Forfatter: farskampmotsystemet

Jeg fikk se en dom fra Høyesterett (HR) for noen uker siden, som handlet om flytting med barn utenlands. Den bekreftet langt på vei min oppfatning om at domstolene mangler den nødvendige kompetansen til å ta god avgjørelser i saker om bosted, flytting og samvær. I tillegg demonstrerte det godt hvordan noen dommere vektlegger mors behov foran barna. Dere kan lese avgjørelsen her.

Det er ikke enkelt for en lekmann å kjenne loven med alle sine forarbeider og tolkninger, så jeg lærte noe nytt da jeg leste dommen. Det jeg visste fra før er at foreldreansvaret skal gi foreldrene en viss sikkerhet mht. avgjørelser vedrørende barnet, som bl.a. flytting utenlands (avsnitt 29 i dommen), som vi kan se i § 40 i barneloven: «Dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphald utanfor landet utover stuttare utanlandsferder, jf. § 41.» Jeg husker at jeg reagerte med vantro da jeg selv mistet foreldreansvaret, begrunnet med at mor da selv skulle kunne avgjøre ev. flytting utenlands, i 2015.

I samme år kom det en lovendring, som trådde i kraft 1 juli 2016. Det som står i selve paragrafen om dette er «Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.»
I dommen skriver HR at «Barnelova § 56 fyrste ledd tredje punktum gjev no heimel for at sak om flytting med born ut av landet kan reisast av ein forelder med foreldreansvar utan at det samstundes blir kravd at vedkomande skal ha foreldreansvaret aleine.» Jeg kan ikke se tydelig at det er det som kan leses ut av teksten. Det står noe om hvem som kan reise sak, men er det virkelig anledning til å tolke det som at man kan flytte utenlands selv om den andre har foreldreansvar? For § 40 er jo fortsatt der, og teksten sier vel bare noe om hvem som kan reise sak?

Vel, ikke helt. Forarbeidene påpeker at BLD ønsker at domstolene skal behandle saker om flytting utenlands. Tidligere kunne man kun reise sak om foreldreansvar, bosted eller samvær. Siden det nå kan reises sak om flytting utenlands, kan dette avgjøres uten å ta vekk foreldreansvaret.

Så er det ikke bra at man kan komme til en slik avgjørelse uten at far mister foreldreansvaret? Nei. Det som hadde vært bra var om det ble vanskeligere å miste foreldreansvaret i saker om flytting utenlands. Å kunne godkjenne flytting uten å frata foreldreansvaret gir i stedet økt makt til bostedsforelder, særlig etter denne dommen. HR ser ut til å se på dette som et mindre inngrep i familien, siden foreldreansvaret beholdes. Men hva hjelper det med norsk foreldreansvar, så lenge mor bor i Italia? Hva betyr det norske foreldreansvaret der? Inngripenen er jo separasjonen mellom far og barn. Den blir ikke mindre fordi far fikk beholde foreldreansvaret.

Hvordan det juridiske kan tolkes er nå én ting. Jeg skal ikke si at HR ikke skjønner loven og hvordan den kan anvendes. Det de ikke skjønner er hva som er best for barn, og hvordan man skal vurdere det. En ting som gjelder domstolene generelt er det at de ikke har noe kunnskap om konsekvensene i etterkant av dommene. Deres kunnskap er begrenset til rettspraksis, og hvordan de pleier å reflektere rundt barnets interesser, uten at de nødvendigvis forstår dem.

Isolert sett er det ikke sikkert at forskjellen på å vokse opp i Toscana og Vestfold, slik det står i dommen, er så vesentlig. Barna kan sikkert få venner og bra liv på begge steder. Men det vesentlige her er at den ene avgjørelsen tar barna vekk fra én forelder (far), vekk fra sitt vante nærmiljø, vekk fra besteforeldre og øvrig familie. Den alternative avgjørelsen gjør at barna beholder nær kontakt med begge foreldre, blir boende i sitt vante miljø, og har muligheter til å besøke mors familie inkludert besteforeldrene på mors side ofte nok. For det å besøke besteforeldrene en gang i blant, og kanskje få besøk av dem i blant er mer akseptabelt, enn at det er forholdet de skal ha til sin far.

Mitt inntrykk er at sannsynligheten for at domstolene dømmer som her er størst når barna er små, opptil rundt 7-8 års alder. Når barna er 10-12 år, eller eldre kan utfallene kanskje være litt annerledes. Det virker som at man blant dommere og sakkyndige tenker at de minste barna er mer avhengig av én omsorgsperson (mor), mens de større barna lettere kan håndtere en jevnere fordeling, og mer omfattende tid meg begge foreldrene. Sannsynligvis er det det motsatte av hva som stemmer. Barn knytter seg til foreldrene når de er små. De er avhengig av foreldrene på en annen og mer grunnleggende måte, så det er på denne tiden at omfattende tid med begge foreldre er viktig. Den tilknytningen som bygges gjennom stell, mating, legging, osv. er unik og veldig viktig. Når de blir eldre vil de oftere være mer med venner, og mindre med foreldrene. Foreldrene er fortsatt viktige, men man kan ikke ta igjen det man ev. taper de tidlige årene.

Det virker også som at dommerne har et behov til å overbevise seg selv om at de kommer frem til rett avgjørelse, og i den forbindelse formulerer avsnitt om far på en måte som gir en litt mer negativ fremtoning, mens avsnittene om mor fremstår mer positive. La oss gå gjennom dommen.

Høysterett oppsummerer situasjonen og alternativene.

HR faller ned på at barna skal flytte til Italia med mor. Det er fascinerende når man leser hva som vektlegges. Her er noen sitater og utdrag med kommentarer, og jeg nummerer etter avsnittene i dommen.

((42) C og D, som no er seks og fem år gamle, er skildra som to velfungerande og normalt utvikla born med god og trygg tilknyting til begge foreldra. Borna har vist stressreaksjonar etter foreldras samlivsbrot, men reaksjonane har ikkje vore alvorlege. Det er ikkje noko som tyder på at nokon av dei har særlege behov som spelar inn på vurderinga av flyttespørsmålet. Barnehagen har ikkje uttrykt uro for nokon av borna. Den sakkunnige for Høgsterett har likevel gjeve uttrykk for at Cs framferd viser «underliggende sårbarhet som aktiveres i situasjoner som oppleves som ubehagelige/stressende for han».

Trygg tilknytning til begge foreldre. Dette taler for at de burde få opprettholde regelmessig kontakt med begge. Den «underliggende sårbarheten» blir veldig diffus. Ut fra resten av innholdet nedover er mitt inntrykk at den sakkyndige for HR har tatt mors parti, og bruker denne type beskrivelser for å styrke mors sak.

(43) «Den sakkunnige for Høgsterett har konkludert med at mor har svært god omsorgsevne, men at ho er sliten, kjenner seg einsam og utan støtte. Dette er ei utfordring for omsorgsevna. Den sakkunnige meiner at det er ein risiko for at mors omsorgsevne kan bli redusert dersom ho blir buande i Noreg framover. Heller ikkje den sakkunnige for tingretten og lagmannsretten hadde noko å utsetja på mors omsorgsevne. Eg legg til grunn at mor er ein god omsorgsperson.»

Her kan vi se den sakkyndige for HR tar mors parti. Hun hevder at mor har svært god omsorgsevne, men at denne kan bli redusert om hun blir boende i Norge. Hun trekker frem positive sider ved mor, samtidig som hun uttrykker en fare for at disse kan gå tapt ved å bo i Norge. Dette er et av problemene i disse sakene, og med ordningen ved å gi en forelder en slags opphøyet status som bostedsforelder. Man ser ikke da etter en løsning hvor far kan avlaste mer, ved mer botid hos ham, eller delt bosted. I stedet fokuserer man på mors behov, og hvordan hennes følelser er viktige for barna. Den smerten far ev. vil føle ved å separeres fra barna og motsatt, blir ikke nevnt, ei heller barnas tap av kontakt med ham.

Den sakkunnige for Høgsterett har vurdert også fars omsorgsevne. Denne blir ikkje skildra like positivt som mors. Den sakkunnige for tingretten og lagmannsretten stilte derimot ikkje spørsmål ved fars omsorgsevne. Heller ikkje barnehagen, som har observert både far og mor over fleire år, har noko å utsetja på far. Erklæringa frå den sakkunnige for Høgsterett er i ein viss grad innretta som ei vurdering av mors kontra fars omsorgsevne. Men spørsmålet i saka er ikkje om borna skal bu fast hjå mor eller far – og i liten grad omfanget av samværet. Ut frå det samla provbiletet legg eg til grunn at far er ein vanleg god omsorgsperson.

Det er interessant hvordan fars omsorgsevne ikke vurderes like positivt som mors. Dette kan fort være en fordom. Særlig da den tidligere sakkyndige, og barnas barnehage er positive. Barnehagen har garantert sett mye til barna og begge foreldre, men deres oppfatning er ikke vektlagt av den sakkyndige for HR, som tilsynelatende kun lener seg på egne observasjoner. HR skriver at det dog ikke er så viktig, siden dette ikke er spørsmål om fast bosted, eller omfanget av samvær. Det er en underlig vurdering. Når spørsmålet handler som flytting til et annet land, som ligger langt unna, er selvsagt samvær en stor del av spørsmålet. I tillegg burde det at begge foreldre vurderes å gode omsorgsevner tale imot å marginalisere én av dem.

(45) Temaet i saka her er kor mor og borna skal bu. Mor og far er samde om å ha felles foreldreansvar, og at borna skal bu fast hjå mor – uansett om dette blir i Noreg eller i Italia. Vurderinga av dei to alternativa må såleis ta utgangspunkt i dette.

Dette er en tolkning som virker ganske søkt. I oppsummeringen fra de tidligere instansene (kan leses i dommen) er det ganske klart at far i prosessen har lagt frem påstand om at bosted skal være hos ham, og også at foreldrene skal ha delt bosted. Det er ingenting som tyder på at far ønsker at mor skal flytte med barna, noe selve ankesaken reflekterer. Så å hevde at de er enige om at mor skal ha bosted enten hun bor i Norge eller Italia, fremstår som et forsøk av HR å rettferdiggjøre sin egen avgjørelse. I avsnitt (7) står det klart at far tok til motmæle, og krevde fast bosted, men at de endte med en midlertidig avtale i et saksforberende møte. De som selv har vært med på dette, kan sikkert kjenne seg igjen i det å presses inn i en avtale de ikke er (helt) enig i. Litt av problemet er bl.a. at dersom man som samværsfar motsetter seg, vil man fort blitt sett på som vanskelig. Altså at om du protesterer og står på ditt er du vanskelig, og dersom du akspterer samværsrollen, så er du «enig» i at mor skal ha bosted og gjør deg selv mindre viktig. Damned if you do, damned if you don’t.
Mor endret før hovedforhandling kravet fra å ha foreldreansvaret alene, til å gjelde flytting til Italia, mens far endret til delt bosted. Mor fikk (beholde) fast bosted i tingretten, men ikke medhold i flytting til Italia. Hun anket så flyttespørsmålet til lagmannsretten (11). Det står at de ble enige om en ny avtale dersom mor fikk flytte til Italia. Det man bør være klar over er at en slik «avtale» ikke handler om at man er enig i flytteavgjørelsen. Det er heller noe retten pålegger for det tilfellet at mor får gjennomslag. Å nekte å bli med å lage en slik, vil igjen kunne vurderes som at man er lite samarbeidsvillig. Det er altså ingenting som tyder på denne enigheten HR peker på. Lagmannsretten kom frem til at mor kunne flytte til Italia under tvil. Greit å vite: I Norge er det veldig klart at retten ikke kan dømme til delt bosted under den minste tvil. Å dømme at mor får flytte barna til Italia, derimot…

(46) Borna bur i dag fast hjå mor i partanes tidlegare felles bustad. Borna har budd heile livet på den same staden. Mor er aleine om omsorga for borna når dei er hjå henne. Ho har ingen kontakt med fars familie, utan gjennom borna. Borna går i barnehage der dei har vener og har funne seg godt til rette. Dersom dei blir buande i Noreg, vil dei gå på skule i nærleiken. Det er kort veg til fars bustad. Borna har samvær med far annankvar helg og annankvar onsdag, i tillegg til i feriar. Samværet utgjer om lag ein tredel av tida.

Barna ble født i februar 2013 og april 2014. Foreldrene ble separert i 2016, men det er ikke spesifisert når. Vi kan dog gå utfra at barna var tre og to år på tidspunktet. Det er ingen indikasjoner på at barna ikke har en god tilknytning til far. Det står tvert imot at de har en god og trygg tilknytning til begge foreldra (42). I avsnittet over er det åpenbart at å bli boende vil sikre god kontakt med far, ved at det er kort avstand. De har også bodd på plassen hele livet. Men merk samtidig hvordan det nevnes at «mor er aleine om omsorga» og «har ingen kontakt med fars familie». Det er altså ingenting i avsnittet vedrørende barna som taler for flytting til Italia, dog får man et inntrykk av at dagens ordning ikke er bra nok for mor. Her kan man også se noe av problemet med «fast bosted», og ev. «hovedomsorg» som også blir eller har blitt brukt av domstolene. Det sier egentlig noe om at den ene forelderen har litt mer beslutningmyndighet, og viser ofte til at denne også har barnet noe mer boende hos seg. Men det er juridiske uttrykk, det er ikke psykologiske uttrykk. Derfor sier de i utgangspunktet ingenting om barnas tilknytning eller kontaktbehov. Likevel brukes de ofte som om de gjorde det. For å sette det litt på spissen: Har mor «hovedomsorgen» (fast bosted og f.eks. 70-60 % botid) går domstolen ut fra at mors velvære har mer betydning for barnet, enn kontakten det har med sin far. Det er en tankegang som ikke har noen rot i kunnskapgrunnlaget rundt barn og tilknytning, eller bostedsforskning.

(47) Borna har hatt kontakt med – og har ein relasjon til – sine to halvsysken, men dei har aldri budd saman i det daglege. Det er ut frå alderen ikkje grunn til å tru at kontakten blir meir omfattande enn han har vore. Far budde frå juni 2017 til februar 2019 i ei leilegheit hjå mor si på Y – der også borna var ved samvær. Kontakten med farmor vil truleg bli noko mindre etter at far har flytta tilbake til Z. Borna har ei god tilknyting til farmor.

Her har vi også samme type subtile formuleringer, som fremstår ganske harmløse, men som igjen nedspiller fars betydning. Slikt er gjennomgående i flere dommer jeg har lest. Barna har altså to halvsøsken på farsiden, men siden de ikke har bodd sammen i det daglige (fordi far har hatt samvær) og fordi de er en del eldre vurderes det at kontakten ikke vil bli mer omfattende selv om barna skulle bli boende i Norge. Vi vet jo allerede resultatet, så dette er et fascinerende ressonement. Kontakten er mindre fordi de er halvsøsken, i tillegg er alle barna kun på samvær hos far. Men flyttingen vil sannsynligvis redusere kontakten ytterligere, kanskje til nesten ingen kontakt. Så domstolen velger å påpeke at de sikkert ikke kommer til å ha noe særlig mer omfattende kontakt fremover om de blir boende i Norge likevel, og dermed klipper de et par strenger. Farmor nevnes også. Da far bodde i leilighet hos henne, så barna henne en del ved samvær, men denne kontakten blir nok noe mindre etter at far fikk bolig nærmere barna. Nok en streng klippet.

(48) Borna har ofte vore på vitjing hjå mors foreldre i Italia – dei seinare åra mellom tre til fem gonger i året. Besteforeldra har vitja Noreg tilsvarande ofte. Mor og borna har hatt jamleg kontakt med hennar foreldre gjennom telefon og video. Det er ikkje grunn til å tru at dette vil bli vesentleg annleis dersom mor og borna ikkje flyttar til Italia.

Når besteforeldrene på morsiden omtales, virker mindre omfattende kontakt enn de har hatt med farmor, likevel som en sterkere kontakt. Denne «regelmessigheten» antas å ville opprettholdes dersom mor ikke får flytte. Det får det til å se litt ut som at mor er opptatt av å opprettholde kontakt mellom barn og besteforeldre, i motsetning til far, hvor barna vil ha mindre kontakt med farmor fordi han flyttet nærmere dem. I tillegg fremstår det som at mer kontakt med mors foreldre taler til fordel for flyttingen, men det ikke legges noe tilsvarende vekt på tap av kontakt med familien på fars side.

(49) Ved flytting til Italia vil mor busetja seg med borna i den landsbyen der ho vaks opp. Mor har eit stort nettverk av familie og vener der. Mor og borna vil bu i det same huset som mors foreldre, i ei eiga leilegheit. Borna er godt kjente, også med mors nettverk. Borna kan gå i barnehage og på skule i nærleiken. Om mors omsorgsevne vil bli meir robust ved flytting til Italia, kjem eg tilbake til nedanfor.

Det fokuseres først på mor. Hun har nettverk av familie og venner i Italia. Så på barna. De er godt kjente med mors nettverk. Disse tingene er litt frustrerende. For slik det formuleres så fremstår dette som et positivt tiltak om det gjennomføres. Det virker som at mor har alt på plass, og at alt ligger til rette allerede. Vet domstolen at dette er tilfelle? Erfaringsmessig kan mor bare si at bolig er i orden, jobbtilbud og studieplass er i boks, uten dokumentasjon, og retten aksepterer dette som sant. I realiteten er kanskje ingenting på plass. Ingen følger opp dette i etterkant. Og har ikke barna dette allerede i Norge?

(50) Ved flytting vil borna bli rivne opp frå det miljøet og nettverket dei i dag er ein del av. Det er vidare urealistisk at samværet med far kan gjennomførast like hyppig som i dag. Den daglege kontakten med far må varetakast gjennom bruk av telefon og internett.

Alt i dette avsnittet taler imot flytting. Å tas vekk fra sitt vante miljø. Å få redusert kontakt med sin far, noe som man vet ut fra et faglig ståsted har større sannsynlighet for å føre til negative konsekvenser for barna. Å holde kontakt med småbarn gjennom telefon og internett er ikke en fullgod erstatning for å tilbringe tid sammen, ikke i nærheten en gang. Men det viser HRs manglende forståelse av fars rolle i barnas liv, at dette ikke vektlegges.

(51) Ingen av partane har kravd samværet mellom far og borna fastsett ved dom dersom mor får medhald i kravet om flytting. Ut frå det som vart framført på vegner av mor under ankeforhandlinga i Høgsterett, legg eg til grunn at det vil kunne bli eit omfattande samvær, slik at borna får høve til å oppretthalde si gode og nære tilknyting til far. Det er ikkje grunn til å tru at ei endring av jurisdiksjonen for spørsmålet om samvær frå Noreg til Italia vil skape risiko for at fars kontakt med borna blir vanskelegare. Den sakkunnige for Høgsterett har gjeve uttrykk for at forholda ligg uvanleg godt til rette for vitjingar frå far. Eg nemner at far har gjeve uttrykk for at han vil vitje borna i Italia dersom mor får medhald. Mor har på si side gjeve uttrykk for at dersom borna får flytte til Italia, vil far alltid vera velkomen på vitjing, og at han kan ta med sine særkullsborn og bli så lenge han vil. Han kan i slike tilfelle bu i mors leilegheit og låne bilen hennar. Ho kjem også til å vitje Noreg med borna. Mor understrekar at borna er både norske og italienske. Ho vil snakke norsk til borna sidan det er viktig at dei held på språket for kontakten med far, familien hans og Noreg.

Her er et kroneksempel på HRs manglende kompetanse, og forståelse av realitetene. Når far bor i Norge og mor flytter med barna til Italia, er det ikke som heter «omfattende samvær». Dette vil begrense seg både mht. reiseutgifter, antall feriedager fra jobb, barnas skolegang, m.m. Dette er problematikk HR ikke engang tar opp. Selvsagt vil far besøke barna selv om de flyttes. Det er jo barna hans, og han ønsker vel ikke kutte kontakten selv om det skulle gå slik. Det betyr ikke at det er en akseptabel løsning av den grunn. At mor stiller leilighet og bil til disposisjon, skal besøke Norge med barna og snakke norsk med dem, høres sikkert veldig omtenksomt ut. Men dette er uvesentlige detaljer som ikke handler om barnas interesser. Dette er en beskrivelse av hvordan å gjøre det beste ut av en «worst case»-situasjon.
Jeg merker meg for øvrig at mor er født i 1980, flyttet til Norge som 28-åring, og har bodd her i litt over 10 år. Barna snakker italiensk, så hun har nok snakket det til dem. Det er mulig hun snakker godt norsk likevel, men er det plausibelt at hun kommer til å snakke norsk til barna?

HRs vurdering av barnets beste

Drøftingen HR gjør her er pinlig, så frem med puta. Jeg gjør som over, limer inn sitatene og kommentere under.

(53) Spørsmålet er om å bu med mor i Italia vil vera betre for C og D enn å bu med mor i Noreg. Fordelane må vegast opp mot ulempene. Det ligg føre gode argument for begge alternativa. Borna i denne saka vil truleg få det godt uansett alternativ; spørsmålet er kva for løysing som samla sett vil vera den beste for dei. Dette må som nemnt vurderast konkret.

Det er dette HR altså mener skal vurderes: er det best for barna å bo med mor i Italia eller i Norge. Det burde være tydelig hvorfor «fast bosted» er probematisk. Fordi mor har dette, så er far tatt ut av problemstillingen. Barna har nemlig «fast bosted» hos mor. Så skal barna bos hos mor i Italia, hvor mor ønsker å bo, og har nettverk, eller hos mor i Norge, hvor hun mistrives? Når man angriper saken slik, blir plutselig mors følelser et spørsmål om «barnets beste». Er det best at mor har det kjipt, eller bra?

(54) Eit moment er kva for løysing som vil gje best samla foreldrekontakt. Tydinga av kontakt med begge foreldra er mellom anna uttrykt i FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 3 og artikkel 18 nr. 1. Det er utan vidare klart at innhaldet i den samla foreldrekontakten vil endrast dersom mor flyttar med borna til Italia. Ved flytting til Italia vil samværet med far endre karakter. Innhaldet i dagens samværsordning kan ikkje kompenserast ved lengre feriesamvær og hyppige telefon- og videosamtaler. Samstundes er det grunn til å peike på at ein ved vektlegginga av samvær i ei vurdering av barnets beste, ikkje berre kan sjå på omfanget og frekvensen isolert.

Dette kan oppsummeres kort: Flytting vil være i strid med det barneloven sier skal vektlegges, og i strid med barnekonvensjonen. Men la oss late som at vi har gode grunner til å gå imot dette.
Merk at HR er klar over at det vil bli mindre samvær og at telefon og video ikke erstatter dette. Så skriver de at de samtidig ikke bare kan se på omfang og frekvens isolert. Så hva annet må man se på? Det nevnes ikke.

(55) I forlenginga av dette må reiseavstanden nemnast. Det forholdet at det kan vera lange reiseavstandar også i Noreg svekker ikkje dette motargumentet. Samstundes er det grunn til å peike på at borna alt er vane med relativt hyppige reiser mellom Noreg og Italia. Dette vil truleg halde fram uansett kvar dei bur.

At barna er vant til å reise mellom Norge og Italia, og vil fortsette med det uansett er et usedvanlig dårlig poeng. Det er en vesentlig forskjell på å reise mellom landene for å dra på ferie og besøke besteforeldre, enn å måtte reise mellom landene for å følge opp sine egne barn eller se sin egen far. Men høyesterett ser kun på selve reisen, og ikke hvorfor den gjennomføres.

(56) Eit anna moment er alderen til borna. Dette momentet får tyding på fleire måtar. Eg nemner fyrst at born har rett til å bli høyrt i spørsmål som har tyding for dei, jf. Grunnlova § 104 fyrste ledd, FNs barnekonvensjon artikkel 12 og barnelova § 31. Det er ikkje noka aldersgrense for retten til å uttale seg. Bornas eiga meining vil etter omstenda kunne få avgjerande vekt. Dette føresett at borna er i stand til å vurdere spørsmålet på eit sjølvstendig grunnlag. Det er ikkje tilfellet her. Borna er for små til å ha noka velgrunna meining om dette komplekse spørsmålet. Partane er samde i å skjerme borna mot spørsmålet om flytting.

At barna er for små til å vurdere flyttespørsmålet er en god grunn til å avvente flyttingen. HR mener altså selv at barna er for små til å kunne gjøre velbegrunnede avgjørelser, og så presterer de likevel å ta en avgjørelse på deres vegne som gjør at de får redusert kontakten med sin egen far, og potensielt mister den på sikt.

(57) C og D er i dag seks og fem år gamle. I motsetnad til for eldre born vil det vera ein større risiko for at dei mistar det norske språket heilt eller delvis og med det reduserer høvet til kontakt med far og familien hans. I saka her vil det vera mykje opp til mor om borna opprettheld norsk som språk.

Igjen: dette taler imot flytting. Mor er italiensk, og har bodd i Norge i drøye 10 år. HR er likevel villig til å risikere at barna mister evnen til å kommunisere språklig med far og hans familie.

(58) Tilknyting til nærmiljøet er eit viktig moment. Begge borna har god tilknyting til barnehagen og vener i Noreg. C skal eventuelt byrje på skulen til hausten saman med kameratar. Ei flytting vil ta bort kontakten med fars familie. Samstundes legg begge dei sakkunnige til grunn at det ikkje er stor risiko knytt til ei flytting. Borna snakkar alt italiensk og vil koma til eit miljø dei kjenner. Rett nok har dei berre vore i Italia på mors fritid, men dei kjenner besteforeldra og omgjevnadene godt. I Italia vil borna bu i det same huset som besteforeldra, som dei alt har ein nær relasjon til. Barnehage og skule er i nærleiken. Høvet til dagleg kontakt med besteforeldra er positivt for borna. Også i Noreg vil borna faktisk bli utsett for skifte av miljø, til dømes ved overgang frå barnehage til skule. Eit kjenneteikn ved denne konkrete saka er såleis at risikoen ved miljøskiftet er svært liten, om nokon.

Dette er også en kortslutning hos HR. Som i de andre avsnittene drøfter de, men jeg synes de bommer grovt. Begge barn er knyttet til barnehage og venner. HR mener til og med at barna vil miste kontakten med fars familie. «Samstundes» mener de sakkyndige at det ikke er en stor risiko ved flytting. Personlig har jeg ikke så veldig stor tiltro til sakkyndiges vurderinger. Jeg mener de ofte gjør for korte og lite grundige forarbeider, og ofte har de fordommer mot én av foreldrene, gjerne far. Vurderingen som nevnes her viser det. Barna kan italiensk, kjenner miljøet og har besteforeldre i Italia. De reiser dit allerede regelmessig. Så om de hadde blitt boende i Norge, hadde de beholdt venner, nærmiljø, kontakt med fars familie, og ikke minst med sin egen far, i tillegg til å ha kontakt med familien i Italia og besteforeldrene. I stedet vurderer høyesterett at mer kontakt med mors foreldre, som de allerede har en nær relasjon til, veier opp for det de mister i Norge, selv om de ved å bo i Norge ikke ville ha mistet noe av dette. De skriver faktisk at daglig kontakt med besteforeldrene er positivt for barna. Tenk det. Å argumentere for at mor skal flytte barna dine fra deg og redusere deres kontakt med hverandre, med at de da kan få ha daglig kontakt med besteforeldrene sine! ..og så avslutte med at faktisk det å begynne på skole også er et miljøskifte. Ærlig talt. Det finnes noe som heter nyanser. Om du bor i en bolig og går i barnehage, og så skal begynne på skole med barn fra samme barnehage, men fortsatt bor i samme bolig, samme seng, samme nærområde, så er det noe ganske annet, enn å flytte til et annet land, med et annet språk, en annen kultur, nye barn du ikke kjenner, ny bolig, nytt nærområde, i tillegg til at du mister kontakt med far og familie på fars side.

(59) Eit siste moment er omsynet til barnet elles. I saka her ligg det fast at borna uansett skal bu hjå mor. Eg legg difor ikkje vekt på at borna er noko mindre knytt til far enn til mor. Mor er og skal vera primæromsorgspersonen. Mors omsorgsevne i Noreg kontra i Italia blir då sentral.

Dette er så kunnskapløst at det er vanskelig å ikke bli litt provosert. Igjen ser vi problemet med fast bosted. HR tolker dette til å bety at mor «er og skal vera primæromsorgspersonen.» Et barns tilknytning bestemmes ikke av «fast bosted». Et barns behov for far, reduseres ikke av juridiske inndelinger av foreldrene i båser som bostedsforelder og samværsforelder. HR forstår ikke dette, og ser bort fra barna, og vektlegger i stedet mor. Og hvordan kan HR vurdere barnas tilknytning, og at den er noe mindre til far? Dette er ikke noe en sakkyndig klarer på en times hjemmebesøk, det stemmer ikke med med barnehagens oppfatning, og er i alle fall ingenting HR har forutsetning for å vite.

(60) Mors økonomiske situasjon vil nok bli betre i Italia. Som barnehagetilsett i Noreg har ho ikkje høg inntekt for å handtere eit bustadlån på over to millionar kroner. I Italia vil ho vera gjeldfri. Mor og borna vil bu kostnadsfritt i ei leilegheit mor på sikt vil overta frå foreldra sine. Dette kjem borna til gode.

Utgangpunkt i mor. Mor vil få bedre økonomi. Selvsagt er det bedre å være gjeldfri enn å ha gjeld. Men det er ikke mange forunt å være gjeldfrie. Vurderingen handler ikke om hva som er best for barna, men at å ikke ha gjeld kommer dem til gode økonomisk sett.

(61) Mor gjev uttrykk for at ho er aleine og einsam. Ho opplever eit vedvarande sakn av heimstaden i Italia og fellesskapet ho opplever med familie og vener der. Den sakkunnige har peikt på at mor er sliten, og er uroa for mors psykiske helse og meiner at mor lever under konstant press med manglande støtte i Noreg. Dette kan svekke hennar ressursar og på sikt føre til depresjon. Det er såleis risiko for at mors omsorgsevne blir redusert dersom ho og borna blir verande i Noreg. Ved flytting til Italia vil mor kunne få bistand frå sine foreldre, som vil bu i det same huset, og nettverket elles. Eg finn det klart at mor vil få det betre i Italia enn i Noreg. Dette vil truleg verke inn på omsorgsevna hennar.

Jeg har uthevet i avsnittet over. Det handler igjen om mor. HR vil heller at mor skal få flytte og få hjelp med omsorgen for barna av foreldrene sine, enn at f.eks. far får mer tid med dem. Det er en viss bekymring for mors pyskiske helse og hvordan dette kan påvirke omsorgsevnen hennes, men i stedet for å da utvide fars omsorgsrolle slik at hun avlastes, får mor muligheten til å flytte, mens fars kontakt med barna reduseres. Altså utvider de omsorgsansvaret til den de er bekymret for den psykiske helsen til. Dette kommer til å bli rettspraksis fremover. Advokater som representerer mødre fra andre land sier at mor mistrives og savner landet sitt, og at det går utover omsorgsevnen. Og domstolene kommer ikke til å følge opp sakene i etterkant. De kommer bare å se på vurderingene i forkant, og følge disse.

(62) Sidan risikoen ved miljøskifte er svært liten og borna uansett skal bu fast hjå mor, må ein kunne vente at borna får den mest robuste omsorgsbasen med mor i Italia. Flytting til Italia vil best tryggje bornas oppvekst og utvikling. Det er større usikkerheit ved omsorgssituasjonen dersom dei blir i Noreg. Sjølv om sjeldnare kontakt med far vil vera eit tap for borna, ligg forholda godt til rette for at dei kan oppretthalde ei god og sterk tilknyting også etter ei flytting.

Det er merkelig at vurderingen av risikoen ved miljøskifte ikke tar i betraktning tapet av kontakten med far, men kun på at barna kjenner til stedet de ev. skal flytte, og dermed vurderes som liten. Det er også merkelig at HR tror at å «bo fast hos» er avgjørende for hva som er viktig for barna. De tror at det å «bo fast hos» er det som er avgjørende for oppvekst og utvikling, og dermed at kontakten med far ikke er like viktig for dette. Det er kunnskapsløst, og samsvarer overhodet ikke med kunnskapen på dette feltet. Dette er Høyesterett anno 2019.

Denne dommen illusterer hovedproblemet i dagens barnelov. Foreldrene er ikke likeverdige som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dermed ender mange barn opp med fast bosted hos én forelder. Domstolene blander sammen fast bosted med barns tilknytning, og vurderer feilaktig forelderen som har dette som viktigere for barnet, mht. utvikling og oppvekst. Dermed vektlegger de bostedsforelderens behov foran barna. Det jeg har kjempet for de siste årene er å likestille foreldrene etter samlivsbrudd. I dag er det nok at en forelder motsetter seg delt bosted, som er likeverdig foreldreskap, for å forhindre dette. Ansatte på familievernkontorer og i domstolene (og mange andre) virker å feilaktig tro at mor automatisk er bostedsforelder etter bruddet, og det finnes ingen tvangsmidler dersom hun tar seg til rette – det finnes altså ingen tiltak om hun flytter ut med barnet, eller ber far flytte ut, mens hun holder barnet vekk fra samvær. Å ta seg til rette gir tilsynelatende automatisk status som bostedsforelder. Når da domstolene vurderer at denne statusen i seg selv gjør barnet mer knyttet til vedkommende forelder, og ser helt bort fra den faktiske kunnskapen om hva som er best for barn etter brudd, gir det domsavgjørelser som går på tvers av barnets interesser. Endringen i barneloven som denne dommen behandlet har bidratt til å svekke samværsforelderen og barna ytterligere. Å frata foreldreansvaret skal være vanskelig, men har i en del saker vært for enkelt i forbindelse med flytting utenlands. Når nå flyttespørsmålet kan avgjøres uten å frata foreldreansvaret er det dog enda enklere. Det er en svært uheldig utvikling. Dersom samtlige dommere i HR mener at dette skal gi retningslinjer for vurderingen av barnets beste i saker om flytting til utlandet i fremtiden, kan man trygt si at de har sviktet barna.

Barna trenger begge foreldre. Det er det barneloven må ha som utgangspunkt. At foreldrene ikke kan gjennomføre alt de vil er en konsekvens av å få barn. Denne konsekvensen må begge foreldre ta ansvar for. Derfor må barneloven endres, slik at foreldrene stiller likt som utgangspunkt, og at barna får beholde begge foreldrene i sitt liv, gjennom hele oppveksten.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

21. mars 2019 hadde Mannsforum et seminar kalt «Barneloven satt i et Skandinavisk perspektiv». Der kunne vi høre Jesper Lohse fra foreningen far, og ikke minst den svenske barnepsykologen Malin Bergström. I forbindelse med arrangementet skrev jeg en liten brosjyre, som ble delt ut til paneldeltagere, som jeg ga tittelen «Delt omsorg, forskningen og juridisk delt bosted.» Denne brosjyren ble delt ut til paneldeltagere, og noen få andre utvlagte.

Men teksten er utvilsomt av interesse for andre også. Derfor deler jeg den her. Del den gjerne også videre.

Delt omsorg og forskning

Å velge ordninger der barnet har omfattende botid hos begge foreldre etter et samlivsbrudd er mer og mer vanlig. Det kalles delt omsorg, eller gjerne shared parenting eller Joint Physical custody (JPC) i forskningen. Med årene har også ulike omsorgsløsninger blitt undersøkt og det er utført en del studier. Trenden er klar. Der hvor familiene velger å dele botiden tilnærmet likt er der barna jevnt over klarer seg best.  Dette har vi sett siden Robert Bauserman publiserte sin metaanalyse Child Adjustment in Joint-Custody Versus Sole-Custody Arrangements: A Meta-Analytic Review, i 2002. Bauserman tok for seg 33 studier, hvor kun 11 var publisert i ulike journaler mellom 1988 og 1999.

Det finnes det også de som har laget kunnskapsoppsummeringer som hevder at omfattende botid hos begge foreldre (heretter kalt delt omsorg), er forbundet med mer risiko enn å hovedsakelig bo med den ene forelderen (heretter ett bosted). Men som Linda Nielsen påpeker i sin oppsummering fra 2018, Joint versus sole physical custody: Outcomes for children independent of family income or parental conflict, så velger disse gjerne å utelate majoriteten av studier som viser bedre utfall for barn med delt omsorg, i tillegg til at de gjengir tallmateriale eller funn uriktig. Slik kommer de så frem til at man bør utvise forsiktighet med delt omsorg. I Nielsens oppsummering gis det flere eksempler på dette, men de er ikke inkludert her.

I dag finnes det 60 publiserte studier utgitt på engelsk, som har sett på omsorgsløsninger og utfall for barn. Linda Nielsen har gjennomgått samtlige av disse, 40 stk. i 2014 og 2015, og har supplert de siste 20 i ovennevnte oppsummering. Hun er opptatt av å ta for seg de innvendingene som ofte brukes mot delt bosted. Dette er svært relevant for Norge, siden det norske fagmiljøet ofte kommer med nettopp disse innvendingene. I oppsummeringen fra 2018 fokuserer hun hovedsakelig på hvordan utfallene ved delt omsorg og ett bosted henger sammen med foreldrenes inntekt og konflikt mellom foreldrene. Det blir nemlig hevdet fra noen hold at delt omsorg velges av foreldre med høy inntekt (og ev. utdanning) og med lav konflikt, altså at de allerede samarbeider godt.

Dette er litt av hva de 60 studiene viste:

I 34 av studiene hadde barna med delt omsorg bedre utfall på alle mål av velvære. I 14 av studiene hadde de bedre utfall på noen mål og like utfall på andre. I 6 av studiene var det ingen signifikante forskjeller mellom de som hadde delt bosted og de som hadde ett bosted. På de seks siste hadde barna med delt omsorg dårligere utfall på ett mål, men like eller bedre utfall på restene av målingene.

I tillegg fant Nielsen at selv der hvor foreldrene ble pålagt delt omsorg mot sin vilje, hadde barna bedre utfall. Også etter at konflikt ble tatt i betraktning hadde barn med delt omsorg generelt bedre utfall. Ett annet viktig funn er at barn med delt omsorg generelt har bedre forhold til sine fedre og til besteforeldre og øvrig familie. Dette er også svært viktig for barns velvære.

I Norge har store deler av fagmiljøet tilsynelatende vært preget av skepsis mot delt omsorg. Det som er interessant å se på, historisk sett, er hvordan innvendingene mot delt omsorg har vedvart, til tross for at studier på feltet har underbygget ordningen som det beste utgangspunktet for barn ved samlivsbrudd. Det er også interessant, samtidig som det er veldig alvorlig, at fremtredende fagpersoner har vært med å bidra til å gi et uriktig bilde av kunnskapen gjennom mange år.

Vi finner eksempler på dette allerede i NOU 1998: 17,  og NOU 2008: 9,  fra de to tidligere utvalgene som har sett på Barneloven. I både NOU 1998: 17,  og NOU 2008: 9, kan vi finne referanser til studien Ongoing Postdivorce Conflict: Effects on Children of Joint Custody and Frequent Access av Johnston, J. R., Kline, M., & Tschann, J. M. (1989). I den førstnevnte NOU-en siterer de fra slutten av studien, og utvalget konkluderer:

«Som det går fram av ovenstående advares det mot å gi domstolene adgang til å pålegge familier delt bosted i saker hvor konflikten er så stor at foreldrene har gått til sak om barnefordelingsspørsmålene, og hvor de heller ikke etter mekling har klart å bli enige. Det går også klart fram at erfaringene med frivillige ordninger med delt bosted ikke kan overføres til disse tilfellene. Dette må etter utvalgets syn også få vesentlig betydning ved utformingen av norsk rett.»

De overser dermed en viktig del av teksten de siterer: «This study helps remind us that it is important not to make custody and visitation decisions, or to frame social policy and laws, based on studies from unrepresentative populations.» Min understreking.

Johnston og medarbeidere skriver altså tydelig at det er svært viktig å ikke utarbeide retningslinjer og lovverk basert på studier av ikke-representative populasjonsutvalg. Ved å be om at dette likevel skal få vesentlig betydning ved utformingen av norsk rett, ignorerer utvalget fra 1998 dette og gjør nettopp det som studien advarer mot. Det vises til denne konklusjonen igjen i 2008, og det er uheldig, da dette kan villede bl.a. høringsinstansene, og det kan være vanskelig å fange opp denne viktige presiseringen forfatterne av studien selv fremmer, for dem som ikke har den faglige kompetansen til å komme med innvendinger.

Både BUFDIR og Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) har tidligere utgitt anbefalinger om hva som er best for barna ved samlivsbrudd, med et særlig fokus på de minste barna. Der ble delt omsorg frarådet, særlig for de minste barna, opptil tre år. Ved utgivelsen av disse ble det fort reagert fra bl.a. Mannsforum, på at disse anbefalingene ikke virket å ha støtte i forskningen på feltet. Daværende leder for FOSAP, Katrin Koch, sa til Dagens Medisin 3.10.2014, som grunnen for anbefalingene: «Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.»

Prosjektene hun viste til var McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General’s Department, og Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

Årsaken til at disse ble lagt til grunn for anbefalingene var at de konkluderte med at delt omsorg ikke var bra for små barn. Men begge rapportene var allerede på tidspunktet for anbefalingene kraftig kritisert. Tornello m.fl. i stor grad pga. bruk av svært lite representativt utvalg. McIntosh m.fl. ble kritisert i større grad for å feiltolke funnene. I den rapporten ble det trukket konklusjoner som ikke samsvarte med tallene.

Pga. at McIntosh-studien også ble brukt for å fremme restriksjoner i overnattinger hos samværsforeldre (stort sett fedre) i flere land og ulike stater i USA, valgte Dr. Richard Warshak å skrive en artikkel hvor han påpekte svakhetene og feilene i både McIntosh og Tornellos artikler, og påpekte at det ikke fantes grunnlag for å hevde at barn under 3 år ikke bør overnatte hos samværsforelderen. Rapporten ble signert av 110 andre forskere og anerkjente fagpersoner fra flere land.

FOSAP og BUFDIRs brosjyrer ble utgitt etter Warshak-rapporten. Likevel kunne man finne både McIntosh og Tornello på litteraturlistene. Kort tid etter utgivelsene sa BUFDIR-direktør Mari Trommald følgende til Aftenposten: «Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste.» Som nevnt har dette blitt utfordret av Mannsforum og meg selv over flere år. I 2017 kom så plutselig denne uttalelsen: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» Anbefalingene var altså ikke fundert i forskningen likevel.

FOSAP har også revidert sine anbefalinger. Men det kommer frem et mønster her. Når det dukker opp studier som kan benyttes for å fraråde delt omsorg, legges det stor vekt på disse, og det skrives og utgis sågar anbefalinger, til tross for avvik mellom funn og konklusjoner i studiene. Samtidig utvises det stor varsomhet for delt omsorg, til tross for omfattende indikasjoner på at dette burde være normen ved samlivsbrudd.

Forskjell mellom delt omsorg og delt bosted

Delt omsorg og forskning rundt dette handler om botid, og viser oss hvordan barn trives med å bo mye med begge foreldre, i forhold til å bos hovedsakelig eller utelukkende hos én. Det ser også på andre faktorer som kan spille inn. Delt bosted er derimot navnet på en juridisk ordning, som handler om avgjørelsesmyndighet. De to begrepene henger utvilsomt sammen, men det er viktige nyanser. Botiden kan nemlig tilpasses uavhengig av delt bosted.

I dagens barnelov § 36, står det at foreldrene kan bestemme om barnet skal bo fast hos begge foreldrene, eller bo fast hos en av dem. Å bo fast hos begge er det som kalles delt bosted. Ved uenighet må retten bestemme at barnet skal bo fast hos en av dem.

En av utfordringene med dagens lovverk er at man ved dette tilrettelegger for at én forelder skal kunne avgjøre hvorvidt foreldrene skal stille likt etter samlivsbrudd. Dette er hovedgrunnen til konflikter og saker for retten etter samlivsbrudd. For der hvor foreldreansvaret deles likt, og er noe begge foreldre har med mindre de blir enige om noe annet, så er fast bosted noe foreldrene må enes om og som retten må bestemme at skal være hos én av dem ved uenighet.

Et stor problem er at bostedskompetansen (myndigheten den eller de barnet bor fast med har) omfatter ting som handler om forelderens behov. F.eks. flytting innenlands med barnet. Dersom foreldrene deler bostedskompetansen, delt bosted, må de sammen komme til enighet om en slik flytting. Men dersom den ene har det alene kan denne flytte uten at den andre kan motsette seg flyttingen. I tillegg gir den rett på ulike stønader, og fører til at foreldrene forholder seg ulikt til å bli nektet samvær. Hvorfor er loven laget slik at den ene forelderen kan motsette seg at den andre skal ha samme avgjørelsesmyndighet? Hvorfor er dette skilt ut fra foreldreansvaret? Og i hvilken grad handler dette om barnets interesser?

Denne paragrafen er mye av grunnen til at mange fedre har lite til ingen kontakt med sine barn etter samlivsbrudd. Fagpersonene Agnes Andenæs, Odd-Arne Tjersland og Peder Kjøs skrev et fagessay i Psykologtidsskriftet 1. mars 2017. De skrev «Seint på 1980-tallet valgte tre-fire prosent av foreldrene en samværsordning tilsvarende delt bosted etter samlivsbrudd, og omtrent 30 prosent av barna hadde liten eller ingen kontakt med samværsforelderen (vanligvis far) etter bruddet (Kitterød, Lidén, Lyngstad, & Wiik, 2016). Etter den tid har det skjedd store endringer. I 2012 var det bare tre prosent av samværsfedrene som svarte at de verken hadde månedlig samvær eller hadde hatt kontakt per telefon, sosiale medier, e-post osv. siste måned (Lyngstad, Kitterød, Lidén, & Wiik, 2015). Det er altså ikke slik at skilsmissebarna mister kontakt med fedrene sine, selv om foreldrene flytter fra hverandre.»

De hevder altså at andelen fedre som har lite til ingen kontakt etter brudd er redusert fra 30% til 3% på rundt 20 år. Men ser man i studien de refererer til for 3% ser man fort at det tallet ikke stemmer. Ut fra om man spør samværsfedre eller bostedsmødre, så er andelen fedre med lite til ingen kontakt hhv. 26 og 43 prosent. Andenæs m.fl. har dog valgt å bare se på dem som ikke har månedlig kontakt, som heller ikke hadde kontakt på telefon, mail eller sosiale medier siste måned. Slik skaper de et inntrykk av at et stort problem er veldig lite. Andenæs gjentok også dette i Dagsnytt 18 i desember 2018, som forteller oss at det ikke er en tilfeldig glipp. Dessverre bidrar dette til at fokus på noe som er et stort problem uteblir.

På side 78. i NOU 2008:9 finner vi interessant nok dette «Erfaringer fra Sverige, hvor domstolene siden 1990-tallet har hatt adgang til å kunne idømme delt bosted («växelvis boende»), ville vært nyttige.» Dette har vi i dag, og funnene peker i retning av at det fungerer positivt også der hvor ordningen er idømt. Til og med for barn under 4 år: «Even parents who reported having been hesitant about JPC at the start most often found ways to make JPC work.» – What Can We Say Regarding Shared Parenting Arrangements for Swedish Children? Emma Fransson , Anders Hjerna,, and Malin Bergström.

Malin Bergström er forsker ved Karolinska Universitetet, og har forsket på feltet i mange år. Hun har jobbet med Elvis-prosjektet, som ser på växelvist boande, som tilsvarer delt omsorg. I forskningen blir ofte botid fra 35 % hos den ene forelderen sett på som delt omsorg, men i Elvis-prosjektet har ofte barn med 50/50-løsning blitt sammenlignet med barn med hovedsakelig eller utelukkende ett bosted. På prosjektets nettsiden kan man finne 15 publikasjoner.
Studiene viser at barn som har delt omsorg etter samlivsbrudd har bedre utfall enn barn som bor hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder på alle mål.

Med tanke på at tidligere utvalg har etterspurt denne informasjonen, er det svært gledelig at den nå er tilgjengelig. Studiene viser gjennomgående at barn har det best med delt omsorg og tilnærmet lik botid hos begge foreldre etter samlivsbrudd. Dette er tett knyttet opp mot det juridiske i dag. Muligheten for å motsette seg delt bosted, som i praksis betyr å motsette seg lik avgjørelsesmyndighet, bidrar også til majoriteten av tilfellene hvor barn og fedre har lite til ingen kontakt etter brudd.

For å sikre barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd må normen være likt utgangspunkt. Full avtalefrihet forutsetter et likeverdig utgangspunkt. Så lenge én forelder kan motsette seg lik avgjørelsesmyndighet, så er ikke avtalefriheten til stede. Barnets beste vil også vike, når én forelder kan motsette seg at den andre skal delta på lik linje.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Når er det greit å skille barn fra foreldrene?
Barneombudets Camilla Kayed sier at å skille et barn fra sin IS-mor er i strid med barnekonvensjonen. Hvorfor er dette interessant mht. samlivsbrudd? Jo, for når Barneombudet i høringssvar til endringer i barneloven skulle kommentere det å legge avgjørelser om flytting innenfor landets grenser til foreldreansvaret, så skrev de bl.a. dette: «En bostedsforelder som for eksempel ikke kan flytte for å ta utdanning og for å være nær familie og nettverk, vil i verste fall kunne oppleve eller føle på å få redusert sin mulighet til å gi barnet den oppveksten hun eller han har potensiale til.» Legg merke til fokuset på bostedsforelderens opplevelse, og mulighet til å være nær sin familie, ironisk nok. Og ikke nok med det. De skriver også «Samværshyppighet og geografisk nærhet til den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, kan ikke vektes så tungt at man innfører regler som nærmeste legger opp til at det er domstolen som må avgjøre om det er til barnets beste om det flytter eller ikke.»

Det er åpenbart at det å skille barnet fra den forelderen som det ikke «bor fast» hos, ikke tolkes som et brudd på barnekonvensjonen av barneombudet, og dette er noe de mener på generelt grunnlag. Vi vet godt at det som oftest er fedre som er den forelderen barnet ikke bos fast hos. Når det derimot gjelder helt konkrete tilfeller, altså hvor de vet mødrene frivillig har gått inn i en terrororganisasjon og dratt med barna sine inn i dette, da vurderer en veldig lignende situasjon helt annerledes.

– Retten til familieliv er en av de sterkeste rettighetene barn har, og den skal det mye til å omgå. Skiller man barn fra foreldre vil regjeringen få problemer, sier fagsjef Camilla Kayed i Barneombudet til NRK.

Men å omgå den retten er nettopp hva barneombudet selv argumenter for når det gjelder delt bosted, og det å legge flytting med barn under foreldreansvaret. Å «bo fast hos» handler juridisk sett om avgjørelsesmyndighet, ikke botid. Å ikke ha delt bosted (fast bosted hos begge foreldre) som utgangspunkt ved samlivsbrudd i barneloven, gjør at det er enkelt for en forelder som ønsker utvidet avgjørelsesmyndighet å nekte å gå med på det. Ved uenighet må nemlig retten avgjøre spørsmålet, og de har store begrensninger i muligheten til å idømme delt bosted. Fast bosted hos den ene forelderen gir denne rett til å flytte med barnet, uten samtykke fra den andre forelderen. Dette er interessant sett i kontekst av hva Kristin Sandberg sier til NRK:

– Om en mor skal avgi samtykke til å gi fra seg sitt barn så skal det være et fritt og informert samtykke, og man skal legge vekt på hva som er til barnets beste. Når moren ikke har noe valg er det vanskelig å se hvordan samtykket er fritt og informert. Det vil ikke bli sett på som reelt, og derfor heller ikke noe man kan legge juridisk vekt på, sier Sandberg.

IS-moren har altså ikke er reelt valg, fordi alternativene er at kun barna sendes til Norge hvor de er trygge, eller at de blir boende med henne i en leir, under vanskelige forhold, i uoverskuelig fremtid. Dette «løses» i tilfellet samlivsbrudd ved det å innføre fast bosted. Ved å gi den ene forelderen anledning til å motsette seg delt bosted, så kan den få fast bosted alene. Da har det ikke noe si om samtykket ikke er fritt eller informert, for muligheten til å motsette seg at barnet flyttes vekk, er fratatt den andre forelderen gjennom barneloven. Min oppfatning er at det er derfor barneombudet og andre aktører ikke ønsker å legge flytting med barnet under foreldreansvaret. Da faller makten fast bosted gir bort. De ønsker heller ikke delt bosted som utgangspunkt, fordi dagens ordning i praksis gir mor muligheten til å bestemme. Dersom hun ønsker at far skal være en likeverdig forelder, kan hun si ja til fast bosted hos begge, og de samarbeider om avgjørelser og omsorg for barnet. Men om hun ønsker et «overtak» har hun muligheten til å si nei. Loven er laget slik at mor ikke skal måtte oppleve å måtte ha delt bosted mot sin vilje. Se sitatet under, fra NOU 1998:17.

En slik lovendring vil innebære at domstolene mot en eller eventuelt begge foreldres vilje skal kunne bestemme at foreldrene sammen skal ha den avgjørelsesmyndigheten som ligger i å ha barnet boende fast hos seg, altså felles bostedsmyndighet, jf «Norsk rett» i kap 11.1. I praksis betyr det at foreldrene må være enige dersom en av dem vil flytte med barnet, skifte barnehage, skole eller omsorgsordning, eller treffe andre større avgjørelser om barnets dagligliv. Delt bosted innebærer derfor en vesentlig innskrenkning i den bestemmelsesrett som ellers følger av å ha barnet boende fast hos seg.

Det er selvsagt nøytral ordlyd, så det står mot «en eller ev. begge foreldres vilje». Men det er greit å kjenne til følgende: Barneloven ble vedtatt i 1981. Inntil det, hadde Norge en morspresumpsjon. Mor hadde da, og har fortsatt, automatisk foreldreansvar. På den tiden var felles foreldreansvar etter samlivsbrudd sjeldent, og motstandere av dette, mente det ville være uheldig å kunne idømme felles foreldreansvar mot den ene forelderens vilje. Det var jo kun mor som hadde foreldreansvar automatisk, og jeg har vanskelig for å tro at denne motstanden bunnet i at noen var bekymret for at far skulle idømmes foreldreansvar mot sin vilje. I alle fall er det dette «fast bosted» ser ut til å være et produkt av. At man laget et unntak fra foreldreansvaret som gir noen utvidede særrettigheter, som i praksis har gitt morspresumpsjonen en forlenget levetid.
Noe av det som også er verdt å merke seg er fokuset på at det er imot forelderens vilje. Dersom barnets beste er i fokus, hvorfor vektlegges forelderens (mot)vilje til delt bosted?

Fast bosted gir i dag en forelder som har det alene mulighet til å flytte med et barn begge foreldrene har foreldreansvaret for, uten at den andre kan motsette seg dette. Det åpner for å skille barnet fra en forelder. Det er bostedsforelderen som ev. tjener på det, det er ikke begrunnet i barnets behov. Tenk på det faktum at spørsmålet om likeverdig foreldreskap har vært oppe til høring flere ganger, og at barneombudet har vært imot endringer. Tenk på at de på generelt grunnlag faktisk mener at det er greit at barnet mister kontakt med den ene forelderen, dersom den andre ønsker å flytte, og begrunner dette med forelderens behov. Tenk så på at de går ut i media og reagerer på et forslag om å ev. skille barn fra en forelder som har deltatt frivillig i en av verdens mest brutale terrororganisasjoner, også ved samtykke fra forelderen (slik jeg forstår det). Situasjonene handler om det samme. Å skille barnet fra foreldrene. Å skille barnet fra en mor som er IS-medlem sier de er i strid med barnekonvensjonen. Å skille et barn fra sin far (her tar jeg utgangspunkt i at mødre utgjør ca. 90% av bostedsforeldre), synes de er greit på generelt grunnlag. Vil ikke ev. det bryte samme artikkel i konsvensjonen?

Far, 38

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Siden blogg.no avvikler sin plattform, så flytter jeg min blogg over til WordPress. Fars Kamp mot Systemet vil fortsette herfra.

-Far, 38