Forfatter: farskampmotsystemet

Licensed from: studiostoks / yayimages.com
Blir foreldrene sett på som likeverdige i systemet? Kort sagt: NEI!

La oss se på uttalelser fra fagpersoner og politikere som har innflytelse på systemet, og la oss se på systemet i seg selv. Finner vi eksempler på at mor anses som en viktigere omsorgsperson for barna?

Eksempel 1:

Katrin Koch, leder for Foreningen for sakkyndige psykologer, FOSAP. Hun er ansvarlig for utdanningsprogrammet for sakkyndige. Hun har utgitt en brosjyre med FOSAP hvor de, uten å ha faglig belegg, fraråder delt omsorg. Fra et intervju i Dagens Medisin 03.10.2014:  «Far blir ofte den tapende part i samværssaker for de aller minste. Dette må fedrene innfinne seg med, mener Koch. – Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor – og dermed også barnet – kommer som regel lengst.»

• Koch har ikke belegg for disse påstandene, og å si at barn skepsis til andre rundt ett år også gjelder i forhold til far, er ikke sant.
• Dommere hører på de sakkyndige i de fleste saker i retten. Dette får ikke kun betydning ved dom, men også ved forlik, fordi advokatene vet at den sakkyndiges oppfatning vil bli vektlagt. Å hevde at forlik er det samme som enighet, er i beste fall naivt. Så når lederen for FOSAP er så tydelig på hva hun mener er den beste løsningen, og denne strider mot forskningen, bør medier og politikere reagere. Men gjør de det?

Eksempel 2:
Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson, paret som både er i et forhold og jobber sammen, fraråder også delt omsorg uten å ha belegg for det. Førstnevnte har skrevet BUFDIRs anbefalinger samme med Espen Walstad, som også er basert på samme tilbakeviste forskning som FOSAP har benyttet. De gjør arbeid på vegne av myndighetene, og Torsteinson er bl.a. med i et utvalg som skal se på behov for egne familiedomstoler. De har uttalt seg i en sak som sto i Dagbladet i 2014, hvor også en familieterapeut ved navn Susanne Blichfeldt uttalte seg. Blichfeldt sier: » -Det er viktig for barn under tre år å være sammen med én primær tilknytningsperson, og av biologiske grunner er det som oftest mor, sier familieterapeut Susanne Blichfeldt.  – For fedre kan dette føles både leit og urettferdig, da han er like god forelder som moren. Men barn tåler ikke så mye fravær fra denne primære tilknytningspersonen når de er helt små, legger hun til.»

• Blichfeldt fremstiller det som at fedre opplever det leit og urettferdig, men at barna trenger én primær tilknytningsperson. Det finnes det ikke faglig belegg for. Barn knytter seg oftest til begge, og dersom det knytter seg mest til én, er ikke det nødvendigvis mor.
• Blichfeldt kommer med flere påstander om barns tilknytning som rett og slett ikke har støtte innen forskning.

Brandzæg og Torsteinson støtter Blichfeldts uttalelser, som da bekrefter at de også fremmer ordninger de ikke har belegg for. Vi kan også lese: «I brosjyren kommer de med klare anbefalinger om at samvær med den andre forelderen det første året bør foregå på dagtid og uten overnatting. -Som regel er det mor som blir hovedomsorgsperson den første tida på grunn av amming. Vi har det veldig i oss i vår kultur at vi deler inn permisjonen med hensyn til amming. Fedre tar ut permisjon på slutten når barnet nærmer seg ett år. Det er derfor naturlig ved samlivsbrudd at hovedomsorgen er hos mor, sier Torsteinson.

• «Hovedomsorg» er et begrep som beskriver hvem av foreldrene som tilbringer mest tid med barnet. Det er dog veldig upresist. Far kan delta i omsorgsoppgaver når han er hjemme. For barnet blir far oppfattet som en som reagerer på dets behov. Barn begynner ofte med mat ved siden av amming fra 4-6 mnd. Dette kan far hjelpe med. «Hovedomsorgsperson» beskriver ikke barnets opplevelse, og er derfor lite anvendelig. Likevel brukes det hyppig for å fremstille det som at foreldrerollene har forskjellig verdi.
• At barn bør unngå overnatting finnes det ikke belegg for. Om det var tilfelle, kunne ikke far tatt seg av barnet om natten i intakte familier heller. Mødre kunne ikke ha jobbet kveldsskift eller nattskift. At far tar hånd om barnet om nettene bidrar til tilknytning, og det er påfallende at pykologer forsøker å motarbeide dette.

Eksempel 3.

Trine Eikrem er psykolog og leder ved Enerhaugen familievernkontor. Hun er mye i media og har via Enerhaughen FVK et samarbeid med Barneombudet. Hun er en uttalt motstander av delt omsorg. Hun kunne vi lese om på NRKs sider i 2013:

– Mange barn som er så unge som seks år kan være veldig bestemte på hvilken ordning de vil ha. Og mange av dem sier at de ikke lenger ønsker å bo 50-50 hos mor og far. De synes det er så slitsomt å flytte hele tiden. Min erfaring er at de aller fleste da ønsker å bo mest hos mor, sier Trine Eikrem.

• Ennå et eksempel på en fagperson som fremstiller delt omsorg som 50/50. Som nevnt før er det 35-65 %. Man trenger ikke oppheve delt omsorg om 50/50 er slitsomt.
• Det virker også ganske lite reflektert å fremstille at flytting mellom hjemmene skulle ha med delt omsorg å gjøre. Flyttingen ha jo med at foreldrene ikke bor sammen å gjøre.
• En ting jeg også reagerer på er denne forestillingen om at konflikt løses eller unngås ved at barnet bor mest hos mor, og at hun har størst avgjørelsesmyndighet. Det finnes ingen dokumentasjon som tyder på det.

Som jeg har skrevet før viser forarbeidene til barneloven at delt omsorg er uaktuelt for barn under 7 år. Fagpersonene over mener de minste barna bør bo hos mor, og alderen for når barnet har mulighet til å ytre seg er 7 år. Hva betyr det for utfallene etter samlivsbrudd?

 

Eksempel 4.

Kvinnepanelet ble satt ned av Audun Lysebakken fra SV. Det finnes en sak om dem i Aftenposten, som er fra 12.10.2011. Lovleen Brenna ledet panelet og ble intervjuet:
«I slutten av september legger Kvinnepanelet 2010 frem sine forslag. Ett av hovedkravene utvalget kommer til å samle seg om, er at menn som har utsatt partneren for vold må miste retten til samvær med barna. – Jeg skulle ønske at det norske rettssystemet tok hensyn til at vold mot mor er vold mot barn. Slik er det ikke i dag, sier leder i Kvinnepanelet, Loveleen Rihel Brenna.
Få blir dømt
Brenna mener det ikke er en forutsetning at det skal foreligge en voldsdom mot mannen.»

• Vold mot barn er svært alvorlig. Saken er bare at mødre noe oftere utøver vold mot barn, enn fedre. Dette viser tall fra Nova-rapportene i 2007 og 2015. Tall fra Børnerådet i Danmark viser det samme. Så hvorfor fremstilles det som et problem som nærmest utelukkende angår menn?
• Å bruke tall og statistikk uriktig og å tegne et bilde av fedre og mødre som ikke stemmer med virkeligheten, er å gjøre barn som faktisk har beskyttelsesbehov en stor bjørnetjeneste. Man risikerer at voldsutøveren blir sittende med omsorgen og at forelderen som kunne beskyttet barnet blir maktesløs.

Eksempel 5.

I lys av eksempelet over, hvor kvinnepanelet vil nekte menn samvær, er det interessant å lese denne saken som lå på TV2s sider 04.09.2016. En mor på 42 mishandlet datteren over lengre tid. Vi kan lese følgende:

«Mens datteren var fire år gammel truet moren henne med kniv, sa at hun skulle drepe henne, slo henne og kløp henne på kroppen, kastet gjenstander på henne og kjeftet på henne. Blant annet sa hun til datteren at hun hatet henne. »
Så hva kommer retten frem til? Jo, «det er til barnets beste at mor som omsorgsperson ikke må ut av familien for å sone.»

• Her vurderer retten det som barnets beste at mor ikke blir borte som omsorgsperson, selv om barnets far er i bildet, som det nevnes i artikkelen. Har retten så lite tillit til fedres omsorgsevne at et mor som har mishandlet og drapstruet sitt eget barn anses som en bedre omorgsperson?
• Hva forteller dette oss om rettsvesenets generelle vurderingsevne? Dette er ikke en sak hvor moren ble frikjent under tvil eller manglende bevis. Dette er en sak hvor moren er dømt, men får mildere straff for at barnet ikke skal måtte være borte fra sin «omsorgsperson».

Licensed from: dacasdo / yayimages.com

Dette er noen eksempler jeg har valgt å trekke frem. Det finnes flere, og jeg vil sikkert ta for meg dem senere. Systemet setter morsrollen over farsrollen. Derfor går mange utfra at det ikke er så farlig at barnet mister kontakt med far, så lenge det har mor. Det stemmer selvsagt ikke. Barn som vokser opp uten far får oftere problemer knyttet til atferd, pyskisk helse, sosial fungering, osv. Det betyr ikke at far er viktigere enn mor, bare at far er like viktig.

For barnas skyld må trenger vi å få fokus på denne uretten som rammer altfor mange barn.

Far, 36

Følg meg gjerne på Facebook!

 

#DeltOmsorg, #barnsrettigheter, #

• Mulighet til å idømme delt omsorg skal være snever.
• Som jeg har vært inne på mange ganger før, så ser vi at foreldre med delt omsorg har samme avgjørelsesmyndighet. Dette kommer også frem her. Jeg har også nevnt at delt omsorg er 35-65% botid, men vil minne på det nok en gang. En forelder som motsetter seg delt omsorg, motsetter seg altså ført og fremst likeverdig foreldreskap. Jeg er også rimelig sikker på at den som motsetter seg dette, gjerne da ønsker hovedomsorgen, og ikke samværet.

Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at for­eldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge si­ne foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk av­stand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, forel­drene må kunne samarbeide godt om barnet og ik­ke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.

• Dommere har ikke omfattende kunnskap om delt omsorg. De er avhengige av at fagfolk holder seg oppdatert, og at de formidler denne kunnskapen på en god måte. Slik er det ikke.
• Vi kjenner til at Foreningen for sakkyndige psykologer og BUFDIR har kommet med anbefalinger rundt bostedsordninger de ikke har belegg for. Det samme gjelder Barneombudet. Det er svært bekymringsverdig at disse får holde på med dette uten å bli motsagt eller utfordret, og at de fungerer som rådgivere for domstolene.
• Forskning viser at barn med delt omsorg (botid) generelt klarer seg bedre en de som hovedsaklig eller utelukkende bor hos én forelder. Delt omsorg vil derfor i utgangspunktet alltid være best, med mindre forelderen er uskikket i forhold til å ta vare på barnet.
• Forutsetningene som settes i lovforarbeidene blir dermed absurde. Om barnet er like knyttet til begge og begge foreldre er like god omsorgspersoner, bør det være en god grunn til å ikke legge til rette for at barnet kan frarøves kontakt med den ene.
• Ved samlivsbrudd bor foreldrene på samme sted. Det sier seg selv at den geografiske avstand da ikke kan være stor. Foreldrene bør forsøke å bo så nære hverandre som praktisk mulig. Men dersom den ene har flyttet langt unna med barnet og dermed umuliggjort dette, hvorfor belønnes det med hovedomsorg?
• Hvorfor er disse forutsetningene viktige i forhold til om foreldrene skal ha samme avgjørelsesmyndighet? Det er jo ikke som like viktig om den ene forelderen flytter unna den andre uten at det påvirker samværstiden, selv om konsekvensene kan være nøyaktig det samme, f.eks. muligheten til å opprettholde kontakt med venner og vanskeligere å gjennomføre fritidsaktiviteter.

Domstolen må treffe en avgjø­relse basert på hva som er best for barnet, jf. barne­loven §48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbe­vist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette.

• Heller ikke når forutsetningene er møtt, eller det fungerer for barnet å ha en omsorgsløsning som sikrer dets rett til kontakt med begge foreldre, er det nok til å idømme delt omsorg.
• Merk at delt omsorg i denne teksten fremstilles som én bostedsløsning. Med andre ord instrueres retten til å se på delt omsorg som 50/50, og alle andre botidsformer ses på som bosted og samvær. De kan tilsynelatende ikke dømme delt omsorg uten at det er 50/50 botid.
• Uttrykket «rettferdighet mellom foreldrene» nevnes. Dessverre har motstandere av delt omsorg, slik som Barneombudet, klart å skape en slags (falsk) dikotomi hvor delt omsorg er «foreldrerettferdighet» og ett fast bosted er et «barneperspektiv». Når barn kommer bedre ut ved delt omsorg, er det ganske påfallende å fremstille motstand av dette som et «barneperspektiv». Men det virker som at det kun gjelder når evt. likeverd gagner fedre. For hvor er barneperspektivet når det gjelder bostedskompetansen? Hvor er barneperpektivet når det gjelder alder for oppstart i barnehage?
• Domstolen må være overbevist om delt omsorg for å idømme dette, og det er dét som legges i «særlige grunner». «Særlige grunner» betyr altså at det skal mye til. Da jeg ble fratatt foreldreansvaret krevdes det også særlige grunner. Men «særlige grunner» betyr noe annet når det gjelder å frata far foreldreansvaret. Flytting til Sverige var en særlig grunn da. «Særlige grunner» betyr med andre ord at det skal mye til, dersom det medfører at far skal få ta del i omsorgen får sitt eget barn, og det betyr at det ikke skal så mye til dersom det medfører å marginalisere farsrollen.

Det innebærer at forut­setningene må ligge til grunn ved domsavgjørel­sen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etter­kant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bo­sted vil være til barnets beste, må domstolen idøm­me fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.

• Man kan ikke basere seg på antagelser om at man tror delt omsorg vil være til gunst for barnet. Er det konflikt kan man ikke ta sjansen på at denne ville dempes. Det betyr i praksis at det lønner seg å simulere konflikt, fordi det forhindrer domstolen i å kunne idømme delt omsorg. For det står at domstolen må idømme fast bosted dersom det er tvil, og oppfattet konflikt er automatisk tvil.
• Det som er aller verst er at delt omsorg ikke er aktuelt for barn under syv år. De minste barna er de som aller mest trenger omfattende kontakt med foreldrene sine. Når barna blir større blir de mer og mer selvstendige. Likevel mener det norske systemet at det er motsatt. Når barna er små, skal de være mest hos den ene og minst hos den andre, og først når det er større er delt omsorg ok. Tenk litt over det. Når er barn mest avhengig av foreldrene? Når er de mer opptatt av foreldrene enn av venner og aktiviteter?

 

Det jeg har tatt for meg her er ett eksempel på hvor vanskelig det er å faktisk lese hvordan loven fungerer. For man kan ikke bare se i lovteksten. Man må se gjennom lovforarbeider. Man må se gjennom forskrifter. Man må se på rettspraksis.

 

Tenk på dette: Forskning viser at delt omsorg er mer gunstig for barn totalt sett, enn å bo hovesaklig eller utelukkende med én forelder. Likevel legger norske politikere opp til at det skal kreves mer for å idømme den mest gunstige løsningen, enn den minst gunstige løsningen.

Far, 36 

Noen ganger får jeg inntrykk av at folk mener fedre har påtatt seg en omsorgsrolle for barna i de senere år, og at dét er årsaken til at fedre ikke ses som like naturlige omsorgspersoner som mødre. For meg høres det usannsynlig ut. Jeg ble selv født i 1980. Da jeg vokste opp, tok fedrene våre oss f.eks. med på kino og McDonalds på da vi feiret bursdag. Fedrene var med på alle mulige sportsarrangementer og fulgte opp barna hele veien. Jeg ble med venner til varemesse, bilmesse, sommerhopp i Marikollen, slalomturer og mye annet, og det var oftest fedrene som tok oss med på dette. Fedrene og mødrene hadde kanskje litt forskjellige roller, men de var viktige på hver sine måter. Er det tanken om at en far må være som mor som gir folk oppfatningen om at fedre ikke gir omsorg?  Det var ikke noe uvanlig at fedre stilte opp da jeg vokste opp, og dette er fedre som i dag er fra 60 år og oppover. Likevel høres det noen ganger ut som at fedre som tar del i omsorgen er noe som har oppstått i det siste tiåret. Enkelte feminster ser ut til å mene at farsrollen som en omsorgsrolle har sammenheng med fedrekvoten. Det har jeg ingen tro på. Jo da, det gir far mer tid med barnet det første leveåret, og det er en fin konsekvens, men 10-14 uker hjemme med barnet er ikke hva som avgjør viktigheten av fars rolle som omsorgsperson gjennom 18 år, og livet ut.

Bildene over er av min far og meg. Han var med på omsorgen og stellet da søsteren min og jeg var små. Han lekte med oss, matet oss, hadde oss på fanget, trøstet oss og stilte opp for oss. Det var ikke noe pappaperm da. Men det han gjorde når han var hjemme var likevel viktig. Det han gjorde i oppveksten var også viktig. Han stilte opp som oppmann og trener for fotballaget mitt i mange år. Han kjørte til kamper og treninger. Han hentet til og med på fest da vi var unge voksne. Han stiller opp for oss den dag i dag, med kjøring, barnepass, råd og omtanke.

Omsorg var heller ikke noe nytt for fedre da jeg var liten heller. Min bestefar (farfar) var kjempeglad i å passe oss og leke med oss. Det var ikke noe han plutstelig fikk for seg da vi barnebarna kom til verden. Han lagde ting som vi kunne leke med, som tresverd og papirhatter. Han lærte meg å tegne. Han sang for oss og leste for oss. Når vi sov der, fikk vi ligge i senga hans, og han la seg på sofaen, eller gjesterommet. Dette var en rolle som var naturlig for ham.

Bildene over er av bestefar, pappa og meg.

Jeg har hatt gode rollemodeller i oppvektsten. Jeg har lært mye av dem. De har også vist meg viktigheten av fedre, og at menn er ypperlige omsorgspersoner. Derfor kan jeg ikke begripe at norske fedres rolle ved samlivsbrudd er som den er i dag. Man betrakter mor som viktigere enn far, selv om forskningen er ganske klar på at begge foreldre er viktige for barnas utvikling. Vi har et Barneombud som ikke setter barna først og som kommer med anbefalinger som er i strid med barnekonvensjonen, samtidig som hun hevder å være opptatt av den. Vi har feministiske politikere og organisasjoner som kjemper mot at fedre skal få samme rettigheter som mødre, samtidig som de hevder å jobbe for likeverd.

Fedre reduseres til sekundære omsorgspersoner etter samlivsbrudd i det norske systemet. Det finnes dog ingen gode grunner til det. At fedre ikke er likeverdige etter samlivsbrudd, er også et brudd på barns rettigheter. Norges diskriminering av fedre, og brudd på barns rettigheter, er i strid med barnekonvensjonen. Det er i strid med Europarådets anbefalinger. Det er i strid med med forskningskonsensus rundt hvilke løsninger som best ivaretar barnas interesser. 

Jeg vil alltid være der for mitt barn, uansett hvor mye det krever av meg. Uansett om jeg må svelge kameler, og uansett om rettferdighet ikke vil oppfylles i vårt tilfelle. Men jeg akter ikke å stå og se på at Norge fortsetter å påføre barn og fedre lidelser. Dette systemet skal endres. Systemfeil skal avdekkes. Urettferdighet skal frem i lyset.

Jeg håper dere der ute vil hjelpe meg med denne jobben. Del informasjonen jeg legger ut, og vær med å sette fokus på problemene. Støtt de foreningene som jobber for barns rettigheter og likeverdig foreldreskap. Det er en del som gjør det allerede. Del også gjerne historier om deres fedre i kommentarfeltet.

Jeg vil påpeke at min mamma er og bestemor var fantastiske personer. Men de trenger heldigvis ikke å bevise noe. Det bør heller ikke fedre.

Pappa er fortsatt en viktig rollemodell. Om man skal dømme etter bildene, faller ikke eplet så langt fra stammen.

Far, 36

Følg meg på Facebook!

Del gjerne innlegget, og hjelp til i kampen for barns rettigheter og likeverdig foreldreskap!

#deltomsorg, #barnsbeste, #barnetsbeste, #duogjegpappa, #mannsforum

Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com

Jeg er for å ha delt omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Fordi jeg mener at barn skal sikres retten til kontakt med begge foreldre, og at en forelder ikke skal kunne ta de største avgjørelsene alene, eller over hodet på den andre. Det har flere ganger blitt lagt frem forslag om dette, men det har blitt nedstemt på Stortinget. 

Men hva er egentlig utgangspunktet ved samlivsbrudd i loven? Etter å ha lest jeg gjennom den norske barneloven, ble jeg brått usikker. Jeg har lest gjennom før, og reagert på at foreldreansvaret ikke er likt for begge foreldre, at domstolen må velge at barnet skal bo hos én forelder, at bostedsforelderen kan flytte vekk med barnet uten samtykke, osv. Jeg har ikke tenkt så mye over hvorvidt det er grait at den ene tar seg til rette inntil annet er avtalt. Men står det noe om utgangspunktet?

Vel, la oss begynne med samlivet. Dersom foreldrene er gifte eller samboere ved barnets fødsel, så har de felles foreldreansvar. Dette kommer frem i § 34 og § 35. Det betyr at de også har samme rettigheter og forpliktelser overfor barnet. Innholdet i foreldreansvaret står i § 30. Dersom foreldrene ikke er gifte eller samboere ved fødsel har mor i utgangspunktet foreldreansvar alene, i følge § 35. Men far har likevel bidragsplikt, som man ser i § 66. Men som sagt. Foreldre som bor sammen har sammen rettigheter og forpliktelser.

Så hva skjer når de går fra hverandre? Vel, dersom foreldrene flytter hver for seg og barnet skal «bu fast» hos én av dem, så endrer betydningen av foreldreansvaret seg. Den barnet bor fast hos, bostedsforelderen, får særrettigheter, jf. § 37. Disse innebærer bl.a. at bostedsforelderer kan flytte med barnet hvor som helst i landet uten samtykke fra den andre forelderen, samværsforelderen. En liten digresjon: Denne loven innebærer at bostedsforelderen kan flytte fra Lindesnes til Kirkenes, uten at den andre forelderen kan motsette seg. Det gjør at denne paragrafen er i strid med barnekonvensjonen. Tilbake til saken. Hvorvidt barnet skal bo fast hos den eller begge foreldrene etter samlivsbrudd, kan de avtale selv, som beskrevet i § 36. Om de ikke blir enige må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Men det er viktig å presisere at meningen er at domstolen skal «gis en snever adgang til å idømme delt bosted mot den ene eller begge foreldres vilje«. Dette kommer frem i forarbeidene til loven. Tenk på dette. Lovgiverne og mener at delt omsorg helst ikke skal idømmes mot den enes vilje. Bør ikke da den som ikke ønsker det tilbys samværsrollen?

Uansett, det står ingenting om at status endres ved samlivsbrudd. Således fremstår det som at foreldrene i utgangspunktet faktisk stiller likt etter samlivsbrudd. Altså at bor barnet fast hos begge. Dersom den ene forelderen da tar seg til rette, f.eks. ved å ta med barnet uten samtykke, eller nekter den andre i å delta i omsorgen på lik linje, tolker jeg at dette er et brudd på § 261 i straffeloven.

Så hvorfor må far gå til sak dersom mor tar seg til rette? Hvorfor er mor fritatt for brudd på straffeloven, dersom hun tar hindrer kontakt med far og barn uten at det er et reelt grunnlag for det?

Jeg er ikke jurist, så dette er betraktninger og spørsmål fra en lekmann.

Far 36

Følg meg på Facebook!
#Deltomsorg, #DeltBosted, #samlivsbrudd, #barneloven, #barnsbeste, #barnetsbeste

Husker dere da barneombud Anne Lindboe kom med tilsvar på min kronikk? Jeg fikk inn en replikk noen dager etter, men en replikk gir begrensninger på hvor mye man kan skrive. Jeg liker å gå grundig gjennom innlegg og ta for meg påstandene som settes frem. Det har jeg anledning til på bloggen. Så da gjør jeg det.

 

Far og blogger Terje Goa går til hardt angrep i Dagbladet, og framstiller det som om Barneombudet er motstander av delt bosted for barn når foreldrene går fra hverandre. Det er vi selvsagt ikke.

• Dette stemmer ikke. Min påstand var «Flere ganger har Anne Lindboe eller andre representanter for Barneombudet vært i media og uttrykt sin motstand mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd.»
• Går jeg «til hardt angrep»? Kanskje, men det er først og fremst bare retorikk fra barneombudet. Mine poeng er underbygget.

Delt bosted fungerer godt for mange barn, og det synes jeg er veldig bra. I tråd med FNs barnekonvensjon advarer jeg mot at barn blir presset til én bestemt løsning. Derfor er jeg svært glad for at Regjeringen har gått bort fra forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt ved samlivsbrudd, slik Goa argumenterer for i sin tekst.

• Ja, det fungerer godt for mange barn, vi er tilsynelatende enige om det.
• Barneombudets tolkning av barnekonvensjonen er ganske påfallende, siden delt omsorg er helt i tråd med barnekonvensjonen.
  Art 2.1. De stater som er part i denne konvensjon, skal respektere og sikre de rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon, uten diskriminering av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling.
  Art 3. 2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
  Art 7.1. Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.
  Art 9. 3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.
• Hvordan blir barna presset til én løsning? Delt omsorg som utgangspunkt handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Barneombudet argumenterer mot delt omsorg basert på botid. Merk dere det.
• Tilbake til start. Barneombudet hevder som nevnt at jeg «framstiller det som om Barneombudet er motstander av delt bosted for barn når foreldrene går fra hverandre». Som jeg har vist skrev jeg at de utrykker «motstand mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd.» Så skriver hun «Derfor er jeg svært glad for at Regjeringen har gått bort fra forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt ved samlivsbrudd«. Hun begynner altså med å hevde jeg tar feil ved å forvrenge det jeg skrev, for så å bekrefte observasjonen jeg faktisk kom med. Man kan godt anta at det er en misforståelse, men jeg ville latt den tvilen komme henne til gode.

Jeg er opptatt av at lovverket signaliserer tydelig at det viktigste er at foreldre ved et samlivsbrudd velger den bostedsordningen som er best for deres barn. Jeg er mot å legge føringer på hvilke løsninger foreldre skal velge, og på den måten svekke barnets rett til en individuell vurdering. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å bli enige om dette midt oppi et samlivsbrudd. Derfor bør det også legges til rette for at foreldre får hjelp i en slik situasjon.

• Barneombudet har flere ganger sagt at hun mener dagens barnelov er god. Så la oss se om lovverkert er tydelig, i tråd med hva hun er opptatt av.
  § 36.Kvar barnet skal bu fast
  Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
  Det som kommer frem er at foreldrene har to valg, bosted hos én eller hos begge. Det er ikke særlig tydelig hva dette innebærer. For i både dette faktaarket og i denne brosjyren står det at tydelig at barnet kan «bo fast» med begge, men ha asymetrisk botid, samtidig som det kan «bo fast» med den ene og ha identisk botid. Dermed vil valget om bosted hos én eller begge egentlig handle om hvorvidt foreldrene skal stille likt i forhold til rettigheter og forpliktelser, ikke hvor mye tid barnet bor hos hver.
• Ved uenighet skal retten avgjøre. Men de er pålagt å dømme bosted hos én forelder. De kan dømme delt omsorg dersom det foreligger særlige grunner. Men har kan man ikke forvente for mye, fordi det i forarbeidene til barneloven kommer det ganske klart frem at å dømme delt omsorg skal kreve mye. Dermed er det ganske optimistisk å forvente delt omsorg som resultat i en sak. Dette fører igjen til at de som går til sak vil gå til sak på hovedomsorg, og vil også føre til at foreldre som kanskje ikke er enige, likevel velger dette på familievernkontoret. Man skal ikke undervurdere presset mange fedre opplever på å godta samværsrollen, dersom mor ikke ønsker å dele på omsorgsrollen. Formuleringen i lovteksten, sammen prosessen ellers, legger allerede føringer.
• Det kommer frem av loven at den som ikke barnet bor fast med er samværsforelder, og at å ha bosted gir flere rettigheter enn å bare ha del i foreldreansvaret. I § 43 definerer barneloven vanlig samvær som «ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie». Dette gir også inntrykk av at samvær vanligvis er 30 %.
• Dersom barneombudet er klar over at samarbeid er vanskelig med en gang etter brudd, hvorfor mener hun da at det å bli enige om en avtale om botid og hvorvidt foreldrene skal ha samme rettigheter er et godt utgangspunkt, mens å ha likeverd som utgangspunkt vil skape problemer?

Foreldre som går fra hverandre bør få tilbud om flere timer hos familievernet, og barna må også få tilbud om en egen time. De bør også ha minimum tre timers mekling hos familievernet før man kan ta en sak til domstolen.

• Jeg er ganske enig i at man bør ha utvidet tilbud hos familievernkontoret. Men det krever at meklerne må ha kunnskap og at de faktisk kan gi gode råd, og holder seg faglig oppdatert i den forbindelse.
• Barna kan kanskje få egen time, men hva mener barneombudet skal oppnås i så fall? Her vil alder ha mye å si. Barneombudet ser ut til å være av den oppfatning at om man trekker inn barnet, så tar man hensyn til deres beste. Det er en grunn til at barn ikke klarer seg alene. De er umodne og gjør irrasjonelle valg. Vil barnet være komfortabel med å snakke til en fremmed på familivernkontoret?
• Å ha tre timer mekling er lite hensiktsmessig når meklerne skal være nøytrale, og derfor ikke tør å mekle med partene. Jeg har selv vært på 7 møter. Meklerne sitter og lytter, uten å bidra til noe meningsfylt. De kommer kanskje med noen generelle betraktninger som ikke er relevante. Det må evt. gjøres betydelige endringer i ordningen for at det skal ha positiv effekt.

Barneombudet har flere ganger vist til at samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Som Goa også skriver, får vi henvendelser om dette på svartjenesten «Spør Barneombudet». I tillegg får vi henvendelser på epost, telefon og direkte når vi er på skolebesøk. Goa tar feil når han hevder at «Dette fremholdes som et argument mot delt omsorg som utgangspunkt, og for å beholde situasjonen som i dag».
Poenget er at barn henvender seg til oss fordi de ikke er fornøyde – det gjelder både delt bosted og andre løsninger. Et fellestrekk for dem som ikke er fornøyde er at de opplever å ikke bli hørt. Det gjelder både dem med delt bosted og andre løsninger.

• Goa tar ikke feil. Dette er hva jeg viser til, og det er skrevet av barneombudet i en kronikk i Dagbladet : «Når Horne trekker fram én løsning; delt bosted, som gullstandarden, er det stor fare for at det svekker det sterke barnefokuset som disse sakene krever. Hornes forslag om delt bosted ivaretar kanskje rettferdighet for de voksne. Men dette bør handle om barna.
  «Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene», skriver en gutt på 14 år til oss i Barneombudet.
  Samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Mange opplever ikke å bli hørt, og føler seg presset til en ordning som kanskje fungerer godt for de voksne. Dette gjenspeiles i mange av henvendelsene Barneombudet får fra barn.»
  Hun mener åpenbart at delt omsorg handler om voksne, at barn synes det er stressende, og at det gjenspeiles i henvendelsene de får. Dette bruker hun som argument mot delt omsorg.
• Jeg har tidligere gjennomgått halvannet år med henvendelser til barneombudet. Av de som gjaldt misnøye med bosted var det 85 % som hadde «ett fast bosted«, og delt omsorg virker å forstås av barna som 50/50. Ved delt omsorg kan botid justeres, uten at det går utover at man har delt omsorg. Har man ett fast bosted, er det vanskeligere å endre, for det krever ny avtale. Dette forhindres oftest av bostedsforelderen.
• Barneombudet er åpenbart klar over at henvendelsene de får gjelder mer enn delt omsorg, men skjønner hun at henvendelsene og misnøyen gjelder dagens system? Skjønner hun at problemene ikke handler om delt omsorg, men andre faktorer? Det kommer ikke akkurat frem mange detaljer rundt barnas situasjon i meldingene de mottar. En gutt som er misfornøyd med 50/50, vil han blir fornøyd med 40/60, eller 30/70? Eller er det et annet sted skoen trykker? Kanskje rett og slett at foreldrene ikke bor sammen? Uansett kan han ha alle disse boløsningene, og foreldrene fortsatt ha delt omsorg.

Siden Goa bruker begrepene «delt bosted» og det tidligere begrepet «delt omsorg», er det viktig å påpeke at det er mulig å ha delt bosted uten at barna oppholder seg like mye hos begge foreldrene.
Foreldrene kan bli enige om hvor mye tid barna bor hos hver av dem, og likevel ha ordningen «delt bosted» i den forstand at foreldrene bestemmer like mye. Det ligger i dagens ordning.

• Jeg bruker «delt omsorg», som betyr det samme som delt bosted, men som er mer dekkende. Jeg er usikker på hva barneombudet mener hun oppklarer, siden disse begrepene betyr det samme (Om noen har en forklaring på hva forskjellen er, om det evt. betyr forskjellige ting, er jeg glad for tilbakemeldinger).
• Barneombudet vet altså at delt omsorg åpner for andre løsninger enn 50/50. Hun vet at man kan avtale ulik botid, og likevel ha delt omsorg. Så hvorfor er hun imot delt omsorg? For utover botid, så handler det om avgjørelsesmyndighet. Er det dét hun mener at foreldrene skal stå fritt til å velge? Er det dét hun mener ikke er bra for alle barn?
• At foreldre kan velge delt omsorg med dagens ordning er ikke poenget. For man kan avtale botid uansett. At man må bli enige om hvilke rettigheter man skal ha er poenget. Disse burde være etablert og skrevet ned i loven.

Delt bosted som utgangspunkt ved loven vil være i strid med FNs barnekonvensjon som tydelig sier at barn har rett til en individuell vurdering av hva som er best for seg. Vi må derfor finne andre måter å høre barna på, enn å påtvinge dem delt bosted ved samlivsbrudd, slik Goa argumenterer for.

• Som jeg viste lenger opp, er delt omsorg ikke i strid med barnekonvensjonen. Faktisk så er det flere punkter i konvensjonen som forutsetter delt omsorg. Så det hadde vært interessant å vite hvorfor Anne Lindboe mener det er i strid. Merk dere at hun ikke trekker frem hvor i barnekonvensjonen hun leser dette, slik at vi får lest det selv. Men det finnes ingen formulering som minner om det barneombudet sier. Dessuten er ikke delt omsorg som utgangspunkt til hinder for en individuell vurdering.
• Igjen bruker barneombudet uredelig retorikk når hun hevder jeg argumenterer for å «påtvinge» barn delt omsorg. At foreldrene stiller likt i utgangspunktet påtvinger ikke barn noe som helst. Barneombudet fortsetter å bruke argumentasjon som baserer seg på misoppfatningen om at delt omsorg er 50/50 botid. Ganske fascinerende, ettersom hun nettopp har bekreftet at det ikke er det.

Nettopp fordi samlivsbrudd er noe som preger mange barns liv i Norge, laget Barneombudet i 2012 rapporten «Barnas stemme stilner i stormen».

Denne rapporten lagde vi i samarbeid med en gruppe barn som selv har opplevd foreldres samlivsbrudd. Rapporten fremhever også barnas råd. Ett av rådene er å la barna selv snakke med mekleren på familievernkontoret. Barna ønsker også en oppfølgingstime etter en viss tid, for å snakke om hvordan avtalen fungerer.

• Rapporten det vises til er tilsynelatende laget med formål å vise hva barneombudet mener, og er ikke en objektiv rapport. At en gruppe på 7 barn har bidratt til rapporten, betyr ikke at den er representativ for noe annet enn Barneombudets egen oppfatninger. Disse barna er fra 11-17 år. De kalles «Ekspertgruppen», og det fremstilles nærmest som at dere uttalelser er mer representative enn f.eks. forskning og studier.
• Barna er rekruttert fra Enerhaugen Familievernkontor. Lederen, Trine Eikrem, har uttalt seg om delt omsorg i media tidligere. Noen sitater: «Mange barn som er så unge som seks år kan være veldig bestemte på hvilken ordning de vil ha. Og mange av dem sier at de ikke lenger ønsker å bo 50-50 hos mor og far. De synes det er så slitsomt å flytte hele tiden. Min erfaring er at de aller fleste da ønsker å bo mest hos mor.» Om delt omsorg: «Det er et sosialt eksperiment. Vi prøver ut noe som gjøres for første gang, men vi vet ikke konsekvensene av denne ordningen før barna som lever i den blir større.« Når dette kontorets leder ser delt omsorg som noe negativt, og mener barn helst vil bo hos mor, og kontoret hennes får oppgaven med å rekruttere barna som skal være med å bekrefte barneombudets oppfatning, bør man i det minste lese rapporten med et kritisk blikk.

Goa viser til et intervju der jeg uttrykker at i noen tilfeller kan barnet ha det bra selv om det ikke ser den ene forelderen ofte. I intervjuet snakker jeg om barn som lever med foreldre i høy konflikt. Å leve med foreldre i høy konflikt, som ikke klarer å skjerme barnet for konfliktene, kan være alvorlig for et barn. En kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet viser at det i verste fall kan påføre barna store helseplager.

• Merk dere hvordan Barneombudet moderer det hun har sagt: «i noen tilfeller kan barnet ha det bra selv om det ikke ser den ene forelderen ofte.» Det hun opprinnelig hevder er at savnet etter den ene forelderen er det minste av to onder. Husk at hun hele tiden hevder at delt omsorg handler om foreldrene, men hun avfeier barnets savn etter dem som det beste av «to onder». Er det barnets perspektiv?
• Hun mener tilsynelatende at de to ondene er å leve med konflikt, og savn etter forelderen. Men det finnes god dokumentasjon på at fraværet av en forelder fører til helseplager, atferdsproblemer, m.m. Så hun har ikke belegg for å hevde at savnet er det minste ondet. Foreldrekonflikt er ikke nevnt i forbindelse med barneombudets uttalelse i artikkelen.
• I tillegg gir ikke argumentet mening i forhold til hva som skal være utgangspunkt. Hvis det eksisterer en konflikt, blir den borte dersom bostedsforelderen kan flytte hvor den vil med barnet? Blir den borte dersom foreldrene må bli enige om hvorvidt de skal ha delt omsorg (les: like rettigheter) eller ikke? Vil konflikt oppstå dersom den ene forelderen ønsker å flytte og trenger samtykke, men ikke dersom den ikke trenger samtykke?
  Saken er at man ikke forebygger konflikter ved sette foreldrene i en posisjon hvor de skal velge hvorvidt det skal ha samme rettigheter. Eller ved å gi den ene muligheten til å forhindre den andre i å ha kontakt med barnet.

Til slutt: Goa viser til en frykt vi tror han deler med flere skilte foreldre uten delt bosted, at en av foreldrene kan ta med seg barnet og flytte langt unna den andre. Regjeringen foreslår at det skal innføres en utvidet varslingsplikt, og en meklingsplikt, for foreldre som ønsker å flytte med barna. Dette kan føre til at foreldrene tar bedre valg for barna sine, noe vi er veldig glade for, og håper derfor at Stortinget går inn for denne løsningen.

• Frykt og frykt. Det er en realitet jeg lever med. Det er selvsagt et stort problem at loven sier at den ene foreldren har flere rettigheter enn den andre, og kan flytte med barnet uten hensyn til verken barnet eller den andre forelderen. At barneombudet synes at barnets rett til kontakt med begge foreldre bør være underordnet bostedsforelderens rett til å flytte, vitner ikke om et barneperspektiv, slik hun selv kaller det. 
• Som en far som selv har hatt en sak oppe, hvor varslingsplikten ble brutt, så vet jeg at den bare har symbolsk verdi. I min egen sak mener dommeren at man ikke alltid kan overholde de seks ukene man har i dag. Tror barneombudet at utvidelse til tre måneder vil være effektivt i så fall?
• Foreldre som tar dårlige valg, vil fortsatt ta dårlige valg. Dersom de ikke gis særrettigheter i forhold til den andre forelderen, vil det være mye mer sikkert for barna.

Vi tror at i saker hvor foreldre ikke blir enige seg i mellom er det aller viktigste å ha gode og fleksible meklingsordninger og et familievern som kan hjelpe foreldre og barn til å komme til gode ordninger.

• «Vi tror….» Det er her problemet ligger. Barneombudet tror, men er ikke interessert i å finne ut hvorvidt det stemmer. Det er meklerne og familievernkontorene som i dag er medvirkende faktor til at mange foreldre inngår avtaler om ett bosted, uavhengig av hva som er best for individuelle barnet. Samtidig er loven uklar, det er ok for mor å ta seg til rette, og det som rammer barna hardest, nemlig mangelen på kontakt med en forelder, er ikke i tankene på ombudet.

Dette er noen sentrale ting jeg tok opp i kronikken som Barneombudet ikke har adressert:

1. Forskning på omsorgsløsninger.
2. Forskning på barn og avvisning.
3. Artikkelen i barnekonvensjonen som skal sikre barnets rett til regelmessig kontakt med foreldrene.
4. Utfall på meklerkontorene.
5. Samværfedrenes situasjon.
6. Kunnskapsgrunnlaget for sitt eget syn.
7. Hvorfor hun er imot delt omsorg som utgangspunkt, utover hennes feilaktige oppfatning av botiden.

Far 36,

Følg og lik på Facebook!

#DeltOmsorg, #barnetsbeste, #barnsbeste, #Barneombudet,

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Hva er egentlig delt omsorg? Noen ganger hører jeg at folk skiller delt omsorg og delt bosted, og at noen bruker helt andre begrep, som delt samvær.

Slik jeg forstår betydningen av begrepene, så er delt omsorg og delt bosted ment å dekke det samme. I loven, rettssystemet, familievernkontorer o.l. brukes delt bosted, fordi det i 1995 ble bestemt «bosted» var mer sammenfallende med folks forståelse av språket. Det vil si at man mente bosted var en beskrivelse som passet bedre enn omsorg. Personlig ser jeg ikke logikken bak dette. Man fortsetter ikke å dele bosted etter samlivsbrudd, men man fortsetter å dele omsorgen. Så hvorfor er «bosted» mer i tråd med folk forståelse? Mitt inntrykk er at veldig mange fortsatt tolker «delt bosted» som at barnet bor 50/50 hos hver forelder annenhver uke, uten noen fleksibilitet i forhold til tid. Det viser hvor forvirrende begrepet er. Derfor bruker jeg delt omsorg. Det beskriver helt korrekt at foreldrene deler på omsorgen og de forpliktelsene som følger med det å være forelder. 

Så til definisjonen. Delt omsorg betyr én ting i forskning i forhold til kontakten med foreldrene målt i tid, og én ting i juridisk forstand som handler om forpliktelser og rettigheter. Forskningen definerer ordninger hvor barnet bor 35-65% hos hver forelder, som delt omsorg. Juridisk sett handler det om at foreldrene har like rettigheter og forpliktelser. Delt omsorg som utgangspunkt i loven vil tydeliggjøre dette. Foreldrene vil stå like fritt til å avtale løsninger, men det vil være klart at de stiller likt i utgangspunktet. Jeg har lest i dagens lovtekst, og den sier ingenting om dette. Derfor kan man gå ut fra at foreldre har delt omsorg som utgangspunkt i dag, selv om det i praksis ikke virker slik.

Dette er et faktaark jeg kom over på regjeringens hjemmeside. Der står det litt om begrepene som brukes i forbindelse med foreldretvister, eller barnefordeling. Dette arket er åpenbart laget i forbindelse med forslag til en lovendring, uten at jeg har funnet ut hvilken, men jeg tror det kan være fra 2008. Merk at det allerede da påpekes følgende: delt omsorg (bosted) «Innebærer ikke nødvendigvis at barnet bor like mye hos hver, men at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet.» Dette er noe politikere og fagpersoner burde kjenne til. Man må derfor stille spørsmål ved intensjonene til de politikerne og interessegruppene som fremstiller det som noe annet.

Det jeg nå skal vise dere er meget interessant. I 2014 ga Statistisk Sentralbyrå ut rapporten «Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012». De sistene tallene fra 2012 viser at fordelingen av bosted er slik: 66 % har bosted hos mor. 8 % har bosted hos far. 25 % har delt omsorg. Det er disse tallene som ofte brukes for å fortelle status på bostedsløsninger. Men det er interessant å se hva foreldrene har svart på de forskjellige spørsmålene. Litt nyttig info: Foreldrene er kategorisert etter hvor barnet har folkeregistrert adresse. Altså vil også foreldrene som har delt omsorg også kategoriseres som bostedsforelder og samværsforelder. Se på tallene i tabellen under.

Selv om totalen viser at 25 % har delt omsorg, så sier 26 % av samværsfedrene at de har det, mens 16 % av bostedsmødrene sier det samme. Så hva har de egentlig avtalt på familievernkontoret? Hvordan vet vi om disse foreldrene har avtale om delt omsorg, dersom svarene spriker på denne måten? Det forklares delvis av et frafall av fedre som svarer, men samtidig påpekes det i rapporten at mor og far til samme barn gir forskjellige svar. Det er uansett interessant å se. I tillegg er det interessant å se at delt omsorg er mye mer praktisert der hvor far er registrert som bostedsforelder. Der er det rapportert 53 % fra samværsmødre, og 42 % fra bostedssfedre.

Det er dog en annen tabell som gjør dette enda mer spennende. Nemlig månedlig samvær. Jeg minner om at når det snakkes om delt omsorg i forskning, så betyr det at barnet bor 35-65 % av tiden hos hver forelder. For å oppnå dette, snakker vi om minst 10 samværsdager i måneden. Se på tabellen under. 

Husker dere at tabell 2.1. viste at 25 % totalt rapporterte at de hadde delt omsorg? Her ser vi at 31 % totalt rapporterte at barna hadde 13+ dager med samvær. I tillegg hadde 24 % 8-12 dager. Også her rapporterte bostedmødre lavere andeler er samværsfedre, men likevel interessant. I tillegg har samværsfedre ferier med barna, som ofte trekker samværsstiden opp. Merk at 12 % av samværsfedre oppgir at de ikke har månedlig samvær. I rapporten samsvarer det godt med andelen som har en reisevei på 2,5 timer og mer. Det er ganske sannsynlig at dette henger sammen. Avstand er et betydelig problem, som gjør samvær vanskelig. Som vist i tidligere innlegg er lite eller null samvær potensielt veldig uheldig for barn. Muligheten til å flytte er dog noe motstandere av delt omsorg synes er veldig viktig. Kvinners bevegelsesfrihet settes overs barns rett til begge foreldre.

Denne rapporten viser at langt flere foreldre praktiserer løsninger som defineres som delt omsorg, enn andelen som betegner løsningen sin som det. Dette viser også at informasjonen om delt omsorg fra familievernkontorer, BUFDIR og barneombudet ikke er god nok. Fedre godtar en annenrangs omsorgsrolle, uten de samme rettighetene selv når de har de samme forpliktelsene.

Far 36

Følg meg på Facebook! Lik og del gjerne, om du er opptatt av barns rettigheter.

 

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Kampen for delt omsorg som utgangspunkt i loven handler om å styrke barns rettigheter, og å likestille fedres rettigheter med mødres. De som argumenter imot dette kommer med argumenter som en del mennesker oppfatter som valide, men som i virkeligheten kun er retorikk. Jeg bruker også retorikk. Det gjør alle. Men i tillegg dokumenterer jeg påstander, jeg viser til forskning, artikler, osv. Eller jeg stiller kritiske spørsmål, setter eksempler opp mot hverandre, og annet.

Trikset til motstanderne av delt omsorg er å vekke sympati for sitt syn, ved å formulere beskrivelser av gode ordninger på en måte som fremstår negativt. Aleneforeldreforeningen, og lederen Stig Rusten, bruker dette i stor utstrekning. Jeg vil demonstrere dette etter først å ha skrevet litt om bostedskompetansen. Bostedskompetansen handler om at den som sitter på denne, altså bostedsforelderen, har mulighet til å uttale seg om hvor i landet barnet skal bo. Denne forelderen kan flytte med barnet hvor som helst i landet, uten at samværsforelderen kan motsette seg dette. Dette må riktignok varsles seks uker i forveien, men det er i praksis av liten betydning. Dersom barnet har bosted hos mor, kan altså mor si til far at hun skal flytte til Kirkenes og gjøre det. Hvis far ikke er enig i at det er bra for barnet, så betyr det i utgangspunktet ingenting. Hvis barnet ikke er enig betyr det heller ingenting i utgangspunktet.  FOR:  Dersom far ønsker å gjøre noe med dette, må han reise sak. Det betyr at han må ha en del penger å bruke på dette, om han mener at denne flyttingen ikke er det beste for barnet. Og med mindre saken avgjøres ved forlik, risikerer han å tape saken ved dom.

 

Det har blitt lagt frem forslag til endringer av barneloven tidligere, bl.a. å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Å gjøre det vil bety at én forelder ikke kan ta med seg barnet og flytte langt unna den andre forelderen uten at det er enighet om dette. Det betyr at foreldrene må drøfte betydningen det vil har for barnets samvær, og om bytte av nærmiljø, skole o.l. vil være i barnets interesse. I tillegg vil barnet kunne uttale seg om flyttingen, siden den éne forelderen ikke bestemmer. Men Aleneforeldreforeningen velger å  kalle en slik ordning et «Flytteforbud for alenemødre». Ved å kalle det er flytteforbud, blir forslaget med ett noe negativt. Hvem kan vel si at de støtter et flytteforbud? Ved å påpeke at 85% av bostedsforeldre er mødre, vinkler de det slik at det fremstår som en lovendring rammer skjevt, selv om egentlig er de 85 % samværsfedrene som rammes ved dagens løsning, ved at de ikke kan uttale seg om avgjørelser som påvirker deres eget barn. I tillegg rammer dagens løsning barna. En endring vil «ramme» mødre på den måten at de ikke vil ha særrettigheter.
Å være bostedsforelder betyr at barnet har folkergistrert adresse hos vedkommende, og at foreldrene har en avtale om fast bosted hos denne, og samvær hos den andre. I virkeligheten har mange av disse familiene botid som faller innenfor hva som regnes som delt omsorg i forskningen. Å omtale alle disse som alenemødre, er en taktikk som får det til å se ut som at mødrene sitter alene med ansvaret og far ikke er en del av barnets liv. Tenk at far da skal få uttale seg om mors rett til å flytte! Vel, så dramatisk er det ikke. Mor kan flytte med barnet om foreldrene er enige om det. Hun kan også flytte uten barna, altså er det ikke et forbud mot mødre. Stig Rusten gjør et poeng ut av at samværsfar kan flytte hvor som helst uten samtykke. Vel, dersom man har delt omsorg som utgangspunkt vil jo ikke far kunne det heller. Og dersom en forelder velger å flytte unna, burde man kanskje formulere loven slik at dette opphever samtykkekravet? Personlig vil jeg tro at at det er bedre å ta de tilfellene som hører til sjeldenhetene når de dukker opp, i stedet for å holde tilbake gode løsninger grunnet noe marginale utfordringer.

Aleneforeldreforeningen er ikke alene om å bruke denne retorikken om flytteforbud for kvinner. Norsk kvinnesaksforening, Kvinnegruppa Ottar, SV, Feministisk initiativ, med flere, bruker nøyaktig samme retorikk. Men merk at fokuset deres ikke er på barna, det er på kvinnene. Hvorvidt å flytte barn vekk fra fedrene sine generelt er bra for barna, er ikke i tankene deres, de er kun bekymret for at kvinner ikke skal ha bevegelsfrihet, i samme grad som en person uten forpliktelser. De er opptatt av at kvinner skal slippe å ta ansvar for at barnet skal ha rett til samvær. Heldigvis tenker de færreste kvinner på denne måten, men så lenge loven gir rom for misbruk, vil noen benytte seg av det.

Andre som bruker retorikk på denne måten om dette temaet, er Barneombudet, Anne Lindboe. «Barneperspektiv»,»foreldrerettferdighet», «dagens barnelov er nøytral», osv., er noe man hører ofte fra hennes side. Ombudet sier gjerne at delt omsorg handler om foreldrerettferdighet, for da fremstår de foreldrene som ønsker seg dette som egoistiske mennesker, som glemmer barna. Oftest er det fedrene som ønsker delt omsorg. Sannheten er jo at forskningen taler for å ha delt omsorg som norm, noe som også er i tråd med barnekonvensjonen og med Europarådets anbefalinger. Likevel hevder barneombudet å ha et «barneperspektiv». Hun forklarer gjerne at dagens barnelov er nøytral, og legger opp til at foreldrene sammen skal kunne komme frem til løsninger som er best for deres barn. Men har hun belegg for å hevde at de gjør det på en god måte med dagens system? At foreldre ender opp med en avtale på familievernkontoret, betyr verken at de er enige, eller at de har valgt den beste løsningen for deres barn. I følge NRK viste en SINTEF-rapport at meglerne mente barna vil få det best dersom foreldrene avtalte bosted hos mor. Statistikk fra SSB viser samtidig at bosted hos mor er virkeligheten for 66 % av barn (83 % som man spør bostedsmødrene selv), og en SINTEF-rapport (usikker på om det er den samme NRK viser til), viser at fedre er misfornøyd med meklingen nettopp pga. at de ender opp som samværsforeldre. En undersøkelse fra 2002 viste at 62 % samværsfedre ønsket mer samvær med sine barn, og 47 % mente delt omsorg ville være den beste løsningen. Tyder det på enighet om hva som er best for det enkelt barn? Kan familievernmeklerne være delaktige i å fremme løsninger som ikke er basert på det enkelte barnet?
Barneombudet brukes altså begrepet «barneperspektiv» for å gjøre sitt ståsted mer attraktivt, uten å vise til reell forskning eller andre opplysninger som underbygger hennes standpunkt. Barneombudet er negativ til å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Det hun burde klare å svare på er: Hva ved å gi én forelder rett til å bestemme flytting med barnet alene tar hensyn til barnets perspektiv? I dag innebærer foreldreansvaret at foreldrene gjør de flest avgjørelser i fellesskap. Delt omsorg som utgangspunkt betyr juridisk sett at bostedskompetansen, barnehage, og større avgjørelser om dagliglivet (som er et veldig uklart begrep, men som innebærer ting som fritidsaktiviteter og SFO) vil være felles avgjørelser. Dette kaller barneombudet foreldrerettferdighet. Men er det foreldrerettferdighet at barnet sikres kontakt med begge foreldre? Er det et barneperspektiv å kunne flytte barnet vekk fra en forelder uten samtykke?

 

Dersom en far tar med seg barnet til utlandet uten samtykke, heter det barnebortføring. Selv om far er fra det landet han tar med barna til, og har familie og nettverk der. Der fleste er vel også enige om at det ikke er i barnets interesse? Samtidig skal mor kunne flytte med barnet hvor som helst i landet, uten samtykke. Det kalles «barneperspektiv», eller «kvinnens bevegelsesfrihet». Det er noe å reflektere over.

Far 36

Følg meg gjerne på FACEBOOK! Dere må også gjerne del og like innlegget, eller legge igjen kommentarer.

 

 

Licensed from: Dancer01 / yayimages.com

Jeg har de siste årene satt meg mye inn i det norske systemet og synet på delt omsorg. Jeg har i den forbindelse kommet over en del innvendinger mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Min oppfatning er at disse ikke er sterkere enn argumentene for delt omsorg. Innvendingene bærer også preg av å være motivert av helt andre agendaer enn hva som er best for barn. Her vil jeg ta en liten gjennomgang og kommentere.

 

Innvending: Mor må flytte pga arbeid eller utdannelse. Settes typisk frem av kvinnesaksforeninger, som Kvinnefronten, Aleneforeldreforeningen, Norsk kvinnesaksforening, men også SV, Feministisk Initiativ og Likestillings- og Diskrimineringsombudet har kommet med denne innvendingen. Her er noen tall fra SSBs rapport «Bosted og samvær» fra 2012.

• 80 % bostedsmødre er yrkesaktive
• 8 % studerer
• 4 % er uføretrygdede eller pensjonerte.
• 3 % er arbeidsledige.

Tallene over tyder ikke på at flytting er et reelt behov pga. av arbeid eller studier. Men kanskje noen av mødrene flyttet for å få disse jobbene? Vel, andel yrkesaktive stemmer godt med tallene på yrkesaktive kvinner som er gifte eller samboere. I tillegg er det verdt å nevne at 83 % var gifte eller samboere ved tidspunkt for samlivsbrudd, hhv. 36% og 47%. I tillegg er det greit å påpeke en viktig detalj når det gjelder sysselsetting, fra «Husmor i likestillingsland«:

• 1 av 10 kvinner som er gifte eller samboere er hjemmeværende, eller jobber under 20 timer i uka.

Dvs. at av de 10% som jobber lite eller går hjemme, finnes det sannsynligvis en mulighet for utvidet stilling, eller arbeid i nærområdet. Det er ingen grunn til at loven ikke skal likestille foreldrenes rettigheter fordi en liten andel kvinner kanskje ikke jobber.

 

Innvending: Barn må ha ett hjem. Settes stort sett frem i kommentarfelt, gjerne med utropstegn på slutten, og uten mer utdypning.

• Når foreldrene ikke bor sammen, har barna to hjem, uavhengig av hvilken løsning foreldrene velger.
• For barn er kontakten med foreldrene viktigere enn å ha ett hjem.
• I forskning kommer barn med ett hjem generelt dårligere ut, på grunn av tapet av kontakt med den ene forelderen.

 

Innvending: Barna bor i koffert/Barna blir stresset av å flytte frem og tilbake. Settes frem i kommentarfelt, samt av Barneombudet.

• Barn som har normalt samvær (70/30) flytter oftere på seg, enn barn med tilnærmet lik botid hos begge foreldre.
• Barn som har normalt samvær tilbringer kortere tid på hvert sted mellom flytting.
• Går man dypere inn i eksemplene hvor dette omtales som slitsomt, handler det ofte om avstand. Lang avstand muliggjøres ved at én forelder kan flytte uten samtykke slik loven tillater i dag. Altså handler det ikke om delt omsorg.
• Det er også lite trolig at det evt. stresset er knyttet til delt omsorg. Delt omsorg handler om at foreldrene har samme plikter og rettigheter. Det gir ingen mening å hevde at det fører til stress.
• Siden barn klager på dette i dag, betyr det at dagens system IKKE forhindrer dette.
• Løsningen på dette problemet vil evt. være å forby samlivsbrudd.

 

Innvending: Høyt konfliktnivå mellom foreldre. Settes frem av psykologer, Barneombud, familievern, rettsvesenet, osv.

• Uttrykket «høyt konfliktnivå» brukes en del, men fremstår som veldig misvisende. Fokuset rettes også stort sett mot foreldrene. Men hva med systemet? Hva med dommere og advokater? Hva med meklere? Hva med sakkyndige? Bidrar ikke det og de til konfliktnivået? Jo, det gjør det, og det gjør de.
• Ved såkalt høyt konfliktnivå, ser man i det hele tatt på årsakene bak? Selv om man kan fastslå at konfliktnivået er høyt, er det ikke gitt at begge foreldre har like mye ansvar for dette. Hvordan vurderes det i forhold til omsorgen i så fall? Vinner man frem ved å lage konflikt, eller taper man på det?
• Å ikke ha delt omsorg som utgangspunkt fordi noen foreldre krangler, er uansett tynt argument. Det er en problematikk som tydeligvis oppstår i dag, hvor vi loven faktisk trekker frem ett bosted, og dette er mest valgt.
• Når utgangspunktet er at delt omsorg krever samarbeid, og det rådes til forsiktighet, så vil dagens system trolig heller eskalere konfliktnivået. Grunnene til dette er bl.a. at foreldrene settes til å avgjøre hvem barnet er mest knyttet til, hvem barnet skal bo mest hos, o.l. Dette vil innebære at den som får samvær mister noen av rettighetene den andre beholder.

 

Nei til tvungen delt omsorg. Fra Aleneforeldreforeningen, og fra en parole i 8. marstog tidlig på 2000-tallet.

• Tvang overfor hvem? Delt omsorg som utgangspunkt vil ikke være tvunget på noen, det er noe forledrene har under samlivet allerede i dag, og vil være noe de ikke mister ved et evt. samlivsbrudd. Dersom mødre ikke ønsker delt omsorg etter samlivsbrudd, kan de velge å være samværsforeldre, det samme gjelder fedre. Det er langt verre å nekte en forelder å være en likeverdig omsorgsperson.
• Det er en stor svakhet i systemet dersom man mener at den ene forelderen skal «slippe delt omsorg», fordi den heller vi ha «hovedomsorg». Det vil i så fall være i strid med barnets rettigheter, og setter også den éne forelderen først. Det er oftest kvinner som ønsker «hovedomsorgen», og stort sett kvinnesakskvinner som er negative til delt omsorg. Utelukkende utfra kvinnesaksperspektiv.

 

Innvending: Dagens barnelov er nøytral (Barneombudets mantra).

• At loven er nøytral, innebærer at foreldrene stiller likt. Men det gjør de ikke. Her er Barneloven på nett.
• § 3: Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen. Ikke automatisk den biologiske faren, men den mannen moren er gift med ved fødselen. Samboer får ikke automatisk status som far.
• § 4: Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren erklære farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født. Far kan skrive en erklæring om farskap. Men:
  Erklæringa gjeld berre når ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far, eller når mora skriftleg har godteke erklæringa.
• Om dette ikke går, kan far gå til domstolen, nevnt i § 6. Det kreves altså saksgang. Byrden ligger på far.
• § 6a: Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren, jf. andre stykket, utan at dette endrar farskapen. Fra barnet fyller 18 år, altså.
• § 36 sier at «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge». Det er dette Barneombudet mener er nøytralt. Det hun dessverre overser er resten av paragrafen, og konteksten for øvrig. § 36 fortsetter: «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.» Så lenge loven sier at uenighet fører til at retten må bestemme at barnet skal bo hos én forelder, så trekker den frem denne løsningen som riktig ved uenighet. Når anbefalingene fra FOSAP og BUFDIR, og holdningene fra familievernkontorene er at det naturlig bør falle på mor, er det med på å påvirke skjevhet i utfallene.
• Siden retten må avgjøre ved uenighet, hvem skal ha byrden med å gå til sak? Hvordan skal omsorgen løses frem til saken?
• Se også på Likestillingsloven. Dette er formålet: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.» Dette indikerer en skjevhet som trekker frem ett kjønn. Det er ikke likestilling.
• Se også på straffeloven, § 261: «Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.» Å unndra et barn fra bostedsforelderen er straffbart. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er feil. Men det er ikke straffbart å unndra barnet fra samvær. Hva kommer det av?
• For å se hvilke muligheter samværsforeldre har, må vi tilbake til § 43 i barneloven, siste ledd: «Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.» Saksanlegg, altså. Samværsforelderens byrde. 

 

Hvem er det som taper på dagens system? Hovedsakelig barn og fedre.

Husk også at delt omsorg ikke først og fremst handler om brøk, det handler om like rettigheter i henhold til loven. Motstand mot delt omsorg er kort fortalt motstand mot like rettigheter.

 

Far, 36.

             Kreditering: Marius Hauge for barneombudet
Barneombudet har ved en rekke anledninger kommet med uttalelser om delt omsorg. Disse er alltid negative. Begrunnelsene som gis er ofte basert på feilinformasjon og mangelende kunnskap. Jeg skal ramse opp noen av påstandene og forklare hvorfor de er feil.

De første påstandene er fra en kronikk i Dagbladet, «Når barnets beste må vike».

«Selv om delt bosted kan være bra for noen barn, har vi ingen forskning som viser at det er bra for alle barn. Tvert i mot er det tydelige anbefalinger om ikke å ha delt bosted for de minste barna, under tre år.»

• Ingen løsning vil noen gang være best for alle barn. Et slikt krav kan ikke legges til grunn. Delt omsorg er derimot bra for de fleste barn, og generelt bedre enn ett hjem. Spørsmålet er da om man skal trekke frem den løsningen som den foretrukne, eller trekke frem ett bosted, som er en dokumentert dårligere løsning. Det gjør loven i dag. Barneombudet har ingen innvendinger mot det siste.
• Det er kun Foreningen for sakkyndige psykologer og BUFDIR, samt enkelte norske psykologer som har kommet med slike anbefalinger barneombudet snakker om. Dyktige fagfolk kommer ikke med anbefalinger når de ikke har grunnlag for å gi dem. Det bør fortelle oss noe om de norske fagfolkene. I Warshaks konsensusrapport, signert av 110 fagfolk internasjonalt, står det at «There is no evidence to support postponing the introduction of regular and frequent involvement, including overnights, of both parents with their babies and toddlers.»  Marsha Kline Pruett, Jennifer E. McIntosh, and Joan B. Kelly skriver:  «Cautions against overnight care during the first three years are not supported.» Så hvordan er det nå med disse tydelige anbefalingene mot delt omsorg?
• Hva sier de som kommer med dem selv? Stig Torsteinson skriver «Resultatene fra den forskningen som i dag finnes når det gjelder overnattingssamvær med babyer, tyder på at man bør være forsiktig med å la de minste ha mer enn én hovedbase. Blant annet er det tegn på at små barn med hyppige overnattingssamvær har høyere nivåer av stress, og at delt bosted virker negativt inn på foreldres effektivitet med hensyn til å regulere barnas stressnivå. « Men så forklarer han at «Det lave antall studier, og begrensinger ved de foreliggende undersøkelser, gjør at man ikke kan slå dette sikkert fast.» Altså sier han selv at det er usikkert. Han unnlater å si hvilken forskning han viser til, men det er åpenbart at det er den forskningen som allerede er tilbakevist. Hadde det kommet ny forskning som bekreftet deres hypoteser, hadde disse selvsagt fort blitt gjort kjent.
• Katrin Koch og Thomas Nordhagen fra FOSAP, fremholder at det ikke er heldig med delt omsorg for de minste barna, men viser konkret til en tilbakevist rapport, hvor selv forfatteren av rapporten, Jennifer McIntosh som nevnt over, har endret oppfatning om konklusjonen. Dette er jo så uredelig som det får blitt. Det siste avsnittet deres kronikk i psykologtidsskriftet viser at de heller ikke har et reelt kunnskapsgrunnlag: «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert. I tillegg finnes det ulike forskningstradisjoner. Warshak legger eksempelvis hovedvekten på barnas kontakt med far etter samlivsbrudd (13). Vi går ut fra at flytting til og fra under stressende betingelser assosiert med familiebrudd som regel ikke er egnet til å fremme forståelsen av at barnet er et individ med et mentalt liv. Da kan det være til barnas beste at man er forsiktig med delt omsorg og går trinnvis frem i de tre første leveår, slik det anbefales i heftet til Norsk psykologforening og Forening for sakkyndige psykologer. Føre-var-prinsippet tilsier at både foreldre og fagpersoner nøye overveier kontekstfaktorer som kan påvirke småbarns tilpasning og tilknytningstrygghet i forbindelse med delt omsorg; flere slike kontekstuelle forhold er nevnt i brosjyren.» Jeg har kursivert. Fremstår dette som noe annet en sysning?

«Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie.»

• Jeg setter inn litt tekst fra lovverket her for å vise hvorfor barneombudets fremstilling blir feil. Jeg vil også påpeke at barneombudet er imot delt omsorg fordi hun mener det krever et spesielt godt samarbeid. Samtidig hevder hun at dagens løsning er bedre fordi foreldrene kan finne den løsningen som er best for deres barn. Altså foreldre hvis samarbeidsevner ikke er gode nok for delt omsorg, skal bli enige om den løsningen som er best for deres barn. Foreldre som faktisk blir enige, er ikke problemet med dagens lovverk.
• § 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.
  Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.
  Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.
  37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
  Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
• § 36.Kvar barnet skal bu fast.
  Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
  Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

«Samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Mange opplever ikke å bli hørt, og føler seg presset til en ordning som kanskje fungerer godt for de voksne. Dette gjenspeiles i mange av henvendelsene Barneombudet får fra barn.»

• Jeg har tidligere gått gjennom henvendelsene til barneombudet som gjelder dette. De fleste av barna, 65,5 %, ønsket mer kontakt med eller bosted hos sin far. Barneombudet fremstiller det som at de fleste gjelder misnøye med delt omsorg (foreldrerettferdighet), mens det faktisk er fast bosted de fleste er misfornøyd med. Barneombudet tar altså ikke barna på alvor, og gjengir feilaktig det de henvender seg om.

«Ved å ha delt bosted hos to foreldre som ikke samarbeider godt, er risikoen stor for at barn må forholde seg til høyt konfliktnivå over lang tid. Det er slett ikke bra for barna. Det går ut over helsa, både psykisk og fysisk. «

• Dette er ikke riktig. I denne metastudien av professor Linda Nielsen, gjennomgås 40 studier. Nielsen skriver «Those people who believe that shared parenting plans only benefit children when the parents are cooperative coparents may be surprised to learn that the children in shared  parenting families had better outcomes than those in sole residence even when there was high conflict or where one of the parents had been «forced» to share.» Se tabell fra side 88.
• Risikoen for helseproblemer er faktisk større ved ett bosted. Barn som bor mest hos en, eller utelukkende med en forelder har flere helseproblemer enn barn som har foreldre med delt omsorg. Se oversikt fra side 42.
• Det er uansett i slike tilfeller man må gå inn og veilede foreldrene. I stedet for å «løse» konflikten ved å forhindre eller redusere kontakten med den ene forelderen, når det kanskje ikke engang er den forelderen som initierer konflikten.

De neste uttalelsene er fra en artikkel i NRK, «Føler meg hjemløs».

« – At vi har et barneperspektiv, betyr ikke at vi ikke ser det voksne i dette. Men vi mener loven vi har i dag har fokus på barnets beste, og at den derfor bør forbli slik den er, men med forsterkninger. – Foreldrenes perspektiv må ut og barnet inn. Vi vet at barn opplever å ikke bli tatt på alvor og å ikke bli hørt, sier Lindboe. «

• Skjevdeling av foreldres rettigheter og plikter er ikke barneperspektiv. Her snakker barneombudet om bostedskompetansen. Hvordan er det at bostedsforelder kan flytte med barnet uten samtykke fra den andre forelderen, eller barnet, et barneperspektiv? Barnekonvensjonen artikkel 9, punkt 3, sier at: «Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.» Barneombudet går altså imot barnekonvensjonen.
• Barns mening kan lyttes til. Men barn er ikke modne nok til å ta rasjonelle avgjørelser. Det er en grunn til at 18 år er myndighetsalder. Man må forstå at barn kan ha vanskelig for å konsekvensene av en evt. avgjørelse om flytting og bosted.

«- Det kan være smertefullt å savne mamma eller pappa. Men av to onder, kan savnet av den ene forelderen være det minste i en totalpakke. Hverdagen kan fungere bra for barnet, selv om det ikke ser den ene forelderen så ofte, sier Lindboe. «

• Dette er helt på tvers av forskning på området. Faktisk er fravær av den ene forelderene ofte en stor belastning for barnet. Anne Lindboe sier ikke hva det andre ondet er, men det er ikke så relevant. Fravær av en forelder kan ha en svært negativ effekt på barnets utvikling, særlig når barnet i starten av sitt liv har levd med begge sine foreldre. Merk at i artikkelen handler det nettopp om en gutts opplevelse av at avstand mellom foreldrene gjorde ting veldig tungt. Det er for øvrig samværsfar som har flyttet vekk, så saken er litt annerledes, men dog. Resultatet blir likt. Barneombudet har forståelse for det, men anser det som den beste løsningen at muligheten til å lage stor avstand er tilstede. Så fort det gjelder delt omsorg, er hun dog opptatt av de få barna som opplever det slitsomt, uten å egentlig ha bekreftet at det er omsorgsløsningen som er problemet. Vi må høre på de som sier at delt omsorg er slitsomt, men overtale de som skulle ønske de hadde mer kontakt om at det ikke er like viktig.
  Vel, hva sier forskningen? En metastudie viser opplevelse av avvisning fra en av sine foreldre kan føre til negativ utvikling hos barn, i forhold til aggresjon, fiendtlighet, likegyldighet, depresjon, o.l. Man kan også lese om viktigheten av far i artikkelen «Fars betydning for barnets utvikling«. 
• Det finnes altså tre metastudier som tar for seg delt omsorg, hvor barna bor vekselvis hos begge foreldre kontra de som bor mest eller utelukkende hos én. I alle disse kommer barna med delt omsorg klart best ut. Faktisk ligger de ikke langt bak barn i kjernefamilier der hvor det er med i sammenligningsgrunnlaget. Videre viser andre studier at begge foreldre er viktige for barnets utvikling og at for barn å oppleve avvisning fra en av foreldrene, kan føre til negativ utvikling. Barneombudets oppfatning er at det som forskning viser er det verste å utsette barn for etter samlivsbrudd, er det beste. Hva sier dette om kunnskapsnivået til Barneombudet?

Til slutt vil jeg vise til da barneombudet og Frode Thuen var med på Dagsnytt 18, på NRK, den 9. mars. Starter fra 15:45.

Barneombudet har ingen argumenter, hun gjentar bare fem ganger at man må ta gode, individuelle vurderinger som er best for det enkelte barnet. Hun avviser Frode Thuen og forskningen han trekker frem, uten å selv vise til noe som helst som underbygger hennes ståsted. Hun hevder at det er forskjellig lære på dette området, men kommer altså ikke med noe som helst. Hun hevder også flere ganger at dagens lov er nøytralt og fungerer utmerket, og trekker frem at foreldrene kan bli enige om «gode, individuelle vurderinger som er best for det enkelte barnet.»

• La oss et øyeblikk anta at hun har rett i at dagens situasjon gjør at foreldrene ta bedre valg. Vi vet, utfra hva vi har sett over, at delt omsorg er den løsningen etter samlivsbrudd som kommer best ut totalt. Men noen ganger er kanskje ikke delt omsorg best. I dag kan foreldrene selv gjøre «gode, individuelle vurderinger som er best for det enkelte barnet.»  Hvorfor velger da kun 25 % delt omsorg? Hvorfor velger 66 % å ha bosted hos mor, og bare 8 % hos far?
• I 2002 ønsket 62% av samværsfedrene mer samvær. 47 % mente delt omsorg ville ha vært den beste løsning for deres barn. På det tidspunktet hadde 84% av mødrene bosted, bare 8 % hadde delt omsorg.
• Er det noe som tyder på at foreldrene blir enige i dag når vi kan lese følgende i en SINTEF-rapport fra 2012: «Mødre og fedre møter ofte til  mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett.»

Dessverre har Norge et Barneombud som ikke har kunnskap om hva som er best for barn etter samlivsbrudd. Det virker heller ikke som om Barneombudet ønsker å ta til seg kunnskap. Barneombudet hevder å ha barnets perspektiv, men det stemmer ikke. De punktene Barneombudet ikke vil endre, er punkter mødre tjener på med dagens lovverk. Det er også skremmende at Camilla Kayed, som er fagsjef hos barneombudet, har signert på brev til meg som viser at kunnskapsgrunnlaget deres begrenser seg til et veiledningshefte. Et veiledningshefte som bygger på tilbakevist forskning.

Hvorfor tør ikke mediene utfordre Barneombudet? Hva skjedde med gravende og undersøkende journalistikk?

Far, 36.

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

I Aftenposten i dag, 23.09.2016 ser vi flere saker som handler om forslag til lovendringer i barneloven. Saken jeg skal kommentere her handler om artikkelen «- Hornes forslag vil gjøre hverdagen vanskeligere for mange aleneforeldre«.

Det skal legges frem et forslag om endringer i dag. Endringsforslagene finner du her. Aftenposten har snakket med Stig Rusten, som er leder for Aleneforeldreforeningen. For de som ikke kjenner denne foreningen, så kan jeg fortelle at de jobber for såkalte aleneforeldres rettigheter. De er motstandere av likeverdig foreldreskap. De er strengt tatt mest opptatt av at mødre skal slippe å forholde seg til fedre etter samlivsbrudd.

Et av forslagene som legges frem er å trekke frem delt omsorg som en anbefalt løsning. Til dette sier Stig Rusten: «- Vi ser at det er mange foreldre som ikke takler dette med delt bosted fordi det krever så høy grad av samarbeid. Det er dessuten mange barn som ikke trives med å flytte mellom to hjem.» Dette stemmer selvsagt ikke. Stig Rusten bare slenger ut påstander som han ikke kan dokumentere. I det som finnes av undersøkelser rundt dette er faktisk det motsatte tilfelle. Dessuten er det viktig å huske to ting.

1. Samarbeid kreves uansett løsning. Dersom lovverket skal gå utfra at foreldre ikke kan eller trenger å samarbeide, må man gi alle rettigheter til én forelder. Som navnet Aleneforelderforeningen indikerer, er vel kanskje det hensikten til Rusten og hans forening?
2. Foreldre som ikke bor sammen fører til at barn har to hjem uansett. Dersom Rusten og aleneforeldreforeningen vil løse misnøye ved å flytte mellom to hjem, må man forby skilsmisse og det å flytte fra hverandre.

Videre sier Rusten dette om utvidet varslingsfrist. «- Tre måneder i forveien er lang tid. Man vet for eksempel ofte ikke om man kommer inn på en skole før tre måneder i forveien. Det er heller ikke alle arbeidsgivere som er villige til å vente tre måneder på en ny ansatt. » Dette er også med på å indikere at barna ikke er fokus for Aleneforeldreforeningen. De ønsker å legge tilrette for at bostedsforelederen (som de ofte i sine begrunnelser vektlegger at oftest er mor) skal kunne søke jobber eller studier langt unna samværsforelderen, og at samværsforelderen skal stå igjen uten muligheter til å ha innflytelse over avgjørelser i forhold til sitt eget barn. Det er som er verdt å merke seg er at i dag jobber over 90 % av mødre som er samboere eller gift. Når det gjelder bostedsmødre, hadde i 2012 80% mødre arbeid, og 8% studerte. Så lenge disse tallene er rimelig like, bør flytting kreve samtykke. Å flytte pga. arbeid eller studier er sjelden en nødvendighet, og aldri begrunnet i barnet. Dessuten er det i dag ingen reelle konsekvenser for manglende varsling. Dette har jeg erfaring med selv. I tingrettens dom skrev dommeren: «Et tema i saken har vært om mor har overholdt den varslingsplikten hun har etter barneloven §42 første ledd. Til dette bemerkes det at varslingsplikten ikke kan innebære at man må vente med å flytte i 6 uker etter at man har fått et jobbtilbud hvor man umiddelbart kan begynne å jobbe.» Så når skal man vente da? Kun hvis man flytter uten at det er i forbindelse med jobb, eller studie? Altså når man ikke har noen grunn? Dommen nevner også hvordan varslingen og flyttingen fungerte: «7. august oppgav mor sin nye adresse til far og en uke senere flyttet hun inn der.» Så hvordan vil tre måneders varsling egentlig gjøre noe forskjell?

Barneombudet ved fagsjef Camilla Kayed uttaler seg også i artikkelen. Vi vet jo fra min tidligere korrespondanse med Barneombudet at deres kunnskapsgrunnlag er et veiledningshefte som igjen bygger på tilbakevist forskning. ««Et kraftig signal fra regjeringen om at foreldres rettigheter er viktigst ved et samlivsbrudd», mener fagsjef Camilla Kayed hos Barneombudet. » Dette viser hvor uredelig Barneombudet er. For det første er utvidet varslingsfrist og meklingsplikt ved flytting i tråd med derers eget høringssvar. For de andre skal Barneombudet ivareta barns rettigheter. I barnekonvensjonen artikkel 9, punkt 3, står følgende: «Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.» Camilla Kayed hos Barneombudet mener altså at å anbefale å følge barnekonvensjonen setter foreldrene først.

De siste som uttaler seg er Foreningen to foreldre. De ønsker endringer, men synes ikke forslagene er endring nok. Det har de rett i. Dette sikrer ikke barns rett til kontakt med begge foreldre. Det fortsetter å holde fedre nede. Det fortsetter å sette barns rettigheter til side.

Det at loven er formulert nøytralt betyr ikke at den er nøytral. Så lenge den fremmer ett bosted og at mødre regnes som den naturlig beste omsorgspersonen både ved Familievernkontorer, i domstoler og blant sakkyndige psykologer, vil fedre betraktes som annenrangs. Det trengs større og bedre endringer enn bare utvidet varslingsfrist, som vi allerede vet at ikke fungerer. Vi må slutte å finne oss i å behandles som om vi ikke er i stand til å ta vare på våre egne barn. Vi må slutte å la ideologiske prinsipper gå foran barnas rettigheter.

Far, 36