Delt bosted forutsetter samarbeid mellom foreldrene. De må bo i nærheten av hverandre. De må ha lavt konfliktnivå. Barnet må ha kort vei til skole eller barnehage, og ha mulighet til å opprettholde kontakt med venner, og kunne delta på fritidsaktiviteter fra begge hjem.
Dette har vi hørt før. Dette er ikke nødvendigvis feil, men alle disse tingene er jo bra for barna, og de bør oppmuntres til. Vi vil at forldrene skal samarbeide. Vi vil at de skal bo i nærheten av hverandre. Så hvorfor formuleres det som at det er vanskelig å få til, og at man derfor bør man velge en annen ordning? Egentlig burde man snu på premisset. For at barn skal få oppleve at foreldrene samarbeider om dem, for at de skal få ha foreldrene i nærheten, for at de skal kunne ha en fullverdig oppvekst med to likeverdige og delaktige foreldre, så er delt bosted en forutsetning.
Det at vi i dag gjerne får fremstilt delt bosted som det mest krevende alternativet, må da bety at fast bosted, inkludert mest botid, hos én ikke forutsetter bra samarbeid. At foreldrene ikke trenger å bo i nærheten av hverandre. At barna ikke trenger kort vei til skole, barnehage, venner og fritidsaktiviteter. Så hvorfor vil noen fremme det som foretrukken ordning? Dette er selvsagt satt litt på spissen, men likevel ikke så langt fra virkeligheten. Det er åpenbart at dårlig samarbeid og lange avstander ikke er bra for barna.
Likevel problematiseres ordningen som ivaretar barna mest, mens fast bosted hos én forelder gjøres til hovedordningen i det norske systemet. Det kreves særlige grunner for at foreldrene skal vurderes som likeverdige, mens å gi én forelder utvidet avgjørelsesmydighet er standard, ved å tildele fast bosted hos denne. Det beste er at foreldrene bor i nærheten av hverandre, det er også et punkt på barneombudets plakat med «Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd». Likevel legges det i loven opp til at forelderen som tildeles fast bosted kan flytte med barnet hvor som helst i landet, uten at den andre kan motsette seg.
Man kan undres hvorfor det er sånn. Dersom barna ønsker at foreldrene bor i nærheten av hverandre, at de samarbeider, at de har begge to i livet sitt – og at dette faktisk forutsetter delt bosted – så er dette utvilsomt i tråd med barnas interesser.
Det kan alltid være uenighet ved et brudd. Å kreve at foreldrene skal avtale hvorvidt de skal være likeverdige eller ikke rett etter bruddet, er svært ufornuftig. Delt bosted som utgangspunkt, altså likeverdig foreldreskap juridisk, gir foreldrene mindre å være uenige om. Hjelpeapparatet må hjelpe foreldrene med å løse, eller takle, konflikten mest mulig konstruktivt. Å tildele én forelder fast bosted løser ikke konflikt, det opprettholder den – kanskje det til og med forsterker den. Fast bosted hos én forelder krever ikke samarbeid, og fører potensielt til større lidelse for flere av partene. At en forelder flytter med barnet, påvirker samvær negativt, og kan medføre store påkjenninger for både barn og foreldre.
Dersom vi faktisk har barna i fokus og ønsker deres beste, så går vi inn for likeverdig foreldreskap ved samlivsbrudd.
Far, 39
Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa
Fars Kamp mot Systemet 