Aleneforeldreforeningen og Barneombudet ønsker å sette barna til side.

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

I Aftenposten i dag, 23.09.2016 ser vi flere saker som handler om forslag til lovendringer i barneloven. Saken jeg skal kommentere her handler om artikkelen «- Hornes forslag vil gjøre hverdagen vanskeligere for mange aleneforeldre«.

Det skal legges frem et forslag om endringer i dag. Endringsforslagene finner du her. Aftenposten har snakket med Stig Rusten, som er leder for Aleneforeldreforeningen. For de som ikke kjenner denne foreningen, så kan jeg fortelle at de jobber for såkalte aleneforeldres rettigheter. De er motstandere av likeverdig foreldreskap. De er strengt tatt mest opptatt av at mødre skal slippe å forholde seg til fedre etter samlivsbrudd.

Et av forslagene som legges frem er å trekke frem delt omsorg som en anbefalt løsning. Til dette sier Stig Rusten: «- Vi ser at det er mange foreldre som ikke takler dette med delt bosted fordi det krever så høy grad av samarbeid. Det er dessuten mange barn som ikke trives med å flytte mellom to hjem.» Dette stemmer selvsagt ikke. Stig Rusten bare slenger ut påstander som han ikke kan dokumentere. I det som finnes av undersøkelser rundt dette er faktisk det motsatte tilfelle. Dessuten er det viktig å huske to ting.

1. Samarbeid kreves uansett løsning. Dersom lovverket skal gå utfra at foreldre ikke kan eller trenger å samarbeide, må man gi alle rettigheter til én forelder. Som navnet Aleneforelderforeningen indikerer, er vel kanskje det hensikten til Rusten og hans forening?
2. Foreldre som ikke bor sammen fører til at barn har to hjem uansett. Dersom Rusten og aleneforeldreforeningen vil løse misnøye ved å flytte mellom to hjem, må man forby skilsmisse og det å flytte fra hverandre.

Videre sier Rusten dette om utvidet varslingsfrist. «- Tre måneder i forveien er lang tid. Man vet for eksempel ofte ikke om man kommer inn på en skole før tre måneder i forveien. Det er heller ikke alle arbeidsgivere som er villige til å vente tre måneder på en ny ansatt. » Dette er også med på å indikere at barna ikke er fokus for Aleneforeldreforeningen. De ønsker å legge tilrette for at bostedsforelederen (som de ofte i sine begrunnelser vektlegger at oftest er mor) skal kunne søke jobber eller studier langt unna samværsforelderen, og at samværsforelderen skal stå igjen uten muligheter til å ha innflytelse over avgjørelser i forhold til sitt eget barn. Det er som er verdt å merke seg er at i dag jobber over 90 % av mødre som er samboere eller gift. Når det gjelder bostedsmødre, hadde i 2012 80% mødre arbeid, og 8% studerte. Så lenge disse tallene er rimelig like, bør flytting kreve samtykke. Å flytte pga. arbeid eller studier er sjelden en nødvendighet, og aldri begrunnet i barnet. Dessuten er det i dag ingen reelle konsekvenser for manglende varsling. Dette har jeg erfaring med selv. I tingrettens dom skrev dommeren: «Et tema i saken har vært om mor har overholdt den varslingsplikten hun har etter barneloven §42 første ledd. Til dette bemerkes det at varslingsplikten ikke kan innebære at man må vente med å flytte i 6 uker etter at man har fått et jobbtilbud hvor man umiddelbart kan begynne å jobbe.» Så når skal man vente da? Kun hvis man flytter uten at det er i forbindelse med jobb, eller studie? Altså når man ikke har noen grunn? Dommen nevner også hvordan varslingen og flyttingen fungerte: «7. august oppgav mor sin nye adresse til far og en uke senere flyttet hun inn der.» Så hvordan vil tre måneders varsling egentlig gjøre noe forskjell?

Barneombudet ved fagsjef Camilla Kayed uttaler seg også i artikkelen. Vi vet jo fra min tidligere korrespondanse med Barneombudet at deres kunnskapsgrunnlag er et veiledningshefte som igjen bygger på tilbakevist forskning. ««Et kraftig signal fra regjeringen om at foreldres rettigheter er viktigst ved et samlivsbrudd», mener fagsjef Camilla Kayed hos Barneombudet. » Dette viser hvor uredelig Barneombudet er. For det første er utvidet varslingsfrist og meklingsplikt ved flytting i tråd med derers eget høringssvar. For de andre skal Barneombudet ivareta barns rettigheter. I barnekonvensjonen artikkel 9, punkt 3, står følgende: «Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.» Camilla Kayed hos Barneombudet mener altså at å anbefale å følge barnekonvensjonen setter foreldrene først.

De siste som uttaler seg er Foreningen to foreldre. De ønsker endringer, men synes ikke forslagene er endring nok. Det har de rett i. Dette sikrer ikke barns rett til kontakt med begge foreldre. Det fortsetter å holde fedre nede. Det fortsetter å sette barns rettigheter til side.

Det at loven er formulert nøytralt betyr ikke at den er nøytral. Så lenge den fremmer ett bosted og at mødre regnes som den naturlig beste omsorgspersonen både ved Familievernkontorer, i domstoler og blant sakkyndige psykologer, vil fedre betraktes som annenrangs. Det trengs større og bedre endringer enn bare utvidet varslingsfrist, som vi allerede vet at ikke fungerer. Vi må slutte å finne oss i å behandles som om vi ikke er i stand til å ta vare på våre egne barn. Vi må slutte å la ideologiske prinsipper gå foran barnas rettigheter.

Far, 36