Har vi allerede delt omsorg som utgangspunkt i barneloven?

Law and justice concept, paragraph and scales
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com

Jeg er for å ha delt omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Fordi jeg mener at barn skal sikres retten til kontakt med begge foreldre, og at en forelder ikke skal kunne ta de største avgjørelsene alene, eller over hodet på den andre. Det har flere ganger blitt lagt frem forslag om dette, men det har blitt nedstemt på Stortinget. 

Men hva er egentlig utgangspunktet ved samlivsbrudd i loven? Etter å ha lest jeg gjennom den norske barneloven, ble jeg brått usikker. Jeg har lest gjennom før, og reagert på at foreldreansvaret ikke er likt for begge foreldre, at domstolen må velge at barnet skal bo hos én forelder, at bostedsforelderen kan flytte vekk med barnet uten samtykke, osv. Jeg har ikke tenkt så mye over hvorvidt det er grait at den ene tar seg til rette inntil annet er avtalt. Men står det noe om utgangspunktet?

Vel, la oss begynne med samlivet. Dersom foreldrene er gifte eller samboere ved barnets fødsel, så har de felles foreldreansvar. Dette kommer frem i § 34 og § 35. Det betyr at de også har samme rettigheter og forpliktelser overfor barnet. Innholdet i foreldreansvaret står i § 30. Dersom foreldrene ikke er gifte eller samboere ved fødsel har mor i utgangspunktet foreldreansvar alene, i følge § 35. Men far har likevel bidragsplikt, som man ser i § 66. Men som sagt. Foreldre som bor sammen har sammen rettigheter og forpliktelser.

Så hva skjer når de går fra hverandre? Vel, dersom foreldrene flytter hver for seg og barnet skal «bu fast» hos én av dem, så endrer betydningen av foreldreansvaret seg. Den barnet bor fast hos, bostedsforelderen, får særrettigheter, jf. § 37. Disse innebærer bl.a. at bostedsforelderer kan flytte med barnet hvor som helst i landet uten samtykke fra den andre forelderen, samværsforelderen. En liten digresjon: Denne loven innebærer at bostedsforelderen kan flytte fra Lindesnes til Kirkenes, uten at den andre forelderen kan motsette seg. Det gjør at denne paragrafen er i strid med barnekonvensjonen. Tilbake til saken. Hvorvidt barnet skal bo fast hos den eller begge foreldrene etter samlivsbrudd, kan de avtale selv, som beskrevet i § 36. Om de ikke blir enige må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Men det er viktig å presisere at meningen er at domstolen skal «gis en snever adgang til å idømme delt bosted mot den ene eller begge foreldres vilje«. Dette kommer frem i forarbeidene til loven. Tenk på dette. Lovgiverne og mener at delt omsorg helst ikke skal idømmes mot den enes vilje. Bør ikke da den som ikke ønsker det tilbys samværsrollen?

Uansett, det står ingenting om at status endres ved samlivsbrudd. Således fremstår det som at foreldrene i utgangspunktet faktisk stiller likt etter samlivsbrudd. Altså at bor barnet fast hos begge. Dersom den ene forelderen da tar seg til rette, f.eks. ved å ta med barnet uten samtykke, eller nekter den andre i å delta i omsorgen på lik linje, tolker jeg at dette er et brudd på § 261 i straffeloven.

Så hvorfor må far gå til sak dersom mor tar seg til rette? Hvorfor er mor fritatt for brudd på straffeloven, dersom hun tar hindrer kontakt med far og barn uten at det er et reelt grunnlag for det?

Jeg er ikke jurist, så dette er betraktninger og spørsmål fra en lekmann.

Far 36

Følg meg på Facebook!
#Deltomsorg, #DeltBosted, #samlivsbrudd, #barneloven, #barnsbeste, #barnetsbeste

En kommentar om “Har vi allerede delt omsorg som utgangspunkt i barneloven?

  1. Dette er en interessant problemstilling. Jeg har lenge fundert på de samme grensetilfellene
    og venter p.t. på svar fra BLID om hva som gjelder når noen flytter fra hverandre og ikke har funnet en ordning ihht §36.
    Dette etter først ha fått et sirkulært og vagt svar med henvisning til §36. Jeg tror ikke noen er i stand til å gi et entydig svar på dette spørsmålet.
    Ca 75% av foreldrene får en avtale innen de er ferdig med mekling på familievernkontoret. Av dem som ikke blir enige er det bare 40% som bruker rettssystemet for å finne en løsning. Følgelig er det ca 60% (15% av totalen) som har «selvtektsløsning» eller «flytte ut av bostedskompetansen» løsningen.
    Ot.prp 56 fra 96/97 sier at barnet bør bli boende i felles bolig inntil man har funnet en løsning ihht §36, men sier ikke at dette er et absolutt krav. Gitt nevnte preferanse for å beholde eksisterende bosted, så kan det virke som om barnets bosted knyttes til boligen.
    (Slik tolket jeg det da mor flyttet ut med vår datter, men selvsagt uten at det fikk noen konsekvenser.)
    Alternativ tolkning er at det ikke finnes noen bostedskompetanse før dette er avklart ihht §36.
    I og med at bostedskompetansen er et unntak fra lik bestemmelsesrett under foreldreansvaret, som er utgangspunktet, så finnes dette ikke før fast bosted er avklart.
    Forarbeidene går likevel langt i å frikjenne dem som tar seg til rette. Særlig hvis dette er mor.
    Jeg husker ikke, men mener at psykologforeningens høringssvar i 79, gjengitt i OT.prp 62 fra 79/80, nevnte mødre som måtte flykte fra voldelige fedre som bakgrunn for flyttekompetansen. Min teori er at flytte-med-barn situasjonen vurderes forskjellig mht om det er mor eller far som gjør det. På en mer eller mindre vag måte har far, som trussel for mor og barn, etablert seg. Tilsvarende har mors offerrolle, og dermed unnskyldning for barnebortføring, etablert seg.
    Jeg mener at sivilombudsmannen har kritisert norsk barnelovgivning for å skjule for mye av barneloven i forarbeidene og tolkning av disse.
    Samme prp. sier at det er ulovlig å flytte bort med barnet, men at det ikke er noen direkte sanksjonsmidler mot foreldre som tar med seg barnet og flytter. Barneloven fritar dermed forelderen fra nevnte §261.
    Forarbeidene sier dessuten at dersom en forelder har etablert seg et annet sted, så vil det ofte medføre at denne får fast bosted etter status quo prinsippet. Altså går loven langt i å legitimere selvtekt som metode i praksis.
    Enda mer graverende er det at tilliggende lovverk tar høyde for denne situasjonen.
    For eksempel praktiserer folkeregisteret en regel om at man etter å ha etablert nytt bosted kan få endret adresse etter 6 mnd, selv om den andre forelderen motsetter seg dette, og bostedskompetansen ikke er avklart.
    NAV opererer med noe av det samme.
    (I mitt tilfelle vedtok NAV, etter min mening lovstridig, å gi mor status som enslig forsørger mens saken vår pågikk. Folkeregisteret brukte dette som bevis for at mor hadde etablert nytt bosted.)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..