Et grundigere svar til Barneombudet.

Husker dere da barneombud Anne Lindboe kom med tilsvar på min kronikk? Jeg fikk inn en replikk noen dager etter, men en replikk gir begrensninger på hvor mye man kan skrive. Jeg liker å gå grundig gjennom innlegg og ta for meg påstandene som settes frem. Det har jeg anledning til på bloggen. Så da gjør jeg det.

 

Far og blogger Terje Goa går til hardt angrep i Dagbladet, og framstiller det som om Barneombudet er motstander av delt bosted for barn når foreldrene går fra hverandre. Det er vi selvsagt ikke.

  • Dette stemmer ikke. Min påstand var «Flere ganger har Anne Lindboe eller andre representanter for Barneombudet vært i media og uttrykt sin motstand mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd
  • Går jeg «til hardt angrep»? Kanskje, men det er først og fremst bare retorikk fra barneombudet. Mine poeng er underbygget.

Delt bosted fungerer godt for mange barn, og det synes jeg er veldig bra. I tråd med FNs barnekonvensjon advarer jeg mot at barn blir presset til én bestemt løsning. Derfor er jeg svært glad for at Regjeringen har gått bort fra forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt ved samlivsbrudd, slik Goa argumenterer for i sin tekst.

  • Ja, det fungerer godt for mange barn, vi er tilsynelatende enige om det.
  • Barneombudets tolkning av barnekonvensjonen er ganske påfallende, siden delt omsorg er helt i tråd med barnekonvensjonen.
    Art 2.1. De stater som er part i denne konvensjon, skal respektere og sikre de rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon, uten diskriminering av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling.
    Art 3. 2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
    Art 7.1. Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.

    Art 9. 3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.
  • Hvordan blir barna presset til én løsning? Delt omsorg som utgangspunkt handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Barneombudet argumenterer mot delt omsorg basert på botid. Merk dere det.
  • Tilbake til start. Barneombudet hevder som nevnt at jeg «framstiller det som om Barneombudet er motstander av delt bosted for barn når foreldrene går fra hverandre». Som jeg har vist skrev jeg at de utrykker «motstand mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbruddSå skriver hun «Derfor er jeg svært glad for at Regjeringen har gått bort fra forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt ved samlivsbrudd«. Hun begynner altså med å hevde jeg tar feil ved å forvrenge det jeg skrev, for så å bekrefte observasjonen jeg faktisk kom med. Man kan godt anta at det er en misforståelse, men jeg ville latt den tvilen komme henne til gode.

Jeg er opptatt av at lovverket signaliserer tydelig at det viktigste er at foreldre ved et samlivsbrudd velger den bostedsordningen som er best for deres barn. Jeg er mot å legge føringer på hvilke løsninger foreldre skal velge, og på den måten svekke barnets rett til en individuell vurdering. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å bli enige om dette midt oppi et samlivsbrudd. Derfor bør det også legges til rette for at foreldre får hjelp i en slik situasjon.

  • Barneombudet har flere ganger sagt at hun mener dagens barnelov er god. Så la oss se om lovverkert er tydelig, i tråd med hva hun er opptatt av.
    § 36.
    Kvar barnet skal bu fast
    Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
    Det som kommer frem er at foreldrene har to valg, bosted hos én eller hos begge. Det er ikke særlig tydelig hva dette innebærer. For i både dette faktaarket og i denne brosjyren står det at tydelig at barnet kan «bo fast» med begge, men ha asymetrisk botid, samtidig som det kan «bo fast» med den ene og ha identisk botid. Dermed vil valget om bosted hos én eller begge egentlig handle om hvorvidt foreldrene skal stille likt i forhold til rettigheter og forpliktelser, ikke hvor mye tid barnet bor hos hver.
  • Ved uenighet skal retten avgjøre. Men de er pålagt å dømme bosted hos én forelder. De kan dømme delt omsorg dersom det foreligger særlige grunner. Men har kan man ikke forvente for mye, fordi det i forarbeidene til barneloven kommer det ganske klart frem at å dømme delt omsorg skal kreve mye. Dermed er det ganske optimistisk å forvente delt omsorg som resultat i en sak. Dette fører igjen til at de som går til sak vil gå til sak på hovedomsorg, og vil også føre til at foreldre som kanskje ikke er enige, likevel velger dette på familievernkontoret. Man skal ikke undervurdere presset mange fedre opplever på å godta samværsrollen, dersom mor ikke ønsker å dele på omsorgsrollen. Formuleringen i lovteksten, sammen prosessen ellers, legger allerede føringer.
  • Det kommer frem av loven at den som ikke barnet bor fast med er samværsforelder, og at å ha bosted gir flere rettigheter enn å bare ha del i foreldreansvaret. I § 43 definerer barneloven vanlig samvær som «ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie». Dette gir også inntrykk av at samvær vanligvis er 30 %.
  • Dersom barneombudet er klar over at samarbeid er vanskelig med en gang etter brudd, hvorfor mener hun da at det å bli enige om en avtale om botid og hvorvidt foreldrene skal ha samme rettigheter er et godt utgangspunkt, mens å ha likeverd som utgangspunkt vil skape problemer?

Foreldre som går fra hverandre bør få tilbud om flere timer hos familievernet, og barna må også få tilbud om en egen time. De bør også ha minimum tre timers mekling hos familievernet før man kan ta en sak til domstolen.

  • Jeg er ganske enig i at man bør ha utvidet tilbud hos familievernkontoret. Men det krever at meklerne må ha kunnskap og at de faktisk kan gi gode råd, og holder seg faglig oppdatert i den forbindelse.
  • Barna kan kanskje få egen time, men hva mener barneombudet skal oppnås i så fall? Her vil alder ha mye å si. Barneombudet ser ut til å være av den oppfatning at om man trekker inn barnet, så tar man hensyn til deres beste. Det er en grunn til at barn ikke klarer seg alene. De er umodne og gjør irrasjonelle valg. Vil barnet være komfortabel med å snakke til en fremmed på familivernkontoret?
  • Å ha tre timer mekling er lite hensiktsmessig når meklerne skal være nøytrale, og derfor ikke tør å mekle med partene. Jeg har selv vært på 7 møter. Meklerne sitter og lytter, uten å bidra til noe meningsfylt. De kommer kanskje med noen generelle betraktninger som ikke er relevante. Det må evt. gjøres betydelige endringer i ordningen for at det skal ha positiv effekt.

Barneombudet har flere ganger vist til at samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Som Goa også skriver, får vi henvendelser om dette på svartjenesten «Spør Barneombudet». I tillegg får vi henvendelser på epost, telefon og direkte når vi er på skolebesøk. Goa tar feil når han hevder at «Dette fremholdes som et argument mot delt omsorg som utgangspunkt, og for å beholde situasjonen som i dag».
Poenget er at barn henvender seg til oss fordi de ikke er fornøyde – det gjelder både delt bosted og andre løsninger. Et fellestrekk for dem som ikke er fornøyde er at de opplever å ikke bli hørt. Det gjelder både dem med delt bosted og andre løsninger.

  • Goa tar ikke feil. Dette er hva jeg viser til, og det er skrevet av barneombudet i en kronikk i Dagbladet : «Når Horne trekker fram én løsning; delt bosted, som gullstandarden, er det stor fare for at det svekker det sterke barnefokuset som disse sakene krever. Hornes forslag om delt bosted ivaretar kanskje rettferdighet for de voksne. Men dette bør handle om barna.
    «Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene», skriver en gutt på 14 år til oss i Barneombudet.
    Samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Mange opplever ikke å bli hørt, og føler seg presset til en ordning som kanskje fungerer godt for de voksne. Dette gjenspeiles i mange av henvendelsene Barneombudet får fra barn.»

    Hun mener åpenbart at delt omsorg handler om voksne, at barn synes det er stressende, og at det gjenspeiles i henvendelsene de får. Dette bruker hun som argument mot delt omsorg.
  • Jeg har tidligere gjennomgått halvannet år med henvendelser til barneombudet. Av de som gjaldt misnøye med bosted var det 85 % som hadde «ett fast bosted«, og delt omsorg virker å forstås av barna som 50/50. Ved delt omsorg kan botid justeres, uten at det går utover at man har delt omsorg. Har man ett fast bosted, er det vanskeligere å endre, for det krever ny avtale. Dette forhindres oftest av bostedsforelderen.
  • Barneombudet er åpenbart klar over at henvendelsene de får gjelder mer enn delt omsorg, men skjønner hun at henvendelsene og misnøyen gjelder dagens system? Skjønner hun at problemene ikke handler om delt omsorg, men andre faktorer? Det kommer ikke akkurat frem mange detaljer rundt barnas situasjon i meldingene de mottar. En gutt som er misfornøyd med 50/50, vil han blir fornøyd med 40/60, eller 30/70? Eller er det et annet sted skoen trykker? Kanskje rett og slett at foreldrene ikke bor sammen? Uansett kan han ha alle disse boløsningene, og foreldrene fortsatt ha delt omsorg.

Siden Goa bruker begrepene «delt bosted» og det tidligere begrepet «delt omsorg», er det viktig å påpeke at det er mulig å ha delt bosted uten at barna oppholder seg like mye hos begge foreldrene.
Foreldrene kan bli enige om hvor mye tid barna bor hos hver av dem, og likevel ha ordningen «delt bosted» i den forstand at foreldrene bestemmer like mye. Det ligger i dagens ordning.

  • Jeg bruker «delt omsorg», som betyr det samme som delt bosted, men som er mer dekkende. Jeg er usikker på hva barneombudet mener hun oppklarer, siden disse begrepene betyr det samme (Om noen har en forklaring på hva forskjellen er, om det evt. betyr forskjellige ting, er jeg glad for tilbakemeldinger).
  • Barneombudet vet altså at delt omsorg åpner for andre løsninger enn 50/50. Hun vet at man kan avtale ulik botid, og likevel ha delt omsorg. Så hvorfor er hun imot delt omsorg? For utover botid, så handler det om avgjørelsesmyndighet. Er det dét hun mener at foreldrene skal stå fritt til å velge? Er det dét hun mener ikke er bra for alle barn?
  • At foreldre kan velge delt omsorg med dagens ordning er ikke poenget. For man kan avtale botid uansett. At man må bli enige om hvilke rettigheter man skal ha er poenget. Disse burde være etablert og skrevet ned i loven.

Delt bosted som utgangspunkt ved loven vil være i strid med FNs barnekonvensjon som tydelig sier at barn har rett til en individuell vurdering av hva som er best for seg. Vi må derfor finne andre måter å høre barna på, enn å påtvinge dem delt bosted ved samlivsbrudd, slik Goa argumenterer for.

  • Som jeg viste lenger opp, er delt omsorg ikke i strid med barnekonvensjonen. Faktisk så er det flere punkter i konvensjonen som forutsetter delt omsorg. Så det hadde vært interessant å vite hvorfor Anne Lindboe mener det er i strid. Merk dere at hun ikke trekker frem hvor i barnekonvensjonen hun leser dette, slik at vi får lest det selv. Men det finnes ingen formulering som minner om det barneombudet sier. Dessuten er ikke delt omsorg som utgangspunkt til hinder for en individuell vurdering.
  • Igjen bruker barneombudet uredelig retorikk når hun hevder jeg argumenterer for å «påtvinge» barn delt omsorg. At foreldrene stiller likt i utgangspunktet påtvinger ikke barn noe som helst. Barneombudet fortsetter å bruke argumentasjon som baserer seg på misoppfatningen om at delt omsorg er 50/50 botid. Ganske fascinerende, ettersom hun nettopp har bekreftet at det ikke er det.

Nettopp fordi samlivsbrudd er noe som preger mange barns liv i Norge, laget Barneombudet i 2012 rapporten «Barnas stemme stilner i stormen».

Denne rapporten lagde vi i samarbeid med en gruppe barn som selv har opplevd foreldres samlivsbrudd. Rapporten fremhever også barnas råd. Ett av rådene er å la barna selv snakke med mekleren på familievernkontoret. Barna ønsker også en oppfølgingstime etter en viss tid, for å snakke om hvordan avtalen fungerer.

Goa viser til et intervju der jeg uttrykker at i noen tilfeller kan barnet ha det bra selv om det ikke ser den ene forelderen ofte. I intervjuet snakker jeg om barn som lever med foreldre i høy konflikt. Å leve med foreldre i høy konflikt, som ikke klarer å skjerme barnet for konfliktene, kan være alvorlig for et barn. En kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet viser at det i verste fall kan påføre barna store helseplager.

  • Merk dere hvordan Barneombudet moderer det hun har sagt: «i noen tilfeller kan barnet ha det bra selv om det ikke ser den ene forelderen ofte.» Det hun opprinnelig hevder er at savnet etter den ene forelderen er det minste av to onder. Husk at hun hele tiden hevder at delt omsorg handler om foreldrene, men hun avfeier barnets savn etter dem som det beste av «to onder». Er det barnets perspektiv?
  • Hun mener tilsynelatende at de to ondene er å leve med konflikt, og savn etter forelderen. Men det finnes god dokumentasjon på at fraværet av en forelder fører til helseplager, atferdsproblemer, m.m. Så hun har ikke belegg for å hevde at savnet er det minste ondet. Foreldrekonflikt er ikke nevnt i forbindelse med barneombudets uttalelse i artikkelen.
  • I tillegg gir ikke argumentet mening i forhold til hva som skal være utgangspunkt. Hvis det eksisterer en konflikt, blir den borte dersom bostedsforelderen kan flytte hvor den vil med barnet? Blir den borte dersom foreldrene må bli enige om hvorvidt de skal ha delt omsorg (les: like rettigheter) eller ikke? Vil konflikt oppstå dersom den ene forelderen ønsker å flytte og trenger samtykke, men ikke dersom den ikke trenger samtykke?
    Saken er at man ikke forebygger konflikter ved sette foreldrene i en posisjon hvor de skal velge hvorvidt det skal ha samme rettigheter. Eller ved å gi den ene muligheten til å forhindre den andre i å ha kontakt med barnet.

Til slutt: Goa viser til en frykt vi tror han deler med flere skilte foreldre uten delt bosted, at en av foreldrene kan ta med seg barnet og flytte langt unna den andre. Regjeringen foreslår at det skal innføres en utvidet varslingsplikt, og en meklingsplikt, for foreldre som ønsker å flytte med barna. Dette kan føre til at foreldrene tar bedre valg for barna sine, noe vi er veldig glade for, og håper derfor at Stortinget går inn for denne løsningen.

  • Frykt og frykt. Det er en realitet jeg lever med. Det er selvsagt et stort problem at loven sier at den ene foreldren har flere rettigheter enn den andre, og kan flytte med barnet uten hensyn til verken barnet eller den andre forelderen. At barneombudet synes at barnets rett til kontakt med begge foreldre bør være underordnet bostedsforelderens rett til å flytte, vitner ikke om et barneperspektiv, slik hun selv kaller det. 
  • Som en far som selv har hatt en sak oppe, hvor varslingsplikten ble brutt, så vet jeg at den bare har symbolsk verdi. I min egen sak mener dommeren at man ikke alltid kan overholde de seks ukene man har i dag. Tror barneombudet at utvidelse til tre måneder vil være effektivt i så fall?
  • Foreldre som tar dårlige valg, vil fortsatt ta dårlige valg. Dersom de ikke gis særrettigheter i forhold til den andre forelderen, vil det være mye mer sikkert for barna.

Vi tror at i saker hvor foreldre ikke blir enige seg i mellom er det aller viktigste å ha gode og fleksible meklingsordninger og et familievern som kan hjelpe foreldre og barn til å komme til gode ordninger.

  • «Vi tror….» Det er her problemet ligger. Barneombudet tror, men er ikke interessert i å finne ut hvorvidt det stemmer. Det er meklerne og familievernkontorene som i dag er medvirkende faktor til at mange foreldre inngår avtaler om ett bosted, uavhengig av hva som er best for individuelle barnet. Samtidig er loven uklar, det er ok for mor å ta seg til rette, og det som rammer barna hardest, nemlig mangelen på kontakt med en forelder, er ikke i tankene på ombudet.

Dette er noen sentrale ting jeg tok opp i kronikken som Barneombudet ikke har adressert:

  1. Forskning på omsorgsløsninger.
  2. Forskning på barn og avvisning.
  3. Artikkelen i barnekonvensjonen som skal sikre barnets rett til regelmessig kontakt med foreldrene.
  4. Utfall på meklerkontorene.
  5. Samværfedrenes situasjon.
  6. Kunnskapsgrunnlaget for sitt eget syn.
  7. Hvorfor hun er imot delt omsorg som utgangspunkt, utover hennes feilaktige oppfatning av botiden.

Far 36,

Følg og lik på Facebook!

#DeltOmsorg, #barnetsbeste, #barnsbeste, #Barneombudet,

En kommentar om “Et grundigere svar til Barneombudet.

  1. Bostedskompetansen har etter min mening utspilt sin rolle.
    Vi har jo egentlig delt juridisk ansvar (foreldreansvaret) men noen unntak, der bostedsforelder slipper å hente inn samtykke. Disse unntaken er det vi kaller bostedskompetansen.
    Denne gis til den barnet «bor fast» hos. Hva vil det si å bo fast egentlig ?
    Delt bosted er da et unntak fra unntaket.
    I dag bor rundt 3/4 av foreldrene innen en 1/2 times avstand fra hverandre. Av disse har 3/4 av barna så mye botid hos begge at det kvalifiserer til å si at barnet bor i begge foreldrehjemmene. Hvorfor skal da den ene, som hovedregel ha retten til å overkjøre den andre ved behov en gang i fremtiden???
    Og…Hvorfor tillater vi at rundt 10% av barna blir flyttet så langt bort fra den ene forelderen at de mister kontakten med denne ?
    En langt bedre løsning ville være å kunne idømme den ene forelderen skreddersydde unntak etter behov. For eksempel retten til å velge skole. Helst ikke på permanent basis, men i en gitt situasjon.
    Allerede har man justert loven, slik at rekkevidden av bostedskompetansen er mindre enn den var opprinnelig. I 1996 ble det presisert at den barnet er sammen med kan bestemme leggetider, måltider og stort sett alle avgjørelser vedrørende den daglige omsorgen.
    Avgjørelser om den daglige omsorgen, med unntak av det å velge barnepassordning og bostedskommune (som strengt tatt ikke er avgjørelser om den «daglige» omsorgen) er altså i stor grad flyttet fra bostedskompetansen til samværskompetansen.
    Dette var en stor endring i juridisk kompetanse som har gått mer eller mindre upåaktet hen.
    En annen slik endring var innføringen av automatisk felles foreldreansvar for samboende foreldre. Andelen samværsforeldre med foreldreansvar har økt fra ca 25% i 1996 til over 80% i dag. Også denne store overføringen av juridisk kompetanse til samværsforelderen har gått relativt upåaktet hen. Hvorfor er flytte- og barnepasskompetansen, samt immunitet for konsekvenser ved avtale og lovbrudd så viktige å holde på ?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..