun for å tilbakevise McIntosh, men for å sette en konsensus da McIntosh og særlig tre andre studier ofte ble brukt for å påvirke beslutningstakere. Andenæs, Tjersland og Kjøs ser ut til å bagatellisere dette, og ikke minst gjengi det uriktig.
Til slutt vil jeg trekke frem FHI sin rapport, «Hva er konsekvensene av delt bosted for barn?» Denne ble skrevet på oppdrag fra BUFDIR etter at de hadde erkjent manglende kunnskapsgrunnlag for sine anbefalinger. Siden det er de minste barna man har minst forskning på, så er de som er i fokus i rapporten. Det resulterte i en gjennomgang av 5 studier av barn i alderen 0-6 år som infridde mht. inklusjonskriteriene.
Kort sagt kom FHI frem til at de hadde svært lav tillit til resultatene i alle studiene, og dermed endte de opp med at de ikke kunne konkludere den ene eller andre veien. Men det er noe som er interessant med denne rapporten likevel. Av studiene de inkluderte var fire av dem de samme som ble brukt som litteratur for utviklingen av den forrige brosjyren til BUFDIR. Disse er de samme som jeg nevner to avsnitt opp, som Warshak-rapporten (og også andre artikler) peker på at blir benyttet for å påvirke beslutningstakere. I tillegg hadde de med en nyere studie. Den tok fortalt for seg studenter som hadde opplevd at foreldrene gikk fra hverandre i da de var veldig små, førte opp hva slag ordning foreldrene hadde praktisert, og så på ting som helse og forhold til foreldrene nå som de var snart voksne. Undersøkelsen var fylt ut av studente og minst en av foreldrene. Barna som hadde tiden fordelt på begge foreldre hadde bedre forhold til foreldrene, og klarte seg godt. FHI mente her at selv om barna som hadde vokst med mye tid hos begge foreldre hadde gode forhold til dem i voksen alder (snittalderen var 19 år), kunne det «også være vanskelig å huske tilbake på en slik relasjon på en objektiv måte, og vurderingen av hvordan relasjonen var da du var barn kan tenkes å være farget av hva slags relasjon du har til foreldrene i dag.» Jeg mener at det å starte voksenlivet med et godt forhold til begge foreldre tyder på en god oppvekst med tilstedeværende foreldre. Å spekulere i at de kanskje ikke husker at relasjonen var mindre god fordi den er farget av god relasjon i overgangen mellom tenårene og 20-årene, virker noe søkt.
Noe som også er påfallende er at FHI til tross for svært lav tillitt til samtlige studier, synes det er fristende å se etter et mønster. Dette fremstår litt som et forsøk på å holde fast ved sine oppfatninger, selv om ikke grunnlaget er tilstede. For barn mellom 4-6 år finner de positive sammenhenger mellom overnattinger og utfall hos barna. Det er i tråd med forskningen ellers på større barn, noe som bør få flere til å stille spørsmål ved hvorfor barneloven, retningslinjer og anbefalinger ikke gjenspeiler dette. Det nevnes i et kort avsnitt. Men for barn 0-3 år har de mer å si. Der kan man nemlig tolke noen resultater i retning av å utvise forsiktighet med overnattinger. Det virker som om FHI har glemt hva kritikken av studiene de har inkludert går ut på. Den ene, Tornello m.fl. 2013, baserte seg på familier som levde i fattigdom i amerikanske storbyer, ofte med en forelder i fengsel o.l. Kort fortalt familier som ikke lar seg generalisere til normalpopulasjonen.
Når det kommer til McIntosh er det litt mer alvorlig. FHI viser til målingene på barn 0-1 (under 2 år gamle). Barna som overnattet hyppig skårte dårligere enn de som overnattet mindre. Saken er dog dette: McIntosh hadde et svært lite utvalg barn på 0-1 som hadde hyppige overnattinger. I studien ble 35% overnattinger regnet som hyppig fra 2 års alder, men for under 2 år var det derimot 1 overnatting i uka +1 og oppover, dvs. fra 5 overnattinger i måneden. Dette er betydelig mindre enn 35%. I tabellene viste McIntosh resultatene fra 55 barn, hvor kun 11 hadde 35% overnatting. De resterende 44 var i en gruppe med barn som hadde 1-2 overnattinger i uka. Så problemet er at målingen viser ikke kun hyppige overnattinger. Derfor er ikke resultatet representativt. Dette burde FHI ha fått med seg.
Det siste jeg vil nevne som viser en viss bias fra FHI er at de hevder alle studiene, bortsett fra den som finner positive utfall ved kontakt med begge foreldre, gjorde interessante funn når det gjaldt kontrollvariabler. I tillegg er det en ting de skriver om de inkonsistente funnene hos Tornello og McIntosh som er fascinerende. «Når Tornello og McIntosh ikke fant dette, men heller det motsatte, har flere forskere pekt på dette som inkonsistente resultater (20;23;43). Men er det nødvendigvis det?» De utdyper hva de mener, men de har samtidig allerede etablert at de mener resultatene har svært lav troverdighet. Hvorfor prøver de å frikjenne to sterkt kritiserte studier, når de inneldningsvis sier de er usikre på om resultatene er sanne?
Norske fagmiljøer virker å være ganske alene internasjonalt i å være negative til delt omsorg, og bruker gjerne de minste barna som årsak. Leser man det de skriver, vil man likevel ofte finne erkjennelser av at delt omsorg faktisk er en god løsning som vil passe for de fleste barn, men ikke uten at de tilføyer de en rekke innvendinger mot akkurat denne ordningen. Politikere og medier bør spørre hvorfor.
Jeg må innrømme at jeg er litt egoistisk. Jeg har faktisk lyst på mer kontakt med barnet mitt, som ikke bor fast hos meg. Det får faktisk meg til å føle meg litt bedre å være sammen med barnet. Det er faktisk vanskelig for meg å være borte fra barnet, og jeg ønsker faktisk at barnet skal være mer hos meg så jeg slipper å føle savn så ofte.
Men det er også fordi jeg vet at barnet faktisk vil være mer hos meg. Det er fordi jeg vet at barnet faktisk vokser på å være sammen med meg. Jeg vet at jeg faktisk bidrar til at barnet føler seg trygg og blir mer selvsikker, og jeg vet at barnet faktisk også føler et savn når tiden mellom samværene blir for lang.
Jeg er kanskje litt egoistisk, men denne egoismen bidrar også til at jeg ønsker at mine barn skal ha det godt. Det gir meg glede å gjøre min barn glade. Det gir meg selvtillit å se barna mine bry seg om andre. Det gir meg en god følelse at barna kan legge seg mette og sove hele natten, og slippe store beykmringer.
Jeg har sett barneombudet si at likeverdig foreldreskap etter et samlivsbrudd er å sette foreldrerettferdighet foran hensynet til barnets beste. Jeg vet at det er feil. Forskning viser at det er de barna som kommer best ut etter brudd. Barn ønsker at begge foreldrene skal være i deres liv. Barn klarer seg bedre når begge foreldrene er tilgjengelige og engasjerer seg, selv om de ikke bor sammen. Barna styrkes av det.
Det er kanskje egoistisk å ønske å være en likeverdig forelder, og å ønske å fordele botiden likt. Men det er en egoisme som bygger på å ivareta barnets behov for begge foreldre, på å følge opp barnet til uansett, på å legge bruddet bak seg og fokusere på barna og deres fremtid. Det er en egoisme som er langt bedre enn den egoismen som leder til å holde barna borte fra den ene forelderen for å straffe denne, eller som leder til å ikke følge opp egne barn fordi man ikke er interessert og mer opptatt av egne bedrifter.
Alle er egoister til en viss grad, men det kan brukes til noe positivt. Fyll hjertet ditt med glede over den lykken barnet ditt føler fordi dere har valgt å samarbeide for å gi det den beste oppveksten som er mulig å gi. En oppvekst hvor barnet får kjenne begge sine foreldre, lære av dem, beundres av dem, og lykkes på grunn av dem. En oppvekst med besteforeldre, søsken og gode familieforhold. Hadde ikke det vært barnets beste?
Fra 01.01.2020 trådte en endring i kraft i barneloven. Nærmere bestemt §35. Endringen går ut på at foreldre i dag automatisk vil få foreldreansvar for sine barn, også når de er er ugifte og ikke bor sammen. Tidligere var det kun mor som fikk det automatisk i disse tilfellene. Dette er en endring som ble stemt over samtidig som de andre forslagene i Prop. 161 L (2015–2016). De andre endringene tradte i kraft 01.01.2018. Hensikten med endringene skulle være å styrke likestilt foreldreskap. La oss se nærmere på den nye lovteksten.
§ 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine. For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.
Barneloven
Likestilt foreldreskap?
Far får riktig nok automatisk foreldreansvar, men mor kan altså sende en melding til Folkeregisteret for å frata far dette, innen ett år fra farskapet er fastsatt. Dersom far er uenig i og ønsker fortsatt foreldreansvar, må han gå til retten. Det betyr at mor fortsatt har privilegier, og det i utgangspunktet er mor som bestemmer hvilke rettigheter far skal ha.
Dette går igjen i barneloven mht. foreldrenes roller etter brudd. I praksis har mor mulighet til å bestemme graden av fars deltagelse i omsorgen for barna, både mht. foreldreansvaret slik det kommer frem i endringen, og avgjørelsesmyndigheten som følger fast bosted.
Da høringsnotatet proposisjonen bygget på var ute på høring var de foreslåtte endringene større. Det ble bl.a. foreslått delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd, og også å legge avgjørelsen om flytting med barn inn under foreldreansvaret. Dette møtte mye motstand blant et flertall av høringsinstansene, og derfor ble endringeforslagene kraftig moderert. Man kan jo mene at dette er riktig, nettopp pga. de mange innvendingene. Jeg mener likevel at innvendingene må vurderes opp mot relevans og kunnskap. Barn som har omfattende kontakt med begge foreldre sliter mindre enn barn som bor hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder. Dette finnes det forskningsartikler som underbygger, og bl.a. stress er noe som forekommer oftere hos sistnevnte gruppe. Å f.eks. da innvende at barn blir stresset av den førstnevnte ordningen, er en feilaktig generalisering som ikke bør vektlegges. Det samme gjelder bostedsforelderens behov eller ønsker. Det var en av hovedinnvendingene til mange av høringsinstansene. Det er dog ikke relevant for barnets behov, og burde derfor ikke vektlegges som innvending. Likevel er det nettopp det som skjer.
Endringene som til slutt ble foreslått var altså veldig modererte. Det første var å endre rekkefølgen på hvor barna kunne bos fast, fra å stå at «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos ein av dei eller hos begge,» til «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei». Dette er ingen reell endring. Alternativene er uansett de samme som før, i motsatt rekkefølge. Ved uenighet må fortsatt retten bestemme bosted hos den ene. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.
Den andre endringen var å utvide varlsingsfristen for flytting med barnet fra seks uker til tre måneder. Det er heller ingen reell endring. Loven sier allerede at dersom barnet bor fast hos den ene forelderen, så kan ikke den andre motsette seg at bostedsforelderen flytter med barnet innenfor landets grenser. En utvidet varslingsfrist gir kun lenger tid til å reise sak for retten dersom man ønsker å overføre bosted, slik at barnet ikke kan flyttes vekk. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.
Den tredje endringen var å innføre meglingsplikt ved flytting, dersom foreldrene var uenige. Dette er i mine øyne ganske overflødig. Ved uenighet vil den som barnet ikke bor fast hos allerede måtte gå til retten. For å få saken opp i retten må man ha en meklingsattest. I tillegg bør det være kjent blant politikere og andre aktører at en mekling ved familiekontoret ikke inneholder så mye assistanse for å komme til enighet. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.
Så nå til slutt er altså den fjerde endringen på plass. I stedet for at kun mor automatisk får foreldreansvar når foreldrene ikke er gifte og bor sammen, får begge foreldre det. Men mor kan altså melde fra til folkeregisteret dersom hun ikke ønkser at far skal har foreldreansvaret, og da fjerner de det, uten noe form for vurdering eller klagetilgang, foruten rettslige skritt. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.
Det er slik at blant barn som har fast bosted hos en forelder så er 85-90% av bostedsforelderene mor. Det betyr i praksis at lovverket er satt opp slik at mor i stor grad kan ta avgjørelser alene, mens far i de fleste tilfellene må gå rettens vei for å ha innflytelse: Ved uenighet om fast bosted – ved uenighet om flytting – ved uenighet om foreldreansvar i den seneste endringen. Far henvises altså til retten, som anses som stedet for å løse «høykonfliktsaker». Der må han overbevise retten om at det er best for barna å bo hos ham, både ved uenighet om bosted og uenighet om flytting. Han må gå til sak for å forhindre noe mor i kraft av sin posisjon som bostedsforelder egentlig har lov til å gjøre uten at han kan motsette seg. Saksgang er selvsagt noe som også krever at far må betale potensielt store summer for å opprettholde kontakten mellom barna og seg selv. Risikoen for å ikke vinne frem er forholdsvis stor.
Ekte likestilt foreldreskap.
Likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd kan kun oppnås på én måte – at foreldrene har samme juridiske utgangspunkt. Utgangspunktet gjelder med mindre noe annet avtales. Retten kan endre på den juridiske avgjørelsesmyndigheten, dersom særlige grunner taler for det. En forelder som ønsker å flytte med barnet trenger samtykke fra den andre forelderen. Den som ønsker å flytte med barnet må ha ansvaret for å ev. reise sak for retten. Begge foreldre har foreldreansvar. Dersom begge er enige om at en av dem ikke skal ha det, kan de sende melding til folkeregisteret, signert av begge. Den som ev. ønsker at den andre forelderen ikke skal ha del i foreldreansvaret må ha byrden med å reise sak.
Fars Kamp mot Systemet 