Retorikken som brukes i kampen mot barn og fedres rettigheter.

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Kampen for delt omsorg som utgangspunkt i loven handler om å styrke barns rettigheter, og å likestille fedres rettigheter med mødres. De som argumenter imot dette kommer med argumenter som en del mennesker oppfatter som valide, men som i virkeligheten kun er retorikk. Jeg bruker også retorikk. Det gjør alle. Men i tillegg dokumenterer jeg påstander, jeg viser til forskning, artikler, osv. Eller jeg stiller kritiske spørsmål, setter eksempler opp mot hverandre, og annet.

Trikset til motstanderne av delt omsorg er å vekke sympati for sitt syn, ved å formulere beskrivelser av gode ordninger på en måte som fremstår negativt. Aleneforeldreforeningen, og lederen Stig Rusten, bruker dette i stor utstrekning. Jeg vil demonstrere dette etter først å ha skrevet litt om bostedskompetansen. Bostedskompetansen handler om at den som sitter på denne, altså bostedsforelderen, har mulighet til å uttale seg om hvor i landet barnet skal bo. Denne forelderen kan flytte med barnet hvor som helst i landet, uten at samværsforelderen kan motsette seg dette. Dette må riktignok varsles seks uker i forveien, men det er i praksis av liten betydning. Dersom barnet har bosted hos mor, kan altså mor si til far at hun skal flytte til Kirkenes og gjøre det. Hvis far ikke er enig i at det er bra for barnet, så betyr det i utgangspunktet ingenting. Hvis barnet ikke er enig betyr det heller ingenting i utgangspunktet.  FOR:  Dersom far ønsker å gjøre noe med dette, må han reise sak. Det betyr at han må ha en del penger å bruke på dette, om han mener at denne flyttingen ikke er det beste for barnet. Og med mindre saken avgjøres ved forlik, risikerer han å tape saken ved dom.

Det har blitt lagt frem forslag til endringer av barneloven tidligere, bl.a. å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Å gjøre det vil bety at én forelder ikke kan ta med seg barnet og flytte langt unna den andre forelderen uten at det er enighet om dette. Det betyr at foreldrene må drøfte betydningen det vil har for barnets samvær, og om bytte av nærmiljø, skole o.l. vil være i barnets interesse. I tillegg vil barnet kunne uttale seg om flyttingen, siden den éne forelderen ikke bestemmer. Men Aleneforeldreforeningen velger å  kalle en slik ordning et «Flytteforbud for alenemødre». Ved å kalle det er flytteforbud, blir forslaget med ett noe negativt. Hvem kan vel si at de støtter et flytteforbud? Ved å påpeke at 85% av bostedsforeldre er mødre, vinkler de det slik at det fremstår som en lovendring rammer skjevt, selv om egentlig er de 85 % samværsfedrene som rammes ved dagens løsning, ved at de ikke kan uttale seg om avgjørelser som påvirker deres eget barn. I tillegg rammer dagens løsning barna. En endring vil «ramme» mødre på den måten at de ikke vil ha særrettigheter.
Å være bostedsforelder betyr at barnet har folkergistrert adresse hos vedkommende, og at foreldrene har en avtale om fast bosted hos denne, og samvær hos den andre. I virkeligheten har mange av disse familiene botid som faller innenfor hva som regnes som delt omsorg i forskningen. Å omtale alle disse som alenemødre, er en taktikk som får det til å se ut som at mødrene sitter alene med ansvaret og far ikke er en del av barnets liv. Tenk at far da skal få uttale seg om mors rett til å flytte! Vel, så dramatisk er det ikke. Mor kan flytte med barnet om foreldrene er enige om det. Hun kan også flytte uten barna, altså er det ikke et forbud mot mødre. Stig Rusten gjør et poeng ut av at samværsfar kan flytte hvor som helst uten samtykke. Vel, dersom man har delt omsorg som utgangspunkt vil jo ikke far kunne det heller. Og dersom en forelder velger å flytte unna, burde man kanskje formulere loven slik at dette opphever samtykkekravet? Personlig vil jeg tro at at det er bedre å ta de tilfellene som hører til sjeldenhetene når de dukker opp, i stedet for å holde tilbake gode løsninger grunnet noe marginale utfordringer.

Aleneforeldreforeningen er ikke alene om å bruke denne retorikken om flytteforbud for kvinner. Norsk kvinnesaksforening, Kvinnegruppa Ottar, SV, Feministisk initiativ, med flere, bruker nøyaktig samme retorikk. Men merk at fokuset deres ikke er på barna, det er på kvinnene. Hvorvidt å flytte barn vekk fra fedrene sine generelt er bra for barna, er ikke i tankene deres, de er kun bekymret for at kvinner ikke skal ha bevegelsfrihet, i samme grad som en person uten forpliktelser. De er opptatt av at kvinner skal slippe å ta ansvar for at barnet skal ha rett til samvær. Heldigvis tenker de færreste kvinner på denne måten, men så lenge loven gir rom for misbruk, vil noen benytte seg av det.

Andre som bruker retorikk på denne måten om dette temaet, er Barneombudet, Anne Lindboe. «Barneperspektiv»,»foreldrerettferdighet», «dagens barnelov er nøytral», osv., er noe man hører ofte fra hennes side. Ombudet sier gjerne at delt omsorg handler om foreldrerettferdighet, for da fremstår de foreldrene som ønsker seg dette som egoistiske mennesker, som glemmer barna. Oftest er det fedrene som ønsker delt omsorg. Sannheten er jo at forskningen taler for å ha delt omsorg som norm, noe som også er i tråd med barnekonvensjonen og med Europarådets anbefalinger. Likevel hevder barneombudet å ha et «barneperspektiv». Hun forklarer gjerne at dagens barnelov er nøytral, og legger opp til at foreldrene sammen skal kunne komme frem til løsninger som er best for deres barn. Men har hun belegg for å hevde at de gjør det på en god måte med dagens system? At foreldre ender opp med en avtale på familievernkontoret, betyr verken at de er enige, eller at de har valgt den beste løsningen for deres barn. I følge NRK viste en SINTEF-rapport at meglerne mente barna vil få det best dersom foreldrene avtalte bosted hos mor. Statistikk fra SSB viser samtidig at bosted hos mor er virkeligheten for 66 % av barn (83 % som man spør bostedsmødrene selv), og en SINTEF-rapport (usikker på om det er den samme NRK viser til), viser at fedre er misfornøyd med meklingen nettopp pga. at de ender opp som samværsforeldre. En undersøkelse fra 2002 viste at 62 % samværsfedre ønsket mer samvær med sine barn, og 47 % mente delt omsorg ville være den beste løsningen. Tyder det på enighet om hva som er best for det enkelt barn? Kan familievernmeklerne være delaktige i å fremme løsninger som ikke er basert på det enkelte barnet?
Barneombudet brukes altså begrepet «barneperspektiv» for å gjøre sitt ståsted mer attraktivt, uten å vise til reell forskning eller andre opplysninger som underbygger hennes standpunkt. Barneombudet er negativ til å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Det hun burde klare å svare på er: Hva ved å gi én forelder rett til å bestemme flytting med barnet alene tar hensyn til barnets perspektiv? I dag innebærer foreldreansvaret at foreldrene gjør de flest avgjørelser i fellesskap. Delt omsorg som utgangspunkt betyr juridisk sett at bostedskompetansen, barnehage, og større avgjørelser om dagliglivet (som er et veldig uklart begrep, men som innebærer ting som fritidsaktiviteter og SFO) vil være felles avgjørelser. Dette kaller barneombudet foreldrerettferdighet. Men er det foreldrerettferdighet at barnet sikres kontakt med begge foreldre? Er det et barneperspektiv å kunne flytte barnet vekk fra en forelder uten samtykke?

Dersom en far tar med seg barnet til utlandet uten samtykke, heter det barnebortføring. Selv om far er fra det landet han tar med barna til, og har familie og nettverk der. Der fleste er vel også enige om at det ikke er i barnets interesse? Samtidig skal mor kunne flytte med barnet hvor som helst i landet, uten samtykke. Det kalles «barneperspektiv», eller «kvinnens bevegelsesfrihet». Det er noe å reflektere over.

Far 36

Følg meg gjerne på FACEBOOK! Dere må også gjerne del og like innlegget, eller legge igjen kommentarer.