De vanlige innvendingene mot likeverdig foreldreskap, og delt omsorg.

humor family
Licensed from: Dancer01 / yayimages.com

Jeg har de siste årene satt meg mye inn i det norske systemet og synet på delt omsorg. Jeg har i den forbindelse kommet over en del innvendinger mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Min oppfatning er at disse ikke er sterkere enn argumentene for delt omsorg. Innvendingene bærer også preg av å være motivert av helt andre agendaer enn hva som er best for barn. Her vil jeg ta en liten gjennomgang og kommentere.

 

Innvending: Mor må flytte pga arbeid eller utdannelse. Settes typisk frem av kvinnesaksforeninger, som Kvinnefronten, Aleneforeldreforeningen, Norsk kvinnesaksforening, men også SV, Feministisk Initiativ og Likestillings- og Diskrimineringsombudet har kommet med denne innvendingen. Her er noen tall fra SSBs rapport «Bosted og samvær» fra 2012.

  • 80 % bostedsmødre er yrkesaktive
  • 8 % studerer
  • 4 % er uføretrygdede eller pensjonerte.
  • 3 % er arbeidsledige.

Tallene over tyder ikke på at flytting er et reelt behov pga. av arbeid eller studier. Men kanskje noen av mødrene flyttet for å få disse jobbene? Vel, andel yrkesaktive stemmer godt med tallene på yrkesaktive kvinner som er gifte eller samboere. I tillegg er det verdt å nevne at 83 % var gifte eller samboere ved tidspunkt for samlivsbrudd, hhv. 36% og 47%. I tillegg er det greit å påpeke en viktig detalj når det gjelder sysselsetting, fra «Husmor i likestillingsland«:

  • 1 av 10 kvinner som er gifte eller samboere er hjemmeværende, eller jobber under 20 timer i uka.

Dvs. at av de 10% som jobber lite eller går hjemme, finnes det sannsynligvis en mulighet for utvidet stilling, eller arbeid i nærområdet. Det er ingen grunn til at loven ikke skal likestille foreldrenes rettigheter fordi en liten andel kvinner kanskje ikke jobber.

 

Innvending: Barn må ha ett hjem. Settes stort sett frem i kommentarfelt, gjerne med utropstegn på slutten, og uten mer utdypning.

  • Når foreldrene ikke bor sammen, har barna to hjem, uavhengig av hvilken løsning foreldrene velger.
  • For barn er kontakten med foreldrene viktigere enn å ha ett hjem.
  • I forskning kommer barn med ett hjem generelt dårligere ut, på grunn av tapet av kontakt med den ene forelderen.

 

Innvending: Barna bor i koffert/Barna blir stresset av å flytte frem og tilbake. Settes frem i kommentarfelt, samt av Barneombudet.

  • Barn som har normalt samvær (70/30) flytter oftere på seg, enn barn med tilnærmet lik botid hos begge foreldre.
  • Barn som har normalt samvær tilbringer kortere tid på hvert sted mellom flytting.
  • Går man dypere inn i eksemplene hvor dette omtales som slitsomt, handler det ofte om avstand. Lang avstand muliggjøres ved at én forelder kan flytte uten samtykke slik loven tillater i dag. Altså handler det ikke om delt omsorg.
  • Det er også lite trolig at det evt. stresset er knyttet til delt omsorg. Delt omsorg handler om at foreldrene har samme plikter og rettigheter. Det gir ingen mening å hevde at det fører til stress.
  • Siden barn klager på dette i dag, betyr det at dagens system IKKE forhindrer dette.
  • Løsningen på dette problemet vil evt. være å forby samlivsbrudd.

 

Innvending: Høyt konfliktnivå mellom foreldre. Settes frem av psykologer, Barneombud, familievern, rettsvesenet, osv.

  • Uttrykket «høyt konfliktnivå» brukes en del, men fremstår som veldig misvisende. Fokuset rettes også stort sett mot foreldrene. Men hva med systemet? Hva med dommere og advokater? Hva med meklere? Hva med sakkyndige? Bidrar ikke det og de til konfliktnivået? Jo, det gjør det, og det gjør de.
  • Ved såkalt høyt konfliktnivå, ser man i det hele tatt på årsakene bak? Selv om man kan fastslå at konfliktnivået er høyt, er det ikke gitt at begge foreldre har like mye ansvar for dette. Hvordan vurderes det i forhold til omsorgen i så fall? Vinner man frem ved å lage konflikt, eller taper man på det?
  • Å ikke ha delt omsorg som utgangspunkt fordi noen foreldre krangler, er uansett tynt argument. Det er en problematikk som tydeligvis oppstår i dag, hvor vi loven faktisk trekker frem ett bosted, og dette er mest valgt.
  • Når utgangspunktet er at delt omsorg krever samarbeid, og det rådes til forsiktighet, så vil dagens system trolig heller eskalere konfliktnivået. Grunnene til dette er bl.a. at foreldrene settes til å avgjøre hvem barnet er mest knyttet til, hvem barnet skal bo mest hos, o.l. Dette vil innebære at den som får samvær mister noen av rettighetene den andre beholder.

 

Nei til tvungen delt omsorg. Fra Aleneforeldreforeningen, og fra en parole i 8. marstog tidlig på 2000-tallet.

  • Tvang overfor hvem? Delt omsorg som utgangspunkt vil ikke være tvunget på noen, det er noe forledrene har under samlivet allerede i dag, og vil være noe de ikke mister ved et evt. samlivsbrudd. Dersom mødre ikke ønsker delt omsorg etter samlivsbrudd, kan de velge å være samværsforeldre, det samme gjelder fedre. Det er langt verre å nekte en forelder å være en likeverdig omsorgsperson.
  • Det er en stor svakhet i systemet dersom man mener at den ene forelderen skal «slippe delt omsorg», fordi den heller vi ha «hovedomsorg». Det vil i så fall være i strid med barnets rettigheter, og setter også den éne forelderen først. Det er oftest kvinner som ønsker «hovedomsorgen», og stort sett kvinnesakskvinner som er negative til delt omsorg. Utelukkende utfra kvinnesaksperspektiv.

 

Innvending: Dagens barnelov er nøytral (Barneombudets mantra).

  • At loven er nøytral, innebærer at foreldrene stiller likt. Men det gjør de ikke. Her er Barneloven på nett.
  • § 3: Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen. Ikke automatisk den biologiske faren, men den mannen moren er gift med ved fødselen. Samboer får ikke automatisk status som far.
  • § 4: Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren erklære farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født. Far kan skrive en erklæring om farskap. Men:
    Erklæringa gjeld berre når ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far, eller når mora skriftleg har godteke erklæringa.
  • Om dette ikke går, kan far gå til domstolen, nevnt i § 6. Det kreves altså saksgang. Byrden ligger på far.
  • § 6a: Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren, jf. andre stykket, utan at dette endrar farskapen. Fra barnet fyller 18 år, altså.
  • § 36 sier at «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge». Det er dette Barneombudet mener er nøytralt. Det hun dessverre overser er resten av paragrafen, og konteksten for øvrig. § 36 fortsetter: «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.» Så lenge loven sier at uenighet fører til at retten må bestemme at barnet skal bo hos én forelder, så trekker den frem denne løsningen som riktig ved uenighet. Når anbefalingene fra FOSAP og BUFDIR, og holdningene fra familievernkontorene er at det naturlig bør falle på mor, er det med på å påvirke skjevhet i utfallene.
  • Siden retten må avgjøre ved uenighet, hvem skal ha byrden med å gå til sak? Hvordan skal omsorgen løses frem til saken?
  • Se også på Likestillingsloven. Dette er formålet: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.» Dette indikerer en skjevhet som trekker frem ett kjønn. Det er ikke likestilling.
  • Se også på straffeloven, § 261: «Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.» Å unndra et barn fra bostedsforelderen er straffbart. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er feil. Men det er ikke straffbart å unndra barnet fra samvær. Hva kommer det av?
  • For å se hvilke muligheter samværsforeldre har, må vi tilbake til § 43 i barneloven, siste ledd: «Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.» Saksanlegg, altså. Samværsforelderens byrde. 

 

Hvem er det som taper på dagens system? Hovedsakelig barn og fedre.

Husk også at delt omsorg ikke først og fremst handler om brøk, det handler om like rettigheter i henhold til loven. Motstand mot delt omsorg er kort fortalt motstand mot like rettigheter.

 

Far, 36.

11 kommentarer om “De vanlige innvendingene mot likeverdig foreldreskap, og delt omsorg.

  1. Kjære deg, du har åpenbart ikke sett lyset ennå. Håper du gjør det en dag. 🙂
    Når jeg ble skilt så ga jeg fra meg alt og bosatte meg i nærheten på en hybel.
    Mine barn har det godt materielt. Jeg har ingen luksus. Min eks fikk et ferdig nedbetalt hus, hun solgte det og bor nå med litt gjeld i et stort og flott hus sammen med våre barn.
    Jeg får komme innom innimellom. Jeg har nettopp kjøpt bil. Den bruker de også innimellom.
    Når man er mann så er man sterk. Man trenger ingenting. Du har vel sett terminator/rambo? Sånn er vi. Tøffinger.
    Barn har godt av foreldre som elsker hverandre. Og ett hjem. Ikke to. Kom igjen. Se lyset.

    Liker

    1. ruskerufsen: Dersom denne løsningen fungerer for deg, så er det greit.
      Ellers er alt du sier synsing og personlig oppfatning. At ett hjem er viktigere enn kontakt med begge foreldre er beviselig feil.

      Liker

  2. Flyttespørsmålet er helt sentralt. Det er både den viktigste grunnen til at man ønsker del i bostedskompetansen og til at barn mister kontakt med den ene forelderen.
    Jeg mener at tallene for dem som ikke har flyttet taler sitt tydelige språk. 70-80% av barn med foreldre som bor innen en halvtimes reiseavstand har delt bosted i fysisk forstand. Av disse har omtrent halvparten likeverdig foreldreskap. Av de andre har de fleste mer enn vanlig samvær.
    Kontrasten er stor når man ser på dem som har flyttet med barna. Av dem med mer enn 2,5 timers reisetid mellom foreldrene har rundt halvparten ikke jevnlig kontakt med den ene forelderen.
    Det er to forhold som er merkelig ved dagens lovgivning:
    1. Den ubendige motstanden mot å gå bort fra anarki som utgangspunktet ved samlivsbrudd.
    2. At man ikke vil fjerne flyttespørsmålet fra bostedskompetansen.
    Begge deler representerer det mest skadelige for barn. Konflikt og det å miste kontakt med den ene forelderen.

    Liker

    1. ruskerufsen: Det er ditt valg. Dersom du er fornøyd med å gi eksen din alt, og synes det er et rimelig kompromiss for å få ha kontakt med dine egne barn, så er det ok.
      For andre er ikke det en god løsning.

      Liker

  3. Ruskerufsen,
    Hva mener du med at du gav fra deg alt?
    Var det ditt eller hennes hus i utgangspunktet ?
    Min datter er for tiden veldig tydelig på at hun vil være mye hos meg fordi hun har vært så lenge hos mor. (Høstferien) Om jeg hadde «gitt fra meg alt», så tror jeg hun ville blitt veldig skuffet.
    Jeg har også «gitt» mye til min eks. For eksempel betalt mer enn jeg behøvde i bidrag. Men i forhold til å være likeverdig forelder har jeg aldri viket en tomme. Det tror jeg min datter er veldig glad for.
    Romslighet er bra inntil et visst punkt.
    Jeg mener at man ikke må glemme at barna faktisk har behov for sine fedre. Om man tror at det å «gi fra seg alt» er bra for barna, så viser det en manglende forståelse for egen betydning i forhold til barna.
    Barn har først og fremst en relasjon til hver av sine foreldre, ikke til en bestemt bolig.

    Liker

  4. Vi menn er desverre redusert til å bli en pariakaste når det gjelder våre barn ved et samlivsbrudd. Har i min tid som separert/skilt mann, vært i kontakt med både barnevern, familievernkontor etc. Og i alle instanser har det vært en tendens til å gå i fordel av mor. Jeg har opplevd at mor regelrett sitter og lyver, og kommer unna med det.
    Jeg mener at utgangspunktet i barnefordeling alltid burde være 50/50. (selvfølgelig er ikke dette fasiten for alle saker, men som et utgangspunkt.) Dette tror jeg hadde tatt brodden ut av mang en strid mellom foreldre. For det er ikke å stikke under en stol at i mange saker så ligger det også et økonomisk motiv bak å «tilrane» seg hovedomsorgen.
    Vi menn er verdsatte til å utøve tid og kjærlighet til våre barn, så lenge forholdet mellom vi og barnas mødre er fungerende. Men så snart dette tar slutt er vi ikke verdt stort. Og så lenge barnas mor stritter i mot oss, så må vi kjempe fra skanse til skanse for å få de rettigheter vi har krav på. Systemet ER og BLIR lagd for mor. Dessverre!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..