«Barn trenger ikke to foreldre. Det er luksus.»

• 

Noen foreldre oppdrar barn helt alene. Det kan være at den andre forelderen har gått bort, at den andre forelderen er fraværende, eller i noen tilfeller pga. kunstig befruktning av enslig mor. Disse omtales gjerne som «aleneforeldre». I går hørte på psykolog Hedvig Montgomery i Aftenpostens podcast Foreldrekoden, som handler om å være alene med barn. Episoden passer nok godt for de som oppfyller kriteriene over, men jeg oppfatter at den også handler om foreldre som har barna mest boende hos seg. Derfor fikk den meg til å tenke på noen ting.

«Aleneforelder» er ikke et bra begrep når barnet har to foreldre som er tilstedeværende i barnets liv. Det er en langt vanligere situasjon enn at forelderen faktisk er helt alene. Jeg er selv én av mange fedre som har et barn som bor mindre hos meg enn hos sin mor, uten at det er noe jeg har valgt eller ønsket. Jeg har stilt opp for barnet mitt fra første stund, og har hele tiden kjempet for å kunne være en likeverdig forelder. Jeg har ønsket å ha en like stor del av omsorgen for barnet. Det har jeg ikke fått muligheten til, og det er en stor påkjenning. Jeg vet at mange er i en lignende situasjon, og i vanskeligere situasjoner.

Å da høre mor omtalt som «alenemor» øker den påkjenningen. Å kjempe for å få være forelder, samtidig som man gjøre alt for å stille ved hver eneste anledning, uten å anerkjennes som forelder, er ikke så veldig positivt. Det viktigste er selvsagt at barna opplever at man stiller opp og er der for dem, men hvordan foreldrene omtales i offentligheten har en effekt. Å kalle den ene forelderen «aleneforelder» marginaliserer den andre forelderen og dens rolle i barnets liv. Å omtale den ene forelderen som «aleneforelder» gir et inntrykk av at denne forelderen er helt alene om omsorgen og ikke får noe som helst støtte eller hjelp fra den andre, når det sannsynligvis i langt flere tilfeller er denne forelderen som selv har valgt å ha det slik, med god støtte fra det norske systemet.

I Aftenpostens podcast reagerer jeg også på uttalelsen «Barn trenger ikke to foreldre. Det er luksus.» Dette må selvagt ses i kontekst av situasjonen barnet er i, og det er viktig at barn som er i denne situasjonen ikke får en oppfatning av at det kommer til å gå dårlig med dem. Samtidig må man ta hensyn til de barna som har lite til ingen kontakt med sine fedre (og mødre) etter samlivsbrudd, og da synes jeg formuleringen er uheldig. For all del, det kan gå bra med barn som bor med én forelder, men det går ikke generelt bedre enn med de som vokser opp med begge to, og så lenge det finnes to foreldre som begge ønsker å være tilstede for barna sine, kan man ikke forsvare dagens system eller det å marginalisere den andre forelderen med at to foreldre er en luksus barna ikke trenger.

Det jeg også er litt redd for er at en slik uttalelse fra en fagperson bidrar til at beslutningstakere tenker at dersom barn ikke trenger to foreldre, så går det greit at den ene forelderen er alene om omsorgen så lenge ikke begge er enige om å dele den, akkurat slik det er i dag. Det er veldig viktig å være klar over at det er en stor fordel for barn å ha begge foreldre i livet sitt også nå de ikke bor sammen, noe som går igjen i flere studier. Forskning viser også at barn som lever hovedsakelig eller utelukkende oftere opplever psykosomatiske helseplager, som i store studier fra Sverige.

Jeg vil understreke at jeg forstår at de finnes foreldre som faktisk er alene om omsorgen, og at det er noe jeg har respekt for. Det jeg setter fokus på her er dog de situasjonene hvor et samlivsbrudd mellom foreldrene fører til at de ender opp i ulik posisjon grunnet dagens system. Disse er ikke aleneforeldre, og systemet bør legge opp til at de heller blir et foreldreteam, for det er nettopp det barna trenger.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa