Photo by Juan Pablo Serrano Arenas on Pexels.com
Politimann Rune Fossum har rett. Gutter trenger gode, mannlige forbilder. Særlig trenger de fedrene sine, helt fra de er små. Det er allerede godt kjent at fravær av far gjerne er noe som går igjen hos gutter som faller utenfor samfunnet, som begår kriminelle handlinger, osv.
I tillegg finnes det studier av barn etter samlivsbrudd som viser at barna som har god kontakt med begge foreldre etter bruddet også klarer seg bedre og har færre psykosomatiske symptomer. Barn som bor hovedsakelig eller utelukkende med den ene forelderen, som vanligvis er mor, har langt oftere disse problemene.
Jeg er altså langt på vei enig i Fossums betraktninger rundt guttenes behov for mannlige forbilder som hjelper dem med å finne seg til rette i samfunnet, også på skolen og andre steder. Det er likevel noe jeg reagerer på. Fossum starter med å rette spørsmål mot den fraværende faren. «Hvor var du da din sønn gjorde ditt og datt?» Han nevner fedre som jobber for mye, eller som har lite til ingen «omsorgsrett». Det finnes åpenbart fedre som ikke stiller opp, og som ikke setter av tid. Men om far jobber mer enn mor, eller ikke ser barnet like mye etter et brudd, så er det i beste fall naivt å tro at dette utelukkende skyldes hva far har bestemt. Det er minst like ofte et resultat av hva mor har bestemt. Hva med å erkjenne at kontakt med far er alle foreldres ansvar?
«Det trenger ikke nødvendigvis være far som tar rollen som det mannlige forbildet.» Kanskje ikke, men i de fleste tilfeller er det det beste. Endring av barneloven og systemet rundt samlivsbrudd vil være et av de mest effektive tiltakene man kan gjøre. Etter samlivsbrudd er det et sted mellom 21-43% fedre som har lite til ingen kontakt med barna sine, utfra hhv. fedre og mødres tilbakemeldinger. Lite kontakt regnes opptil 5 dager i måneden, inkludert halve dager. I tall tilsvarer det grovt sett et sted mellom 50.000 – 96.000 fedre. I tillegg viser tall i en annen rapport, men fra samme undersøkelse, at 47% av alle fedre ønsker mer samvær. Dette gjøres mulig i stor grad av lovverket, som ikke sikrer barnas rett til begge foreldre.
Jeg mener det er uheldig å kun spørre hvor far var, og legge hele ansvaret for fraværenhet på fedre. Så lenge vi har et system som legger til rette for å sette far på sidelinjen etter brudd, som åpner for å flytte vekk med barn uten at far kan motsette seg, som sier at det at far har mindre tid med barna er en forutsetning for stønad, osv., så vil utfordringen med fraværende fedre være vanskelig å få løst. Ønsker vi å ta problemet på alvor, må vi begynne med å endre barneloven.
Vi kan ikke ha et system som legger til rette for å skyve far ut av barnets liv, og deretter spørre far hvorfor han ikke stiller opp. Det er nettopp det de fleste fedre ønsker.
Far, 39
Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa
Fars Kamp mot Systemet 
Far på 39 har skrevet ett godt innlegg som vi kjenner oss igjen i. At den politimannen artikkel viser problemet der politiet og barnevernet hånd i hånd styrer utvikli gen. Med å skvise barnet/barna fra en av foreldrene. Der de har bidratt til å øke konflikten. Det som er det overordna problemet er at politikere og domstolsadministrasjonen ikke er villig å se på det fundamentale feil, som ligger i bånn. Nemmelig det at det blir premiert å bedrive samværssabotasje økonomisk. Barnets beste blir kynisk brukt for å skaffe seg økonomisk fotdeler på andres bekostning. Nok er nok! Dette har pågått alt for lenge og er ett dysfungsjonelt system som på avskaffes omgående! Vi som sammen med Marius Reikerås og Rune Fardal er opptatt av menneskerettigheter og rettsikkerhet må fortsatt male på for forandringer, som må komme. Når vi får fjernet politisk de som tviholder på sin ta taburett og sin økonomiske interesser for å holde på slik.
LikerLiker
Helt Enig – Her er det kun et fokus som er viktig og det er barnas rett til samvær med begge foreldre og ikke ut i fra verken hva mor eller far synes er riktig.
Jeg har selv havnet i en slik situasjon hvor mor til mine 4 barn er «veldig redd for at jeg ikke skal klare å ta vare på mine jenter på 12, 11, 6 og 3 etter et hjerneslag for 3 år siden og jeg har kjempet meg ut av lam på høyre siden av kroppen og 1 år i rullestol og 1.5 år med 2 krykker og nå er jeg ferdig med den siste krykka i disse dager 🎉
Det vanskeligste nå viser seg å være å få Bvtj samt Familievernkontoret og ei X som nekter å forstå at jeg er frisk og klarer fint å passe egne barn – kun fordi disse offentlige etatene har sett meg med 1 krykke og mener at jeg ikke er i stand til å ta vare på mine barn selv om den ansatte fra Bvtj satt og sa i møtet så sa sjefen på Bvtj nei og overså sin egen ansattes kyndige uttalelse. Utrolig sant og super trist som er felles for de alle er at de er kun damer så på neste møte kommer jeg heller joggende og med 1 mann som skal bistå – Hadde jeg ikke selv opplevd dette så hadde jeg aldri trodd at dette var mulig i Norge i dag
Viktigst av alt er nok at vi alle slutter å tar alle i en gruppe over samme kam.
Nå blir det knallhard og sikkert kostbart for å få til en rettferdig løsning med barna i fokuset.
Jeg gir aldri opp verken meg mine barn eller min familie, men må nok bare innse at min X ville gå og hun får selv forklare barna hva som har skjedd og hvorfor for det jeg tilfeldig fikk høre av hun på 12 er overhodet ikke riktig
LikerLiker