Forfatter: farskampmotsystemet

• 

Fra 01.01.2020 trådte en endring i kraft i barneloven. Nærmere bestemt §35. Endringen går ut på at foreldre i dag automatisk vil få foreldreansvar for sine barn, også når de er er ugifte og ikke bor sammen. Tidligere var det kun mor som fikk det automatisk i disse tilfellene. Dette er en endring som ble stemt over samtidig som de andre forslagene i Prop. 161 L (2015–2016). De andre endringene tradte i kraft 01.01.2018. Hensikten med endringene skulle være å styrke likestilt foreldreskap. La oss se nærmere på den nye lovteksten.

§ 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte
Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine.
For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.

Barneloven

Likestilt foreldreskap?

Far får riktig nok automatisk foreldreansvar, men mor kan altså sende en melding til Folkeregisteret for å frata far dette, innen ett år fra farskapet er fastsatt. Dersom far er uenig i og ønsker fortsatt foreldreansvar, må han gå til retten. Det betyr at mor fortsatt har privilegier, og det i utgangspunktet er mor som bestemmer hvilke rettigheter far skal ha.

Dette går igjen i barneloven mht. foreldrenes roller etter brudd. I praksis har mor mulighet til å bestemme graden av fars deltagelse i omsorgen for barna, både mht. foreldreansvaret slik det kommer frem i endringen, og avgjørelsesmyndigheten som følger fast bosted.

Da høringsnotatet proposisjonen bygget på var ute på høring var de foreslåtte endringene større. Det ble bl.a. foreslått delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd, og også å legge avgjørelsen om flytting med barn inn under foreldreansvaret. Dette møtte mye motstand blant et flertall av høringsinstansene, og derfor ble endringeforslagene kraftig moderert. Man kan jo mene at dette er riktig, nettopp pga. de mange innvendingene. Jeg mener likevel at innvendingene må vurderes opp mot relevans og kunnskap. Barn som har omfattende kontakt med begge foreldre sliter mindre enn barn som bor hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder. Dette finnes det forskningsartikler som underbygger, og bl.a. stress er noe som forekommer oftere hos sistnevnte gruppe. Å f.eks. da innvende at barn blir stresset av den førstnevnte ordningen, er en feilaktig generalisering som ikke bør vektlegges. Det samme gjelder bostedsforelderens behov eller ønsker. Det var en av hovedinnvendingene til mange av høringsinstansene. Det er dog ikke relevant for barnets behov, og burde derfor ikke vektlegges som innvending. Likevel er det nettopp det som skjer.

Endringene som til slutt ble foreslått var altså veldig modererte. Det første var å endre rekkefølgen på hvor barna kunne bos fast, fra å stå at «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos ein av dei eller hos begge,» til «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei». Dette er ingen reell endring. Alternativene er uansett de samme som før, i motsatt rekkefølge. Ved uenighet må fortsatt retten bestemme bosted hos den ene. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Den andre endringen var å utvide varlsingsfristen for flytting med barnet fra seks uker til tre måneder. Det er heller ingen reell endring. Loven sier allerede at dersom barnet bor fast hos den ene forelderen, så kan ikke den andre motsette seg at bostedsforelderen flytter med barnet innenfor landets grenser. En utvidet varslingsfrist gir kun lenger tid til å reise sak for retten dersom man ønsker å overføre bosted, slik at barnet ikke kan flyttes vekk. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Den tredje endringen var å innføre meglingsplikt ved flytting, dersom foreldrene var uenige. Dette er i mine øyne ganske overflødig. Ved uenighet vil den som barnet ikke bor fast hos allerede måtte gå til retten. For å få saken opp i retten må man ha en meklingsattest. I tillegg bør det være kjent blant politikere og andre aktører at en mekling ved familiekontoret ikke inneholder så mye assistanse for å komme til enighet. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Så nå til slutt er altså den fjerde endringen på plass. I stedet for at kun mor automatisk får foreldreansvar når foreldrene ikke er gifte og bor sammen, får begge foreldre det. Men mor kan altså melde fra til folkeregisteret dersom hun ikke ønkser at far skal har foreldreansvaret, og da fjerner de det, uten noe form for vurdering eller klagetilgang, foruten rettslige skritt. Dette gir ikke like rettigheter eller likestilt foreldreskap.

Det er slik at blant barn som har fast bosted hos en forelder så er 85-90% av bostedsforelderene mor. Det betyr i praksis at lovverket er satt opp slik at mor i stor grad kan ta avgjørelser alene, mens far i de fleste tilfellene må gå rettens vei for å ha innflytelse: Ved uenighet om fast bosted – ved uenighet om flytting – ved uenighet om foreldreansvar i den seneste endringen. Far henvises altså til retten, som anses som stedet for å løse «høykonfliktsaker». Der må han overbevise retten om at det er best for barna å bo hos ham, både ved uenighet om bosted og uenighet om flytting. Han må gå til sak for å forhindre noe mor i kraft av sin posisjon som bostedsforelder egentlig har lov til å gjøre uten at han kan motsette seg. Saksgang er selvsagt noe som også krever at far må betale potensielt store summer for å opprettholde kontakten mellom barna og seg selv. Risikoen for å ikke vinne frem er forholdsvis stor.

Ekte likestilt foreldreskap.

Likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd kan kun oppnås på én måte – at foreldrene har samme juridiske utgangspunkt. Utgangspunktet gjelder med mindre noe annet avtales. Retten kan endre på den juridiske avgjørelsesmyndigheten, dersom særlige grunner taler for det. En forelder som ønsker å flytte med barnet trenger samtykke fra den andre forelderen. Den som ønsker å flytte med barnet må ha ansvaret for å ev. reise sak for retten. Begge foreldre har foreldreansvar. Dersom begge er enige om at en av dem ikke skal ha det, kan de sende melding til folkeregisteret, signert av begge. Den som ev. ønsker at den andre forelderen ikke skal ha del i foreldreansvaret må ha byrden med å reise sak.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Jeg er opptatt av barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, noe som virkelig ikke får nok oppmerksomhet her i landet.

Derfor følger jeg med på det dere politikere, dere dommere, dere advokater og dere fagpersoner gjør og sier. Jeg skulle ikke ha sittet her og skrevet og blogget om disse tingene; jeg skulle ha fulgt barnet mitt på fritidsaktiviteter, hjulpet med lekser, gitt trygge rammer og en god oppdragelse. Men dere har bestemt at jeg ikke skal få være en likeverdig forelder etter samlivsbrudd dersom mor ikke vil, eller «særlige grunner» taler for det i retten. «Særlige grunner» for å anses som likeverdige? Deres fordommer mot fedres omsorgsevner fører til tap av kontakt mellom tusenvis av barn og deres fedre. Skam dere!

Dere stjeler barndommen fra barn, med deres floskler om «barnets beste». Barn flyttes langt vekk fra sine fedre fordi mor ønsker å flytte, til «barnets beste». Barn nektes samvær med sine fedre, uten at det finnes grunnlag for det, og uten at det får reelle konsekvenser for de som saboterer samværet. Tallene viser at så mange som ca. 50.000 – 90.000 fedre har lite til ingen kontakt med barna sine etter samlivsbrudd. Forskning viser oss at dette tapet av kontakt i mange tilfeller fører til negative konsekvenser for barna. Likevel fortsetter dere å sette kvinnesakspolitikk foran barnas interesser.

Forskningen de siste tiårene har også vist oss at det er barna som fortsetter å ha kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd som klarer seg best. Hvordan kan dere se bort fra disse funnene, og konsekvensene dagens lovverk og retningslinjer har for barn som følger av disse? Dere sier at det er viktig at fedre har lang permisjonstid sammen med barna, at fedre tar en større del av omsorgen i familien. Men så fort samlivsbruddet er et faktum reduserer dere fedre til annenrangs omsorgspersoner.

Dere later som at gjeldende lovverk handler om barna, selv om dere vet det ikke stemmer. For la oss være ærlige: Det er ikke barnet som tjener på at mor kan flytte dem milevis unna far pga. «arbeid, utdannelse og nettverk». Det er ikke barnet som tjener på delt bosted ikke kan velges dersom det er imot «den ene forelderens vilje». Dere later som at delt bosted handler om «foreldrerettferdighet», selv om det er fast bosted hos én forelder som vektlegger forelderens behov. Dere begrunner deres motstand mot et likeverdig utgangspunkt med at delt bosted ikke passer for alle barn, selv om barn med lite til ingen kontakt er de som oftest får problemer.

Når dere har hatt endringer i barneloven ute til høring har dere valgt å lytte til dem som er imot endringer pga. at det rammer kvinners privilegier eller individuelle rettigheter, i stedet for å lytte til dem som setter barna først. Hvor mange som er uenige er visst viktigere for dere enn hvorfor de er uenige.

Dere har gjort et valg om å sette kvinnesak foran likeverd og foran barnas beste, på et område hvor kvinner fra før har mest makt, også juridisk. Jeg som er «samværsfar» ønsker å si ifra. Jeg vil være en stemme for de fedrene i samme situasjon som ikke tør å si ifra i frykt av konsekvensene for sin egen situasjon. Jeg gjør dette for barnas skyld. Jeg ønsker ikke å kjempe mot mor – jeg ønsker samarbeid og likeverd. Samtidig vil jeg ikke at noen få kvinnesakskvinner skal bli hørt over kunnskap og vitenskap om barns behov og velvære. Jeg ønsker at barna skal få beholde hele sin familie etter et brudd. Det inkluderer både mamma og pappa, besteforeldre på begge sider, tanter og onkler. Det er så enormt mye bedre enn hva dagens system legger til rette for.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

I 2017 kom jeg over en ganske provoserende reklame for Osloadvokatene, hvor de promoterte seg selv gjennom å tilby hjelp med å frata den andre forelderen foreldreansvaret dersom du ønsket å flytte utenlands med barnet. Jeg kommenterte innlegget deres og delte det flere steder.

Til og med Kjetil Rolness plukket opp dette og skrev noen ord.

Disse reaksjonene førte faktisk til at Osloadvokatene endret teksten sin i etterkant, men det gjorde meg også mer bevisst på hvor kyniske advokater faktisk er i denne type saker.

Spol frem til i dag. Plutselig er Osloadvokatene tilbake i samme spor. De har selvsagt fått med seg at domstolene fra 2016 ble gitt en mulighet til å avgjøre saker om flytting til utlandet med barn uten å frata samværsforelderen foreldreansvaret, pga. en lovendring som snek seg inn i barneloven. Høyesterett tolket sommer 2019 denne til å innebære at mor kunne flytte utenlands dersom barna bodde fast hos henne og hun ønsket å flytte. Jeg kommenterte dommen tidligere.

«Felles foreldreansvar er ikke lenger til hinder for å flytte til utlandet med barna»

Med utgangpunkt i denne dommen har altså Osloadvokatene igjen siktet seg inn på å hjelpe bostedsforeldre med å flytte utenlands med barna. Det er ikke snakk om tilfeller hvor samværsforelderen ikke stiller opp, eller på andre måter er uskikket. I ingressen skriver de:

«Det hender at en av foreldrene ønsker å flytte alene til utlandet med barna når samlivet tar slutt. Man har kanskje fått jobbtilbud i utlandet eller ønsker å flytte tilbake til hjemlandet. Lenge har dette kun vært mulig i de tilfeller man har hatt foreldreansvaret alene. Dette har nå blitt endret. «

Det er altså egoistiske årsaker som ligger til grunn. Det er greit å få det etablert. Ofte vil folk tenke at det er gode grunner til at domstolene bestemmer at den ene forelderen skal kunne flytte. Det er fordi de ofte ikke kjenner til konkrete saker, og noe annet ville vel ført til større reaksjoner? Vel, her ser vi at «jobbtilbud i utlandet» og «ønsker å flytte» er grunner til å flytte utenlands og at det presenteres som grunn nok.

Osloadvokatene fortsetter så å skrive om hvordan det var tidligere. Da måtte man ha foreldreansvaret alene for å flytte utenlands. Terskelen for å miste det var imidlertid høy, hevder de. Siden jeg har opplevd nettopp å miste foreldreansvaret i en slik sak, kan jeg si at det ikke stemmer, men det er en historie for senere. Osloadvokatene vil uansett frem til at barneloven ble endret i 2016, og at domstolen nå kan avgjøre spørsmålet uten å frata foreldreansvar.

Det er dermed ikke lenger nødvendig at det foreligger særlige grunner som tilsier at forelderen skal ha foreldreansvaret alene for å kunne flytte.

Osloadvokatene

Faktum er at paragrafen som sier at foreldrene må være enige om flytting med barn utenlands fortsatt står som før. Derfor er det en aldri så liten krise at høyesterett ikke tok det i betraktning da de tolket lovendringen, og kun vektlegger at mor ønsker å flytte og har såkalt hovedomsorg. Betydningen av barnas tap av kontakt med far og øvrig familie tillegges ingen vekt, og vi blir sittende med en rettspraksis som sier at barnets tilknytning til far er mindre viktig enn mors ønsker.

«Slik går du frem dersom du ønsker å flytte alene med barna til utlandet: «

Osloadvokatene kommer så med en oppskrift på å flytte med barn utenlands. De forklarer skritt for skritt prosessen, med korte beskrivelser av hvordan retten vurderer ulike faktorer, mer eller mindre presise. Dersom man kjenner til HR-dommen, og hvordan retten ofte vurdere i disse sakene, vet man at «konkrete vurderinger av relevante momenter» gjerne er tom retorikk, og at sentrale momenter ofte overses til fordel for mer irrelevante momenter. Ofte pga. av svært mangelfull kunnskap fra domstolene. F.eks. er tap av kontakt med far en større risikofaktor for et barns utvikling, enn at mor ikke får flytte dit hun vil. Slik vurderer ikke retten det. De tror mors sorg over å ikke få oppfylt sine ønsker påvirker barnets utvikling mer.

Til slutt skriver advokatene:

«Trenger du hjelp i forbindelse med en sak om flytting med barna til utlandet?

Dersom du trenger hjelp i forbindelse med at du ønsker å flytte til utlandet med barna, bistår vi deg gjerne. Vi har mange dyktige advokater som har lang og bred erfaring i saker om barnefordeling. Advokatene har høy kompetanse innen fagfeltet, og vil gjøre sitt ytterste for å ivareta deg og dine interesser på best mulig måte. Ta kontakt dersom du ønsker en vurdering av din sak, og råd om hvordan du best bør gå frem videre.

Osloadvokatene

De bistår altså gjerne den forelderen som ønsker å flytte til utlandet med barna. De bistår i prosessen med å skille barna fra den andre forelderen. Som de selv skriver, så setter de forelderen og forelderens interesser først.

Denne måten å promotere seg på er i mine øyne svært uetisk. Både det å miste kontakten med sin egen forelder, og det å miste kontakten med sitt eget barn er en enorm påkjenning. I dag er det svært vanlig at fedre involverer seg masse i barna, og mødre er oftest i arbeid. Dette burde gjenspeiles etter brudd. I stedet gis bostedsforelderen (som oftest mor) utvidet makt, som i tilfellet lovendringen som gjør det lettere å flytte utenlands med barn. Dette utnytter Osloadvokatene til egen vinning. De ønsker å profittere på andres lidelse, og de gjør det såpass skamløst at det skremmende å se.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Dette arrangementet ble skrevet om i Haugesund Avis sent på samme kveld. Artikkelen begrenser seg til å beskrive arrangementet og gir en kort oppsummering av noe av det som ble sagt, men dette er ganske begrenset og får ikke frem det jeg synes var noe av det mest positive ved samtalen. Derfor har jeg besluttet å skrive ned min egen opplevelse.

Torsdag 24. oktober deltok jeg i en panelsamtale arrangert av Øyo-biblioteket, på Haugesund folkebibliotek. Samtalen ble ledet av advokat Ingrid Lauvås, og de andre deltagerne var Hilde Lidén fra Institutt for samfunnsforskning som har vært med å lage rapporten «Delt bosted. Barns perspektiver og utfyllende kunnskap«, og Randi Orhammer som er leder for familievernkontoret Haugalandet. Frode Thuen var innleder og fortalte om forskningen og kunnskapsgrunnlaget.

Etter Frode Thuens gjennomgang av forskning og studier, hvor delt omsorg/bosted kort oppsummert kommer best ut, ble vi som skulle sitte i panelet presentert. Vi satte oss opp på scenen etter hvert som vi ble presentert. Jeg tittet utover blant de oppmøtte og så at det var veldig mange kvinner, og ikke fullt så mange menn. Det syntes jeg var litt skuffende, da jeg håpet at dette ville tiltrekke seg en del fedre og ev. mannlige fagpersoner. Samtidig er det positivt at kvinnelige fagpersoner og mødre er interesserte i temaet, og oppmøtet totalt sett var bra. Etter at alle paneldeltakerne hadde blitt presentert, kunne Ingrid Lauvås sette i gang samtalen.

I starten ble vi stilt litt spørsmål rundt dagens ordning, og svarte på konkrete spørsmål, men det var da samtalen kom litt mer i gang at det åpnet for viktige nyanser, og virkelig ble mulig å få demonstrert hvorfor et likeverdig utgangspunkt vil være det eneste riktige når ny barnelov kommer på plass.

Hilde Lidén ga en presentasjon av barnas perspektiv basert på intevjustudien hun hadde gjennomført. Hun nevnte bla. ei jente som syntes det etter hvert var litt slitsomt å flytte frem og tilbake, pakke ned i en bag, osv. En ganske vanlig situasjon som ofte trekkes frem som et argument mot delt omsorg. Men dette var ei jente som var 18 da hun ble intervjuet, slik det ser ut fra studien. I slutten av tenårene er mange barn mer opptatt av venner og fritid, enn av foreldre. Så jeg skøyt inn «Dette gjelder for eldre barn?» og fikk det bekreftet. Det var greit å påpeke med en gang. Hadde jeg hatt litt mer tid på å tenke meg om, ville jeg også ha påpekt hvor heldig jenta var som tross alt hadde hatt denne ordningen. Selv om hun mot slutten av tenårene begynte å tenke på andre ting, og oppfattet det litt mer slitsomt, så hadde hun trivdes godt med ordningen i starten. Selv om hun ikke reflekterte over det akkurat nå, så virket det som at det hadde gitt henne et godt forhold til begge foreldre. Når barn nærmer seg myndighetsalder er det derfor kanskje derfor litt misvisende å spørre hva de synes akkurat der og da. Jeg fikk også muligheten litt senere i samtalen til å påpeke at utfordringer knyttet til det å flytte frem og tilbake, «bo i bag», osv., gjelder alle barn som har foreldre som ikke bor sammen. Det er ikke enestående for barn som har delt bosted. Jeg opplevde at det å la presentasjonen av barnas opplevelser bli lagt frem slik, for deretter å nyansere slik jeg beskriver over, var veldig nyttig. Det gjorde poengene mine med at slike utfordringer ikke er begrenset til delt bosted veldig tydelige, og ingen av de andre hadde noen innvendinger til det.

Litt senere i samtalen kom det opp et spørsmål om loven var for streng, mht. til å kunne dømme delt bosted. På det spørsmålet svarte jeg at det var viktig å tenke over hva det faktisk innebærer. Fast bosted er egentlig avgjørelsesmyndighet. Delt fast bosted betyr at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet. Loven sier egentlig at dersom foreldrene er uenige, så skal retten gå ut fra at de ikke er likeverdige foreldre. Det må foreligge særlige grunner for at likeverdig foreldreskap skal idømmes. Det er ganske spesielt i seg selv. Deretter påpekte jeg kravet fra lovforarbeidene. For at delt bosted skal dømmes, må alle kriterier som (i følge noen) kreves for at det skal fungere være på plass. Dvs. bo nærme hverandre, samarbeide godt, begge hjem har kort vei til skole, venner, aktiviteter, barnet må ønske det, osv. Men det er ikke nok, og det er heller ikke nok at foreldrene i tillegg er gode omsorgspersoner og barnet er knyttet til begge. Domstolen må være uten den minste tvil om det er best for barnet. Dersom man tenker at en ev. konflikt vil avta etter litt tid, så er ikke det godt nok. Dette er krav skrevet av noen som ikke vil at delt bosted skal kunne idømmes. Ofte regner man saker som trekkes for retten som høykonfliktsaker. Så hvordan skal da disse kriteriene oppfylles?

Det ble fra Randi Orhammer nevnt at hun syntes det var litt paradoksalt at retten skulle pålegge foreldrene å samarbeide. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun reflekterte litt over det. Men hva er alternativet? Jeg påpekte da at beslutningene fast bosted gir myndighet over er: Flytting innenlands med barn; hvorvidt barnet skal gå i barnehage; hvorvidt barnet skal gå på SFO/AKS; og hvilke organisert fritid barnet skal delta på. Alle andre avgjørelses ligger under foreldreansvaret, eller den av foreldrene barnet er hos på tidspunktet. Hvorfor er samarbeidet rundt disse fire tingene noe som er så ekstra krevende? Dette var også noe som lot seg enkelt tydeliggjøre pga. samtaleformen. Det var veldig enkelt å ta utgangspunkt i bekymringen, og så forklare at samarbeid kreves for så mange ting uansett, at disse fire avgjørelsene ikke hadde gjort noe fra eller til. Tenk også på det faktum at flytting med barnet er en ting som skal avgjøres av kun én forelder, og prøv så å finne på en plausibel grunn for at barnets beste vil være å flytte.

Hilde Lidén nevnte så vold, rus, osv. Dette var også tilfeller hvor delt bosted kunne være problematisk. Her også ble muligheten til nyansering servert på gullfat. Jeg understreket at hun selvsagt hadde helt rett, men det hun tok opp var spesifikke situasjoner. Et lovverk må basere seg på det som generelt fungerer best. Det er nettopp det barn er tjent med. Det er unntakene som må behandles. I dag er det omvendt. Dermed må man kjempe for å bevise at man er god nok til å anses som likeverdig, dersom man ikke har kommet til enighet om dette. I stedet for at sak først reises når det foreligger reelle grunner til å gjøre.

Frode Thuen var med i siste del av samtalen. Han mente at et likeverdig utgangspunkt i barneloven ville være et viktig bidrag for å få ned konfliktnivået. Noe jeg er enig i. Det vil alltid finnes noe uenighet og konflikt, men vi må ha et utgangspunkt som passer for de fleste tilfeller. Det er likeverdig foreldreskap, og barns rett til begge foreldre. Med et slik utgangspunkt, vil man kunne finne løsninger på botid uten at det knyttes til privilegier hos den ene forelderen. Man vil kunne gjøre avtaler om man ønsker, men fortsatt ha et utgangspunkt som ligger i bunn. Man vil videre kunne fokusere på saker hvor barna faktisk trenger beskyttelse eller hvor foreldrene faktisk trenger assistanse for å kunne samarbeide, i stedet for å holde gode foreldre unna sine barn, fordi den andre ikke vil slippe dem til.

Et av kveldens høydepunkter var etter samtalen. Da sa Hilde Lidén at hun nok var enig med meg, i at det i dagens samfunn og mht. de rollene vi har som foreldre i dag, sannsynligvis ville være mest fornuftig med et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd i barneloven. Jeg tror at samtaleformen, hvor man kan adressere innvendinger eller refleksjoner kort tid etter at de tas opp, er en veldig nyttig måte å bli hørt på. Det er noe jeg håper jeg for oppleve mer av.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Farsdagen er en ganske vanlig søndag, men kanskje med litt ekstra fokus på pappa, og et kort på senga. Jeg har brukt dagen til å ake med sønnene mine. Den eldste er hjemme på samvær og den minste løper etter og gjentar det meste han sier og gjør. Det er veldig stas.

Det er også siste dagen i samværshelgen, og det er alltid en tyngre dag. Jeg har hatt samvær mens han bodde i nærheten tidligere, hvor samværet ble avsluttet med levering i barnehagen, og nå med levering på togstasjonen, bussterminal, eller noen ganger også kjøring helt tilbake til Sverige. Jeg kan si at erfaringen min er at lang avstand og denne typen avslutning på samvær er en mye større påkjenning for alle parter. Det er tyngre å si «ha det». Man må kanskje reise mens man er opptatt med lek, eller aktiviteter, og så bruke kvelden på selve reisen.

At situasjonen er slik den er, er et resultat av dagens lovverk og retningslinjer. Foreldrene er ikke likestilte etter brudd. Foreldrene kan avtale likeverdig foreldreskap, men det er nok at én ikke ønsker det, og dermed blir situasjonen uklar og uviss. Barneloven har ingen regel for hva som gjelder dersom foreldren ikke blir enige. Det eneste barneloven sier er at retten da må bestemme at barnet skal ha fast bosted hos én av foreldrene, som i praksis betyr at denne forelderen har utvidet beslutningsmyndiget. Den kan altså ta flere avgjørelser om barnet alene. Domstolen kan dømme at foreldrene skal være likeverdig, dersom det foreligger særlige grunner. Tenk på det. Særlige grunner for å være en likeverdig forelder.

Jeg har ett ønske på farsdagen. Jeg ønsker at barneloven endres og at man legger barnas interesser til grunn for den nye loven. Foreldrene skal ha et likeverdig utgangspunkt etter bruddet. De kan avtale noe annet, men om de ikke blir enige, er de likeverdige til annet er avtalt eller avgjort. Dersom saken kommer til retten, så skal det særlige grunner til at en forelder mister beslutningsmyndighet. Det må utvilsomt være til skade for barnet. Det er ikke nok at den andre forelderen ønsker å ha utvidet myndighet alene, ønsker å flytte, eller setter frem anklager uten noen form for dokumentasjon.

Et likeverdig utgangspunkt er det eneste utgangspunktet man kan ha. Nei, det er ikke å sette likestilling foran barna. Nei, det betyr ikke at barn har mindre sjanse til å bli hørt. Nei, det betyr ikke at barna løper større risiko for å måtte bo med en uskikket forelder. Loven må ha et utgangspunkt, enten at foreldrene er likeverdige, eller at de ikke er det. I dag har vi det siste. Det er heller ikke noe som heter å ikke ha et utgangpunkt, slik forrige batnelovsutvalg virket å mene. Noe må faktiskt være gjeldende. Å la det være opp til den ene forelderen om den andre skal få være likeverdig, og deretter gi denne utvidet myndighet til å ta avgjørelser den andre ikke kan motsette seg ivaretar ikke barnets mulighet til å bli hørt eller barnets beste.

Det finnes ingen gode argumenter mot delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dersom man vil redusere muligheten for konflikt må man ha et likeverdig utgangspunkt. At den ene forelderen kan motsette seg likverd, fører til konflikt. At domstolen må avgjøre uenighet, fremfor å ha likeverdig foreldreskap frem til annet er avgjort, fører til konflikt. At den ene forelderen kan ta avgjørelser den andre ikke kan motsette seg, fører til konflikt.

Ønsker alle en god farsdag!

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Hva er dagens utgangpunkt?

I dagens barnelov er ikke foreldrene likeverdige som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Det er barn og fedre som oftest taper på det. De som er negative til endringer hevder likevel i blant at foreldrene har avtalefrihet med dagens lov, og at det derfor vil være uheldig med én bestemt ordning som utgangspunkt. Men det er en misvisende påstand, for det er jo også i dag én ordning som er utgangspunkt. Se på §36 i barneloven.

§ 36.Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Utgangspunktet er det som gjelder dersom foreldrene ikke kommer til enighet. En avtale krever at foreldrene er enige. Hva gjelder i dag når de er uenige? Foreldrene må i retten for å få en avgjørelse. Der må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Med andre ord er dagens utgangspunkt: Barnet må bo fast hos én forelder fastsatt av retten, dersom ikke annet er avtalt.

Man skulle kanskje tro at det eksisterte en bestemmelse for hva som er gjeldene status fram til at retten ev. har avgjort saken, men slik er det ikke. Jeg har vært i kontakt med Barne- og likestillingsdepartementet mht. dette før, og det var tydelig at det ikke fantes noe konkret bestemmelse for dette. De skrev at ingen av foreldrene hadde noen fortrinnsrett, men når det gjaldt å ta seg til rette, var dette kun noe som ev. kunne vektlegges i en senere foreldretvist.

Ved uenighet må altså saken avgjøres i retten, som i seg selv er en kilde for økt konflikt. Når det i tillegg ikke finnes en formulering om hva som gjelder inntil annet er avgjort eller avtalt, vil det også bidra ytterligere til konflikt ved uenighet.

Dagens utgangspunkt er problematisk

Et utgangspunkt ved samlivsbrudd i barneloven må ta bygge på normalsituasjonen. De fleste foreldre er gode nok omsorgspersoner, også etter et brudd. Studier på bostedsordninger viser at barn som har ordninger med omfattende kontakt med begge foreldre klarer seg like bra eller bedre enn de som som bor hovedsakelige eller utelukkende hos én forelder. Dette er da det rasjonelle utgangspunktet for loven. Noe som er svært vanlig er at motstanderne av endring trekker frem spesifikke situasjoner når de innvender mot dette. Innvendingene er gjerne ting som at delt omsorg ikke passer for alle barn; vi må vurdere hva som passer hvert barn individuelt i hver sak; hva om det er vold i nære relasjoner, osv.

Men det er nettopp de spesifikke situasjonene som må vurderes i de individuelle sakene. De kan ikke ligge til grunn for utgangspunktet. Dersom et utgangspunkt skal ta høyde for at det f.eks. i noen tilfeller finnes barn som utsettes for vold, ender man opp med å stigmatisere en hel foreldregruppe. Som regel går dette utover fedrene, selv det statistisk sett oftere er mødrene som utsetter barna for vold, som dere kan se i tabellen under. Bare det i seg selv viser at dagens utgangspunkt ikke kan forebygge at barn utsettes for negative opplevelser eller hendelser. Men viktigst av alt er å huske på at det er de færreste barn som faktisk utsettes for vold.

Hva som er utgangspunkt har også stor betydning for utfallet i saker for retten. I domstolene har dommere lett for å tenke at det som er utgangspunkt vil være det sikre alternativet, altså den ordningen som fungerer best, og er tryggest å velge dersom man er i tvil. For å idømme den alternative ordningen, kreves helt spesielle grunner for dette. Da er det problematisk at dagens utgangspunkt baserer seg på spesifikke tilfeller, som er avvik fra normalen. I praksis blir det i dag slik at den ordningen som fungerer best for barn krever særlige grunner, mens den ordningen som flest barn sliter i, er den som vanligvis blir idømt.
Hadde vi hatt et likeverdig utgangspunkt ville dette sett helt annerledes ut. Da ville man ha krevet særlige grunner for at en forelder ikke skulle ha lik beslutningsmyndighet som den andre, og man ville kreve særlige grunner for at barnet skulle ha redusert kontakt med én av foreldrene.

Det er et slik utgangspunkt jeg kjemper for. Foreldrene skal ha samme avgjørelsesmyndighet, med mindre annet er avtalt. Barnet har rett til begge foreldre. Botiden kan avtales firtt, men burde som utgangspunkt være lik hos begge. Samværsordninger hvor botiden fordeles ulikt skal ikke påvirke foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Den av foreldrene som ev. mener at den andre ikke burde få ta del i foreldrerollen på lik linje med en selv, bør ha byrden med å gå til sak. Det skal særlige grunner til bl.a. for å:

• frata den ene forelderen del i avgjørelsemyndighet.
• redusere samvær.
• flytte unna med barn.

Man kan ikke vurdere hva som er best for det enkelte barnet, dersom man krever særlige grunner for den løsningen som passer best for majoriteten av barn. Dersom denne løsningen er utgangspunkt, vil man derimot kunne vurdere om en annen løsning vil være bedre dersom særlig grunner taler for det. Derfor er det viktig å få endret barneloven snarest.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!
#FortsattPappa

Jeg fikk dessverre ikke denne i BT, så jeg har tilpasset den for bloggen. Hjelp meg gjerne å dele så den når så mange som mulig.

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) var tydelige i sitt høringssvar i 2015 ang. endringer i barneloven, på at mors individuelle friheter og behov, sto over barn og fars behov og rett til kontakt etter samlivsbrudd. De var sterkt imot en lov som krevde samtykke for flytting med barn innenfor landets grenser, da dette kunne ramme kvinners individuelle behov og ønsker. Hensikten med samtykke ved flytting er dog å forhindre at barnet mister kontakt med den andre forelderen. Det ville fortsatt være fullt mulig for en forelder å flytte uten barnet, og dermed selv gjennomføre samvær. Men hos NKF var det altså ikke mye omtanke for barn- og farrelasjonen.

Far og barn mister altfor ofte kontakt etter samlivsbrudd. Et sted mellom 26-43 % av samværsfedre har lite til ingen kontakt med sine barn etter samlivsbrudd. Det er mellom 50.000 – 90.000 fedre, og sannsynligvis da flere barn, med tanke på at noen har mer enn ett. Mangelen på et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd er hovedårsaken til at fedre ender opp som «samværsforelder», og dette fører igjen til at de ikke har muligheten til å motsette seg dersom mor flytter med barnet. Dette fører til lang avstand mellom en stor andel av fedrene, og deres barn. Jeg har selv kjempet i flere år for en endring av barneloven. En barnelov som etter barna i sentrum, og vektlegger deres behov og rett til å beholde begge foreldre i livet etter et samlivsbrudd, og som beskytter denne retten ved å ikke gi én forelder fire tøyler til å flytte vekk med barnet etter eget forgodtbefinnende.

Barneloven rammer mange barn negativt i dag, og med tanke på at NKF forsvarer en slik barnelov, er det derfor fascinerende å lese deres hjertesukk på vegne mødre som soner i fengsel, i Bergens Tidende, 1. august i år. De skriver at kvinner i Hordaland nå må sone på Sørlandet eller Østlandet, etter at Bergen har mistet et åpent soningstilbud.

«Dette gjør det for mange vanskelig å gjennomføre samvær med sine barn, og i det hele tatt opprettholde relasjoner.»

NKF

Dette er akkurat den samme situasjon tusenvis av fedre opplever, fordi mor f.eks. flytter langt unna med barnet. Oftest innenlands, men også utenlands, fordi domstoler lar dem gjøre det.

«Kvinnelige innsatte får tilbud om Skype. Det er et bra supplement, men dersom tanken er at Skype kan kompensere for mindre fysisk samvær, er det en hån mot barna og deres mødre. Barn har rett til samvær. Som en mor som sonet så treffende uttrykte det: «Prøv å holde kontakt med en ettåring på telefon».»

NKF

Prøv det samme som samværsfar. I 2017 skrev Agnes Andenæs, Peder Kjøs og Odd Arne Tjersland et fagessay i Psykologtidsskriftet. Her hevdet de at kun tre % av samværfedre har lite til ingen kontakt med sine barn. De konkluderte derfor med at det ikke var slik at «skilsmissebarna mister kontakt med fedrene sine, selv om foreldrene flytter fra hverandre.» Men det viste seg at de pyntet på tallene. De tre psykologene mente nemlig at kontakt med barnet via telefon eller internett var tilstrekkelig til å ikke inkludere fedrene i gruppen «lite til ingen kontakt». Sannheten var dog at 26% av fedrene selv oppga lite til ingen kontakt innenfor definisjonen som var satt for dette, i rapporten tallet var hentet fra. Er ikke dette åpenbart også et hån mot barna og deres fedre, særlig når mangelen på kontakt bagatelliseres og fremstilles som om den forekommer langt mindre enn det faktisk gjør, fordi man teller kontakt via telefon og internett? I en dom fra Høyesterett nå i sommer kom de frem til at en mor skulle få flytte med to barn til Italia. Der skriver de «Den daglege kontakten med far må varetakast gjennom bruk av telefon og internett.» Det er noe fedre tydeligvis må innfinne seg med.

«Videre kommer det frem i JURKs rapport at tre av fem kvinner ikke har samvær med sine barn. Forsøk å sette deg inn i å ikke være sammen med dine barn, eller at et barn ikke får møte sine foreldre. Det er hjerteskjærende.»

NKF

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i. Det er slik situasjonen er for en rekke barn og fedre. Og det er ikke fordi fedrene har gjort noe kriminelt, men fordi de ikke lenger bor med mødrene. Norsk barnelov og norske retningslinjer gjør det enkelt for mødre å motsette seg likeverdig foreldreskap, særlig når det gjelder barn opp til ca. 7 år. Det er mye av årsaken til at fedre i så mye større grad ender med samværsrollen. Jeg vil også gjenta dette tallet: 50.000 – 90.000 fedre har altså lite til ingen kontakt med sine barn etter samlivsbrudd, som igjen trolig rammer 65.000 – 110.000 barn. Til sammenligning var det 37 mødre med barn under 18 år i fengsel i 2014. Fedrene kan oppleve lite til ingen kontakt gjennom hele barnets oppvekst. Gjennomsnittlig domslengde for kvinner i 2014 var 855 dager. Soningstiden er ofte kortere. Det er ikke vanskelig å se at utfordringene med lite samvær og kontakt rammer fedre i langt større grad enn kriminelle mødre. Tallene jeg nevner er totalen. NFK viser til kvinner fra Hordaland, som har åpen soning, så antall mødre som rammes og domslengde er sannsynligvis mindre.

Noe av det jeg prøver å peke på her, er tendensen en del har til å føle sympati med kvinner i en vanskelig situasjon, samtidig som de ikke har noen medfølelse for menn som opplever de samme tingene. NKF kommer med et veldig godt eksempel på dette. De bidrar på den ene siden til at barn kan holdes borte fra sine fedre etter samlivsbrudd, og forteller så på neste side hvor hjerteskjærende det er å ikke få være sammen med sine barn. Så sant du er mor og sitter i fengsel.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

-Tidligere så vi på dette som en kvinnekamp, der vi mente at kvinnene i alle fall skulle få beholde barna ved et brudd. Nå ser vi på barnas beste, og det viser seg at de har det best med delt omsorg, sier stortingsrepresentant Oddbjørg A. Starrfelt, Aps fraksjonsleder i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, til Dagsavisen.

Dette står i VG og er jo helt fantastisk! … Men vent litt. Denne saken var visst fra år 2000.

I november 2000 var altså AP for at foreldre skulle ha delt omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Grunnen oppgis å være at de hadde skiftet fokus fra kvinnekamp, til å se på barnets beste. Så hva skjedde?

I 2007 satte Karita Bekkemellem (AP) ned et utvalg, for å utrede barneloven og foreslå ev. endringer. NOU 2008:9 «Med barnet i fokus». Flertallet i utvalget kom ikke frem til at delt bosted skulle være utgangspunkt, men innvendingene handlet mest om misoppfatningen om at foreldrene kunne avtale bosted helt fritt slik loven var fra før. Vi vet i dag at lovens utforming vanskeliggjør dette, fordi loven krever enighet, og sier at retten må avgjøre bosted hos én forelder ved uenighet. Dermed vil den ene forelderen miste muligheten til medbestemmelse, dersom begge ikke er enige. Men noe utvalget fikk flertall om, var at flytting med barnet innenlands burde legges til foreldreansvaret. Et mindretall mente det burde innføre varslingsplikt for bostedsforelderen. Det var også flertall for at domstolene skulle kunne dømme delt bosted.

Og likevel, til tross for flertall for delt omsorg på stortinget, og enighet hos et flertall utvalget om å legge flytting under foreldreansvaret, falt man ned på å ikke gjøre endringer mht. dette. Mye grunnet høringsinstansene. Domstoler, statlige aktører og kvinnesaksgrupper var imot endringer. Dette er min oppfatning, men det ser ut for meg som at statlige aktører med høy kvinneandel har en tendens til å støtte opp om kvinnesaksperspektiver. F.eks. er Likestillingsombudet sitert i proposisjonen:

«Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.
»

Likestillings- og diskrimineringsombudet, Ot.prp. nr. 104 2008–2009

Likestillingsombudet var altså mest bekymret for hvordan en endring vil ramme kvinner. Slik var det også med eksempelvis Norsk kvinnesaksforening, som ga samme begrunnelse. Bufdir, Barneombudet og Fellesorganisasjonen brukte f.eks. et mer nøytralt språk, men de vet godt at bostedsforelderen oftest er mor, og det er bostedsforelderen som er i fokus, ikke barnet.

Det er 19 år siden VG publiserte saken over, og vi har fortsatt ikke delt omsorg som utgangspunkt i loven. Siden da er de publisert ca. 50 nye studier, og delt omsorg kommer best ut. Motstanden mot delt bosted er ikke fundert i fagkunnskap, men i ideologi. Det ser ut for meg som at kvinnekamp er den store bremsen, slik AP-politikeren avslørte i første avsnitt.

Jeg er ingen motstander av at kvinner skal ha like rettigheter og muligheter, og skal kunne ta egne avgjørelser. Men jeg synes heller ikke dette skal gå på andres bekostning, slik dagens barnelov tillater. Om vi leser argumentene mot endringer i dag, er det fortsatt kvinner og bostedforeldres rettigheter som trekkes frem fra ulike offentlige aktører og kvinnesaksorganisasjoner.

I fagmiljøet i Norge forsøker de å fremstå som nøytrale, men leter alltid etter innvendinger mot delt omsorg, mens de ikke viser noen som helst bekymring for bosted hovedsakelig etter utelukkende hos én forelder. De kan gjerne si at de ikke har noen formening hvem barnet bor hos, men legger så til at mor er et ganske naturlig valg. Man ser f.eks. at fagpersoner kan si at man ikke vet helt sikkert at det delt omsorg i seg selv som gjør at barn med delt omsorg klarer seg bedre. Det begynner å bli litt tynnslitt når det viser seg å gå igjen som det beste alternativet hele tiden. Dessuten er det ingenting som tyder på at de får det dårligere med delt omsorg, og heller ingenting som tyder på at bosted hos en forelder har noen positiv effekt på barnet.

Fagmiljøene var ikke mer positive tidlig på 2000-tallet. Professor ved UiB, Kari Wærness, uttalte seg i forbindelse med nyheten om Stortingsflertallet, og kom med en rekke innvendinger. Mye av det samme som man ser i dag – «Vet vi egentlig nok om dette?» – som om 60 studier som peker i samme retning ikke gir et lite hint. Samtidig som at funn, eller oftere enkelteksempler, som kan tolkes negativt vektes tyngre, og blåses opp mer. For meg er denne setningen litt avslørende for motivet bak motstanden:

Jeg synes det ligger implisitt en moralsk forargelse og underkjenning av kvinners innsats for barn og hjem.

Kari Wærness

Nok en gang handler det om kvinner.

Jeg mener: FÅ KVINNESAKSPERSPEKTIVET UT AV BARNELOVEN! Barneloven handler om barnets beste. Det er kontakt med begge foreldre.

Far, 39

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa